Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
Gjest Slettet-x7D6du0Hjb

Det er da ikke snakk om at nordmenn eller flytninger eller andre "grupperinger" skal prioriteres, er jo det som blir helt idiotisk å si. Det må selvsagt gå på den enkelte, uavhengig av tilhørighet i samfunnet.

 

Enig, det var ganske vanvittig å få det slengt i trynet. 

Lenke til kommentar

Førsteinntrykket spiller ingen rolle hvis de skal behandle deg dårligere senere selv om du har det like ille, du kunne ikke telegrafert "vi bryr oss egentlig ikke om deg som person!" noe hardere enn med det de gjør her. 

De som kommer tilbake for mer hjelp trenger faktisk MER HJELP, utrolig nok, og ofte trenger de MER enn det de aller fleste som kommer inn bare en gang gjør. Jeg vil ikke argumentere om hvem som lider mest! men vi kan vel si oss enige i at de som trenger MER HJELP burde få det? Det å bare bry seg om førsteinntrykket syns jeg blir dumt og EKSTREMT overfladisk! Man skal allerede være klar over at dette er en trygg ting å gjøre, å be om hjelp og at disse trygge rammene allerede finnes, hvis man blir ung voksen/voksen uten å være klar over dette fra før av så har samfunnet allerede feilet og prøver å redde seg igjen ved å prioritere de som kommer for første gang - uten å tenke stort etter de som trenger hjelpen mest. 

 

Lenke til kommentar

Jeg gikk ikke en gang, jeg gikk tre måner. Men det var fremdeles den første eller de første som hadde størst innvirkning på meg. Sett i retrospekt følte JEG MEG maksa ut i virkningsgrad innen 3-4 behandlinger. Og det var også jeg som tok initiativet til å avslutte behandlingen til slutt.

 

jeg har også en venninne som ble tvunget til å få behandling hun ikke ville ha på tidspunktet som var lenge etter episode hennes.

 

Og jeg er nær folk som blankt nekter behandling som absolutt trenger det.

 

Poenget mitt var bare at når du står der med en fem kroning og må velge mellom Is og Vaffel, så må du faktisk ta et valg. Og jeg har personlig forståelse for og er til en vis grad enig i valgene som er tatt.

Lenke til kommentar

Da må vi bare si oss enige om å være uenige, for det er ikke rett å ta inn så mange man kan og ikke ta vare på de du allerede har tatt inn og sagt at du skal hjelpe. Ingen plass finnes det logisk, hvis man ikke tenker på hvor fint det vil se ut på papiret på slutten av året - da kan man peke på hvor mange man rakk å hjelpe med alle de pengene, uten å bry seg stort om hvordan den fortsatte behandlingen var. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Spiller da nada rolle hvor du kommer fra, om du er flyktning eller ei. Men den som trenger mest hjelp burde få hjelp.

 

Å si at enten flyktninger eller ikke flyktninger har mer rett enn den andre blir for dumt.

 

Edit: ser jeg kom forseint til festen.

Endret av Overmoden 3.0
Lenke til kommentar

Da har det akkurat gått en måned siden jeg begynte å få store søvnproblemer. Våkner etter 2-3 timer uansett om jeg legger meg tidlig eller sent og får ikke sove igjen. Blir sittende oppe på stua og ser på serier i håp om å få sove igjen men det blir bare en time her og en time der.

 

Går med et konstant søvnunderskudd og er stort sett trøtt, sint og sur på dagtid. Går utover forholdet til kjæreste og venner. Faen. Legen mener det skyldes stress men jeg vet ikke, føler meg sjukt uvel og kvalm døgnet rundt.

 

Har en stor greie på jobb jeg gruer meg til på mandag som jeg ikke får forberedt meg godt nok til siden jeg er en zombie på dagtid, og vennene mine har skuffet meg gjentatte ganger i det siste ved å ikke stille opp på et avtalt arrangement som de har vært minst like giret på som det jeg var på forhånd. Lei av å mase og å måtte dra lasset så har bestemt meg for å gi faen i de og kansellere hele opplegget. Kjipt siden det da potensielt går utover mange andre (er en turnering).

 

På tide å begynne å prioritere hvem jeg vil ha i livet og hvem jeg skal drite i. Ender vel opp med å isolere meg selv kjenner jeg meg rett.

Lenke til kommentar
Gjest Slettet-x7D6du0Hjb

Må folk her betale for terapi? I min kommune er det gratistilbud.

 

Om man ikke vil sitte i en venteliste en god stund, så ja. 

Lenke til kommentar

skandale at psykiatrien ikke får mer penger. her kunne man faktisk forsøkt å ha en ordning hvor man delvis privatiserte dette litt. men at det ble subsidiert slik at folk kunne oppsøke psykologer og psykiatere uten ventetid.

Sånn er det allerede. Det kalles avtalespesialister, altså privatpraktiserende psykologer som har avtalehjemmel som gjør at staten betaler for "sin" pasient hvis den har behov for å avlaste de offentlige poliklinikkene.
Lenke til kommentar

Jupp. Også vanlig at de sender deg privat ellers hvis det er hast med feks å ta røntgen, men det skal sikkert en del til før det faktisk skjer da psykiske lidelser er vanskeligere å måle og bevise enn fysiske. Aldri hørt om noen som har blitt tilbudt privat terapi fordi systemet er fullpakka uansett hvor jævlig de har hatt det.

Lenke til kommentar
Ti år. Når man har mistet kontakten med alle kjente, da er ti år veldig lenge å gå uten å stifte noen nye vennskap eller forhold. Det begynte med depresjon og sosial angst, som førte til at jeg falt av flere studieløp og kastet bort over halvparten av tjueåra før jeg oppsøkte hjelp. Det hjalp, og jeg har det mye bedre nå (kaldsvetter bare litt av tanken på å gå inn på et utested!). Har en dårlig jobb uten fremtidsutsikter, men jeg tjener det jeg trenger, kollegene er hyggelige, og arbeidet helt greit. 
 
Det som gnager er ensomheten. Eller, egentlig ikke. Det som gnager er en vissheten om at den kommer til å vedvare. Jeg ser kløfta mellom meg og forestillingen om et sosialt liv, om fysisk kontakt, om tryggheten av å ha noen, vokse seg litt bredere hver dag, og jeg gruer meg til jeg ikke lenger kan se den andre siden. Det er en situasjon det hele tiden blir ikke bare vanskeligere å forklare, men også vanskeligere for andre å akseptere. Det føles nærmest surrealistisk at jeg sitter her og akker meg over at jeg ikke har venner eller kjæreste, for det er jo noe som bare skjer. For alle. Så hva betyr det når man står fullstendig utenfor?


Anonymous poster hash: 532a1...712
Lenke til kommentar

 

Ti år. Når man har mistet kontakten med alle kjente, da er ti år veldig lenge å gå uten å stifte noen nye vennskap eller forhold. Det begynte med depresjon og sosial angst, som førte til at jeg falt av flere studieløp og kastet bort over halvparten av tjueåra før jeg oppsøkte hjelp. Det hjalp, og jeg har det mye bedre nå (kaldsvetter bare litt av tanken på å gå inn på et utested!). Har en dårlig jobb uten fremtidsutsikter, men jeg tjener det jeg trenger, kollegene er hyggelige, og arbeidet helt greit. 
 
Det som gnager er ensomheten. Eller, egentlig ikke. Det som gnager er en vissheten om at den kommer til å vedvare. Jeg ser kløfta mellom meg og forestillingen om et sosialt liv, om fysisk kontakt, om tryggheten av å ha noen, vokse seg litt bredere hver dag, og jeg gruer meg til jeg ikke lenger kan se den andre siden. Det er en situasjon det hele tiden blir ikke bare vanskeligere å forklare, men også vanskeligere for andre å akseptere. Det føles nærmest surrealistisk at jeg sitter her og akker meg over at jeg ikke har venner eller kjæreste, for det er jo noe som bare skjer. For alle. Så hva betyr det når man står fullstendig utenfor?

 

Anonymous poster hash: 532a1...712

 

 

Føler med deg, har det veldig likt.

Keep it up! :)

Lenke til kommentar

 

Ti år. Når man har mistet kontakten med alle kjente, da er ti år veldig lenge å gå uten å stifte noen nye vennskap eller forhold. Det begynte med depresjon og sosial angst, som førte til at jeg falt av flere studieløp og kastet bort over halvparten av tjueåra før jeg oppsøkte hjelp. Det hjalp, og jeg har det mye bedre nå (kaldsvetter bare litt av tanken på å gå inn på et utested!). Har en dårlig jobb uten fremtidsutsikter, men jeg tjener det jeg trenger, kollegene er hyggelige, og arbeidet helt greit.

 

Det som gnager er ensomheten. Eller, egentlig ikke. Det som gnager er en vissheten om at den kommer til å vedvare. Jeg ser kløfta mellom meg og forestillingen om et sosialt liv, om fysisk kontakt, om tryggheten av å ha noen, vokse seg litt bredere hver dag, og jeg gruer meg til jeg ikke lenger kan se den andre siden. Det er en situasjon det hele tiden blir ikke bare vanskeligere å forklare, men også vanskeligere for andre å akseptere. Det føles nærmest surrealistisk at jeg sitter her og akker meg over at jeg ikke har venner eller kjæreste, for det er jo noe som bare skjer. For alle. Så hva betyr det når man står fullstendig utenfor?

 

Anonymous poster hash: 532a1...712

Kjenner til den. Mitt sosiale nettverk var på div grupper på facebook. Klarte heldigvis å få meg en kjæreste, men er meget asosial og har verken jobb eller noe annet nettverk. Isolerer meg veldig og er i ett avstandsforhold. Men merker at en helg med han sliter meg så sykt ut at det er bare like greit :p

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...