Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[BuffyAnneSummers]

Er så lei presset om at man skal være som andre og gjøre som andre ellers er man defekt. Nei, jeg er ikke defekt bare fordi jeg er annerledes og ting som funker for andre ikke funker for meg. Det betyr bare at vi sliter med forskjellige ting, på forskjellige måter. Og det burde være helt ok. Føler at presset om å være så normal som mulig er ødeleggende for både meg og jævla mange andre. Skjønner at folk som ikke sliter så ikke helt skjønner det, men når du prøver å komme deg opp igjen og igjen men faller konstant selv om du gjør alt "riktig" så er det noe galt med måten man angriper problemet på, og det er også mye pga våre problemer blir så fort avfeid. Er bare stress. Er bare deppa.. feil. Så jævla jævla feil.

Endret 26. mars 2019 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Ja, da hadde det uunngåelige skjedd. Dama har slått opp. Dette i seg selv var ikke noe overraskelse, da forholdet har skrantet en stund. MEN, jeg hadde ikke trodd at det skulle påvirke meg så mye. jeg føler at jeg har falt ned i avgrunnen, ned et sort hull.

 

En god del dårlige tanker har blusset opp igjen, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dem. Jeg aner ikke hvilken retning jeg skal snu meg i engang, tripper bare rundt her, føler meg så hjelpeløs. Jeg føler også at ting går skeis på jobb, og det hjelper ikke noe særlig det heller.

Anonymous poster hash: 90d80...76a

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Er så lei presset om at man skal være som andre og gjøre som andre ellers er man defekt. Nei, jeg er ikke defekt bare fordi jeg er annerledes og ting som funker for andre ikke funker for meg. Det betyr bare at vi sliter med forskjellige ting, på forskjellige måter. Og det burde være helt ok. Føler at presset om å være så normal som mulig er ødeleggende for både meg og jævla mange andre. Skjønner at folk som ikke sliter så ikke helt skjønner det, men når du prøver å komme deg opp igjen og igjen men faller konstant selv om du gjør alt "riktig" så er det noe galt med måten man angriper problemet på, og det er også mye pga våre problemer blir så fort avfeid. Er bare stress. Er bare deppa.. feil. Så jævla jævla feil.

 

Helvete så godt beskrevet, Buffy! Det er helt samme følelsen jeg sitter med.. Samfunnet aksepterer ikke at enkelte er annerledes og fungerer annerledes. Helt fra barneskolen blir man jo egentlig lært opp om at man skal være "sånn" og "sånn".. Om du sliter så er det egentlig bare synd for deg, det er ingen som egentlig bryr seg, du er ikke verd å noe i det hele tatt. 

 

Derfor er det viktig at vi som sliter på ett eller annet plan klarer å innse det selv; vi må kjempe de kampene vi klarer, og resten får vi faktisk bare prøve å unngå. 

Endret 29. mars 2019 av Slettet-x7D6du0Hjb

[AnonymDiskusjon]

Velger å ta denne anonym og deler ett dikt jeg postet på ett annet forum.  

 

Det er mine følelser og tanker om ensomhet og angst/depresjon skrevet ned på "papir". Det er ikke noe som skal få en i godt humør, men sannhetens ord slik jeg føler det der jeg holder på å drukne. Var først skeptisk til å poste noe slikt. Føler at jeg leverer meg selv ut på ett sølvfat her.

 

Føler meg ensom, lei og forlatt
selv om jeg har herlige unger og ei helt fantastisk skatt.
Jeg har ingen nære bekjente eller venner
det virker ut som jeg er en person de fleste glemmer.

Jeg, som hos alle andre har mine feil og mangler,
når det er mange til stedet vet jeg det hos meg skrangler.
Ja, er så kanskje ikke på topp når det kommer til det sosiale
men har mange andre kvaliteter, så er det egentlig så gale?

Sitter her med noen tanker og snart kommer det vel flere.
Skal jeg være helt oppriktig orker jeg nesten ikke mere.
Er bare sliten og trett, har lyst på litt fri,
men det er alt for meget, noe dette livet ikke kan gi.

Jeg stiller stort sett opp og kommer godt overens med folk flest
men uansett hva jeg gjør blir jeg behandlet som om jeg har pest.
Jeg vil leve, være ute på den berømte skyen å sveve,
men det eneste en ender opp med her i livet er å streve.

Til alle dere som er redd for å stikke huet deres inn
er dere sikker på at dere er perfekte i både kropp og sinn?
Dette er ting jeg absolutt ikke kommer til å sjekke
for hva er poenget med å lenger ned i gjørma dere trekke?

Har kjent på meg selv en stund at kroppen forfaller
som hannkjønn vil jeg si at jeg også har mistet noen "baller"
Føler meg ikke som noen menneske, men ett vandrenes lik.
Hvorfor må en hele tiden føle det slik?

Det å holde meg inne om dagene og være inaktiv har nå blitt tingen
har mest lyst til å dra dyna over hodet å bare holde bingen
Ønsker meg langt bort, en helt annen plass
hvor ikke alt sammen blir trukket ned i dass.

Jeg klandrer ikke andre for at jeg ligger her nede
har vel meg selv å takke for å ha bygget dette rede.
Det som plager meg er at hadde jeg kjent noen som hadde det slik
ville jeg ha avlagt ett besøk i ny og ne, i stedet for å la de råtne til lik.

Kanskje jeg ikke lenger trenger å tvile
kanskje jeg har gjort mitt her i dette livet.
Har funnet hun jeg elsker og spredd mine frø.
Nå har jeg mest lyst til å gå ut i skogen for å dø.

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Velger å ta denne anonym og deler ett dikt jeg postet på ett annet forum.  

 

Rørende dikt, rett og slett. 

 

Og husk på at her kan du dele tankene dine med oss så mye du vil, du er helt velkommen til å bruke dette forumet som en boksebag om du trenger det. Vi er flere og samlet er vi sterkere. 

 

Aldri glem at det alltid vil være folk der for deg. Om ikke det er dine nærmeste venner så er det folk her på nettet som så gjerne vil bli kjent med deg. Bare ved å skrive et så fantastisk fint og sårt dikt så tror jeg du har løsnet opp i noe ihvertfall. 

 

Men som jeg sier til alle som sliter her inne: om du ikke har oppsøkt psykolog er det kanskje det første og beste tipset jeg kan gi hvem som helst. Det trenger ikke være ofte, en gang i blant. Få røsket vekk tankene og møtt en som faktisk ønsker å hjelpe. Om du har prøvd det, så prøv igjen. Om dere ikke hadde kjemi, så finn en annen. 

 

Ha en ellers fin kveld. 

Endret 2. april 2019 av Slettet-x7D6du0Hjb

[AnonymDiskusjon]

I halvsøvne i dag morges snur jeg meg i senga for å si god morgen.

Men det var ingen der. Det har ikke vært noen der på lenge. Men noen morgener har jeg glemt det før jeg våkner skikkelig. Det svir fortsatt hver gang.

Anonymous poster hash: 18b40...a87

[AnonymDiskusjon]

Jeg håper jeg er død innen måneden er omme. Jeg gidder ikke å spise da jeg er tjukk og stygg uansett, har nok av fett å tære på.

Jeg orker ikke mer, er så jævlig sliten.

Andre dagen jeg ikke har vært ute av leiligheten, ligget i senga i snart 18 timer.

Har knapt hatt kontakt med venner på over ei måned.

Hvorfor er det alltid jeg som må ta kontakt og vise initiativ og interesse?

 

Jeg hater meg selv, og ønsker bare å grave meg ned og isolere meg. Andre dager ønsker jeg bare å dø.

Men jeg er for feig til å faktisk gjøre det. Jeg er til og med for sliten til selvskading.

Takk for meg.

 

Anonymous poster hash: dec78...161

[AnonymDiskusjon]

En kamerat døde av kreft for noen dager siden, neste uke blir det begravelse. Det gikk bare noen få måneder fra han fikk vite det til han døde.

 

Var tilfeldigvis ute og tok et par øl med et par venner når jeg fikk vite det, og jeg ble helt rar. Det som skulle bli en rolig kveld med to pils ble til fem-seks på en liten time. Lo, koste meg og hadde tårer i øynene på samme tid. Var en rar kombinasjon av trist, brisen, sliten, glad for å være ute blant folk og i live, alt på en gang. Det var rett og slett absurd.

 

Har drukket hver dag siden jeg fikk vite det. Engster meg over at jeg tyr til flaska hver gang livet byr på utfordringer, noe det ofte gjør. Har slitt med døgnrytmen i et par uker nå, spiser usunt og altfor lite mat,og føler meg rett og slett jævlig sliten og så kom dette i tillegg. Stresser med at jeg må gjøre mye i leiligheten før sommeren. Det er uoverkommelig.

 

Har ikke ork til å snu det rundt heller. Har hangla lenge nå, vært småsyk og generelt utrolig sliten. Føler nå at jeg skylder de rundt meg å komme meg på beina igjen, men "i morgen"-mentaliteten fucker det til. Jeg må faen meg bare ta meg sammen men får det ikke til.

 

Merker jeg også engster meg for kreft nå. Og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke stilte mer opp når han var syk. Det er rart å lese de siste meldingene vi sendte til hverandre. Det er rart å sende Snap og nesten sende til han også av gammel vane.

 

I morgen er det søndag og jeg er tom for øl. Er spent på hvordan det går.

 

Anonymous poster hash: 5f41a...88e

[Sandy Koufax]

Du bør ikke drikke bort sorgen i hvert fall.

 

Heller ta deg en stund og minn deg på alle de gode stundene dere hadde sammen. Det er det beste du kan gjøre mot både han og deg selv. 

[Cecili24]

Føler meg virkelig ikke bra. Liker ikke denne tilværelsen rett og slett.

Lei meg over all tiden jeg har mistet. Føler ikke noe tilhørighet eller relaterer lett til andre mennesker, det er som en som om det er en ''vegg'' der. Jeg er ikke i helt tilstede i denne verden lenger.

[AnonymDiskusjon]

Moren min så meg for første gang på en stund. Jeg er ikke stor av meg i utgangspunktet. Det første moren min spør er hvorfor jeg er blitt så tynn.

 

Det var deilig at noen så og annerkjente smerten min.

 

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[AnonymDiskusjon]

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Verken ser noe poeng i eller har lyst til å leve videre.

Men jeg må. Fordi jeg er så heldig å ha familie og venner som er glad i meg. 

Når eneste utvei ikke er en utvei, hva gjør man da?

 

Har vært totalt 3 år fri fra depresjon de siste 17 årene (er nå 30). 

Alt som kan sies å være potensielle positive fremtidsutsikter er ikke "tilgjengelig" for meg.

 

Kjæreste? La oss si det slik at psykisk sykdom ikke akkurat er noe jenter tiltrekkes av.

For å ikke nevne hvor lang veien er til å i det hele tatt få en date med noen som en beta male i dag.

 

Barn? Ønsker nødig å videreføre genene mine. 

Ville aldri kunnet tilgi meg selv om barnet hadde endt opp med samme psykiske utfordringer og skjørbarhet som meg selv.  

 

Så selv om jeg på et mirakuløst vis skulle klare å frigjøre meg fra depresjon, så er det egentlig ikke noen fremtidsutsikter verdt å leve for. Videreføring av genene må jo kunne sies å være den eneste rasjonelle meningen med livet.

 

Så jeg kan ikke ta mitt eget liv, og fortsette å leve vil være enten for smertefullt eller meningsløst.

Hva gjør jeg da?

Anonymous poster hash: f84e7...25d

[DrAlban3000]

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Verken ser noe poeng i eller har lyst til å leve videre.

Men jeg må. Fordi jeg er så heldig å ha familie og venner som er glad i meg.

Når eneste utvei ikke er en utvei, hva gjør man da?

 

Har vært totalt 3 år fri fra depresjon de siste 17 årene (er nå 30).

Alt som kan sies å være potensielle positive fremtidsutsikter er ikke "tilgjengelig" for meg.

 

Kjæreste? La oss si det slik at psykisk sykdom ikke akkurat er noe jenter tiltrekkes av.

For å ikke nevne hvor lang veien er til å i det hele tatt få en date med noen som en beta male i dag.

 

Barn? Ønsker nødig å videreføre genene mine.

Ville aldri kunnet tilgi meg selv om barnet hadde endt opp med samme psykiske utfordringer og skjørbarhet som meg selv.

 

Så selv om jeg på et mirakuløst vis skulle klare å frigjøre meg fra depresjon, så er det egentlig ikke noen fremtidsutsikter verdt å leve for. Videreføring av genene må jo kunne sies å være den eneste rasjonelle meningen med livet.

 

Så jeg kan ikke ta mitt eget liv, og fortsette å leve vil være enten for smertefullt eller meningsløst.

Hva gjør jeg da?

 

Anonymous poster hash: f84e7...25d

Jævlig kjipt å lese, kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg var veldig langt nede selv, og det tok et år å fikse. Det kjipe er at når man har det sånn som deg så har man ikke energi til å gjøre noe med det.

 

Det verste du gjør er å ikke gjøre noe nå, den spiralen går videre nedover.

 

Jeg vet ikke hvor du har søkt hjelp tidligere, men kan dele hva som hjalp for meg.

 

Det som hjalp meg veldig var trening. Styrketrening har en bevist effekt på psyken din, og den effekten er veldig tydelig. Etter noen uker sov jeg bedre og fikk et bedre selvbilde.

[AnonymDiskusjon]

Jævlig kjipt å lese, kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg var veldig langt nede selv, og det tok et år å fikse. Det kjipe er at når man har det sånn som deg så har man ikke energi til å gjøre noe med det.

 

Det verste du gjør er å ikke gjøre noe nå, den spiralen går videre nedover.

 

Jeg vet ikke hvor du har søkt hjelp tidligere, men kan dele hva som hjalp for meg.

 

Det som hjalp meg veldig var trening. Styrketrening har en bevist effekt på psyken din, og den effekten er veldig tydelig. Etter noen uker sov jeg bedre og fikk et bedre selvbilde.

Kan skrive under på dette med trening: I det siste har jeg begynt å ta et oppgjør med problemene mine hver gang jeg er på trening. Når jeg er på treningssenteret, tenker jeg at hvert tunge løft er en seier over problemene mine. Jeg brekker ikke under presset, men blir sterkere av det. Får jeg negative stemmer i hodet mitt som sier hvor ubrukelig er, blir jeg sinna og løfter enda tyngre/hardere.

 

Hvis jeg har en dårlig dag er det alltid mulig å trene i stedet for å sitte og kverne i negative tankebaner. Det er en egen bekreftelse på at jeg er sterk og at jeg blir sterkere, til tross for at livet ellers ikke alltid er like bra. Og selv om det er snakk om fysisk styrke, tror jeg det fort smitter over på psyken. Når tankene endelig holder kjeft, og kroppen er sliten, er det så mye lettere å sove skikkelig også.

 

Det trenger ikke å være styrkeløft heller. Å løpe, sykle eller å gå en tur gjør også stor nytte.

 

 

Har vært totalt 3 år fri fra depresjon de siste 17 årene (er nå 30). 

Alt som kan sies å være potensielle positive fremtidsutsikter er ikke "tilgjengelig" for meg.

 

Kjæreste? La oss si det slik at psykisk sykdom ikke akkurat er noe jenter tiltrekkes av.

For å ikke nevne hvor lang veien er til å i det hele tatt få en date med noen som en beta male i dag.

 

Barn? Ønsker nødig å videreføre genene mine. 

Ville aldri kunnet tilgi meg selv om barnet hadde endt opp med samme psykiske utfordringer og skjørbarhet som meg selv.  

 

At verdens hanner kan deles inn i alpha- og beta er først og fremst forbeholdt visse dyrearter, og er ikke en sosialt konstruksjon som kan overføres til mennesker. Når det er sagt forstår jeg deg veldig godt. Menn blir stilt høye krav til, og blir i større grad enn før valgt bort. Men det betyr ikke at man er beta male. Det kan like så godt være ett uttrykk for at man har masse potensiale man ikke har funnet enda. Jeg er sikker på at det er masse ting med deg som damer kan tiltrekkes av!

 

Hvorfor mener du at du har dårlige gener? De fleste gener legger jo bare grunnlaget for egenskaper. Det er miljøet som former hvordan egenskapene er. Det skjer ofte ting i miljøet, i oppveksten, ungdomsårene eller senere som skader oss psykisk. Det som er fryktelig urettferdig er at noen rammes ekstra hardt av slike påkjenninger. Det er heldigvis mulig å ta tilbake kontrollen over miljøet sitt, og endre på egenskapene sine.

 

Anonymous poster hash: c3627...1df

[InToRv]

Jeg skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre videre i livet. Jeg er helt blottet for ambisjoner og ønsker.

 

28 år. Fin jobb og grei lelighet - med tilsvarende gjeld som alle andre. Har mistet nesten alle vennene mine fordi jeg er en kjip dritt, jeg forstår dem godt. Mistet 2 kjærester de siste 3 årene av samme grunn. 

 

Så her sitter jeg da, mandag til søndag går ca slik: Jobb, trene, Netflix, sove. I helgen er det ca det samme. Jeg er heldig som har noen få som vil møte meg en gang i blandt om jeg maser på dem litt.

 

Jeg har ikke lyst på barn, og jeg er elendig i alt av sosiale settinger. Ikke er jeg særlig flink i jobben min heller (Som exen min så fint sa, jeg er ikke bekymret for deg, men de du jobber med) hun hadde rett. Men jeg skal klare å holde på jobben, uten den mister jeg all selvstendigheten jeg har, og det er ca alt jeg har igjen. 

 

Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre videre. Jeg finner meg selv sittende på Tinder og alt annet av datingapps bare for å ha noen å snakke med og kanskje finne et skadet kvinnemenneske som vil være med meg fra tid til annen, men det viser seg å være vanskeligere enn det var for 1 år siden. Samt har det vist seg at de fleste vil ha barn og stor familie - det er det siste jeg vil ha her i verden, jeg har nok med å passe på meg selv 24/7.

 

Hva gjør dere andre som blir spist opp av ensomheten og forakten for egne manglende evner og mål her i livet?

[AnonymDiskusjon]

Hva gjør dere andre som blir spist opp av ensomheten og forakten for egne manglende evner og mål her i livet?

 

Det er viktig å bekrefte seg selv på områder man er god, tror jeg. Om jeg ikke får til noe bra akkurat her og nå, så tenker jeg tilbake på noe stort jeg har fått til. Enten det er noe jeg bare har gjort for min egen del, eller noe hyggelig jeg har gjort for andre.

 

Det kan man bruke som en motivasjon på hvilke endringer man kan få til å gjøre der man er nå. Det er sjeldent slik at man får til å gjøre en helomvending med en gang, men mange små steg lagt sammen over tid blir til noe ganske stort likevel. Har du noen gode gamle venner du kan gjøre noen avtaler med? Noen i familien å støtte deg på?

 

Hva får deg (og eksen, virker det som) til å tanke at du er elendig i alt av sosiale settinger? Det er forholdsvis normalt å være nervøs/klumsete i sosiale settinger. Problemet er ikke nødvendigvis at man er så dårlig i sosiale settinger i teorien, men at man blir mye verre i sosiale settinger enn man trenger fordi man bekymrer seg så mye for hva andre tenker hele tiden. Da lever man brått opp til katastrofetenkningen sin rundt det, og man dømmer seg selv alt for hardt for det i ettertid.

 

Min erfaring er det som hjelper mot sosial anspenthet/klumsethet (hvis det er det du sliter med), er å trene på å være sosialt avslappet og sikker. Bli mer bevisst på sosiale spilleregler og hvordan du kan framstå som du ønsker i sosiale situasjoner: Kroppsspråk og hvordan du kommuniserer verbalt. Det trenger ikke å være allverden av formelle situasjoner heller. Det kan være når du handler på butikken eller hvordan du omgås kolleger på jobb. 

 

Anonymous poster hash: c3627...1df

[AnonymDiskusjon]

Klokka er knapt fem på ettermiddagen.

Har vært i begravelse, og er allerede dritings. Livet er blodig urettferdig, gode mennesker dør altfor tidlig, drittsekker får holde på til de blir hundre.

Kong alkohol hilser heldigvis alle med et vennlig og avslappende smil. Han er den eneste man trenger når ting er hardt.

 

Skål.

Anonymous poster hash: 5f41a...88e

[AnonymDiskusjon]

Klarer ikke å være glad på damen sine vegne.

For eksempel hvis det er noe show på skolen og hun har roller som er av scenen, men så har hun fått roller som er på scenen slik hun ville, eller hvis hun er i avisen eller hvis det er noe der hun er frempå/synlig/viser seg frem.

 

Hvorfor er jeg slik? Blir jo mer sur siden jeg tenker "hvorfor må du skille deg ut eller vise deg så mye frem".

 

Anonymous poster hash: f20ee...31b

[AnonymDiskusjon]

 

 

Aldri glem at det alltid vil være folk der for deg. Om ikke det er dine nærmeste venner så er det folk her på nettet som så gjerne vil bli kjent med deg.  

 

 

 

At det er folk der for meg, som ikke er der for meg, men ett helt annet sted, som gjerne vil bli kjent med meg, men ikke noe annet enn over internett .. Det du mener er vel at folk gjerne kan skrive med meg på nettet. Å kalle det at folk er der for en mener jeg blir helt feil. 

 

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

[AnonymDiskusjon]

Det er litt krise. Jeg har hatt det ekstremt vanskelig mesteparten av livet, først omsorgssvikt og mobbing, så ble jeg kronisk syk og gikk igjennom flere år hvor ingen trodde på meg og jeg ble avvist overalt, så jeg så meg til slutt nødt til å slutte å prøve, noe som endte i en isolasjon som heller ikke har vært særlig bra for psyken min kan man si. Utviklet psykiske problemer etterhvert, noe som gjorde en allerede utrolig utfordrende hverdag som kronisk syk nærmest umulig, spesielt fordi jeg også er helt alene om alt, og ikke har noen jeg kan søke hverken råd eller støtte hos. 

 

Etter mange år i denne situasjonen har ensomheten nå kommet til et punkt hvor jeg ikke holder ut mer, jeg har så vondt fysisk fordi jeg er så dårlig, men det aller verste er at jeg sitter her helt alene uten noen å snakke med og uten noen som bryr seg. Jeg føler meg så ufattelig alene, og nå klarer jeg rett og slett ikke å slutte å gråte. Det har gått altfor langt, men hva gjør jeg nå da, jeg har seriøst ingen. Kan ikke akkurat be fremmede om å være der for meg og være glad i meg. Som er det jeg trenger så sinnsykt nå.

 

Jeg er såpass syk fysisk at jeg kommer meg ikke ut mer enn det absolutt nødvendigste, og jeg har ikke sjans til å gå i terapi eller noe sånt, dessuten føler jeg ikke det er det jeg hovedsakelig trenger heller, selv om det nok ikke hadde vært dumt i det hele tatt. Jeg trenger bare noen som bryr seg og er der for meg. Men det er jo ikke bare bare. Bestevenn søkes liksom. Jepp. 

Anonymous poster hash: 9aae2...7f9