Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Skogslik]

 

Eneste jeg ser fram til er dagen jeg skal dø. Men det er så lenge til, tanken på at jeg ikke har levd halvveis i livet mitt engang gjør meg bare mer deppa.

 

Er for syk til å jobbe eller studere, får ikke lov av NAV til å ha tilrettelagt jobb engang pga sykdommen, selv om bare å jobbe 10% hadde hjulpet masse. Tiden jeg jobbet litt hadde jeg det så mye bedre.

 

Er alene mesteparten av tiden nå, alle vennene mine har flyttet, veldig vanskelig å få nye venner merker jeg når man ikke har jobb eller skole..

 

Kommer sikkert aldri til å få min egen familie eller ha en jobb jeg trives i..

 

Anonymous poster hash: feefd...736

 

 

 

Litt som meg bare at jeg har jobb og helse, så jeg skal jo egentlig ikke klage.

 

Var så mye mer aktiv før med ting, men siste årene har jeg bare gått lei folk og alt annet.

Jaja, ingenting har noe og si til slutt uansett.

 

Håper ting besna (blir bedre) med tiden!  

Endret 11. mai 2019 av Skogslik

[Sports-Dude]

For et samfunn!

 

Alt skal måles etter en mal, en mal som ofte blir utformet gjennom dagens sosiale medier. Du skal være vellykket i det sosiale + skole + jobb/karriere + helse (fysisk og psykisk). 

 

Sikkert ingen sammenheng i dette, men måtte bare få kanalisert ut noe grums.

 

Takk!  

Endret 11. mai 2019 av Sports-Dude

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Kom hjem igjen til familien min etter en øyenoperasjon, og ble der til natt til søndag.. Men på grunn av at jeg hadde bestilt en pizza med litt for mye ost så sprengte  et familiemedlem i taket og det resulterte i flere timer med krangling, noe jeg ikke gadd så jeg bestilte taxi hjem og er nå hjemme med depresjon.. Jeg hater når slike ting skjer fordi det ALLTID gjør meg deprimert av situasjonene som er med familien... De siste årene så har jeg gått mindre og mindre på besøk da det som regel alltid ble krangel av filleting, men denne gangen klarte vi å være i harmoni i nesten en uke før det igjen ble til et helvete.. 

 

Nå sitter jeg igjen alene med selvmordstanker og ønske om å slutte det hele, jeg er så dritt lei av krangling og konflikter.. Det har vært kranglet foran meg i alle år, så jeg vet liksom ikke hva faen jeg skal gjøre.. Går til psykolog og det funker til en vis grad, men når du i tillegg ikke har jobb og har uføre så blir liksom dagene ikke det samme.. Jeg prøver å fylle det med noe meningsfullt men jeg klarer liksom ikke å gjøre det tilstrekkelig.. 

 

Vet liksom ikke hvor lenge jeg orker dette livet egentlig det er rett og slett alt for mye konflikter og alt for lite forståelse for situasjonen man er i. Når man så har gått igjennom livet og latet som at man er "bedre" enn det man egentlig er, så blir det ekstra vanskelig. 

 

Jeg har ulike diagnoser som gjør at det ikke har vært mulig å holde på en jobb over lengre tid og det gjør at jeg har måtte søke om uføretrygd. Håper ting blir bedre, men jeg tviler egentlig på det. Er så lite man får gjort iløpet av en dag at det er skummelt. 

 

#Fuckmylife

Endret 12. mai 2019 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Sandy Koufax]

Det høres ille ut at dere krangler om for mye ost på pizza. Mener da at disse store kranglene om små ting kan ha opprinnelse i en dypere misnøye eller problemstilling. Krangelen er da bare et symptom på noe underliggende fremfor en sykdom. 

 

Har også lagt merke til at det skal svært lite til at "dårlige tanker" kommer i hodet på en. Man bør ha det i bakhodet at det som oftest går over og at saken er liten. Men lett å snakke om det og vanskelig å utføre i virkeligheten. 

 

Du må rett og slett få deg en hobby eller gjøre noe du trives med. Håper at du får uføretrygd i hvert fall. 

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Du må rett og slett få deg en hobby eller gjøre noe du trives med. Håper at du får uføretrygd i hvert fall. 

 

Det er nok vanskeligere å legge om dårlige vaner enn det er å få dårlige vaner så ja.. Men er klar over at jeg må finne meg noe å gjøre. 

 

Uføretrygd fikk jeg faktisk en bekreftelse på uka som var, så da begynner jeg å få det allerede neste måned!! Håper nå på å få ung uføre for å ha enda litt mer å rutte med, men det er ikke satt i stein at jeg får. 

 

 

Det høres ille ut at dere krangler om for mye ost på pizza. 

 

Handler om at vedkommende har hatt hjerteinfarkt og han skal ha lite fett o.l., men han overdriver ganske mye. Vil ikke gå i for mye detaljer da det kan være mulig å identifisere dersom jeg gjør det. 

 

Har også lagt merke til at det skal svært lite til at "dårlige tanker" kommer i hodet på en. Man bør ha det i bakhodet at det som oftest går over og at saken er liten. Men lett å snakke om det og vanskelig å utføre i virkeligheten. 

 

Japp, det er veldig enkelt for å få depressive tanker.. Skal bare en dårlig kommentar for å ødelegge dagen min så. 

[Sandy Koufax]

Uten at jeg vet noe særlig om krangelen, så er det sterkt frarådet å både spise pizza og krangle om småting som mengde ost på pizza etter et hjerteinfarkt. Og det er på eget ansvar. 

 

Om man vil leve må man sørge for å adaptere sin livsstil på egen hånd etter et hjerteinfarkt. 

Endret 13. mai 2019 av Sandy Koufax

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Uten at jeg vet noe særlig om krangelen, så er det sterkt frarådet å både spise pizza og krangle om småting som mengde ost på pizza etter et hjerteinfarkt. Og det er på eget ansvar. 

 

Om man vil leve må man sørge for å adaptere sin livsstil på egen hånd etter et hjerteinfarkt. 

 

Det er helt forståelig, men det er ikke forståelig at man ikke klarer å innse at man kan gjøre feil. Det er i utgangspunktet dette som er problemet. Hadde vi husket å tenke på det så hadde ikke det skjedd, men samtidig får man høre det. 

 

At man krangler hjelper ingen uavhengig om det er hjertet eller ei, så at man ikke klarer å slutte med dette får man si er vedkommende sin feil. 

[AnonymDiskusjon]

Noe av det jeg liker best i livet er å utsette meg selv for risiko. Jeg har opplevd panikk og frykt for å dø under diverse aktiviteter. Strikkhopp, flere fallskjermhopp, klatrert høye fjellvegger og dykking. Men jeg har aldri opplevd så stor frykt/overbevisning for døden når jeg stod og ventet på bussen en vakker søndagskveld. Det endte med at jeg måtte løpe hjem, jeg begynte å hyperventilere, gråte og så ingen ende. Heldigvis har jeg lært noen teknikker for å roe meg ned.

 

Nå i det siste har dette skjedd oftere, før familiebesøk, på byen og før jeg skal treffe kompiser. Det er fælt å treffe venner, det er grusomt å grine forran dama, det er trist å begynne å hyperventilere ut av det blå.

 

Jeg begynner å bli desperat, har alltid tenkt det kan ikke være så ille å ha angst, ta dere sammen, det finnes verre ting. Og nå sitter jeg her selv og angrer på alt jeg har tenkt/sagt. Med stor respekt for dere som har levd med dette lenge, håper jeg at dere kan ta tiden til å svare, eller gi et lite tips. Hvor starter jeg?

 

Anonymous poster hash: 08416...1fd

[BuffyAnneSummers]

Prøve å kontrollere pusten din. Det er det jeg fikk høre første gang jeg fikk panikkanfall og ambulanse ble tilkalt fordi jeg ikke fikk puste. Ellers er angstmedisiner gull verdt hvis det er ett vedvarende problem. Er ekkelt å gå rundt og være irrasjonelt angstfull for alt mulig hele tiden. 

[L4r5]

Sjekk om de har et slikt kurs som dette i nærheten av deg. Gjorde underverker for ei venninne av meg.

https://www.nrk.no/hordaland/suksessmetoden-som-kurerer-angst-pa-fire-dagar-skal-ut-til-heile-landet-1.14003991

 

Edit: Men det er en knallhard jobb. Det finnes ikke gøy.

Endret 15. mai 2019 av L4r5

[Delvis]

Hm. Hater også å bli knipset og filmet, men nekter å tro at jeg blir overbevist til å endre synspunktet på det med noen vidunderbehandling.
Tror rett og slett ikke det er særlig bra for sjelen å bli fotografert. Det er sjelsuging. 

[Skogslik]

Hm. Hater også å bli knipset og filmet, men nekter å tro at jeg blir overbevist til å endre synspunktet på det med noen vidunderbehandling.

Tror rett og slett ikke det er særlig bra for sjelen å bli fotografert. Det er sjelsuging. 

 

 

Lar meg aldri fotografere, ikke noe jeg er med på.

Holde meg unna alt slikt, sosiale medier og slikt dritt er helt ut forbi meg.

Fy, jeg er lei av nåtiden.

Dritt lei.

 

Jaja, leve i dette 50+ år til.

Snakkes, fuck alt.

[Overmoden 3.0]

Lar meg aldri fotografere, ikke noe jeg er med på.

Holde meg unna alt slikt, sosiale medier og slikt dritt er helt ut forbi meg.

Fy, jeg er lei av nåtiden.

Dritt lei.

 

Jaja, leve i dette 50+ år til.

Snakkes, fuck alt.

Hater at andre tar bilder/film av meg.

 

Har droppet to tv greier pga dette. (ikke noe store greier så ingen hadde vel sett meg) men bare tanken på at jeg ikke har kontroll på hvordan jeg ser ut.

 

Spiller jo i korps så vi gikk jo fremst i 17 mai toget. Ble kvalm hver gang jeg så noen som filmet toget og korpset. Selv om de ikke direkte filmet meg havnet jeg jo på film/bilde uansett.

Endret 17. mai 2019 av Overmoden 3.0

[......]

Kroppen har sagt stopp lenge nå, men det skjer jo så forbanna mye hele tiden så får aldri tid til å hente meg inn igjen. Får ikke til å si nei heller.

 

Frivillig arbeid, flytting med all rydding og organisering det følger med seg, flyturer, konfirmasjon, bursdager nesten hver helg fremover til august, ferietur, innflytningsfest, bandøving og mye andre sosiale greier tærer på kroppen nå.

 

At jeg er sliten gjør til at jeg blir en jeg ikke vil være. Er ofte sur, grinete, og regelrett frekk til tider med de rundt meg. Tar ut mye frustrasjon på andre, spesielt på samboeren. Håper jeg klarer å snu det.

 

Ganske sikker på at jeg blir satt på venteliste for nytt organ i sommer men har ikke fortalt til noen at jeg er så syk enda. Familie og venner vet at jeg vil trenge et nytt organ en dag, men kanskje ikke før om 5-10 år. Jeg tror det blir mye tidligere, jeg hadde ganske forverrede prøver i vinter men har ikke sagt noe om det til noen. Spent på testene i juli.

 

Pessimisten i meg sier at jeg blir en av de som dør i donorkø siden antall donorer går ned, så da er jeg nok død innen utgangen av 2020. Håper selvfølgelig jeg tar feil, samtidig er jeg så inne i helvete sliten at fravær av eksistens kanskje ikke er så ille. Finnes ikke redd for å dø, men kjipt å gå glipp av det å stifte familie, følge med på utviklingen av teknologi og alt mulig annet av det jeg har lyst å drive med i mange år til.

 

Samtidig husker jeg at sist jeg skulle opereres var jeg redd for å ikke få med meg siste sesong av GoT. Kunne likeså gjerne daua der gitt, så går nok ikke glipp av mye uansett..

[Sandy Koufax]

Du bør priotere helsen fremfor fester og slikt. Spesielt hvis du trenger et nytt organ. La oss håpe at det faktisk tar 5-10 år før du trenger å skifte det ut.

 

Om man kan spørre, hva slags organ er det snakk om?

[......]

Du bør priotere helsen fremfor fester og slikt. Spesielt hvis du trenger et nytt organ. La oss håpe at det faktisk tar 5-10 år før du trenger å skifte det ut.

 

Om man kan spørre, hva slags organ er det snakk om?

Hjerte.

 

Ja, men samtidig så er det når jeg er ute og møter venner jeg glemmer at det gradvis går nedover. Drikker meg sjeldent dritings lenger, men tar 3-4 halvlitere når jeg er ute og blir brisen og glad i motsetning til min vanlige sinnsstemning som er sur og forbanna. Å bli bakfull et ikke et alternativ for meg, og for mye øl fører til hjerteflimmer og sykehusinnleggelse som jeg har brent meg på fire ganger. Har funnet balansen nå.

 

Litt vanskelig å få prioritert helsen når det av og til er utmattende å gå opp en etasje, men prøver så godt jeg kan. Håper å finne noen som trenger avlastning med bikkje slik at jeg kommer meg ut hver dag.

[Delvis]

Kroppen har sagt stopp lenge nå, men det skjer jo så forbanna mye hele tiden så får aldri tid til å hente meg inn igjen. Får ikke til å si nei heller.

 

Frivillig arbeid, flytting med all rydding og organisering det følger med seg, flyturer, konfirmasjon, bursdager nesten hver helg fremover til august, ferietur, innflytningsfest, bandøving og mye andre sosiale greier tærer på kroppen nå.

 

Oi. Det hørtes mye ut. Hvis det går an å si nei, så gjør det. Men vet det ikke er lett, kjenner til den.

Men sånn som det høres ut, ville jeg tro en lege burde kunne sykemelde deg, eller gi deg en erklæring på at du må ta det rolig. Lettere å si nei, hvis man har et papir å vise til.

 

[Sandy Koufax]

Hjerte.

 

Ja, men samtidig så er det når jeg er ute og møter venner jeg glemmer at det gradvis går nedover. Drikker meg sjeldent dritings lenger, men tar 3-4 halvlitere når jeg er ute og blir brisen og glad i motsetning til min vanlige sinnsstemning som er sur og forbanna. Å bli bakfull et ikke et alternativ for meg, og for mye øl fører til hjerteflimmer og sykehusinnleggelse som jeg har brent meg på fire ganger. Har funnet balansen nå.

 

Litt vanskelig å få prioritert helsen når det av og til er utmattende å gå opp en etasje, men prøver så godt jeg kan. Håper å finne noen som trenger avlastning med bikkje slik at jeg kommer meg ut hver dag.

Oi, hjertet også da. Det er vel forholdsvis vanskelig å få donorer til.

 

Hvis du lever i 10 år til, så kan det være håp for deg. Et svensk selskap driver og lager et kunstig hjerte ved hjelp av mekanisk ingeniørvitenskap:

 

https://realheart.se/en/the-product/

 

Ikke mist all håp, de kommer med et produkt snart. 

[......]

Det skjer mye spennende på donor-fronten heldigvis, så det er håp. Har et håp om at jeg blir en av de heldige. Det transplanteres ca 30 hjerter i året i Norge, så litt mindre enn ett hver tiende dag. Det er jo ikke så ille. Er også veldig gjennomsnittlig høy og tung, og har «riktig» blodtype.

 

Samtidig fikk jeg for meg når jeg var liten at jeg ikke ville bli eldre enn 18 år, og nå er jeg dobbelt så gammel så det er en seier i seg selv.

 

Jeg burde vel bare bli mer ærlig med meg selv og de rundt meg og si at nok er nok, men samtidig er det vanskelig å si nei. Livet er til for å leves.

[Skogslik]

Hater at andre tar bilder/film av meg.

 

Har droppet to tv greier pga dette. (ikke noe store greier så ingen hadde vel sett meg) men bare tanken på at jeg ikke har kontroll på hvordan jeg ser ut.

 

Spiller jo i korps så vi gikk jo fremst i 17 mai toget. Ble kvalm hver gang jeg så noen som filmet toget og korpset. Selv om de ikke direkte filmet meg havnet jeg jo på film/bilde uansett.

 

Huff ja, kjipt om man ikke har noe mulighet for og kontrollere det slik som med korpset du gikk i.

 

Nå sier jeg i fra med engang det er fotografering da, at jeg skal ikke med, men det er jo i andre settinger en det du nevner.

 

Vill leve og dø mest mulig anonymt.