Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

AnonymDiskusjon · 1. mars 2018

Æææ... fyfaen

er ikke første gangen jeg skriver i denne tråden, sikkert 5. gang eller noe sånt. Jeg husker jeg skrev ett deppeinnlegg julen 2015. Long story short: lite er forandret siden den gang...

Er fortsatt ung, men sitter her med en skam og dårlig følelse av at jeg har sittet inne hele ungdomstiden, stort sett. Motgangen som møtte meg begynte nok på ungdomsskolen, hvor jeg ble mye mer introvert av meg. Så da ble det PC og spilling, som var den enkleste snarveien for å føle seg inkludert og kunne være seg selv i ukene og månedene som gikk.

Sånn har det vel egentlig fortsatt, helt til nå... og det føles bare vanskeligere og vanskeligere å få seg ett liv jeg vil ha. Sånn f. eks. kontakt med jenter, som er mye av meningen bak alt, har det blitt ingenting av. Jeg er så distansert fra det der at jeg føler meg helt alien til tider, også synes jeg jævla synd på meg selv hele tiden.

Har selv gått ett år uten å være innpå Facebook selv men jeg klarer ikke å holde meg borte fra å sjekke profilene til folk allikevel, instagram osv. Sluttet bare å bruke facebook sin nyhetsfeed, noe jeg egentlig aldri tror jeg kommer til å slutte med, men jeg tror det er en ulempe at jeg melder meg helt utav det...

Akkurat som i real life har jeg ikke fått meg en ny venn på facebook på år og dag. Og på bursdagen min for 3 år siden fikk jeg 2 gratulasjonsmeldinger. Følte meg som en skikkelig stor taper, og ett sosialt utskudd, så bare pga. noe sånt ble jeg helt knust. Førte til at jeg slettet meldingene og deaktiverte hele veggen siden den gang.

Greia er at jeg liksom har lest på div. forumer og sånt hvor folk skriver at "facebook er noe dritt" bla bla bla, men jeg tror det ligger mye bitterhet bak de innleggene. Jeg tror ikke vennene mine bruker tid på forumer... hadde man kunne sett personene bak innleggene kunne man kanskje forstått det mer. Men av og til glemmer jeg hvor mange det bor i dette landet.

Men nå har jeg sittet alene så lenge, går glipp av alle livets gleder og føles helt forjævlig. Samme hvor dumt det vil se ut at det vil være ett 5 års gap fra forrige gang noe skjedde på profilen min, til forhåpentligvis i år, så får det bare være. Jeg er lei av å føle meg 'original' og 'klok' som unngår 'skrytemediet' nå. Jeg får bare begynne å involvere meg mer sosialt igjen, både i det virkelige liv men også facebook, hvis det hjelper, noe det er ment for.

Får ny sjanse til høsten for å kunne bli ett mer normalt menneske igjen... jeg tror det er lurest å kun fokusere på meg selv nå, altså trene, skaffe nye klær, legge ut et bilde på FB og gratulere folk med dagen nå og da. Ikke så interessert i mer enn det. Uansett hvor teit dette høres ut. Og samme i real life, må bruke det neste året på å følge saueflokken... eneste utveien fra dette her, for orker ikke mer av dette livet her.
Så får jeg heller bli mer original igjen etterpå. Kanskje jeg har god nok selvfølelse til at jeg kan starte opp med personlige mål/prosjekter da.

Måtte bare få utløp. men ja... kanskje folk vil synes at jeg er tåpelig, men faen heller. Tror nøkkelen er å ikke tenke så jævla mye på det og bare bruke "ja teorien" så flittig som mulig, får bare ta den risken så se hva som skjer. Joine saueflokken rett og slett

Anonymous poster hash: cd379...cec

AnonymDiskusjon · 1. mars 2018

Satt egentlig og leste på innlegg fra i sommer, så var mer som ett svar til dette innlegget*

Anonymous poster hash: cd379...cec

Hekk-Tor · 3. mars 2018

Det blir kanskje etterhvert bare slitsomt i de fleste tilfeller. Virker som mange har angst for å være alene.

Men det hadde alle blitt vant med.

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

Det finnes jo ingen bedre oppskrift til angst enn å være alene. Selv om enkelte synes det er deilig å ha det stille og være alene under f.eks ett strømbrudd kan det på ingen måte sammenlignes med de som virkelig sitter alene. Det er ofte en grunn til at mange har angst for å være alene. For min egen del vet jeg at jeg virkelig hadde blitt sittende alene hvis jeg hadde fulgt det største ønsket mitt her i verden: fred og ro fra alle på denne jord.

Nei, det er ikke slik at alle hadde vent seg til det og jeg mener det må nesten være verdt og i alle fall forsøke å kjempe litt for å slippe å bli sittende igjen der alene? Selv har jeg ikke angst for å være alene i seg selv, men det blir jo egentlig det?, når det er slik at jeg da kommer til å slite mer med å omgås andre mennesker?

Jeg er en mester i å bare være, og være det alene. Har ingen venner. Har samboer og barn, mange ville vel kalt meg heldig. Hvorfor se på meg som heldig når jeg egentlig ønsker å være alene, eller ikke være i det hele tatt? Men samtidig vet jeg at alene er mye verre enn slik det er nå. Kan jo bli tullete av mindre

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

Skjønner ikke helt hva du mener. Først sier du det ikke er bra å være alene, og så at du ikke er heldig fordi du må være med samboer og barn? Blir det ambivalens?

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

Kan nesten ikke forlange at andre skal forstå seg på meg så kan utdype litt her.

For meg koster det utrolig mye å ha ett familieliv. Det er ikke så enkelt at en bare skal være der med de. Her presses jeg ut i sosiale settinger som jeg helst vil unngå. Dette suger kreftene ut av kroppen min. Det er ikke slik at det er prat om at eksponering hjelper her for det gjør det ikke. På en annen side forverrer det vel heller ikke situasjonen. Det er bare det at jeg blir så sliten.

Kanskje hvis jeg ikke hadde vært alene de første 25 årene da ikke hadde opparbeidet meg sosial fobi og personlighetsforstyrrelse? Det er det ingen som vet, men en ting jeg vet er at jeg fikk dette når jeg var alene.

Må det være enten eller? Dette vil jeg tro er forskjellig fra person til person. Står fortsatt på at det ikke er bra å være alene over lenger tid. Så får en selv avgjøre om en kan anse en person som heldig kun basert på at en har sett at h*n har samboer og barn. Samtidig går den "heldige" rundt å ikke har lyst til å leve i det hele tatt..

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

Kjenner meg igjen i dette.

Samme hva jeg gjør blir jeg aldri lykkelig og tilfreds. I mange år har jeg følt at «noe» mangler men jeg vet bare ikke hva. Jeg kan f.eks tenke at «bare jeg blir ferdig med utdannelse så blir alt bra» Men så tar det bare en liten uke før den tomme følelsen er tilbake.

Tenker at «bare jeg får tatt lappen blir alt bra» men så blir det jo ikke det. Når jeg tenker meg om er jeg egentlig ikke så glad i å leve. Men har ikke så lyst til å dø heller, vil ikke utsette familien for enda en tragedie så jeg holder ut til jeg dør naturlig. Men livet er et ork. Føles som at solen skinner på alle mens jeg har en sort sky over meg som aldri går bort.

Når jeg våkner tenker jeg ikke positive tanker som at denne dagen blir bra eller lignende. Tenker mer i retning «håper denne dagen går fort så jeg kan legge meg å sove igjen» Det hender jeg bare spiser frokost og ta en sovepille før jeg legger meg igjen. Vil bare sove bort livet. Så er jeg veldig ensom. Jeg tar ikke telefon når noen ringer å blir heller aldri med på ting. Selv om jeg vil. Da jeg enda hadde venner kunne jeg avtale å dra ut på fredag også gruet jeg meg helt til jeg ringte å sier jeg ikke kan. Til slutt gadd ikke folk ta initiativ lenger å det forstår jeg godt. Nå har jeg ikke hatt en eneste venn på snart 7 år. Ingen vet at jeg har det sånn. Jeg tar på meg et falskt smil å later som at alt er bra. Men jeg lever et skuespill. Holder en falsk fasade.

Det føles som jeg famler apatisk i mørket. Kan ikke noen bare strekke ut en hånd å dra meg ut av dette marerittet? Jeg vil gjort alt for å finne tilbake til meg selv igjen.

AnonymDiskusjon · 3. mars 2018

Det blir kanskje etterhvert bare slitsomt i de fleste tilfeller. Virker som mange har angst for å være alene.

Men det hadde alle blitt vant med.

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

Det finnes jo ingen bedre oppskrift til angst enn å være alene. Selv om enkelte synes det er deilig å ha det stille og være alene under f.eks ett strømbrudd kan det på ingen måte sammenlignes med de som virkelig sitter alene. Det er ofte en grunn til at mange har angst for å være alene. For min egen del vet jeg at jeg virkelig hadde blitt sittende alene hvis jeg hadde fulgt det største ønsket mitt her i verden: fred og ro fra alle på denne jord.

Nei, det er ikke slik at alle hadde vent seg til det og jeg mener det må nesten være verdt og i alle fall forsøke å kjempe litt for å slippe å bli sittende igjen der alene? Selv har jeg ikke angst for å være alene i seg selv, men det blir jo egentlig det?, når det er slik at jeg da kommer til å slite mer med å omgås andre mennesker?

Jeg er en mester i å bare være, og være det alene. Har ingen venner. Har samboer og barn, mange ville vel kalt meg heldig. Hvorfor se på meg som heldig når jeg egentlig ønsker å være alene, eller ikke være i det hele tatt? Men samtidig vet jeg at alene er mye verre enn slik det er nå. Kan jo bli tullete av mindre

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

Skjønner ikke helt hva du mener. Først sier du det ikke er bra å være alene, og så at du ikke er heldig fordi du må være med samboer og barn? Blir det ambivalens?

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

Kan nesten ikke forlange at andre skal forstå seg på meg så kan utdype litt her.

For meg koster det utrolig mye å ha ett familieliv. Det er ikke så enkelt at en bare skal være der med de. Her presses jeg ut i sosiale settinger som jeg helst vil unngå. Dette suger kreftene ut av kroppen min. Det er ikke slik at det er prat om at eksponering hjelper her for det gjør det ikke. På en annen side forverrer det vel heller ikke situasjonen. Det er bare det at jeg blir så sliten.

Kanskje hvis jeg ikke hadde vært alene de første 25 årene da ikke hadde opparbeidet meg sosial fobi og personlighetsforstyrrelse? Det er det ingen som vet, men en ting jeg vet er at jeg fikk dette når jeg var alene.

Må det være enten eller? Dette vil jeg tro er forskjellig fra person til person. Står fortsatt på at det ikke er bra å være alene over lenger tid. Så får en selv avgjøre om en kan anse en person som heldig kun basert på at en har sett at h*n har samboer og barn. Samtidig går den "heldige" rundt å ikke har lyst til å leve i det hele tatt..

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

Kjenner meg igjen i dette.

Samme hva jeg gjør blir jeg aldri lykkelig og tilfreds. I mange år har jeg følt at «noe» mangler men jeg vet bare ikke hva. Jeg kan f.eks tenke at «bare jeg blir ferdig med utdannelse så blir alt bra» Men så tar det bare en liten uke før den tomme følelsen er tilbake.

Tenker at «bare jeg får tatt lappen blir alt bra» men så blir det jo ikke det. Når jeg tenker meg om er jeg egentlig ikke så glad i å leve. Men har ikke så lyst til å dø heller, vil ikke utsette familien for enda en tragedie så jeg holder ut til jeg dør naturlig. Men livet er et ork. Føles som at solen skinner på alle mens jeg har en sort sky over meg som aldri går bort.

Når jeg våkner tenker jeg ikke positive tanker som at denne dagen blir bra eller lignende. Tenker mer i retning «håper denne dagen går fort så jeg kan legge meg å sove igjen» Det hender jeg bare spiser frokost og ta en sovepille før jeg legger meg igjen. Vil bare sove bort livet. Så er jeg veldig ensom. Jeg tar ikke telefon når noen ringer å blir heller aldri med på ting. Selv om jeg vil. Da jeg enda hadde venner kunne jeg avtale å dra ut på fredag også gruet jeg meg helt til jeg ringte å sier jeg ikke kan. Til slutt gadd ikke folk ta initiativ lenger å det forstår jeg godt. Nå har jeg ikke hatt en eneste venn på snart 7 år. Ingen vet at jeg har det sånn. Jeg tar på meg et falskt smil å later som at alt er bra. Men jeg lever et skuespill. Holder en falsk fasade.

Det føles som jeg famler apatisk i mørket. Kan ikke noen bare strekke ut en hånd å dra meg ut av dette marerittet? Jeg vil gjort alt for å finne tilbake til meg selv igjen.

Tidligere kunne jeg tenke slik: Skulle bare ønske jeg hadde en godt betalt jobb som de fleste andre, for da hadde jeg også hatt det like bra, eller bedre enn nå....Se på h*n som har både familie og arbeid, skulle ønske.... Skulle bare ønske jeg kunne fungert i sosiale settinger slik som alle andre, det ser ikke ut som det er noe stress for dem.

Jeg sluttet å tenke slik. Tror det var fordi jeg ble så sliten på ett tidspunkt og møkk lei av å tenke på hvordan ting egentlig kunne ha vært når det ble målt oppogimente med andre. Kjenner meg veldig godt igjen ved å takke nei til å bli med på ting jeg egentlig kunne tenkt meg å bli med på. Sier nei på telefonen og når en har "lagt på røret" må en begynne å takle nederlaget og skuffelsen en sitter igjen med.

Ellers blir det ikke så mye tenking. Inaktiviteten har blitt utrolig høy og det er ikke så mye som bryr meg lenger. Likegyldig til det meste virker det ut som.

Hevet ut noe av teksten hvor jeg har noen spørsmål. Hadde noen strukket ut en hånd hadde du da tatt den? Og ville du gjort det som virkelig kreves for å finne tilbake til deg selv igjen? Dette er spørsmål som en kan undre litt over. Når det gjelder meg selv hadde jeg tatt en utstrakt hånd en gang i blant, men arbeidet som kreves for å komme tilbake blir for tungt og vanskelig for meg, tror også det toget har gått. Jeg må forbedre meg, det er helt klart. Målet fremover må være å bli litt mer aktiv om dagene. Fortsetter det på det her sporet....

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

Cipher Panda · 3. mars 2018

Ett steg om gangen folkens, bare ett steg. :w00t: Bare å fortsette.

Vulpes Vulpes · 3. mars 2018

Ett steg om gangen folkens, bare ett steg. Bare å fortsette.

Jeg gjentar det.

Skogslik · 3. mars 2018

Peis på...

AnonymDiskusjon · 4. mars 2018

Har vært litt deprimert de siste åra, men det lysner til nå.

Helvete så deilig det er å få oppmerksomhet fra damer.

Anonymous poster hash: 85c00...241

AnonymDiskusjon · 4. mars 2018

Spiller vel egentlig ingen rolle at livet bare er elendighet. Livet går over etterhvert. Så trenger ikke føle at det er synd det ikke er bedre.

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

Cipher Panda · 4. mars 2018

Tja, du kan alltid gjøre det beste ut av tilværelsen, eller dvele med at livet er surt og er bare piss. :yes:

AnonymDiskusjon · 4. mars 2018

Det er ikke noe jeg kan gjøre annerledes. Når andre mener jeg ikke er et menneske, så stopper det opp.

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

AnonymDiskusjon · 5. mars 2018

Tja, du kan alltid gjøre det beste ut av tilværelsen, eller dvele med at livet er surt og er bare piss.

Burde vel fortelle dette til trådstarter slik at han kan få muligheten til å slette hele tråden?

Kan det også være at en gjør det beste ut av tilværelsen men samtidig kan det oppleves surt og være vanskelig til tider?

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

AnonymDiskusjon · 6. mars 2018

Ringte 116 123. stod i kø som nr.1 i evighet.

Anonymous poster hash: 40b6a...8e7

AnonymDiskusjon · 6. mars 2018

Dama er deprimert. Skyhøy gjeld, og en jobb som jeg ikke føler noe spesielt for, men må ha pga lønna er såpass høy at jeg skal klare meg.

Lei av at alltid skulle «fikse» dama når det er noe når hun ikke klarer å ta tak selv.

Vet veldig godt at jeg aldri vil få noen som henne siden jeg har null venner og hobbyer som ikke får meg ut døra. Samtidig som babyen er det største for meg som jeg alltid prioriterer

Trist å tenke at det er her jeg er kommet. Partner som ikke har noen annen fremtidsplan enn det som faller henne inn i øyeblikket. Prøver det og hittil feilet på alt, skal nå inn på skole og kaste bort x antall kroner og år før hun realiserer at det ikke er noe for henne.

Samtidig så hører hun ikke på meg og tar kun imot råd som hun tar til seg fra sin mor som kanskje er den mest stabile å ta råd fra.

Blir selv deppa og begynner å bli lei av å peppe meg selv opp hver gang fruen er nede. Jeg må stå for det økonomiske + være psykolog på deltid + pappa + meg selv

Kjedelig situasjon egentlig

Anonymous poster hash: 208e4...1e1

AnonymDiskusjon · 6. mars 2018

Samfunnsfiender, de tar vel livet av seg hvis de er syke??? Og psykopater, som ikke fortjener livets rett, sent det til skarpretteren hører jeg gamlingene si.

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

AnonymDiskusjon · 12. mars 2018

Ambivalente følelser.

Jeg har ikke hatt så mye å glede meg over i livet. Barna er min store glede og det eneste som har hindret meg fra å sikte på trailere de siste 15 år. Men så har jeg vårt så dum at jeg fikk barn og depresjonen har gått i arv, så et av barna går til psykolog i så ung alder og det er min feil! Det er jeg som valgte å gi barna mine livet og derfor har jeg valgt å gi et barn et elendig utgangspunkt. Jeg er en dårlig forelder rett og slett og skulle aldri fått barn. Har vurdert å levere de til barnevernet flere ganger, men jeg tror ikke der vil gi de er bedre utgangspunkt.

Hva gjør man i slik situasjon?

Anonymous poster hash: d7180...7d4

12. mars 2018

Moderatormelding

Gjennom dialog med NSFF, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra forumbrukere som vurderer selvmord.

Ett innlegg er derfor fjernet og vi henviser den eller de som måtte ha reelle tanker om dette, til profesjonell hjelp. Forumbrukerne her inne har ikke nødvendigvis nok kunnskap og forutsetning til å takle en situasjon som dette.

Det finnes dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 22 40 00 40 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)

Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til søndag 18:30-22:30)

Akutt selvmordsfare? Ring 113

Legevakt: 116 117

Om noen har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg, eller andre i moderatorlaget til diskusjon.no, over personlig melding.

AnonymDiskusjon · 13. mars 2018

Livet er bare lidelse. For noen. Jeg har ikke følt meg glad engang ett sekund i år.

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

AnonymDiskusjon · 15. mars 2018

Eneste man kan gjøre, uten å avslutte livet, er å holde ut etter beste evne. Men hva er vitsen.

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

AnonymDiskusjon · 15. mars 2018

Meldte meg på turnkurs for voksne, har gått her i et par uker nå.

Mest for å komme meg i form.

Lite visste jeg at det var parøvelser i dag. Har gjemt meg i gangen igjen inntil videre.

"Gå sammen to og to"

Ja nei, fuck det. Trodde ungdomsskolen var ferdig.

I dag var vi visst oddetall så det passet fint at jeg meldte meg ut.

Anonymous poster hash: c88d8...0bf

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

Anbefalte innlegg

Lenke til kommentar

Videoannonse

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Gjest Slettet-NIoHlfL

Moderatormelding

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Opprett konto

Logg inn

Hvem er aktive 0 medlemmer