Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Coa]

Jeg er helt kraftløs. Jeg oker ingenting. Alt blir feil. Etter kun tre dager på skolen har jeg innsett at dette året blir det samme som i fjor. Forhåpentligvis ikke verre. Det er vel på tide å kontakte legen. I mellomtiden får jeg trøste meg med flaska. Det er det eneste som holder meg oppe for tiden.

[kaninkoker]

hehe your rigth man! skal fortsette å hilse på mr.smerte til jeg slutt kommer overens med han hehe men vel og merke så har jeg veldig gode forutsetninger for trenig der jeg bor, kansje litt anderledes for dem som bor i byen.. foresten, har fått meg en secound jobb nå.. yees, slipper å sitte inne på fredagskveldene når de andre er ute!

[Cortinarius rubellus]

Vet ikke om du svarte meg , men høres ut som du har funnet en måte som fungerer veldig bra for deg.

Noe jeg syns er også viktig at folk får se, at det kan faktisk fungere.

Kanskje ikke med engang, kanskje ikke før etter flere år....men man skylder seg selv og prøve å få et så bra liv som mulig.

For når man først har fått det så er man glad for at man holdt ut!

Endret 20. august 2010 av Amanita Muscaria

[Gjest The~ravem]

Har ett ganske stort problem for tiden. problemet er at på fredag 20.08.10 så hadde jeg vært på skolen, vgs. også skulle jeg ta bussen tilbake med flere venner, så hadde han ene mistet busskortet sitt i bussen og spurte om jeg hadde det. jeg sa nei, så litt seinere på dager blir jeg ringt opp av en jeg trodde var en god venn av meg men tydeligvis ikke, han spør om jeg skal bli med på en fest. jeg sier ok, hvorfor ikke. da jeg kommer på feste som var ute, så var det en bålplass der som vi pleier og tenne bål. så jeg tenkte jeg skulle gå og hente ved.

Da jeg kom tilbake hører jeg noen roper og plutselig ser jeg en venn av meg blir slått og sparket på av 3 stykker. jeg er på vei til og stoppe det men en annen bryter inn før meg og spør hvorfor dem er så feige. siden det er 3 mot 1. også roer det seg litt ned, han som ble slått på spør hvorfor så svarer en som jeg mener kan dø, la oss kalle han "drittungen". han drittungen er veldig liten og svak, men stor i kjeften og er bare frekk når andre han kjenner er rundt han som han veit backer han opp "hjelper han hvis han får trøbbel" uansett, han som mistet busskortet spør meg: hvor faen er busskortet mitt!??!?! jeg svarer med at jeg ikke har tatt. plutselig så slår han drittungen meg, så jeg blir drit sur.

 

jeg spør han: hvorfor inne i helvete slår du meg?!!! også sier han, fordi du har tatt busskortet hans, også sier jeg hvorfor skal jeg ta busskortet hans, jeg har jo mitt eget. så slår han meg igjen. jeg blir drit sur!! så sier han som har mistet busskortet: nathalie så at du hadde ett busskort i lomma. så klart har jeg jo ett busskort i lomma, det er jo mitt... også prøver drittunge og dra meg ned i bakken, men han failer hardt. også prøver han og slå meg igjen, men failer der å. også tar drittungen og nikker han som ble slått først, bare fordi han sa at jeg ikke hadde tatt busskortet, så jeg og han stikker.

 

burde jeg tatt igjen fordi jeg ble slått, sånn ordentlig grisebanka han så jævlig!!! eller var det smart av meg og ikke ta igjen. forresten han slo ikke noe hardt, merket ingenting. men hvis jeg hadde tatt igjen så hadde kanskje han som mistet busskortet angrepet meg å. og han jeg trodde var vennen min, hadde sikkert angrepet meg å, så da hadde det vært 3 mot 1 igjen... har tenkt en stund siden det skjedde og vurdere og sette fyr på huset eller drepe han som angrep meg, siden han er så stygg og verden hadde blitt ett bedre sted uten han. noen forsla til hva jeg burde gjøre? har virkelig lyst til og ta igjen så sjukt, enten true han så hardt med våpen eller noe sånt...

[Saft Suse]

Det er så herlig å sitte oppe til inn i de små timene og holde kroppen våken med god te mens jeg kan føle meg normal for bare en liten stund. Hele dagen går jeg med angst av sikkert flere typer og overanalyserer absolutt alt, tenker gjennom absolutt alt til enhver tid og gjennomgår etthvert scenario både egne og andres handlinger kan føre til. Blir jeg derimot trøtt nok stanser dette opp og jeg kan nyte nåtiden uten en tanke i hodet.

 

Jeg kan også nyte mye mer musikk når jeg slipper å analysere teksten så forferdelig mens den spiller. Vanligvis holder jeg meg til ambient musikk uten for mye tekst, og klassisk helt uten tekst.

 

Jeg er også kreativ som aldri før i denne tilstanden.

 

Trøtthet er min rus, med litt hjelp fra te.

[Cortinarius rubellus]

The raven: Måten du gjorde det på er den beste, 3 stykker kan gjøre betraktlig med skade hvis de treffer rett.

 

Er ingen skam og løpe, de som sier noe annet har ikke snøring på hva de prater om

[Dunsay]

The~Raven: Jeg har trent selvforsvar i flere år, dvs.: spesifikt selvforsvar, ikke konkuransekampsport med noen selvforsvarsrelaterte timer i året. Det aller viktigste jeg har lært den tiden jeg har trent er å stikke av før situasjonen blir for alvorlig.

 

Måten du løste situasjonen du var på var helt eksemplarisk, en måte jeg syns du skal være stolt av og bygge deg videre på!

 

Skulle du tatt det videre, kunne du og kompisen din sammen anmeldt det som skjedde. Legemsfornærmelse dersom ingen ble skadet, legemsbeskadigelse om noen av dere ble det, begge deler er straffbart. Det er en god sjanse for at saken henlegges, men isåfall har dere vist at dere ikke er redd for å ta igjen, på rett måte.

 

Been there, done that, og ingenting føles bedre etter noe slikt!

[Thefka]

Raven, ikke vær lei deg på grunn av at du stakk, vær heller glad fordi du er bedre enn de som angrep deg.

 

Hevntankene dine må du bare legge av deg, og om noen år kan du se på de som plaget deg, som mest sannsynlig er fanget i ryddejobber/kassajobber eller i jobber med hardt kroppsarbeide, mens du har utviklet empati og medfølelse, og har skaffet deg nye relasjoner som er mye sunnere enn til disse "kompisene" dine. Hvis du tenner på noens hus/angriper dem er det deg det går utover til sist, dessverre, uansett hvor fristende det kan være.

[Gjest Noen]

Det er helt utrolig hvor mye jeg har, og fremdeles går gjennom. På grunn av disse tingene føler jeg i grunnen at alt er håpløst. Jeg har ingen tro på meg selv, jeg har ingen tro på fremtiden. Så hvordan kan andre tro på meg? Jeg har dårlig samvittighet for å ha alle disse problemene og føler at jeg står i veien for andre. Men det er ikke bare å ta seg i nakken. Det hjelper heller ikke at jeg får skylda for alt. Eller at ingenting noen gang er stabilt. Så hvordan kan følelseslivet mitt være det? Jeg har gått gjennom så utrolig store svingninger i humøret, og det sliter på meg. Men aller mest sliter det på meg å tenke slik som jeg gjør. Jeg trenger tro og håp. Dette her går jo aldri over.

[Lucy_Nyu]

Fikk brev fra DPS i dag hvor det stod at jeg skal få behandling der innen 9/11, men føler absolutt ingenting over for det. Burde jo egentlig vert litt glad siden dette er noe jeg har ønsket, men jeg føler null og niks over for det i det hele tatt. Hvorfor gjør ikke dette meg lettet? Endelig blir problemene mine tatt tak i, noe jeg har lengtet etter, endelig blir jeg sett og kanskje forstått og endelig skal jeg få den hjelpen jeg trenger.

Men selvfølgelig tenker jeg jo at jeg ikke trenger det (noe jeg vet innerst inne at jeg gjør), og tanker som "jeg er da ikke syk" og "jeg er ikke syk nok" er gjengangere i hode mitt.

 

Føler at jeg burde gjøre noe utrolig destruktivt for å bevise for meg selv at jeg virkelig er syk og trenger denne hjelpen jeg nå skal få (Uansett hvor absurd det høres ut). Føler at jeg ikke er verdig i å få denne hjelpen på en måte, når andre der ute har det mye verre enn meg, men som ikke får hjelp.

[Catkin]

Kjenner igjen de tankene der, Lucy. Forskjellen er bare at jeg trekker meg hver gang, dessverre.

[Gjest Harley Quinn]

Fikk brev fra DPS i dag hvor det stod at jeg skal få behandling der innen 9/11, men føler absolutt ingenting over for det. Burde jo egentlig vert litt glad siden dette er noe jeg har ønsket, men jeg føler null og niks over for det i det hele tatt. Hvorfor gjør ikke dette meg lettet? Endelig blir problemene mine tatt tak i, noe jeg har lengtet etter, endelig blir jeg sett og kanskje forstått og endelig skal jeg få den hjelpen jeg trenger.

Men selvfølgelig tenker jeg jo at jeg ikke trenger det (noe jeg vet innerst inne at jeg gjør), og tanker som "jeg er da ikke syk" og "jeg er ikke syk nok" er gjengangere i hode mitt.

 

Føler at jeg burde gjøre noe utrolig destruktivt for å bevise for meg selv at jeg virkelig er syk og trenger denne hjelpen jeg nå skal få (Uansett hvor absurd det høres ut). Føler at jeg ikke er verdig i å få denne hjelpen på en måte, når andre der ute har det mye verre enn meg, men som ikke får hjelp.

 

 

Jeg tenker litt som at man velger selv om man vil ha hjelp, altså med den at folk har det mye verre enn deg men får ikke hjelp. Jeg er også en av disse jeg er da ikke syk nok til DPS personene, og jeg tenkte det lenge, men endte til slutt opp med å gi det en sjangse. For uansett, når du kommer inn prater de gjerne med deg, tar evt tester for å sjekke hva som er problemet og det er da de finner det ut, om du er syk nok til å få behandling der. Ærlig talt vil nok de fleste være syke nok til å være der om de først har kommet inn. Jeg selv sendte inn fler ganger før, men fikk avslag fordi jeg ikke var ille nok. Først når jeg sa at jeg vurderte å kjøre inn i en fjellvegg fikk jeg brev fra de om time.

 

Så om tanken om at du ikke er syk nok virkelig tynger over deg for det, så dra dit. Hvis du ikke er syk nok får du faktisk vite det. Men for min del har det hjulpet mer, jeg har fått vite (gjennom tester) at jeg har mer angst enn depresjon, men depresjonen kommer av angsten som jeg ikke greier jobbe meg gjennom o.s.v.

 

Så vel, mye prat, sikker lite sammenhengende men poenget mitt er hvertfall at si ja, ikke la sjangsen gå fra deg, for å få slik hjelp er vanskelig og tar alt for lang tid i dette landet.

[Gjest Gjest]

Jeg har sittet på hybelen min nå i 3 dager i strekk og ikke gjort en dritt. Jeg hadde planer om å få gjort noe både torsdag, i går og i dag, men har blitt sittende og stirre på denne pokkers skjermen og ikke gjort en dritt. Her hadde jeg en glimrende sjanse til å få en god start på semesteret, men har kastet den i do.

 

Hvorfor går det slik hver eneste dag jeg ikke har en avtale eller opplegg som jeg må møte på?

[Gjest C'o*a]

Jeg er 18 ffs, hvorfor sitter jeg da hjemme, alene, og drikker til jeg spyr? På tide å kontakte lege. Sier det hver gang, men det blir likevel aldri noe av, bare mer.

[Catkin]

Er utrolig skuffet og såret. Samt så sint at jeg skjelver.

[Gjest GUTT VG1]

Jeg vil oppfordre alle som har hatt noen vanskelige første skoledager, til å skrive om det. Det er virkelig godt å lese om når man er i samme situasjon selv

 

Selv har jeg flyttet til en annen by alene for å begynne på videregående skole. Jeg hadde problemer i hjembyen og måtte "flykte". Ting har ikke vært lett på det nye stedet. Jeg mangler venner og har ingenting å gjøre i friminuttene. Jeg tar med meg lommelerke på skolen hver dag og drikker for å holde nervene sammen. Nå gleder jeg meg bare til hele videregående er forbi...

[Dunsay]

Har siden nyttår tatt på meg flere kjempespennende verv og oppgaver, lært masse og er innstilt på å påta meg et internasjonalt verv i tillegg. Gleder meg masse og krysser fingra!

 

Ja da, det kommer: MEN!

 

Disse vervene er ikke-honorerte verv i frivillige organisasjoner og jeg trenger derfor en inntekt ved siden av. Jeg står for øyeblikket uten jobb. Jeg venter nå på mer informasjon angående en sannsynlig lærlingplass hos en bedrift jeg vet jeg vil trives kjempegodt, da burde vel ikke det være noe problem.

 

Joda, det kommer enda en gang: MEN!

 

Jeg er uten førerkort igjen av medisinske årsaker, og for å få til alt jeg har påtatt meg av verv i tillegg til å jobbe, trenger jeg virkelig å få igjen førerkortet. Kollektivtransport tar for mye tid, og jeg rekker ikke alt ellers!

 

What to do...?

[Gjest Harley Quinn]

Jeg er så seriøst drit lei alt. Jeg er lei av å ikke ha penger, jeg er lei av å ikke få jobber jeg søker på, jeg er lei NAV, lei av meg selv, lei av å ikke få til det jeg vil. Pissed off for at militæret ikke åpner for sesjon før i oktober. Lei av at ting tar alt for lang tid. Snart får jeg vel gleden av å bli lei idiotiske kurs hos NAV også tenker jeg. Jeg vil bare ha et nogenlunde normalt liv igjen, jeg vil ha jobb, jeg vil ha noe som gir mening i hverdagen, jeg vil få noe ut av ting, men jeg greier jo faen ikke noen ting heller for jeg gir opp så fort ting begynner å gå meg imot.

[Gjest .]

Siden du nevner sesjon: Ikke si noe om angst/depresjon/selvmordstanker/osv. om du virkelig vil inn i millitæret. De stryker deg med en gang.

[Gjest Harley Quinn]

Siden du nevner sesjon: Ikke si noe om angst/depresjon/selvmordstanker/osv. om du virkelig vil inn i millitæret. De stryker deg med en gang.

 

Skal ikke nevnes ved så mye som et lite hint engang. Jeg har det pga jeg ikke har noe å gjøre, så fort jeg jobber/er aktiv/gjør noe er de problemene så godt som forduftet.