Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

 

Det er litt krise. Jeg har hatt det ekstremt vanskelig mesteparten av livet, først omsorgssvikt og mobbing, så ble jeg kronisk syk og gikk igjennom flere år hvor ingen trodde på meg og jeg ble avvist overalt, så jeg så meg til slutt nødt til å slutte å prøve, noe som endte i en isolasjon som heller ikke har vært særlig bra for psyken min kan man si. Utviklet psykiske problemer etterhvert, noe som gjorde en allerede utrolig utfordrende hverdag som kronisk syk nærmest umulig, spesielt fordi jeg også er helt alene om alt, og ikke har noen jeg kan søke hverken råd eller støtte hos. 

 

Etter mange år i denne situasjonen har ensomheten nå kommet til et punkt hvor jeg ikke holder ut mer, jeg har så vondt fysisk fordi jeg er så dårlig, men det aller verste er at jeg sitter her helt alene uten noen å snakke med og uten noen som bryr seg. Jeg føler meg så ufattelig alene, og nå klarer jeg rett og slett ikke å slutte å gråte. Det har gått altfor langt, men hva gjør jeg nå da, jeg har seriøst ingen. Kan ikke akkurat be fremmede om å være der for meg og være glad i meg. Som er det jeg trenger så sinnsykt nå.

 

Jeg er såpass syk fysisk at jeg kommer meg ikke ut mer enn det absolutt nødvendigste, og jeg har ikke sjans til å gå i terapi eller noe sånt, dessuten føler jeg ikke det er det jeg hovedsakelig trenger heller, selv om det nok ikke hadde vært dumt i det hele tatt. Jeg trenger bare noen som bryr seg og er der for meg. Men det er jo ikke bare bare. Bestevenn søkes liksom. Jepp. 

 

Anonymous poster hash: 9aae2...7f9

 

 

Jeg vet ikke alder på deg men føler at det kan være en aldersforskjell her men det er meg knekkende likegyldig. Stiller gjerne opp jeg. Bestevenner vet jeg ikke om en blir, kan jo være, hvem vet? Hvis du bor i noenlunde nærheten av meg ser jeg ingen grunn til at vi ikke kan hjelpe hverandre.

 

Vil ikke legge ut så veldig mye personlig her. Hva med å registrere en profil på sidetmedord.no? Der er det flere med lignende ønsker. Selvfølgelig så har jeg profil der selv og svarer der hvis du legger ut ett innlegg. Riktige kategorien blir vel kanskje finn venner? Det som er så utrolig synd er at det virker ut som de fleste bare skriver at de har ett ønske uten å gjøre noe mer med det, gjelder stort sett på internett generelt. 

 

 Nå venter jeg på innlegg på sidetmedord.no slik at det går an og forbedre situasjonen. 

 

Er forøvrig den personen som la ut posten før deg  :)

 

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Ja, og der var vi på en snurr igjen. Skulle ikke mye til før jeg ble avhengig av en pils eller sju om kvelden for å roe meg.

Faen. Økonomien og kroppen tåler det ikke, men whatever. Livet er bare drit uasentt. Ha det gøy så lenge man lever, og pils gjør meg glad, så hva faen?



Anonymous poster hash: 5f41a...88e
Lenke til kommentar

 

Ja, og der var vi på en snurr igjen. Skulle ikke mye til før jeg ble avhengig av en pils eller sju om kvelden for å roe meg.

 

Faen. Økonomien og kroppen tåler det ikke, men whatever. Livet er bare drit uasentt. Ha det gøy så lenge man lever, og pils gjør meg glad, så hva faen?

 

Anonymous poster hash: 5f41a...88e

 

 

Gjør det deg oppriktig glad, eller skaper det en illusjon om at du er glad?

 

Jeg har vært på en slik sti flere ganger. Jeg trodde jeg drakk fordi det var gøy, til det ikke var gøy. Når jeg ble nødt til å edru igjen (etter en uke med mer eller mindre sammenhengende drikking), var jeg så sliten, full av angst i kroppen og følte meg generelt helt knust. Det er på et slikt tidspunkt at man innser at alkohol har gått fra å være fest og moro til å bli noe veldig destruktivt. Destruktivt fordi det hindrer en fra å konfrontere problemene sine, samtidig som også fører til forsterkning av negative tanker, følelser  og handlinger (ev. bedøver seg vekk fra dem). Når man først er der angrer man bittert på at man har lekt så hemningsløst med ilden, fordi vaner kan være vanskelige å vende.

 

Ser du noen fordeler ved å endre på alkoholvanene dine? Hvordan vil det vært for deg å drikke sjeldnere og/eller mindre per gang? Har du noen andre måter du kan ta tak i problemene dine uten å ty til drikking?

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c3627...1df

Lenke til kommentar

 

Gjør det deg oppriktig glad, eller skaper det en illusjon om at du er glad?

 

Jeg har vært på en slik sti flere ganger. Jeg trodde jeg drakk fordi det var gøy, til det ikke var gøy. Når jeg ble nødt til å edru igjen (etter en uke med mer eller mindre sammenhengende drikking), var jeg så sliten, full av angst i kroppen og følte meg generelt helt knust. Det er på et slikt tidspunkt at man innser at alkohol har gått fra å være fest og moro til å bli noe veldig destruktivt. Destruktivt fordi det hindrer en fra å konfrontere problemene sine, samtidig som også fører til forsterkning av negative tanker, følelser  og handlinger (ev. bedøver seg vekk fra dem). Når man først er der angrer man bittert på at man har lekt så hemningsløst med ilden, fordi vaner kan være vanskelige å vende.

 

Ser du noen fordeler ved å endre på alkoholvanene dine? Hvordan vil det vært for deg å drikke sjeldnere og/eller mindre per gang? Har du noen andre måter du kan ta tak i problemene dine uten å ty til drikking?

 

Anonymous poster hash: c3627...1df

 

Det gjør meg jo ikke glad på noen som helst måte, men det gjør til at jeg finner roen.

 

Noen ganger drikker jeg sammen med kompiser, men nå er det blitt sånn at selv de dagene jeg er alene uten planer så kjøper jeg en sekser på butikken og drikker den mens jeg spiller PC eller ser serier elller hører på musikk.

 

Det er jo kanskje destruktivt, men hva er vitsen med å la være? Heller at jeg drikker meg litt passe brisen og finner roen enn at jeg sitter og tenker over alt jeg burde ha gjort og alle feil jeg har gjort frem til nå.

 

Hadde jeg sluttet å drikke - som jeg sikkert gjør om et par måneder når økonomien og helsa ikke tillater det lenger - så får jeg nok en opptur, men den er som alltid midlertidig. Det her er vel kanskje den tjuende gangen i livet der jeg tyr til alkohol fordi livet er 100% meningsløst. Skål.

 

Anonymous poster hash: 5f41a...88e

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Av og til trenger man ikke en fiks, men at noen bare ser situasjonen din og sier at den suger. Skjønner deg godt. Mange vil si at det er å bare rulle seg i vonde følelser og ikke gjør noe konstruktivt for deg, men det kan være en del av prosessen du går igjennom for å komme over det og videre i livet. 

Hadde det vært bedre om man kom seg videre uten å ruse seg? Klart, men folk gjør jo dette for å lamme følelsene litt, så ting ikke virker så tungt. Alkohol er nok noe av det verste man kunne valgt å ruse seg på da, det er det største problemet her egentlig. 

"Jammen det ække sunt å lamme seg sånn og ikke takle situasjonen som kommer!" - fastlegen din gir deg fint sterke piller når du trenger det i en vanskelig tid i livet ditt. De er klar over at vi ikke er supermennesker som klarer livet helt på egenhånd (vi er sosiale dyr) og trenger hjelp innimellom. 

Lenke til kommentar

Noen andre som blir deprimert over hvor mye tid av livet som går av til å glo på en skjerm nå til dags? Ofte er det første jeg titter på når jeg står opp om morran en smarttelefon. Noen dager bruker jeg tid forran dataen før jeg spiser frokost. På 90 tallet brukte jeg kanskje en time maks forran en skjerm om dagen.



Anonymous poster hash: c702f...a93
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Drikker vel egentlig fordi jeg mistet en kamerat og innser at livet egentlig bare er så sykt meningsløst fra start til slutt. Han var en skikkelig god mann. Humor, omgjengelig, brydde seg om alle andre enn seg selv og gjorde lite ut av seg. Rett og slett en kjernekar. Aldri drukket eller røyket i sitt liv men likevel døde han av uventet sykdom, veldig ung (midten av 30-årene).

Selv sitter jeg her og har druknet meg i selvmedlidelse og selvhat i snart 20 år. Forskningen tilsier at de med min diagnose dør rundt 45, så har 10 år igjen før jeg tar kvelden. Frister å gjøre det selv noen ganger. Vise fingern til verden, at jeg skal faen ikke dø av sykdommen min men heller av eget valg. Men er for feig. Dessuten har jeg en jente jeg elsker, en familie som sikkert bryr seg sånn noenlunde og venner jeg liker godt. Men faen. Det er som å gå med en tikkende bombe innvendig og livet er så jævlig på vent. Kommer ikke i gang med noe  som helst av prosjekter. Når du vet at du har 10 år igjen føles alt meningsløst. Å få barn har jeg slått fra meg, har ikke overskudd til det. Ser venner som er 100% friske som går helt i kjelleren i småbarnsperioden, kan bare tenke meg hvordan det ville vært for meg. HAdde bare blitt sint og sur og blitt en forferdelig far.

Nei faen altså. Hadde det ikke vært for alkohol hadde jeg bare sittet og dirret i sofaen og ødelagt både leiligheten og meg selv. Alkohol døyver det verste. Ser nå at jeg kommer til å drikke stort sett hver dag den neste måneden. Det blir fint. Men det føles meningsløst. Er feig. Har alltid vært det, det er et karaktertrekk ved meg som alt annet. Så hvorfor prøve å endre seg? Er 35 år, er for sent å drive og endre på ting uansett.
 



Anonymous poster hash: 5f41a...88e
Lenke til kommentar

Hva søren er galt med det norske helsesystemet. Kommer inn for noe akutt, har egentlig time for undersøkelse, men får beskjed om at de ikke kan gjøre noe for meg. Hun i resepsjonen hadde lest feil/ikke sett timen eller noe slikt... Får heldigvis time neste dagen igjen siden legen min er flink til å følge opp. Blir henvist til et annet sykehus for operasjon. Ringer nevnte sykehus, de har ikke fått noen henvisning... Ikke nok med at en skal ha den mentale belastningen av å være syk, kroppen fungerer ikke, man vet man må operere, nei, man må i tillegg farte rundt og prøve å løse problemer med "hva har skjedd med henvisningen min"........

 

Ja, jeg skjønner at mennesker kan gjøre feil. Når man møter på feil på noe som er så grunnleggende som at det handler om å lese/skrive, man skulle da tro at de som er ansatt til å gjøre akkurat dét skulle klare det. Og at det tydeligvis er feil i hvordan sykehus kommuniserer (eller så har resepsjonisten eller hvem det nå enn er som sender meldinger gjort en feil, samme dama som var på jobb igjen). Og jeg vet at mediebildet har stor kontroll over virkelighetsbildet og kun viser frem alle de mislykka hendelsene, men skepsisen blir jo også forsterket av alle de feilene man har lest om i det siste. Blir bare så frustrert.... Vil bare bli bra. Har en sommerjobb i sommer jeg helst vil bli bra igjen til. Også har jeg eksamen om noen knappe uker, så jeg vil bare sette igang å lese...

 

Stakkars de som må forholde seg til dette i større grad enn det jeg må. (Kan ikke engang tenke meg hvor slitsomt det må være å jobbe i et slikt sirkus)



Anonymous poster hash: de13f...18e
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Mange har en tro som taler mot at alles liv skal ende i barmhjertighetsdrap/selvmord, på et slags samlebånd...?

 

Jeg syns det er uhyrlig med alle de koselige barndomshjem som blir til moderne byggefelt. F.eks. hvis noen kom tilbake som levde for en generasjon siden, ville de ønsket å gå tur i friområder som ikke lenger eksisterer. 

Lenke til kommentar

Dropper å poste som anonym denne gangen. Er så jævlig lei av å være sliten hele tiden.

Går på medisiner for rytmeforstyrrelser og har gjort det i seks-sju år nå. Fy faen. Det er så jævlig, det må nesten oppleves for å skjønne hvor jævlig det er. Eksperten på Rikshospitalet kaller det "turtallsperre på hjertet", og det er akkurat slik det er. Kroppen føles som sirup, jeg føler meg så sykt svak i kroppen, og det er ingenting som kan gjøres med det. Dritkult når man er i starten av 30-årene. Jeg er dømt til å være konstant sliten, søvnig og tung i kroppen resten av livet. Den følelsen du har rett etter du har våknet etter en dårlig natts søvn? Den har eg hver dag, hele tiden, alltid.
 

Har levd litt "hardt" de siste ti årene. Usunn mat kombinert med hard styrketrening, alkohol, festing og mye morro siden jeg alltid har visst at jeg ikke blir så gammel. Levd litt etter Kurt Cobain, eller egentlig Niel Youngs sitat; "better to burn out than fade away", og jeg tror kanskje det har kostet meg noen år av livet. Men men, verdt det. Livet er til for å leves. Vi kan alle dø når som helst.

Har heldigvis møtt ei nydelig jente som jeg elsker og gleder meg til å dele resten av livet med. Hun har akkurat flyttet inn og jeg føler meg sykt heldig som har møtt henne. Men jeg har samtidig konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke har overskudd til å gjøre alt "normale" kjærestepar gjør; lange skiturer og slike ting. Jeg har ikke inntrykk av at hun savner det, men jeg savner det selv og jeg blir ofte trist og sur for at jeg ikke orker. Hater å måtte si til henne at jeg ikke orker noe, redd for å oppfattes som lat, men realiteten er at jeg må bli flinkere til å lytte til kroppen. Ti sykehusinnleggelser de siste 18 månedene tilsier at jeg må ta det mer med ro.

Hun vil ha barn, og det vil jeg også - men samtidig er jeg redd for at det skal bli for mye. Jeg dør nok uansett før ungen er voksen (holder med en), men samtidig vil jeg få en ro i kroppen av at genene mine er videreført. Jeg håper jeg får oppleve det, om så sønnen/dattera mi kanskje må oppleve å miste faren tidlig.

Håper selvsagt å få et nytt hjerte en dag, men donasjonstallene går stadig nedover. Om jeg får det vil jeg leve noen gode år ekstra, men jeg slipper nok å være en byrde for samfunnet som pensjonist. Like greit egentlig.

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Flere netter på rad uten særlig søvn tar på nå. Våkner midt på natta av mareritt/angstanfall og har gjort det de siste fire nettene. Drømmer at jeg er sammen med familie, en venn eller kjæresten og at jeg holder på å dø men har mistet evnen til å prate, og den jeg er med bare ignorerer det. Føles 100% ekte hver gang, og når jeg våkner henger følelsen igjen i flere timers jeg må bare stå opp og spille eller gå meg en tur ut for å få frisk luft.

 

Føler jeg har hundre ting jeg må ordne nå, mye av det er en realitet, som flytting, oppussing og slikt, men mye av det er også selvpålagte ønsker/krav til meg selv som er altfor høye. Jeg vil at alt skal ordnes helst i går, men kroppen tåler det ikke.

 

Trenger sårt flere gode netter med søvn nå. Kan ikke ta hverken sovemedisin eller antidepressiva pga den ene hjertemedisinen, som gjør det ekstra ille. Faen.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...