Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Overmoden 3.0]

Nå skal jeg over i langtidsgruppe på DPS. Litt skummelt, men kan hende jeg får noe ut av det.

Aukkrat nå har jeg det ikke så ille egentlig heller. Føler jeg har våkna opp fra en lang dvale som har vart siden før jul.

Jeg får bare avslag på dps. De vil ikke ha meg på Kronstad de vil ha meg på øyane men jeg vil ikke på øyane. Fritt sykehusvalg meg i ræva.

[L4r5]

JEg blir fortsatt kasta ut av den vanlige behandlinga da.

[AnonymDiskusjon]

Hei! Etter en lang tenkeperiode har jeg tenkt å muligens prøve å oppsøke en psykolog. Og i følge internett kan jeg komme dit ved å:

"Dette starter med en tur til fastlegen din som er den som kan henvise deg til psykolog ved offentlige psykiske helsetjenester med refusjon (frikort). Fastleger skal ha oversikt over hva slags hjelpetilbud som finnes der du bor, og de kan hjelpe deg til å sortere ut hva slags hjelp som vil være bra for deg.  På grunn av stor pågang i det offentlige og prioriteringer knyttet til alvorlighetsgrad er det ikke alle som får tilbud om behandling i det offentlige selv om en har blitt henvist dit av sin fastlege."

 

Og i den sammenheng lurer jeg litt på noe:

- siden det skal sorteres etter "alvorlighetsgrad" så regner jeg med at man må forklare fastlegen hva det dreier seg om? så allerede her oppstår det problemer, da jeg ikke vet om jeg ville vært komfortabel med det...

- men, er muligens ikke komfortabel med det fordi jeg føler det er såpass trivielle ting. Dog føler jeg at det hindrer min livskvalitet i så måte at jeg ønsker å ta tak i det...

- som fører videre hit; redd for å ikke bli tatt seriøst? og kanskje jeg assosierer det med fastleger, selv om jeg egentlig ikke har opplevd det så mye selv.

 

Punktene jeg selv har prøvd å samle opp selv:

- relasjoner: sliter med å forholde meg til andre? klarer ikke å forme vennskap, selv om jeg får inntrykk av at mange prøver å nærme seg meg (ber meg ut på ting osv.). på en side ok med dette, men føler kanskje på et vis at jeg trenger dette? blir også stresset og veldig sliten av sosiale settinger. så trekker meg heller unna andre, selv om opplever jo også glede i samvær med andre, når jeg først klarer å "få det til".

- 'dårlige', negative tanker

 

disse punktene er vel slik mange har det, så sånn sett burde det ikke være nødvendig å gå i terapi for det, dette punktet er det som kanskje har 'tippet begeret'

 

- har ikke interesse for noe lenger. har jo mange sysler jeg liker, likte, men nå sitter jeg som regel inne og får ikke meg selv til å gjøre noe særlig, føler ikke glede ved noe. eller sitter lenge på skolen for å slippe å møte noen, slippe å gjøre noe annet enn skolearbeid. når jeg ikke har noe skolearbeid jeg MÅ gjøre så vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger? hodet føles ganske så tomt (=> tomt! ingen knagger? så selv om jeg jobber mye med skolen, så er det ikke akkurat til noen hjelp. men skal ærlig innrømme at det er ikke mye effektivt arbeid som alltid går med, mister fort fokus og tenker på andre ting/ingenting).

 

 

Er jeg egentlig bare en som overkompliserer dette? Hvordan kan man best selv gå frem for å forbedre seg selv slik at man kanskje ikke vil oppleve dette som problemer i hverdagen lenger? (tenker, er jo ikke sikkert at jeg trenger å gå til noen)

Anonymous poster hash: de13f...18e

[......]

Du må nok innom fastlegen ja, men du skal ikke tenke at disse problemene er trivielle. At du har mistet interessen for ting du "likte før" er jo et varsel om nedstemthet/depresjon i seg selv. Om de hindrer deg i å ha det bra med deg selv og i å ha et bra liv, så er det jo noe du bør få hjelp til å finne ut av. Hvordan du blir møtt av fastlegen vet du ikke hvordan det går før du drar ditt, men ville ikke tatt sorgene på forskudd. Så lenge du er 100 % ærlig og legger frem det du reflekterer rundt her så bør du bli tatt seriøst.

Et annet alternativ er jo å oppsøke privat hjelp om du har mulighet til det. Da kommer du kanskje raskere til, og du kan finne en som "passer deg" bra.

Hvis du ønsker å ta tak i det selv så anbefaler jeg for eksempel:

Sjekke ut sidetmedord (punktum) no. Her kan du finne andre i lignende situasjon. Brukte selv denne siden forrige sommer når jeg plutselig ble singel og oppdaget at mange av vennene mine var veldig opptatte med kone og barn og jeg slet mye med at jeg satt alene, spesielt i helgene. Det føltes jævlig rart å skulle "finne en venn" på internett, men møtte flere derfra og fikk en god turkamerat som jeg har kontakt med den dag i dag.

Gå en tur ut hver dag, helst 30 min eller en time. Gjerne rett etter du har stått opp om det er et alternativ.

Se om du kan finne en ny hobby? Har du spilt et instrument tidligere f.eks? Prøve å se om du finner noe som interesserer deg utenom skole.

[Emancipate]

smertestillende hjelper ikke noe særlig

Da har du fått feil smertestillende (f.eks. paracet, ibux, tramadol). Etter operasjon trenger du selvfølgelig ordentlig smertestillende, men det ser jeg stadig på forumet her, at legene ikke har skjønt.

 

Klag! Det finnes smertestillende som hjelper.

[Emancipate]

(fikk tramadol og paracet)

Det ante meg. En i en annen tråd her inne hadde fått det samme. Disse virker selvfølgelig ikke i det hele tatt. Paracet har ingen kjent virkningsmekanisme. Tramadol er først og fremst antidepressiv (SNRI), med kun en beskjeden opiateffekt.

 

Du bør egentlig sørge for at legen som skrev ut dette, får vite om opplevelsen din. Etter min mening, er det IKKE på NOEN MÅTE OVERHODET greit at de sender opererte pasienter ut med dette! Det kan bare aldri virke, det er ikke fysisk mulig. Dette tror jeg er noe de gjør for å dekke seg, fordi de ikke vil ha på seg at de gjør pasienter avhengige av opiater. Problemet er bare at Tramadol har samme avhengighetspotensial som Paralgin Forte, så det hjelper egentlig ingenting.

 

Egentlig burde du kontaktet fastlegen og bedt om akuttime. Men nå er det tid for legevakt. Ring først, så slipper du å sitte der å vente.

 

I ettertid vil jeg oppfordre til at du skriver til legen/avdelingen, slik at han får mulighet til å forbedre seg. Ellers fortsetter han å gi det samme til nye pasienter.

[Sandy Koufax]

Da jeg hadde fryktelige magesmerter tok jeg paracet. 2 paracet 500 mg - 3 ganger om dagen.

 

Hjalp ikke i det hele tatt.

 

Det eneste som hjalp var melk som roet ned smertene med en gang. Ingen andre matvarer hjalp heller. Doktor mamma > paracet

[Emancipate]

Ser at det står i felleskatalogen: "Hvis du har inntrykk av at virkningen av Nobligan Retard er for sterk eller for svak, snakk med lege eller apotek." Så betyr det at jeg eventuelt kunne ha gått til apoteket? Får uansett bare prøve å kontakte fastlegen på mandag.

Du må gå til legen for å få en resept på noe annet. Hvorfor vente til mandag når du har legevakt tilgjengelig?

 

Apoteket kommer bare til å sende deg til legen.

[AnonymDiskusjon]

Da har du fått feil smertestillende (f.eks. paracet, ibux, tramadol). Etter operasjon trenger du selvfølgelig ordentlig smertestillende, men det ser jeg stadig på forumet her, at legene ikke har skjønt.

 

Klag! Det finnes smertestillende som hjelper.

KAN MAN KLAGE? Hvis man har gått gjennom en seriøst omfattende operasjon med en ekstrem vond og lang tid å komme seg etterpå fordi man kun fikk paracet som smertelindring, hvem dre- jeg mener snakker jeg med for å få sørge for at de som gjorde det aldri gjør det igjen?

 

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[Sandy Koufax]

en liten jente jeg kjenner skal dø snart.

 

veldig kjedelig å tenke på. 

 

gjør meg ikke deppa, men rasende. på grensen til krakilsk. 

Endret 4. mai 2019 av Sandy Koufax

[Emancipate]

 

KAN MAN KLAGE? Hvis man har gått gjennom en seriøst omfattende operasjon med en ekstrem vond og lang tid å komme seg etterpå fordi man kun fikk paracet som smertelindring, hvem dre- jeg mener snakker jeg med for å få sørge for at de som gjorde det aldri gjør det igjen?

 

Anonymous poster hash: f3562...6cb

 

Sånn i ettertid, https://helsenorge.no/rettigheter/klageordninger .

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror jeg er bittelitt deprimert. Kan noen vennligst forklare hvorfor man blir sånn? Uten noen spesiell grunn. Vurderer, og har startet, å gå ned i vekt til det vekker oppmerksomhet, slik at jeg da kanskje har en plausibel grunn til å oppsøke noen.

Anonymous poster hash: de13f...18e

[BuffyAnneSummers]

Det kan være genetisk i ditt tilfelle. Depresjon er noe alle kan få, akkurat som avhengighet, men noen blir det lettere enn andre, akkurat som avhengighet.

 

Vi liker å tro at man kan alltid gjøre noe med situasjonen sin, av og til er det beste tipset å leve det beste livet du kan leve, altfor mange bryr seg altfor mye om hva som forventes av dem av andre. Fuck them, do it for yourself!

[BuffyAnneSummers]

Det er faktisk en form for hjerneskade. Når du blir utsatt for noe sånt når du er en unge så forandrer det hjernen din og hvordan den utvikler seg.

 

Folk liker å si at man tar kontroll ved å bare plukke opp bitene og gå videre, men det viser seg at det ikke er sunt da du bare ignorerer problemene og svelger symptomene. Disse problemene vil følge deg inn i voksenlivet hvis ingenting blir gjort.

 

Vi lever også i ett samfunn hvor man skal være så selvstendig som mulig og det er det mest optimale, det bidrar egentlig til at vi er mye mer dysfunsjonelle enn vi trenger å måtte leve med.

[Skogslik]

en liten jente jeg kjenner skal dø snart.

 

veldig kjedelig å tenke på. 

 

gjør meg ikke deppa, men rasende. på grensen til krakilsk. 

 

 

Trist, og tragisk....

 

Fy, hater slikt.

Endret 5. mai 2019 av Skogslik

[Sandy Koufax]

Trist, og tragisk....

 

Fy, hater slikt.

Ja, hadde litt med henne å gjøre da hun var mindre. Dro på lang biltur med henne og faren blant annet, satt ved siden av hverandre på hele turen. Hun er en slektning.

 

Ble snakk om henne og jeg spurte hva om skjedde med henne. Og de sa at hun holder på å dø av en uhelbredelig sykdom. Hun er vel 7 år nå. Mamma sa at sykdommen er svært sjelden. 

 

Utrolig synd. 

Endret 5. mai 2019 av Sandy Koufax

[Emancipate]

Men hvis jeg har forstått rett så handler terapi mer om at man lærer ulike verktøy som kan være til hjelp?

Helt forskjellig avhengig av typen terapi og terapeuten. Det fine med private, er at du kan velge type terapi ved å se på nettsidene deres hva den enkelte tilbyr.

 

da jeg ikke føler at det ligger noe bak

Du har nettopp beskrevet en problematisk mor...

 

På 60-tallet utviklet noen programmerere et psykolog-program på spøk (Eliza). Det spurte stadig om forholdet til moren. Det verste var at psykiatere tok programmet helt alvorlig, og sa at dette kommer til å bli nyttig i fremtiden!

 

Har også utarbeidet et lite refleksjonsnotatat som jeg vurderer å ta med, hadde det vært rart

Å ha med seg notater til timer med leger eller psykologer, anbefaler jeg. Jeg har lest at enkelte leger ikke liker det, men da bør man umiddelbart finne seg en ny lege.

[AnonymDiskusjon]

Det virker som om nav, staten norge, endelig skjønner at jeg sliter og trenger hjelp før jeg ikke er mer. Har nå fått time hos spesialist som ikke er underordnet nav som skal være veldig god og som kun behandler noen få om gangen. Hvorfor tok det dem to tiår å komme frem til at jeg trengte denne hjelpen?? Helt siden mine tidligere tenår så har det stått i journalen min at det mistenkes depresjon, hadde de TATT TAK I DET DA SÅ HADDE JEG KANSKJE IKKE SLITT MED ALT DET ANDRE? 
 
Jeg føler meg robbet av livet mitt. Det var så mange ting i livet mitt som alene kunne sendt meg ned denne veien, hvorfor gjorde de ikke mer? Føles som om de har ventet for å se om jeg bare dør av først så de slipper å hjelpe meg. 

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[AnonymDiskusjon]

Faen ta helsesystemet! Faen ta dem for at de har latt meg være en kasteball i to tiår, faen ta dem for at INGEN AV DE UTALLIGE PSYKOLOGENE skjønte at jeg ikke led av bare depresjon. FAEN TA DEM! Jeg har ikke ord for hvor sviktet jeg føler meg. Det tok en skikkelig god psykolog mindre enn en time å skjønne at det ikke var tilfellet.

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[AnonymDiskusjon]

Eneste jeg ser fram til er dagen jeg skal dø. Men det er så lenge til, tanken på at jeg ikke har levd halvveis i livet mitt engang gjør meg bare mer deppa.

 

Er for syk til å jobbe eller studere, får ikke lov av NAV til å ha tilrettelagt jobb engang pga sykdommen, selv om bare å jobbe 10% hadde hjulpet masse. Tiden jeg jobbet litt hadde jeg det så mye bedre.

 

Er alene mesteparten av tiden nå, alle vennene mine har flyttet, veldig vanskelig å få nye venner merker jeg når man ikke har jobb eller skole..

 

Kommer sikkert aldri til å få min egen familie eller ha en jobb jeg trives i..

Anonymous poster hash: feefd...736