Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
🎄🎅❄️God Jul og Godt Nyttår fra alle oss i Diskusjon.no ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Jeg har ekstremt dårlig erfaring med Effexor. Den sendte meg inn i min verste maniske episode noensinne og gjorde meg ekstremt aggressiv. Jeg så heller ikke at jeg var problemet. Det var alle andre som var idioter. Jeg dealer fortsatt med konsekvensene av det 14 år seinere. So proceed with caution. Jeg så også rusa ut. Fikk store pupiller av det i begynnelsen, men det ga seg etterhvert. En annen ting er at sex var umulig da jeg gikk på det.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Hah det var effexor jeg tok da jeg fikk halliser! EN dose liksom, og jeg hadde det så jævlig den natta at jeg nesten ringte ambulanse, tenkte på det flere ganger men ville heller ligge i min egen seng. Har aldri sett noe lignende, synet mitt var liksom rammet inn av masse små pixler som var lilla. wtf

Har gått på effexor i 4 år nå. Blir bare dårlig når jeg ikke tar den, og da blir jeg veldig dårlig. Men var den jeg tok overdose på. 6g. Det anbefales ikke. Tar 375mg daglig, men merker ingen bivirkninger bortsett fra NULL sexlyst.

Endret av Overmoden 3.0
Lenke til kommentar

Var på evaluering fra kunstterapien i går. Dette semesteret har jeg bare vært på 6/13 så jeg skjønner jo at jeg ikke kan drive å ta en plass uten å bruke den.

 

Men syns hun terapeuten var en real bitch i går. Måtte sitte i 1.5 timer å bare høre negative ting om meg. Jeg tenker nok negativt om meg selv, trengte ikke det fra den parten.

 

Hun kalla meg en diva som bare satt å tok i mot tilbud og valgte og vrakte sånn som det passa meg. Jeg var alt for selvsentrert og negativ i gruppa. Jeg visste ikke jeg var der for å hjelpe alle andre og være noen jeg ikke er. Trodde jeg var der for mine problemer, men tydeligvis ikke...

 

Jeg malte ett løgnaktig bilde av meg, satt meg selv i ett dårlig lys, og var egoistisk.

 

Jeg fikk og beskjed om at denne semesteret hadde jeg spilt spillet mitt litt for mye. Liksom, det er faen ikke noe spill. Hvilken rett har hun til å si at mine problemer er ett jævla spill? Jeg er syk din fitte.

 

Jeg fikk tilbud om ett semester til. Om jeg ikke møter opp 2 ganger uten å gi beskjed og har god grunn mister jeg plassen. Greit det. Hun ene terapeuten mente at etter 2 ganger der jeg uteblir kan vi ha en samtale, men det gikk ikke den andre terapeuten med på for jeg var ikke så eksklusive at jeg fortjente særbehandling.

 

Jeg har mistet ALL tillit til hun som er kontaktpersonen min og kjenner jeg ikke er keen på å fortsette der.

Lenke til kommentar

Hah det var effexor jeg tok da jeg fikk halliser! EN dose liksom, og jeg hadde det så jævlig den natta at jeg nesten ringte ambulanse, tenkte på det flere ganger men ville heller ligge i min egen seng. Har aldri sett noe lignende, synet mitt var liksom rammet inn av masse små pixler som var lilla. wtf

Jeg har vært borti litt forskjellig både medisinsk og rekreasjonelt. Effexor ga meg de verste abstinensene jeg har opplevd. Ikke rart du blir dårlig når du har gått så lenge på det. Hører folk trapper ned med ett og ett korn fra kapselen.

 

Men det er en god medisin for mange. Jeg var bare uheldig. Det skal ikke brukes som monoterapi ved bipolar lidelse, men var ikke diagnostisert med det på den tiden.

Lenke til kommentar

Altså, jeg tok kun en dose effexor, og det var den eneste jeg noensinne tok. Derfor wtf, det var ikke abstinenser. 

 

 

Jeg har mistet ALL tillit til hun som er kontaktpersonen min og kjenner jeg ikke er keen på å fortsette der.

Fikk høre en gang fra en psykolog om at jeg kanskje diktet opp mishandlingen etter at moren min hadde fått snakket med han. Det møte ble veldig veldig kort for å si det sånn. Enkelte mennesker skulle aldri ha jobbet med utsatte grupper, jeg håper du vurderer å ta dette med de over henne, det kan ikke være akseptabelt at hun skal mobbe deg sånn bare fordi du ikke svarer til forventningene, UANSETT om du hadde vært en diva som bare velger og vraker har hun INGEN rett til å være en så stor BITCH. 

Edit: Hu høres ut som en maktsyk ku!

Endret av BuffyAnneSummers
Lenke til kommentar

effexor er ikke for alle nei. De virker ikke som de skal på meg, men de er eneste alternativet jeg har. Men skal søke om ECT behandling NPR jeg kommer inn på ny dps. Skulle søke rett etter sommeren, men jeg kom meg ikke til psykologen mer enn en gang, så de avsluttet meg. Typisk overmoden.

 

 

Jeg skal til en psykolog på nyåret og hun skal henvise meg til en ny dps, som er lettere tilgjengelig så håper jo det går og så heller få gruppeterapi der framfor rus og psykriatrien her.

 

Mamma mener jeg burde snakke med henne og få henne til å forklare seg, og prøve å ordne opp, men det kjenner jeg at jeg ikke klarer. Vil bare ikke snakke med hun igjen.

 

Har vært skikkelig nedfor siden møtet. Og nesten begynt å tvile på meg selv på en måte.

 

Hun sa hun sa det fordi hun brydde seg, men omsorg var det siste jeg følte. Nei, jeg forlanger ikke særbehandling, men respekt hadde vært fint.

Lenke til kommentar

Hva hun føler hun gjør er irrelevant, det er ikke hensiktsmessig på noen måte å være direkte stygg og konfronterende med folk som prøver å be om hjelp. Kan godt skjønne at hun blir frustrert av å se at folk ikke tar til seg hjelpen innimellom (sier ikke du gjør det men hun ser det sikkert ofte nok og blir frustrert av at de ikke gjør nytte av hjelpen hun tilbyr, det handler om HENNE når det egentlig handler om DEG, wtf?), men hvis hun lar det påvirke sitt arbeid har hun ingenting i det yrket å gjøre, sånn egentlig. 

Endret av BuffyAnneSummers
Lenke til kommentar

Hva hun føler hun gjør er irrelevant, det er ikke hensiktsmessig på noen måte å være direkte stygg og konfronterende med folk som prøver å be om hjelp. Kan godt skjønne at hun blir frustrert av å se at folk ikke tar til seg hjelpen innimellom (sier ikke du gjør det men hun ser det sikkert ofte nok og blir frustrert av at de ikke gjør nytte av hjelpen hun tilbyr, det handler om HENNE når det egentlig handler om DEG, wtf?), men hvis hun lar det påvirke sitt arbeid har hun ingenting i det yrket å gjøre, sånn egentlig.

Har absolutt forståelse for at man ikke kan drive å ta tilbud og så ikke møte opp osv. Man tar jo en plass som noen andre kunne brukt.

 

Men å gi beskjed om det er enkelt. Trenger ikke å si så mye negativt om meg for å poengtere at enten så kommer du, eller så kommer du ikke.

Lenke til kommentar

En av de tøffe dagene, kona sliter fordi jeg har hjernesvulst, det ene barnet er svært hormonell for tiden da han virkelig prøver å få viljen sin hele tiden, tøyer grensene og kauker og hyler for den minste ting, tvillingbroren blir svært påvirket av brorens oppførsel da han selv er autist og både lyder og konkrete former for oppførsel går hardt inn på ham.
Så er det problemer med å få dem til å spise normal sunn mat...

Personlig trenger jeg mye hvile for å fungere normalt, i dag pga alt som skjer er jeg utbrent, vondt i hodet, og føler at livet trykker veldig ned, men vet at jeg må fortsette å kjempe fordi jeg ønsker at familien min skal ha det godt, vet at i morgen kommer jeg til å føle meg "zombie" i hodet da jeg allerede nå føler at jeg er tom for mental energi.

Heldigvis fri fra kjemioterapi frem til Januar før det blir nye runder med "livsforlengende" medisiner, krysser fingre og tær på å få +5 år eller enda mere, men legene kan ikke love noe. 
Kjipt er det også at man vet at man blir påvirket i toppen av dette og blir dårligere til å huske og fungere som før, kjenner allerede nå at jeg kan bli lett glemsk og utsetter litt for mye ting som burde vært gjort (glemmer eller tror jeg har gjort).

  • Liker 4
Lenke til kommentar

Har vært og lagd julekaker og styr hos et vennepar. Var utrolig koselig. Men så må jeg hjem til en tom leilighet aleine. Merker det så ekstra hvor tomt det er etter en sånn kveld. Det er faen så ensomt å være ensom noen ganger. Vil ikke hjem.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Du burde gi det en sjanse. Ja, det ER vanskelig å åpne seg og snakke om ting også hos en psykolog. Men det hjelper seg etterhvert. Og de veit at en del sliter med dette, så de hjelper gjerne til ved å spørre om ting.

 

Du har nok rett, men fy faen hvor vanskelig det er for meg og kunne gjøre dette.

Kanskje med tiden, får se...

 

Er det uansett ''vanlig'' og gå til slikt om man er dritt lei livet, det vanlige dagene uten mening?

Der jeg sliter, ''eksistensiell angst'' eller hva.

Lenke til kommentar

En av de tøffe dagene, kona sliter fordi jeg har hjernesvulst, det ene barnet er svært hormonell for tiden da han virkelig prøver å få viljen sin hele tiden, tøyer grensene og kauker og hyler for den minste ting, tvillingbroren blir svært påvirket av brorens oppførsel da han selv er autist og både lyder og konkrete former for oppførsel går hardt inn på ham.

Så er det problemer med å få dem til å spise normal sunn mat...

 

Personlig trenger jeg mye hvile for å fungere normalt, i dag pga alt som skjer er jeg utbrent, vondt i hodet, og føler at livet trykker veldig ned, men vet at jeg må fortsette å kjempe fordi jeg ønsker at familien min skal ha det godt, vet at i morgen kommer jeg til å føle meg "zombie" i hodet da jeg allerede nå føler at jeg er tom for mental energi.

 

Heldigvis fri fra kjemioterapi frem til Januar før det blir nye runder med "livsforlengende" medisiner, krysser fingre og tær på å få +5 år eller enda mere, men legene kan ikke love noe. 

Kjipt er det også at man vet at man blir påvirket i toppen av dette og blir dårligere til å huske og fungere som før, kjenner allerede nå at jeg kan bli lett glemsk og utsetter litt for mye ting som burde vært gjort (glemmer eller tror jeg har gjort).

har sterk sympati med deg og din situasjon.

 

vil likevel komme med noen oppmuntrende ord: om du overlever i 5 år, så kommer det sannsynligvis en form for kur mot kreft. bare hold ut så lenge som mulig er alt du kan gjøre nå. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar

En av de tøffe dagene, kona sliter fordi jeg har hjernesvulst, det ene barnet er svært hormonell for tiden da han virkelig prøver å få viljen sin hele tiden, tøyer grensene og kauker og hyler for den minste ting, tvillingbroren blir svært påvirket av brorens oppførsel da han selv er autist og både lyder og konkrete former for oppførsel går hardt inn på ham.

Så er det problemer med å få dem til å spise normal sunn mat...

 

Personlig trenger jeg mye hvile for å fungere normalt, i dag pga alt som skjer er jeg utbrent, vondt i hodet, og føler at livet trykker veldig ned, men vet at jeg må fortsette å kjempe fordi jeg ønsker at familien min skal ha det godt, vet at i morgen kommer jeg til å føle meg "zombie" i hodet da jeg allerede nå føler at jeg er tom for mental energi.

 

Heldigvis fri fra kjemioterapi frem til Januar før det blir nye runder med "livsforlengende" medisiner, krysser fingre og tær på å få +5 år eller enda mere, men legene kan ikke love noe. 

Kjipt er det også at man vet at man blir påvirket i toppen av dette og blir dårligere til å huske og fungere som før, kjenner allerede nå at jeg kan bli lett glemsk og utsetter litt for mye ting som burde vært gjort (glemmer eller tror jeg har gjort).

 

 

Kjenner jeg blir trist av og lese dette.

Beste bedring, håper ting blir bra til slutt :)

  • Liker 2
Lenke til kommentar

har sterk sympati med deg og din situasjon.

 

vil likevel komme med noen oppmuntrende ord: om du overlever i 5 år, så kommer det sannsynligvis en form for kur mot kreft. bare hold ut så lenge som mulig er alt du kan gjøre nå. 

Har faktisk litt den tankegangen selv, tror at det vil komme en kur mot denne typen for hjernesvulst, så prøver å være positiv og optimist ( noe jeg er ) , derfor er det utrolig godt å få luftet seg innimellom, noe denne delen av forumet hjelper til med masse.

 

Kjenner jeg blir trist av og lese dette.

Beste bedring, håper ting blir bra til slutt :)

Takk takk, tror nok det kommer til å gå bra til slutt, må bare prøve å få nok energi til å fungere "normalt" om dagene med familien i det minste.

 

 

 

Lenke til kommentar

43 år gammel har jeg tenkt på å henge meg daglig i flere år enn jeg kan huske. Var nylig i begravelsen til en fetter på 21 som hengte seg i ruspåvirket tilstand. Merkelig situasjon. På mange måter anser jeg ham som sterkere enn meg fordi han klarte å gjennomføre noe jeg bare tenker på. Men samtidig mistet han alle muligheter til å få det bedre, alt håp er nå ute.

Det var ikke en jeg hadde mye med å gjøre da han bodde langt unna, så jeg syns det er underlig at jeg tenker så mye på ham nå. Kanskje det er fordi han hadde familie rundt seg som jeg opplevde at brydde seg og forsøkte å hjelpe, mens jeg opplever at jeg står alene.

 

Jeg vet ikke.

 

Det eneste jeg vet er at jeg ikke takler ansvar. Jeg takler ikke at noen forventer noe av meg.

 

Jeg trenger å få være alene.

 

Jeg trenger å få være i fred.

 

Men samtidig er jeg sosial og trenger å få slippe til i sosiale aktiviteter.

 

Hva skal jeg gjøre?

  • Liker 2
Lenke til kommentar

43 år gammel har jeg tenkt på å henge meg daglig i flere år enn jeg kan huske. Var nylig i begravelsen til en fetter på 21 som hengte seg i ruspåvirket tilstand. Merkelig situasjon. På mange måter anser jeg ham som sterkere enn meg fordi han klarte å gjennomføre noe jeg bare tenker på. Men samtidig mistet han alle muligheter til å få det bedre, alt håp er nå ute.

Det var ikke en jeg hadde mye med å gjøre da han bodde langt unna, så jeg syns det er underlig at jeg tenker så mye på ham nå. Kanskje det er fordi han hadde familie rundt seg som jeg opplevde at brydde seg og forsøkte å hjelpe, mens jeg opplever at jeg står alene.

 

Jeg vet ikke.

 

Det eneste jeg vet er at jeg ikke takler ansvar. Jeg takler ikke at noen forventer noe av meg.

 

Jeg trenger å få være alene.

 

Jeg trenger å få være i fred.

 

Men samtidig er jeg sosial og trenger å få slippe til i sosiale aktiviteter.

 

Hva skal jeg gjøre?

hvis jeg kan komme med min innsikt her: 

 

man er ikke sterk om man tar selvmord for å komme seg unna problemene sine. heller tvert om.

 

en sterk person møter sine problemer strak på og om det er så ille så får man heller flytte eller søke hjelp hos medisinsk kyndige. det er ingen skam i å søke hjelp når man trenger det. 

 

å henge seg i ruspåvirket tilstand høres ut som den feigeste måten å gå ut på. man lar alle som er glad i deg rundt deg lide for å ta den enkle veien ut selv. 

 

om slike tanker kommer hos deg igjen, så bør du tenke på noen som er oppriktig glad i deg og som du har ansvar for. spør deg selv hvordan de vil klare seg uten deg i livet sitt. forsøk å føle den savnen de vil føle. 

Lenke til kommentar

Jeg er selvfølgelig ikke enig. Jeg er 43. Livet mitt er dritt. Det har alltid vært dritt. Jeg har ingenting å se frem til. Jeg har ikke noe håp, jeg har ingenting. Jeg eksisterer fordi jeg bryr meg om mine nærmeste. Men hvordan kan det gi mening? Hvorfor skal jeg ha det for jævlig for å spare de? Da kan jo virkelig ikke de bry seg om meg! Om de syns det er greit at jeg har det vondt så lenge de blir spart for smerte. Det er bare ren skjær egoisme!

 

Og om det er rådende, hvorfor skal ikke jeg gi faen i alle andre og bare gjøre det som er best for meg?

Lenke til kommentar

Jeg er selvfølgelig ikke enig. Jeg er 43. Livet mitt er dritt. Det har alltid vært dritt. Jeg har ingenting å se frem til. Jeg har ikke noe håp, jeg har ingenting. Jeg eksisterer fordi jeg bryr meg om mine nærmeste. Men hvordan kan det gi mening? Hvorfor skal jeg ha det for jævlig for å spare de? Da kan jo virkelig ikke de bry seg om meg! Om de syns det er greit at jeg har det vondt så lenge de blir spart for smerte. Det er bare ren skjær egoisme!

 

Og om det er rådende, hvorfor skal ikke jeg gi faen i alle andre og bare gjøre det som er best for meg?

jeg kan ikke noe om livet ditt, men du skriver at du har nærmeste. det er da noe i hvert fall. 

 

disse følelsene du har om håpløshet, ofte føles det bare slik. vi andre har ikke så mye heller.jeg har ikke så mye håp eller at livet mitt kommer til å bli brilliant om ti år. ofte lever bare mennesket ut hele sin tilværelse i en slik tilstand. det er slik for oss alle. 

 

og å ta livet sitt er ingen løsning på noe som helst. 

 

ut i fra dine tanker om ansvar, at du trenger å være alene og å få være i fred, virker det som om du kunne ha godt av et miljøskifte. kanskje flytte til et annet land, forsøke å treffe nye mennesker og leve et annet liv. få en ny sjanse i livet. dette har mennesket gjort i uminelige tider og du bør vurdere noe slikt fremfor å fortsette inn i en mer depressiv spiral. 

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...