Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Erketypisk, ja det er the story of my life: erketypisk.

Når jeg fant ut at jeg ikke kan og vil dra noe sted i påsken, blir det knall vær med stor K. Nesten hver gang!
Nå er det jo rene eventyrværet for de som drar på påsketur, mens jeg sitter her i en skult krok alene hjemme og gjemmer meg. Såvidt jeg tør gå ut.

Alt skal lage seg til så veldig mot meg alltid, mister helt livsinteressen.

Anonymous poster hash: 21812...550

[AnonymDiskusjon]

 

Erketypisk, ja det er the story of my life: erketypisk.

 

Når jeg fant ut at jeg ikke kan og vil dra noe sted i påsken, blir det knall vær med stor K. Nesten hver gang!

Nå er det jo rene eventyrværet for de som drar på påsketur, mens jeg sitter her i en skult krok alene hjemme og gjemmer meg. Såvidt jeg tør gå ut.

 

Alt skal lage seg til så veldig mot meg alltid, mister helt livsinteressen.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

Anonymous poster hash: fdc7f...8c8

[FraToppTilBunn]

Hei. Jeg går rundt å føler meg heller ikke særlig bra. Føler jeg blir spist opp innvendig av dårlige tanker og kjipe minner. Føler meg ensom. Savner vennene mine og den glade gutten jeg alltid pleide å være. Midtpunktet gjerne, det å være godt likt. Adhd er årsaken til alt vondt, pluss at jeg hører dårlig. Mange dårlige valg opp gjennom har straffet seg. Har heldigvis kjæreste da, og hun har to barn fra før og i tillegg har vi en hund. Det hjelper på hode å komme ut på tur. Selv om jeg ofte blir sittende å kjenne på ensomheten og tenke på alle andre som er hjemme eller ute å gjør noe sammen. Koser seg og ler. Men på tross av det jeg selv har og burde sette pris på, ikke minst at kjæresten min er gravid, og at jeg skal bli far, får det meg ikke til å føle overstadig beruselse av kjærlighet. Og da blir jeg så lei meg og sint. Sint på de rundt meg. Og det er ikke rettferdig. Skyver de fra meg selv om de tydelig prøver. Hardt. Flere ganger. Så nå sitter jeg og her, alene, mens alle andre har samlet seg i godt lag,med påskemat og påskekos. Og jeg vet at kjæresten min er lei seg men jeg klarer ikke å få henne til å forstå. Lengter tilbake til den tid jeg fungerte, og passet inn. Mestret hverdagen rett og slett. Vet egentlig ikke hvorfor dette var et svar til deg, innlegget ditt var det første jeg leste og det traff meg. Ville vel kanskje bare la deg vite at du ikke er alene ❤️ god påske

Endret 31. mars 2018 av FraToppTilBunn

[AnonymDiskusjon]

Er vel ikke noe bedre å klare å dra ut, når man ikke har noen å være med. Bare litt, får sett solen da. Sitte alene i parken og sture og føle seg mislykket og mislikt. Men det er like mye elendighet å sitte hjemme.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[FraToppTilBunn]

Er vel ikke noe bedre å klare å dra ut, når man ikke har noen å være med. Bare litt, får sett solen da. Sitte alene i parken og sture og føle seg mislykket og mislikt. Men det er like mye elendighet å sitte hjemme.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[FraToppTilBunn]

Får sett solen ja, og får litt D vitamin men nei, ellers ikke store forskjellen.. Hvordan har din dag vært idag da?

Endret 31. mars 2018 av FraToppTilBunn

[AnonymDiskusjon]

Helt meningsløs og intetsigende. Tomt, deprimerende, ensomt og vondt. Hva er vitsen.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[FraToppTilBunn]

Det e vel bare håpet om at det en gang skal bli bedre

[AnonymDiskusjon]

Det gjør det ikke, det kommer bare til å bli verre.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[Skogslik]

Vill reise ut i verdensrommet.

Bort fra alt her.

 

Ser på månen, lengselen.....

 

Lei.

[AnonymDiskusjon]

Eller nedover...

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[AnonymDiskusjon]

Jeg har vel måtte innse det faktum at jeg lider av sosial angst, en lidelse jeg egentlig ikke har fryktelig lyst å assosiere meg selv med da det i utgangspunktet betyr at jeg må gjøre noe proaktivt for å forbedre meg selv. Det er ikke i den grad at jeg sliter med å gå på butikken og handle, har tanker om at jeg blir dømt av kassa mannen/dama for hva jeg handler, men dette er som regel tanker jeg klarer å fortrenge til en grad at det ikke er ett problem. Men ellers har jeg en sykelig trang for at alt av sosialt samvær må være planlagt til punkt å prikke såpass jeg har mentalt forberedt meg og gjerne planlagt litt i forkant hvordan å takle situasjoner som kan oppstå, om noe uventet skjer som jeg ikke er mentalt klar for blir jeg utrolig fort stressa og angsten setter ganske kjapt inn, som setter meg ganske greit ut av spill resten av kvelden. Grunnet dette er jeg ofte ikke akkurat "the life of the party" enten klenger jeg meg på folk jeg føler meg komfortabel med å gjør ikke så mye ut av meg selv eller så drikker jeg meg sørpe drita da det hjelper mot angsten der og da, men problemet som oppstår der igjen er at jeg har angst i uker å måneder etter dette for ting jeg gjorde når jeg var full. En total av dette er at jeg har stemplet meg selv som en Introvert for å prøve å normalisere denne egentlige urasjonelle oppførselen, men det jeg bare må lære meg å akseptere er jo det at jeg liker å være i sosiale settinger når jeg føler meg komfortabel, jeg trives ikke best i mitt eget selskap. Likevel finner jeg meg selv alt for ofte i å avslå tilbud fra venner og bekjente da jeg heller "vil" være hjemme å slappe av, og når dette har pågått så lenge som det har er det ikke ofte jeg blir spurt lenger. 

 

Jeg flyttet for meg selv for en stund siden å trodde dette på et mirakuløst vis skulle snu livet mitt rundt da dette var noe jeg hadde jobbet imot i flere år, men har vel egentlig bare endt opp med å bli enda mer innesluttet, utenom jobb som jeg nå egentlig sliter med å koble av fra i fritiden har jeg egentlig ikke et sosialt liv. 

 

Nå i Påsken tenkte jeg at jeg skulle ta litt grep om situasjonen og invitere til en liten fest i leiligheten min, sendte ut melding til vennekretsen (som er overaskende stor alt i alt) og spurte om de ville komme en tur å samles for å ta seg et par øl, etterhvert som svarene kom inn var de fleste negative noen diffuse og ett svar var positivt, så til slutt kom en kompis og dama hans, totalt. 

 

Når de kom og forventet en fest men ingen andre kom følte jeg meg selvsagt så helt hinsides utrolig dum, teit, utilpass og skapte meg selv et bilde at de kom bare fordi de syns synd på meg eller lignende som får meg til å føle meg enda dummere, noe jeg egentlig tviler på er tilfelle men det er jo slike tanker som svirrer i hodet mitt. For å døyve tankene gikk jeg selvsagt til alkoholen og drakk meg alt for full denne kvelden og. Når det er sagt drakk de seg og temmelig fulle som balanserte det hele til en viss grad, men igjen begynner tankene å ro seg i den retning at de gjorde fordi de følte seg utilpass. De siste par dagene har hele denne "flausen" av festen jeg prøvde å invitere til svirret rundt i hodet og gitt meg både søvnløse netter og kraftig angst over at jeg dummet meg skikkelig ut. 

 

Det hele høres skikkelig teit ut, noe jeg selv er istand til å skjønne når jeg selv leser over hva jeg har skrevet som og utrolig nok gir meg til en viss grad angst, nærmest alt jeg gjør gir meg angst  og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lenger. Bare tanken om å prøve å søke hjelp for dette gjennom helsevesenet gir meg kraftig angst... Hele denne interne krisen jeg har nå ble skapt av at vennene mine ikke hadde mulighet å komme på en fest jeg inviterte til samme dagen som jeg hadde planlagt å ha den, jeg forstår så utrolig godt at de har kjærester, koner og noen tilogmed barn at de da ikke kan kaste seg rundt å bli med på en fest uten forvarsel, likevel vil ikke tankene stoppe, jeg føler meg bar så utrolig dum for at jeg engang spurte om noen ville komme, det var så mye jeg burde gjort annerledes... Og det spiser meg innenfra.

Anonymous poster hash: 1f980...56d

[Skogslik]

Kjenner meg igjen i mye der.

[fyllik]

...jeg drikker.

Det hjelper på ensomheten og høyner stemningsleiet.

...dessuten har man da noe å gjøre.

Baksiden er kronisk diaré etter noen år og at det koster penger.

[Pliscin]

Hei. Jeg går rundt å føler meg heller ikke særlig bra. Føler jeg blir spist opp innvendig av dårlige tanker og kjipe minner. Føler meg ensom. Savner vennene mine og den glade gutten jeg alltid pleide å være. Midtpunktet gjerne, det å være godt likt. Adhd er årsaken til alt vondt, pluss at jeg hører dårlig. Mange dårlige valg opp gjennom har straffet seg. Har heldigvis kjæreste da, og hun har to barn fra før og i tillegg har vi en hund. Det hjelper på hode å komme ut på tur. Selv om jeg ofte blir sittende å kjenne på ensomheten og tenke på alle andre som er hjemme eller ute å gjør noe sammen. Koser seg og ler. Men på tross av det jeg selv har og burde sette pris på, ikke minst at kjæresten min er gravid, og at jeg skal bli far, får det meg ikke til å føle overstadig beruselse av kjærlighet. Og da blir jeg så lei meg og sint. Sint på de rundt meg. Og det er ikke rettferdig. Skyver de fra meg selv om de tydelig prøver. Hardt. Flere ganger. Så nå sitter jeg og her, alene, mens alle andre har samlet seg i godt lag,med påskemat og påskekos. Og jeg vet at kjæresten min er lei seg men jeg klarer ikke å få henne til å forstå. Lengter tilbake til den tid jeg fungerte, og passet inn. Mestret hverdagen rett og slett. Vet egentlig ikke hvorfor dette var et svar til deg, innlegget ditt var det første jeg leste og det traff meg. Ville vel kanskje bare la deg vite at du ikke er alene ❤️ god påske

Jeg liker å tenke stort. Tenk at du skal bli far. Tenkt på hvor stolt din var var av deg, tenk på hvor stolt din farfar var av din far. Du viderefører genene dine, da er din biologiske oppgave fullført. Hvor urelevant er det ikke for verden at du sitter inne og tenker disse tanker? Et unikum i en krok som tenker tanker som er begrenset til hans verden. Du finnes ikke bare inni ditt hode, du er i andres, du er et menneske på denne jorden. Du er for faen ikke mindre verdt enn noen annen.

[Pliscin]

...jeg drikker.

Det hjelper på ensomheten og høyner stemningsleiet.

...dessuten har man da noe å gjøre.

Baksiden er kronisk diaré etter noen år og at det koster penger.

Jeg tar også et par i kveld, døyver disse tankene som bare fanden kan ha plassert, for de er ikke verdt det. Jeg tror ikke noe er verdt det egentlig. Men i'll give it at shot. Trasser meg opp til å være et ordentlig menneske til neste gang.

[Pliscin]

 

Jeg har vel måtte innse det faktum at jeg lider av sosial angst, en lidelse jeg egentlig ikke har fryktelig lyst å assosiere meg selv med da det i utgangspunktet betyr at jeg må gjøre noe proaktivt for å forbedre meg selv. Det er ikke i den grad at jeg sliter med å gå på butikken og handle, har tanker om at jeg blir dømt av kassa mannen/dama for hva jeg handler, men dette er som regel tanker jeg klarer å fortrenge til en grad at det ikke er ett problem. Men ellers har jeg en sykelig trang for at alt av sosialt samvær må være planlagt til punkt å prikke såpass jeg har mentalt forberedt meg og gjerne planlagt litt i forkant hvordan å takle situasjoner som kan oppstå, om noe uventet skjer som jeg ikke er mentalt klar for blir jeg utrolig fort stressa og angsten setter ganske kjapt inn, som setter meg ganske greit ut av spill resten av kvelden. Grunnet dette er jeg ofte ikke akkurat "the life of the party" enten klenger jeg meg på folk jeg føler meg komfortabel med å gjør ikke så mye ut av meg selv eller så drikker jeg meg sørpe drita da det hjelper mot angsten der og da, men problemet som oppstår der igjen er at jeg har angst i uker å måneder etter dette for ting jeg gjorde når jeg var full. En total av dette er at jeg har stemplet meg selv som en Introvert for å prøve å normalisere denne egentlige urasjonelle oppførselen, men det jeg bare må lære meg å akseptere er jo det at jeg liker å være i sosiale settinger når jeg føler meg komfortabel, jeg trives ikke best i mitt eget selskap. Likevel finner jeg meg selv alt for ofte i å avslå tilbud fra venner og bekjente da jeg heller "vil" være hjemme å slappe av, og når dette har pågått så lenge som det har er det ikke ofte jeg blir spurt lenger. 

 

Jeg flyttet for meg selv for en stund siden å trodde dette på et mirakuløst vis skulle snu livet mitt rundt da dette var noe jeg hadde jobbet imot i flere år, men har vel egentlig bare endt opp med å bli enda mer innesluttet, utenom jobb som jeg nå egentlig sliter med å koble av fra i fritiden har jeg egentlig ikke et sosialt liv. 

 

Nå i Påsken tenkte jeg at jeg skulle ta litt grep om situasjonen og invitere til en liten fest i leiligheten min, sendte ut melding til vennekretsen (som er overaskende stor alt i alt) og spurte om de ville komme en tur å samles for å ta seg et par øl, etterhvert som svarene kom inn var de fleste negative noen diffuse og ett svar var positivt, så til slutt kom en kompis og dama hans, totalt. 

 

Når de kom og forventet en fest men ingen andre kom følte jeg meg selvsagt så helt hinsides utrolig dum, teit, utilpass og skapte meg selv et bilde at de kom bare fordi de syns synd på meg eller lignende som får meg til å føle meg enda dummere, noe jeg egentlig tviler på er tilfelle men det er jo slike tanker som svirrer i hodet mitt. For å døyve tankene gikk jeg selvsagt til alkoholen og drakk meg alt for full denne kvelden og. Når det er sagt drakk de seg og temmelig fulle som balanserte det hele til en viss grad, men igjen begynner tankene å ro seg i den retning at de gjorde fordi de følte seg utilpass. De siste par dagene har hele denne "flausen" av festen jeg prøvde å invitere til svirret rundt i hodet og gitt meg både søvnløse netter og kraftig angst over at jeg dummet meg skikkelig ut. 

 

Det hele høres skikkelig teit ut, noe jeg selv er istand til å skjønne når jeg selv leser over hva jeg har skrevet som og utrolig nok gir meg til en viss grad angst, nærmest alt jeg gjør gir meg angst  og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lenger. Bare tanken om å prøve å søke hjelp for dette gjennom helsevesenet gir meg kraftig angst... Hele denne interne krisen jeg har nå ble skapt av at vennene mine ikke hadde mulighet å komme på en fest jeg inviterte til samme dagen som jeg hadde planlagt å ha den, jeg forstår så utrolig godt at de har kjærester, koner og noen tilogmed barn at de da ikke kan kaste seg rundt å bli med på en fest uten forvarsel, likevel vil ikke tankene stoppe, jeg føler meg bar så utrolig dum for at jeg engang spurte om noen ville komme, det var så mye jeg burde gjort annerledes... Og det spiser meg innenfra.

 

Anonymous poster hash: 1f980...56d

 

Det er et ord som heter naturlig. Hva betyr det? At naturen er skapt på et vis, og at for at den skal gå rundt så må ting være naturlig. En circle of life. Er det naturlig at du holder fest? Er det et desperat forsøk? Hva skiller de to? Det ene er påtatt og det andre er gitt. Du gambler. Du finner en edge du lener deg på, du setter deg på en ustabil høyde. Hva er den langsiktige planen? At du skal holde fester hver uke? ... ... ... Det er noe rot her som må oppklares. Naturen finner sin vei heter det også. Kanskje du er mer en deltaker enn arrangør? Man slingrer alltid litt, men vit litt av hvor stort albuerom du har, ikke bit over mer enn du kan tygge. Det er faktisk ikke alltid mest gunstig å være den som arrangerer fester.

[AnonymDiskusjon]

Overbevist om at jeg er narsissist. Og det er lite å gjøre med det. Er på en selvdestruktiv sti som jeg ikke klarer å komme ut av. Tenkt på selvmord veldig lenge. Vil virkelig ikke dø eller såre noen eller skape en scene men selvhatet og angsten er alltid der og gnager. Og ting raser sammen rundt meg.

 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

[AnonymDiskusjon]

Er vel lillelørdag i dag... og jeg har det vondt.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[AnonymDiskusjon]

Sex-avhengig. Og det har nå ødelagt flere forhold og vennskap. Burde ha skjønt det for lenge siden. Så mye skam og angst og depresjon.

 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf