Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

3 halvlitere... det er minimum, for å føle seg annerledes.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[AnonymDiskusjon]

Syns livet er et mareritt jeg. Nå har jeg drukket 5 halvlitere, men det blir bare mer mareritt om det fortsetter.

 

Men det er som jeg ser på marerittet fra avstand... det er rart? Kan være en "kjent" diagnose... dissiasjon eller noe rart. Men det spiller ingen rolle om man ikke får behandling.

 

Men tenker også at det har ingenting å si... jeg kan bare legge meg på gulvet, foran vinduet, og kjenne solen inn... bare høre på lydene. Det er ingen fare, jeg er trygg. Dø skal vi alle... kan skje når som helst, trenger ikke tenke noe over det. Bare la livet skje, på en måte. Slutte å tenke noe over andre mennesker, hvor fiendtlige de måtte være.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[AnonymDiskusjon]

Satan som jeg må bort innen sommeren! Fikk vite i kveld at min (halv)bror kommer fra Sverige og han har slepende med familien sin. Jeg utstår ikke unger, såvidt jeg tålerere den nevøen jeg har som bor nærmest. Fy faen, jeg blir dårlig av detta!

Anonymous poster hash: 8aa9a...da0

[L4r5]

Nok en søvnløs natt. For tidlig å be legen om mer sovemedisin også. Tok de litt oftere enn foreskrevet og økte dosen litt enkelte kvelder. Gikk ikke på de lenge nok til å få noen abstinenssymptomer* når jeg slutta da heldigvis, men siden kroppen nå er vant til den ekstra hjelpen for å sovne så har det vært vanskelig å få sove de siste dagene. Og da ligger jeg og tenker. Og da får jeg ikke sove. Som gjør at jeg ligger og tenker. Som gjør at jeg ikke... Ja, dere skjønner greia.

*(Ja, søvnløshet kan være et abstinenssymptom, men det er så mildt i forhold til andre absitinenssymptomer jeg har fått av andre medisiner at det egentlig er irrelevant.)

[Dobbeltabbe]

Jeg hater helgene nå etter at jeg ble singel, før så jeg frem til dem. Ingen vits i å stå opp, ingen vits i noen ting lenger.

[AnonymDiskusjon]

En ting som er sikkert, dette livet mitt er mye mer vondt enn det er godt... ingen vits i å stå opp nei, men får jo vondt i ryggen etterhvert, og man blir bare mer deprimert om man ligger i sengen hele tiden...

 

Lurer egentlig på om det blir bra en gang. Om det er verdt det.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[Skogslik]

Jeg hater helgene nå etter at jeg ble singel, før så jeg frem til dem. Ingen vits i å stå opp, ingen vits i noen ting lenger.

 

Kipt det der ja.

Nå trives jeg heldigvis i eget selskap, hadde jeg ikke det aner jeg ikke hvor jeg hadde vert nå.

[Sitronsaft]

Beste oppskrift på ukurerbar depresjon og angst: bygg opp en relasjon med en person og så dump denne personen. Deretter drikk i månedsvis.

[L4r5]

Har du satt opp kamera hos meg?

[AnonymDiskusjon]

Dumpe eller bli dumpet?

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[AnonymDiskusjon]

Livet er vanskelig må. Det har det vært lenge, og over flere år. Heldigvis ikke sammenhengende, men tilbakevendende depresjoner er et faktum. Folk rundt meg vet, og de forstår delvis. Det de kanskje ikke forstår er at depresjoner går i bølger. Noen dager er lettere, andre dager tyngre. Det at jeg smilte og lo i går betyr ikke at jeg smiler og ler i dag. Jeg har snakket mye om dette med både behandlere og de rundt meg. Føler egentlig ikke at det hjelper så mye. Det er akkurat som om det føles ferdigsnakket, at det må leges på andre måter. Jeg tar derfor ofte på en maske, for det er mindre smertefullt enn å måtte grave i ting gang på gang og få spørsmål som gjør at man må kjenne på ting mer enn man strengt tatt orker.

 

"Sometimes it's easier to pretend you don't care, than to admit it's killing you".

 

Det er mindre smertefullt med masken på. Men samtidig er det vel få ting som tar mer krefter enn å late som om alt er OK.

 

"The only thing more exhausting than being depressed is pretending that you're not."

 

(jeg liker sitater jeg kan kjenne meg igjen i)

 

Jeg har brukt en stund på å skrive dette innlegget, selv om det er et forholdsvis kort innlegg. Da jeg begynte å skrive innlegget så registrerte jeg at fuglene kvitret på utsiden. Jeg registrerte det, men jeg klarte ikke glede meg over lyden, selv om det er et tegn på at våren er her. Jeg ønske jeg var glad. I alle fall gladere.

 

 

 

Anonymous poster hash: 7e804...f16

[AnonymDiskusjon]

Sliter med å se en fremtid. Har gått i ca. 10 år og skjult alt for de jeg kjenner, mens egentlig alt bare er mørkt på innsiden. Det skal sies at ting begynte å ta en positiv retning da jeg begynte å studere igjen og kom meg inn på universitet. Følte liksom at jeg endelig hadde muligheten og oppnå drømmen min gjennom utdanningen.

Året før jeg kom meg inn på universitet så tok jeg et forkurs der jeg var blant de flinke. Fikk en selvtillitsboost da folk i klassen kom og spurte meg om hjelp. Men dette snudde raskt igjen da jeg kom meg inn på universitetet. Plutselig var alle på nivå eller mye smartere enn meg.

Tiden ved universitetet oppnådde jeg heller ikke noen som jeg kan si er mine venner.

 

For tiden er jeg utvekslingsstudent i et land langt fra Norge. Dette ga meg en ny sjanse til å oppnå venner og endre livet mitt, noe som jeg faktisk har klart. For å sammenligne, de tre årene jeg studerte ved universitetet i Norge så var jeg kanskje ute på byen 1-3 ganger i løpet av et år.

Nå har jeg fått flere venner og er ute hver helg.

 

Men selv om at jeg har klart å bli mer sosial, så føler jeg fortsatt at jeg sliter på flere områder.

Det ene er at jeg føler fortsatt andre er smartere enn meg, så smart at jeg faktisk føler meg dum (imposter syndrome).

 

Det andre er at jeg aldri har vært i et forhold. Jeg har slitt med å være introvert, sjenert og lav selvtillit siden jeg var liten. Dette har resultert i at jeg aldri har "lært" meg å flørte med jenter.

Jeg har prøvd gang på gang å snakke med jenter i barer og klubber nå som jeg er utvekslingsstudent, men jeg har kommet til det punktet hvor jeg føler at jeg ikke kommer meg noen vei. Enkelte ganger klarer jeg ikke en gang å starte en samtale med ei jeg ønsker å prate med. Det skal dog sies at jeg utveksler til et land som ikke er særdeles god i engelsk, så ender opp enkelte ganger med å slite på språkdelen. Jeg får hele tiden høre at jeg er flink i deres språk, men jeg har problemer med å forme setninger i hodet og huske rette ord, som da ender opp med at jeg feiler i en muntlig samtale. Skriftlige samtaler føler jeg er mye enklere.

Nederlagene som jeg har hatt har begynt å gå innpå meg mer enn jeg kanskje bør, men det hjelper ikke så veldig når jeg ser hvor lett mine venner klarer å snakke med jenter (og at enkelte ganger så er det dem som tar kontakt med dem, noe som ikke skjer med meg).

Jeg er ikke tynn, men heller ikke overvektig. Har faktisk gått ned 5-6 kg siden jeg dro fra Norge, så begynner faktisk å bli tynn. Jeg har aldri vært fornøyd med utseende mitt, og nå føler jeg at dette bekreftes....

For noen uker siden så begynte jeg å bruke Tinder, en app som jeg aldri hadde planlagt å bruke, men vennene mine sa at jeg burder prøve det. Selv om det er enklere for meg å holde en samtale her, så føler jeg ikke at jeg kommer meg noe nærmere et forhold. Har fått en del matches hvor jeg prøver å snakke en del med matchen før jeg spør om å treffes på en kafè eller en bar, men så langt har jeg enda ikke vært på en Tinderdate. Selv om noen sier de er interessert, så ender det vanligvis med at matchen blir mindre og mindre aktiv og tilslutt slutter å svare..

 

Livsstilmessig har ting endret seg en god del det siste halvåret. Jeg spiser sunnere og mindre enn før, men drikker og røyker mye mer enn før. Får høre innimellom at broren min er redd for at jeg skal bli alkoholiker pga. all drikkingen. Jeg har smugrøykt i nesten 9 år, men hadde sluttet året før jeg begynte utvekslingen. De få gangene jeg dro på fest i Norge så ble folk sjokkert over at jeg røykte. Nå røyker jeg hver fredag eller lørdag når vi drar på byen, og kanskje flere dager også.

Hadde egentlig planer om å slutte helt å røyke, men nå som jeg sliter med tankene igjen så ser jeg ikke problemet lenger..

 

 

TLDR;

Livet mitt har gått i en berg-og-dal bane som begynner å nærme seg starten igjen. Jeg ser verken lyset i tunnelen eller et håp for fremtiden. Når jeg reiser tilbake til Norge om noen måneder, noe jeg egentlig ikke ønsker, så er jeg tilbake til ingenting.

Selvmordstankene som jeg forlot i Norge begynner nå å minne meg på at de venter på meg når jeg er tilbake....

 

Beklager at innlegget ble langt, men syntes det var godt å få skrevet det.

Anonymous poster hash: 4e2ab...d9e

Anonymous poster hash: 4e2ab...d9e

[aklla]

Gjennom dialog med NSFF, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra forumbrukere som vurderer selvmord.Innlegg om dette er slettet og vi henviser den eller de som måtte ha reelle tanker om dette, til profesjonell hjelp. Forumbrukerne her inne har ikke nødvendigvis nok kunnskap og forutsetning til å takle en situasjon som dette.

Det finnes dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 22 40 00 40 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)
Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til søndag 18:30-22:30)
Akutt selvmordsfare? Ring 113
Legevakt: 116 117

Om noen har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg, eller andre i moderatorlaget til diskusjon.no, over personlig melding.

[AnonymDiskusjon]

Skulle ønske jeg klarte å jobbe og hadde jobb. Det hadde gitt mye bedre selvfølelse... i stedet for å føle seg mindreverdig hele tiden, og oppleve tilbakemeldinger om at man er det...

 

Blir ikke noe sosial heller. Har ingenting å snakke om, eller noen å snakke med...

 

Kjæreste blir mye vanskeligere... man er mye mindre attraktiv da.

 

Penger, det går egentlig greit. Det er ikke det (men mange har mindre enn meg så jeg skjønner det).

 

Monoton tilværelse og... blir bare dagdriving. Jeg fungerer ikke sosialt, og hva annet enn å "drive" gjør man da? Altså jeg gjør "bra" ting, men det er liksom ingen hensikt med det heller.

 

Nå har jeg begynt å spille dataspill... går sikkert lei. Føles veldig meningsløst ut så det gjør ikke noe, selv om avkoblingen fra tankene er helt super.

 

Og så dør man etterhvert... hva har man egentlig brukt livet på. Har det i alle fall litt bedre nå...

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[AnonymDiskusjon]

Når jeg trodde jeg hadde litt kontroll på ting så blir jeg skikkelig deprimert og lei igjen, og så har angsten begynt å komme mer og mer tilbake igjen. Er ustabil og tror en dag at jeg er fin igjen og neste dag er alt tomt og vondt inni meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg får angst igjen nå. Det kan jo være mange naturlige grunner egentlig, men den siste tiden kommer den ut av det blå, kastet på meg, etter jobb, som at jeg gruer meg ekstremt til noe. Jeg bare vet ikke helt hva.

Sliten og lei av å ha det sånn etter mange år nå og lurer på om jeg egentlig er i stand til å ha en 100% jobb. Er helt latterlog for jeg vil bare gå til psykologen og gråte.

 

Anonymous poster hash: 3de68...b5d

[Skogslik]

Lei

[AnonymDiskusjon]

Ting går litt opp og ned nå, men i det store og det hele peker trenden endelig oppover.

Anonymous poster hash: 85c00...241

[AnonymDiskusjon]

Rart det med sovemedisin og beroligende. Noen får, andre får ikke. Jeg får bare medisiner som antipsykotika, vallergan og tolvon. Skulle nesten tenke at jeg ikke fikk pga problemene var for milde, men hvorfor da får jeg utskrevet medisiner som er langt kraftigere enn sobril og imovane. Ja ok jeg har sikkert bare lette plager, da er det greiest med det tyngste.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[BuffyAnneSummers]

Det er en vurdering legen din gjør, utifra hva de vet og når de prater med deg. Du tror kanskje at du trenger det tyngste og legen din kan være helt uenig med deg. Føler du ikke at legen tar deg på alvor så bytt lege, er ikke no moro å prøve å få hjelp fra noen som kvier seg til å gi deg medikamenter som kan gi deg økt livskvalitet.  Når det er sagt så kan det være en god grunn til hvorfor du blir nektet disse medisinene, de er sterkt vanedannende og kan være kontraproduktive i lengden. Plutselig får du ikke sove uten imovane i systemet, og klarer ikke slappe av uten sobril. 

[AnonymDiskusjon]

Sobril og Imovane er ikke det tyngste, det er antipsykotika og lignende.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4