Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[InToRv]

Livet er ikke særlig morsomt når man blir åpnet av den ene søte jenten etter den andre, men så finner man ut at man egentlig bare vil sitte alene. Små prat skremmer og kjeder meg på samme tid =/

[Jann - Ove]

råtabodl: ikke gi opp enda. Det er rom for å feile på universitetet, og du bør ikke klare alt perfekt enda. Det er lagt opp slik at starten er relativt rolig, og det gjør ikke noe om du går glipp av en forelesning eller 10. Din egen læring er ditt ansvar, og når du begynner å få tilbakemeldinger på diverse arbeidskrav så vil du se at du faktisk har lært noe. Når det gjelder økonomiske problemer, så må du prioritere litt. 2600 i måneden på mat skal være nok, også til å unne seg noe ekstra godt iblandt.

 

kranjcar: kort og konsist. det er noe i de du siert, men allikevel - det skal litt til for å omstille seg til studenttilværelsen, rent økonomisk sett. Det er faktisk litt vanskelig å leve på 8500,- i måneden - og de fleste har gjerne dyre vaner som de tar med seg når de starter som student.

 

 

paperwalls: smalltalk må til, og med trening blir det mindre skremmende. uten smalltalk så kommer man aldri videre til de interessante samtalene med personer man "kilkker" med. Jeg vet at det fort blir vel mye sosialt i starten av et nytt semester på en ny høyskole/universitet - men det roer seg fort ned og blir mer frivillig. Ta deg tid til å sitte alene litt, det er sunt - men pass på så du ikke bare blir sittende alene. Du vet aldri når du treffer på noen der samtalen flyter og timene forsvinner.

 

Det er noe eget med studenttilværelsen. Mye utfordringer, og mye skummelt som kan bli gøy/interessant. (Såklart, det fins jo skumle ting i bok-form man bare må slite seg gjennom også.)

[Gjest ergo]

Hva skal jeg liksom gjøre.

Går egentlig gjennom hver dag og har vel ikke så ekstremt mye livslyst.

Går på jobb, og betaler regninger, og fórer kattene mine.

Ingen venner.

Saken er ve at jeg ikke søker venner eller dame. Jeg er veldig deprimert og føler ikke at live tmitt er noe å rope hurra for.

Vil ikke bli bedre siden jeg ikke kan se for meg selv som sosial og med venner / kjæreste. Det er liksom ikke meg. Så derfor går jeg bare gjennom dagene helt livsløs og veldig likegyldig følelse til det meste.

Har ikke tenkt å ta selvmord eller noe sånn, men hva skal jeg liksom gjøre.

Hater livet mitt men ser ikke noe poeng med å bli "bedre" siden det er et liv jeg ikke søker.

 

Ble mye babling her nu.

 

Har det ganske likt, bort sett ifrå at eg studerer og ikkje har kattar. Det å vera sosial er nokon ein annan ville ha gjort, ikkje eg.

Problemet blir då å finna ei meining når det som vanligvis gjev meining, nemlig menneske, er ute av bildet. Det er enklare sagt enn gjort. Ikkje sikkert at det går.

 

Finnes det flere som er helt uten venner, og da mener jeg at en i utgangspunktet ikke har andre bekjentskaper enn nærmeste familie. I hele sommer har jeg ikke snakket med ett eneste samtidig individ i annet enn en kunde- og ekspeditørsammenheng.

 

Nesten. Hadde gode venner på vgs, men har ikkje møtt nokon av dei ansikt til ansikt på aldri so lenge, so utanom familie er det i stor grad tilfeldige eg "snakkar" med no for tida. Det følest best sånn. Merkar i tillegg at eg blir meir og meir misantropisk og kynisk dess eldre eg blir.

 

Det beste eg kan håpa på no, er å skulla vakna opp ein morgon og kjenna at, jo, faktisk, det er ei slags meining i det å leva; men til dess er det kjedelig å vera til.

[Dunsay]

6-8 ukers behandlingstid på søknad om dispensasjon fra 12 mnd karantenetid på førerkort kl. B 6 mnd etter et enkeltstående epilepsianfall - byråkrati ftw!

 

 

Jeg trenger fleksibiliteten førerkortet gir for å få orden på hverdagen igjen. Kollektivtransport nesten tredobler alt jeg bruker av tid på reise, og mer enn tredobler reiseutgifter. Jeg har hverken råd eller tid til det her!

Endret 7. september 2010 av Dunsay

[Limeone]

På søndag er det ett år siden jeg opplevde ett seksuelt overgrep fra en jeg stolte mye på.

Uka etter det igjen er det ett år siden foreldrene mine bestemte seg for å skilles.

[Piriltott]

Begynner endelig å få sånn halvveis kontroll på denn depresjonen jeg bærer på, og har det egentlig bedre med meg selv enn jeg noensinne før har hatt. Men i dag hoppet den opp og virkelig beit meg i ræva. Dagen har vært et sant helvete. Jeg vet at tankene og de vonde følelsene forsvinner etterhvert, de gjør alltid det, men i tillegg til dette blusset kjærlighetssorgen opp igjen, verre enn på lenge, som om det skulle hendt i går. Jeg har grått og grått av det enorme savnet jeg har. Har bare vært en skygge av en mann i dag. Utrøstelig, giddaløs og tom. Den eneste trøsten jeg har kunnet gi meg selv er å tenke på døden og hvilken befrielse det må være, men jeg lovte henne og holde ut og å bli kvitt depresjonen så det er aldri et alternativ lenger, samme hvor vondt og håpløst det virker..

 

hmm.. Elsker henne akkurat like mye som alltid. Ikke lett det der..

 

Jaja.. I morgen er det en ny dag. Så får vi alle se hva den bringer.

Lykke til, og jeg håper dere alle får ei god helg!..

[Gjest Slettet+5132]

God helg, Piriltott. Håper du får en bedre dag i morgen!

[Gjest Feil studievalg]

Problemer i studiehverdagen på høgskolen

 

 

Jeg har ett stort dilemma og diverse problemer med psyken.

 

Jeg er forferdelig dårlig på den sosiale fronten, og har derfor store problemer når det kommer til folk jeg ikke kjenner. Jeg klarte meg fint på videregående siden klassen var så liten, og antallet gutter ikke var så stort. Dette gjorde at jeg lett kom i kontakt med andre. Jeg hadde to venner jeg hang med hele tiden på skolen, og enkelte ganger på fritiden. Nå har jeg bare én venn igjen og han har jeg alltid hatt kontakt med via Internett siden han også er ganske dårlig sosialt.

 

Før sommerferien viste jeg ikke hva jeg ville studere, så jeg valte å bare hoppe i det. Jeg valgte derfor å studere IT siden jeg likte data, og kom inn på studiet jeg hadde søkt på selv om jeg hadde ganske dårlige karakter. De dårlige karakterene skylte at jeg ikke hadde gjort en eneste lekse eller øvd til en eneste prøve på VGS (klarte forsatt å komme igjennom ganske lett), og på toppen av dette mye fravær.

 

Da høgskolen startet var jeg ganske nervøs og klarte ikke å snakke med en eneste person utenom noen få ord som ble utvekslet pga. noe skolerelatert. Jeg ble heller ikke med på fadderuka rett og slett fordi jeg var redd for å bli sittende der helt alene seendes ut som en totalt taper.

 

Jeg klarte å komme meg tilbake til min gamle tankegang "jeg er ikke sosial, jeg klarer meg helt fint selv. Jeg liker meg faktisk best alene" noe som ikke har fungert så bra. Etter 3 uker så har jeg ikke en eneste venn og jeg bruker dagene mine inne på rommet mitt. Jeg snakker ikke med noen, inkludert de 5 andre jeg bor sammen med. Jeg vet så vidt hvem de er siden jeg er så redd for å møte på dem. Jeg velger derfor å høre om det er noen utenfor rommet, og hvis jeg ikke hører noe så sniker jeg meg ut (for å kjøpe mat, gå på do og lignende).

 

Jeg har rett og slett forferdelig dårlige sosiale egenskaper og min selvtillit er ikkeeksisterende. Jeg vet jeg ikke er stygg og har fått bekreftet før at jeg rett og slett ikke er stygg, men jeg føler meg likevel stygg og liker ikke det jeg ser i speilet mesteparten av tiden. Min personlighet er noe jeg heller ikke liker, jeg føler meg ikke verdig av andres oppmerksomhet. Følelser av mindreverdighet er noe jeg føler veldig ofte iløpet av hverdagen. Jeg har også en følelse av at alle hater meg, at alle går rundt og snakker om meg osv. Hvis jeg hører at noen ler så tror jeg med en gang at de ler av meg helt til jeg tenker meg om.

 

Studievalget var noe jeg valgte uten å tenke meg om så mye siden jeg ikke har så mange interesser. Jeg har nå i senere grad funnet ut at IT kanskje ikke er noe for meg. Data er en stor del av livet mitt og jeg liker å sitte på PC. Jeg har funnet ut at jeg liker data, men ikke hvordan data fungerer eller er bygget opp. Studiene er ikke for vanskelige for meg, men utenom det eneste faget jeg liker(multimedia) så klarer jeg ikke stå på utenom å lese det jeg skal. Jeg kan lese det fagstoffet som skal til, men å gjøre oppgavene orker jeg ikke.

 

Jeg har ingen motivasjon og ingen livskrefter i kroppen. Kroppen min føler seg helt slapp og jeg er trøtt hele tiden utenom på kvelden da jeg faktisk skal sove noe som skaper komplikasjoner i hverdagen.

 

Jeg føler meg mentalt utilpass og jeg har ingen motivasjon for noe som helst utenom å ligge i senga og slappe av imens jeg hører på musikk eller ser en film.

 

Valget av studier var rett og slett feil og jeg har ikke klart å bli venn med en eneste person. Selv de med et veldig rart utsende har klart å skaffe seg venner, men ikke jeg.

 

Jeg har lyst på hjelp, men jeg føler at hvis andre får vite at jeg går til en psykolog eller lignende (spesielt hvis familie vet dette) så vil jeg bli sett på som svak, men jeg er egentlig en "sterk" person.

 

Familien min er stolte av meg siden jeg studerer. Å droppe ut nå ville ført til at jeg hadde blitt sett på som et enda større avvik. Jeg kan ikke se for meg at jeg vil jobbe innenfor noen jobb som har noe med IT å gjøre siden det er så forferdelig kjedelig. Hvis jeg fortsetter så vil jeg ende opp med en jobb som jeg ikke trives i. Å studere i 3 år i en dyster og deprimerende hverdag er heller ikke så veldig fristende.

 

Jeg har en interesse for språk og kan tenke meg å studere noe innenfor språk med fokus på asiatiske språk hvis jeg dropper ut. Hvis det i hele tatt er studier som fokuserer på språk alene.

 

Hvis jeg dropper ut av høgskolen nå, hva skjer da med alt som jeg har obligasjoner til? Jeg har en husleie som jeg er bundet til for en tid fremover, står 1 år i kontrakten hvis jeg ikke tar feil. Å betale for et sted jeg ikke bor i vil bli veldig dyrt. Jeg kunne sikkert gitt mitt rom til en annen som trenger et sted å bro, så det er vel ikke det største problemet vil jeg tro. Stipendet som er lån helt til jeg har bestått eksamen må jeg også betale tilbake (dog bare den første mnd). Nå har jeg vært så smart at jeg kjøpte en ny PC skjerm til 8000 NOK for å rett og slett bringe glede til hverdagen så jeg ville klare meg her borte. Jeg har også kjøpt bøker og kjøpt mat. Når jeg tar for meg alle pengene jeg har brukt så er det ikke så mye igjen av de 17000 kronene. Jeg vil sitte igjen med en gjeld på tilnærmet 17000kr hvis jeg dropper ut nå.

 

Når jeg da forhåpentligvis dropper ut av studiene så vil jeg måtte vente til neste år for å kunne studere. Jeg må da få meg en jobb eller lignende, noe som var grunnen til at jeg begynte å studere selv om jeg ikke viste hva jeg ville. Å jobbe i kassa på Rimi er ikke noe jeg vil bruke ett år på.

 

Jeg føler at jeg sitter fast nå. Jeg vil komme meg ut av studiet og begynne på noe annet, og så få meg et nettverk av venner der (en ny start siden jeg har ødelagt den jeg har fått tildelt). Er det å falle ut nå etter 3 uker uten for mange komplikasjoner en mulighet?

 

Noen som har noen erfaringer med å gå til en psykolog? Ødela det å måtte få hjelp fra andre for å kunne fungere i samfunnet selvfølelsen deres?

 

Jeg vet at noen vil anbefale å bli med i en klubb, idrettslag eller lignende, men jeg føler at det skipet har seilt.

 

Jeg vil unnskylde for at innlegget ble så langt, men det var rett og slett ikke så enkelt å konvertere mine følelser og problemer i mindre form. Jeg håper derfor på noen hjelpsomme svar her i tråden, det vil hjelpe meg så utrolig mye.

[Gjest medlem-1432]

Det er ingen skam å snu, er det noe som heter. Hvis du allerede nå veit at du har valgt feil studie, ville jeg ha droppet ut med en gang. Vil du sitte igjen med lån som du ikke trenger? Så ville jeg ha gitt blaffen i hva familien tenker, hvis dem ikke har forståelse på hvorfor du slutter med det studiet, så ja..Det er for dårlig. Det er veldig mange som prøver og feiler før dem finner ut hva dem virkelig vil.

For å få inntekt for å leve er det sånn at man må jobbe, og man får nok ikke de beste jobbene som ufaglært. Det finnes dog mye mer du kan gjøre enn kassa på rimi, siden du hgar mulighet til å jobbe 100%. Ta å sjekk stillinger på finn.no. Får du deg ikke jobb med en gang, har du krav på økonomisk hjelp fra staten (sosialtrygd)

 

I tillegg kan du benytte muligheten til å forbedre karakterene dine dette året. Du kan ta eksamen som privatist. Så er du bedre rustet når du skal søke på den retningen du vil gå.

[Gjest Feil studievalg]

Takk for et hjelpsomt svar Gypsy.

 

Jeg får se hva jeg gjør. Som du sier så er det selvfølgelig bedre å snu nå enn etter lengre tid. Jeg kunne jo ha gått opp til eksamen og så klart den og fått halvparten mindre studielån, men det ville nok blitt et større lån enn jeg har nå uansett.

 

Forbedre karakterene er vel et bra alternativ. Nå trenger jeg vel ikke akkurat forbedre eksamenskarakterene siden jeg fikk veldig bra karakterer på eksamen iforhold til resten. På eksamen så hadde jeg faktisk øvd for en gangs skyld så endte opp med 6 på muntlig og 5 på de skriftlige så jeg vet jeg kan hvis jeg har motivasjon nok.

 

Jeg får tenke litt over hva jeg skal gjøre i helgen.

[Gjest Feil studievalg]

Dumt at man ikke kan redigere sine egne poster som gjest. Når jeg ser noen forferdelige skrivefeil så får jeg en trang til å rette opp i det.

[Jann - Ove]

Har høyskolen/universitetet du går på andre interessante fagtilbud?

 

F.eks på ntnu kan man fritt plukke fag fra andre institutt om man har valgt feil og vil bruke året til noe fornuftig uansett. F.eks om man går it, og allerede nå vet at man heller skulle studert engelsk, så er det bare å melde seg opp i fagene og studere i vei.

 

Jeg mener bastant at det blir feil å snu helt nå og dra hjem til den trygge og normale tilværelsen med halen mellom beina. Gå gjerne ned i studiebelastning og jobb ved sidenav - du lærer mer av det enn å dra hjem og kun jobbe.

 

Husk at om du studerer fram til jul, med halv studiebelastning så har du kun tapt litt over 8k i stipend.

 

Det høres ut som om du er ganske deprimert, og da står du faktisk mye sterkere som student enn som arbeidsledig. Ingen hjemme behøver å få vite at du sliter, og du kan jobbe med dine problemer alene, uten å bekymre deg over hva alle andre syns. Ingen vil reagere på at du bytter studieretning etter et år, men slutter du så blir det fort kjipe situasjoner ut av det - greit nok. Men ikke ideelt når du samtidig sliter med mye annet. Sliter du såpass at en sykmelding er aktuelt så er lånekassen veldig greie å ha med å gjøre, da får du slettet lån og får alt som stipend uansett.

 

Etter 3 uker har du faktisk ikke ødelagt den nye starten du fikk utdelt i høst. Det er ikke for sent å prøve å skape et nettverk. Det er ikke for sent til å bli kjent med noen av medstudentene eller de du bor sammen med. Det kan være litt dumt å ikke utnytte denne situasjonen, siden du vil oppleve akkurat det samme neste høst når du skal studere noe annet, og da kan det være greit med erfaring.

 

---

 

Bruk for all del god tid på å finne ut hva du skal gjøre. Et år fra eller til har ingenting å si om det blir brukt litt fornuftig. Utnytt de muligheter du har, hør med studieveileder og forklar situasjonen. Undersøk om studiestedet ditt har et lavterskeltilbud om psykologhjelp. (1-3 uforpliktende gratistimer med lite ventetid hos en psykolog som er flink med å hjelpe studenter litt på vei.)

 

Det er ikke flaut å gå til psykolog. Det er helt normalt å gå på en liten smell før eller senere og trenge litt hjelp. Derimot er det dumt å gå tilbake til en trygg tilværelse og bli sittende hjemme bare fordi man ikke tør innrømme at man ikke har det så bra som man burde ha det. Psykologer kan det å hjelpe uten at det går på bekostning av selvfølelsen din.

 

Etter et år med feil studieretning vil du sitte igjen med mye mer enn etter et år med jobbing. Erfaring. Kunnskap. Et relativt lite studielån. Litt mer sosiale ferdigheter. Litt forskjellige opplevelser. Mer å begrunne valget videre med.

[SML]

Æsj, bestevenninnen min flytter til Spania for 9 måneder idag, for å gå på skole omtrent den eneste som har hjulpet meg når jeg ikke alltid har hatt det bra.

[Gjest Co4]

Jeg orker ikke mer, vil ikke mer, gidder ikke mer.

 

Hvorfor må jeg bli rammet av noe slikt? Det ødelegger alt. Synes det er forferdelig trist at jeg ikke skal bli russ, jeg har så fryktelig lyst. Hadde jeg bare turt å dra på russetreff, samt hatt noen som ville dra med meg hadde det ikke vært et problem. Nå blir det til at jeg kjøper russebukse for ikke å skille meg ut, men kommer til å sitte hjemme å pimpe til russefeiringen er over. Jeg er forelsket, men tørr ikke gjøre noe med det. Jeg er derfor svært avvisende mot hun jeg liker. Uansett hadde det ikke gått. Hvordan kan noen være sammen med meg å elske meg, når jeg ikke klarer å elske meg selv en gang?

 

Ikke tørr jeg søke jobb, ikke tørr jeg gå på større ansamlinger med folk. Jeg har nesten ikke hatt øyekontakt med noen på et år. Og dette hersens speilbildet som sparker etter meg over alt hvor jeg snur meg. Jeg bruker godt over 1 time daglig bare på å granske meg selv i speilet.

 

Alt dette på grunn av dette pokkers problemet. Nå har jeg fått resept, så alt det som har plaget meg, og er grunnen til en toårig depresjon forsvinner forhåpentligvis som dugg for solen. Depresjonen sitter nok igjen som et arr i sjelen, selv da. Problemet med medikamentet er at alt kommer til å forverre seg en periode, før det begynner å bli bedre. Det er denne perioden jeg gruer meg til. Slår det hardt til, vet jeg at jeg kommer til å slutte på skolen. Orker ikke måten folk ser på meg på.

[chokke]

MMmm. Dessverre er løsningen så enkel som den høres..

'fiks problemet' ser ut til å være den generelle løsningen. En alkoholiker kan slutte å drikke, en pedofil kan slutte å tenne på barn, en asosial person kan gå ut og møte folk.

 

Selv studerer jeg, men jeg er ikke den som tør/'tør' å gå på sosiale treff. Jeg vet ikke hva jeg er redd for, men en frykt om å ikke være god nok, å ikke leve opp til forventningen er det som går igjen.

Samme gjelder det å treffe 'teh hot babe'. Jeg er nok forelsket, jeg vet ikke. For to år siden, i studietiden, etter altfor mange alkehyler etter et studietreff jeg var med på, fulgtje jeg en jente hjem (var på veien for meg, men veldig koselig), og etter det så har jeg ikke snakket med denne jenta en gang. Det er snakk om fire semestre. Tanken går i at denne jenta er for god. At jeg ikke er verdig, at jeg bare er en tulling som bor hjemme og ikke bruker mulighetene. At det er noe feil med meg.

Om det er noe feil? Jeg vet ikke. Jeg legger merke til at flere (søte) jenter kikker, men hvorfor kikker de? Jeg kan ikke si om jeg er kjekk, eller har masse kviser, slik at de ser fordi jeg er spesiell, eller om jeg er kjekk. Jeg velger å tro sistnevnte, så jeg smiler for meg selv når det skjer.

 

Annet enn det, så har jeg time til å mase om psykologhjelp-ting hos fastlegen på mandag, og aner ikke hva jeg skal si. Jeg er ikke suicidal, men det å dø er ikke en frykt. Mer en befrielse.

 

Å se igjennom oppveksten, å tenke tilbake, er en jævla kjip ting. Jeg har vel kastet bort samtlige år siden jeg var 13 (nå 21) og da aner jeg ikke hva jeg skal. Jeg er ikke veldig kjent med sosiale sammenhenger, jeg er ikke god med flere folk rundt (ihvertfall ikke fremmede).

 

Så hvordan F* skal jeg fikse det?!!!

 

Edit: Og jobb.. Jeg vil jobbe, men jeg tenker at alle andre gjør en bedre jobb, så hvorfor gi den til meg? Jeg kan jo feile...

Endret 10. september 2010 av chokke

[Jann - Ove]

chokke: du er ihvertfall igang med det første steget. Man må se på hvor man er i dag og tenke litt på hva man vil forbedre før man prøver å forandre seg. Store forandringer skjer ikke over natten.

[chokke]

KLar over det. Men måten å se forandring er på, derimot, er over natten, eller over korte perioder.

 

Jeg vet veldig godt hva som feiler komplekse meg. Probleme ligger i å 'fikse det'. Der av metaforen.

[InToRv]

Å så finner man ut at den beste vennen man har her oppe, tydeligvis har det mye verre med seg selv enn undertegnede.

Blir ukomfortabel med tanken på at andre faktisk også har problemer.

 

Et annet problem som oppstod i helgen var at jeg innså at jeg er smart nok til å forstå at jeg må sosialisere meg for å ha et normalt liv her oppe, derimot så har jeg meget sjeldent lyst til å være med folk, men jeg vil allikevel at folk skal like meg de gangene jeg er med dem, så jeg feks slipper å sope rundt på universitetet alene. Om det gav noen mening.

[Lucy_Nyu]

Jeg orker snart ikke å vente lenger på svar fra dps. Jeg er møkk lei av å gå rundt uten følelser og uten så mye som et snev av håp om et bedre liv. Jeg er nesten konstant apatisk og lei meg. Jeg ønsker å gråte, men klarer det ikke. Og jeg har et inderlig stort ønske om å forbli alene og borte fra alt som heter samfunn og sosialitet.

 

Jeg har så lyst å gjøre noe destruktivt, for å få dem til å ta meg seriøst. Jeg vil så gjerne vise at dette haster, og at jeg virkelig trenger hjelp. Men jeg er også redd for at de ikke skal tro meg, siden jeg ikke har skadet meg på snart 4 måneder og jeg har spist regelmessig de siste ukene. Som om det at jeg fortsatt eier litt kontroll gjør at problemet ikke er like stort, eller vanskelig, og at jeg derfor ikke trenger hjelp nå. Å, hvorfor kan de ikke se at det er nå jeg trenger mest hjelp? At det er nå jeg føler meg som en oppblåst elefant fordi jeg har spist regelmessig, at det er nå jeg føler trangen til å finne frem alle de skarpe gjenstandene og ødelegge alt jeg har strevd med å bygge opp den siste tiden, og at det er nå jeg sakte men sikkert begynner å falle ned igjen.

 

Jeg er så klar til å ta imot hjelp nå, for hva vet vell jeg om hva som har skjedd innen november, hvordan skal jeg vite om jeg er klar for noe da eller ikke. Jeg er så lei av å vente og vente på noe ukonkret, gjennomsiktig og flytende, jeg vil ha fakta og faste holde punkter takk.

[Cortinarius rubellus]

Lucy: har brukt nå år faktisk på det, har papirer med diagnosene, brev på at det er alvorlig osv. men ikke faen om man får plass.

Og vær så snill ikke skad deg for at du tror det går fortere, er bare deg det går utover da:(

 

Har du ringt DPS?

Det hjelper faktisk og mase på de, samt og si til de at hvor du står.