Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Livet er egentlig bare dødens venteværelse. Det er ingen gleder eller mening, så da sitter man egentlig bare og venter. Spiller ingen rolle når det skjer, det skjer ingen endringer uansett, håpet svinner mer og mer for hver dag. Kos og sex, det hadde gitt meg litt deilig rus. Hadde jeg enda bare hatt det. Å trøste meg med. Rusmidler gjør meg ikke glad, det bare demper angst. Har bare prøvd alkohol da... men tror ikke jeg har noen interesse annet enn som medisin.

 

Kunne prøvd å få kos og sex da... men det er ikke mulig, jeg er en tragedie.

 

Anonymous poster hash: 1b253...6a6

[AnonymDiskusjon]

Hvorfor ikke bare drepe seg selv... jeg er ikke et menneske og det er like greit å bli ferdig med det.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[AnonymDiskusjon]

Moren min maser sånn på meg, at jeg føler det ødelegger livet mitt.
Hun er veldig snill og alt sånt, og det gjør det jo bare verre.
Hver eneste gang jeg er på besøk, så terper hun f. ex opp igjen og og opp igjen og opp igjen om jeg har spist, og når jeg svarer ja så sier hun at hun ikke tror på meg. Sånne ting blir kvernet på rundgang i evighet.

Jeg er en tålmodig person, men det type maset moren min holder på med, sliter meg i stykker innvending. En sjelden gang klarer hun å terge meg så mye opp med maset, at jeg ikke klarer unngå å få en liten utblåsning. Da sier hun at jeg "må lære meg å snakke med folk". Men det er jo aldri sånn når jeg snakker med andre folk.
Jeg blir så oppgitt av måten hun maser på, at jeg faktisk har fått selvmordstanker av det. Men jeg vet hun mener det godt, og bare er sånn. Helt forferdelig, vet ikke hva jeg skal gjøre, det er helt vanvittig slitsomt. Men jeg får ikke til å kutte kontakten, og hun trenger hjelp av og til.

Hvis noen har gode råd er jeg interessert i det. Blir veldig nedfor av dette, føler det tar knekken på meg. Drømmer om nettene hvordan hun maser, og hører det om dagen når hun ikke er der. Det borer seg inn i sjelen min.
Måtte bare sette ord på det, og kan jo håpe det hvertfall hjelper litt.

Anonymous poster hash: 21812...550

[AnonymDiskusjon]

Nå er det snart over. 

 

Er en mann i midten av 20-årene. Hatt ekstrem angst og depresjon i ca et halvt år nå. I samme periode har jeg drukket omtrent hver dag, bortsett fra siste ukene. Har lært enormt mye om meg selv de siste 2-3 månedene. 

Tar folk for gitt, forventer at folk skal være der for meg uavhengig av hva jeg gjør for dem eller mot dem. Prøver alltid å se hva jeg kan få ut av en situasjon, velger på øverste hylle uten så mye omtanke for personer. Ting blir aldri gått nok, stopper aldri og ser hva jeg har og er tilfreds, må alltid videre. 

Veldig opptatt av jenter og det seksuelle, klarer ikke å styre meg om jeg drikker. 

Har elendig dømmekraft, konsekvensanalyse og evne til å planlegge og ta avgjørelser, spesielt om jeg drikker. 

Tillater meg å si forferdelige ting til dem som står meg helt nærmest, som familie og kjæreste, om jeg føler meg sviktet eller avvist.

Har et enormt oppmerksomhetsbehov.

Veldig selvopptatt/egoistisk.

Takler avvisning enormt dårlig. 

Føler/oppfører meg som at verden skylder meg noe. Forventer hjelp fra andre. Skylder på universet/gud når ting ikke går min vei, synes det er "urettferdig". 

Har det bra så lenge jeg føler jeg har det minst like bra som dem rundt meg. Får trygghet av å være med folk jeg anser som "dårligere" eller som har mindre kontroll enn jeg har, og føler meg truet eller inadekvat om jeg er rundt folk jeg anser som "bedre" enn meg. Da kan jeg prøve/ønske å dra dem ned for at jeg skal føle meg bedre. 

Jeg har fått små signaler/tilbakemelding fra folk, hovedsaklig familie men også noen venner i en årrekke om disse tingene, det har til og med fått konsekvenser i form av å miste venner/kjærester eller skape misnøye på en eller annen måte. Og noen ganger har jeg verbalt tatt til meg kritikken og sagt at jeg vil endre meg. Men jeg tror jeg aldri egenlig har klart å registrere noe av det, aldri faktisk tatt imot kritikk og prøvd å endre meg. Jeg har ikke sett dette på ekte før nå.

Begynner å lure på hvorvidt jeg egentlig bryr meg om andre menneskers ve og vel. Eller om jeg egentlig bare har brydd meg om meg selv. Har enorm motvilje til å gjøre ting som ikke gir gevinst for meg selv, eller noe jeg "ikke vil". Trodde jeg var god til å trøste, noe jeg tror jeg kan være og har fått tilbakemelding på. Men egentlig tror jeg dette har vært falskt, med egoistiske motiv. Jeg tror kanskje jeg egentlig synes det er ubehagelig/uinteressant om noen gråter eller forteller om egne vansker. Jeg er ikke helt sikker. Men jeg undres litt på om jeg faktisk kan være litt sosiopat. 

Det jeg kaller depresjon og angst, har kommet til et punkt hvor jeg er så opptatt av meg selv og mine problemer at jeg omtrent lever i en fantasiverden i hodet mitt og ikke klarer å fokusere på andre aktiviteter eller samtaler. Klarer omtrent kun å si noe om jeg kan snakke om meg selv. Har liten eller ingen interesse av andre ting. Har begynt å "fake" latter og å spørre hvordan andre folk har det fordi jeg skjønner at det er forventet av meg. 

Siste tiden har jeg mistet verdens beste kjæreste samt at de fleste av dem jeg vanligvis henger med av venner har sluttet å ta kontakt, noe jeg forstår godt fordi jeg aldri tar kontakt med dem og jeg er ikke akkurat noe kjekk å være med lenger. Kommer snart til å falle ut av utdanningen som ikke er mulig å ta på nytt. Sommeren og finværet er i anmarsj mens jeg ikke har noen planer for jobb/ferie og samtidig kan jeg ikke lenger drikke alkohol uten å gå helt nedenom. Pengene tar snart slutt. Gjør bokstavelig talt ingenting med dagene mine. Det er ingenting jeg har motivasjon/lyst til å gjøre, gleder meg til absolutt ingenting, og angsten gjør selv den minste oppgave til noe vanskelig. Smiler ikke lenger. Siste 24 timene har jeg knasket sovemedisin bare for å slippe unna litt. 

Jeg klarer ikke se noen vei ut av dette. Og jeg vet at, til tross mine feil kommer det til å såre enormt mange om jeg kaster inn håndkleet. Ettermælet vil være forferdelig. Folk vil kalle meg egoistisk og feig, noe de allerede har gjort og jeg er enig. De vil tro jeg gjør det på grunn av samlivsbruddet. De vil se på det som at jeg hevner meg på folk, eller vil ha oppmerksomhet. Og kanskje har de rett, jeg vet ærlig talt ikke. Det vil såre spesielt min mor. Men hvilke alternativer har jeg. Har rotet meg sånn inn i dette nå. Føler at katten er ute av posen. Hvordan skal man komme seg fra noe sånt. Å vite at man er som dette, og i tillegg leve med at man har ødelagt alt. Det er ingenting igjen. Jeg faker et smil og kjenner det er muskler i ansiktet som sjelden brukes.. Jeg er fanget nå.

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

[AnonymDiskusjon]

 

Nå er det snart over.

 

*snip*

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

 

 

Jeg kjenner en som er i en lignende situasjon og jeg tenkte jeg kan gi mitt perspektiv som en venn av denne personen som han holder på å miste. Jeg sier ikke at noe av dette gjelder for din situasjon, men kanskje det hjelper å se noe fra et annet perspektiv.

 

Det er ikke det at jeg distanserer meg fordi jeg ikke liker eller respekter han, det er heller det at jeg føler at han er inne i en ond sirkel hvor alt blir destruktivt uansett hva man gjør. Jeg vil hjelpe, men jeg tror ikke at han ville tatt hjelp fra en venn til seg da han ville følt seg i en "svakere" posisjon. 

 

Noe jeg tror foregår i hans situasjon er at han har vært falsk med folk, søkt sympati for oppmerksomhet, noe som har ført til at folk slutter å ta det så seriøst og får problemer med å vise sympati for han. Han føler da at andre er kalde mot han og at verden er kald så da er det ikke så unormalt det han driver med. Det blir da en ond sirkel hvor han ikke føler for å være ærlig med folk, mens det er akkurat det som kan være veien ut av en slik ond sirkel. Dynamikk som dette tror jeg bidrar til det man ser på som "karma". 

 

Men dette er noe som kan ha startet fra en dysfunksjonell oppvekst eller miljø og er bare en uheldighet og gjør ikke han til et dårlig menneske. Jeg respekterer han like mye uansett.

 

Det at du i det siste har lært mye om deg selv tror jeg er et steg i riktig retning og begynnelsen på noe bra. Du er fortsatt ung og du kan eksperimentere og alt kan gå til "helvette" gjennom hele 20-årene, men du vil sitte igjen med mye erfaring og lærdom som vil være positivt for 30-årene. Og da er du fortsatt ung og har mange muligheter.

 

 

Anonymous poster hash: 0edf3...5e6

[Budeia]

 

Veldig opptatt av jenter og det seksuelle, klarer ikke å styre meg om jeg drikker. 

Har elendig dømmekraft, konsekvensanalyse og evne til å planlegge og ta avgjørelser, spesielt om jeg drikker. 

 

Høres logisk ut å slutte og drikke, og være med folk som heller ikke drikker eller fester på det viset. 

[Skogslik]

Kutter ut mer og mer folk i livet i det siste, hva faen skjer.

Orker ikke kontakt lengre, til og med dama...

 

Livet er sikkert bare ikke for meg.

[Skogslik]

Og da har jeg avsluttet det med henne.

Ingen fremtid i det.

 

Verdt forberedt på det i månedsvis, men allikevel er det som et tog treffer der i 10000km i timen.

Så da blir det det såret resten av livet, hva nå?

Meh...

Endret 23. februar 2018 av Skogslik

[Lami]

Hvorfor var det ingen fremtid i det om jeg får spørre? Kjipt

[depaderp]

Regner med at dette er en tråd få leser men mange skriver i. Er så sykt oppgitt, er på andre runde i DPS, første gang var en positiv opplevelse, fikk et løft, tok utdanning i voksen alder og trodde ting var på riktig vei. ca. 10 år etter er jeg tilbake hvor jeg staret.. DPS... Ble møtt med en behandler jeg har ingen kjemi med,, er utrolig deprimert og hun vil jobbe med angstmestring. fortalte hvorfor dette var vanskelig for meg akkurat nå pga. depresjon. i løpet av de neste timene er vi i dialog om veien videre... blir konstant møtt med " hvordan vet du om du ikke klarer vis du ikke har prøvd" eller " Noen ganger må man gjøre ting man ikke ønsker" er snart 40 år... og har kjempet i motvind siden jeg var barn. møkka dritt! 

[BuffyAnneSummers]

Regner med at dette er en tråd få leser men mange skriver i. Er så sykt oppgitt, er på andre runde i DPS, første gang var en positiv opplevelse, fikk et løft, tok utdanning i voksen alder og trodde ting var på riktig vei. ca. 10 år etter er jeg tilbake hvor jeg staret.. DPS... Ble møtt med en behandler jeg har ingen kjemi med,, er utrolig deprimert og hun vil jobbe med angstmestring. fortalte hvorfor dette var vanskelig for meg akkurat nå pga. depresjon. i løpet av de neste timene er vi i dialog om veien videre... blir konstant møtt med " hvordan vet du om du ikke klarer vis du ikke har prøvd" eller " Noen ganger må man gjøre ting man ikke ønsker" er snart 40 år... og har kjempet i motvind siden jeg var barn. møkka dritt! 

Syns du burde fortelle henne at du ikke syns noe særlig om når hun sier sånt. Det er en stor sjanse for at hun rett og slett ikke skjønner hva slags effekt det kan ha på de som føler at de bare stanger huet i veggen igjen og igjen. 

 

Skjønner hvis du ikke orker å prate med henne om det, men ikke tro at hun sier det for å være ekkel eller noe sånt, hun vet bare ikke bedre.  

[Skogslik]

Hvorfor var det ingen fremtid i det om jeg får spørre? Kjipt

 

Avstand.

Vi har kjent hverandre i rundt 10 år, beste jeg noen gang har kjent, alt til felles.

Truffet hverandre en del igjennom årene, og ble sammen sist sommer.

Fantastiske uker når hun var her da.

 

Ingen av oss vill miste hverandre, men vi innser at avstanden ødelegger.

Så vi er midt i mellom nå, aner ikke om jeg orker prøve fortsette mer eller bare kutte all kontakt.

Eneste jeg noen gang har åpnet meg for, så å kutte henne ut blir tungt.

Da sliter jeg...

Endret 24. februar 2018 av Skogslik

[AnonymDiskusjon]

Heldige dere som takler og liker nærhet.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[Skogslik]

Greit med den rette, men jeg liker det ikke ellers.

 

Men nå er jeg ferdig med det, får bare gjøre det jeg pleier og holde meg for meg selv.

Enklest uansett.

[AnonymDiskusjon]

Det blir kanskje etterhvert bare slitsomt i de fleste tilfeller. Virker som mange har angst for å være alene.

 

Men det hadde alle blitt vant med.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[FrihetensRegn]

Jeg liker å være for meg selv, det gir en fred og rohet som jeg ettertrakter. Nylig gikk strømmen i hele nabolaget og alt av elektronikk og lyder sluttet å gå. Alt ble mørkt. Det var egentlig ganske deilig, som å senke skuldrene etter en stressende dag.

[AnonymDiskusjon]

Det blir kanskje etterhvert bare slitsomt i de fleste tilfeller. Virker som mange har angst for å være alene.

 

Men det hadde alle blitt vant med.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

 

Det finnes jo ingen bedre oppskrift til angst enn å være alene. Selv om enkelte synes det er deilig å ha det stille og være alene under f.eks ett strømbrudd kan det på ingen måte sammenlignes med de som virkelig sitter alene. Det er ofte en grunn til at mange har angst for å være alene. For min egen del vet jeg at jeg virkelig hadde blitt sittende alene hvis jeg hadde fulgt det største ønsket mitt her i verden: fred og ro fra alle på denne jord. 

 

Nei, det er ikke slik at alle hadde vent seg til det og jeg mener det må nesten være verdt og i alle fall forsøke å kjempe litt for å slippe å bli sittende igjen der alene? Selv har jeg ikke angst for å være alene i seg selv, men det blir jo egentlig det?, når det er slik at jeg da kommer til å slite mer med å omgås andre mennesker?

 

Jeg er en mester i å bare være, og være det alene. Har ingen venner. Har samboer og barn, mange ville vel kalt meg heldig. Hvorfor se på meg som heldig når jeg egentlig ønsker å være alene, eller ikke være i det hele tatt? Men samtidig vet jeg at alene er mye verre enn slik det er nå. Kan jo bli tullete av mindre    

 

 

 

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

[Skogslik]

Jeg har vell nesten innsett at fremtiden min generelt bare går i dass.

Orker ikke folk lengre, lei av alt.

[AnonymDiskusjon]

 

Det blir kanskje etterhvert bare slitsomt i de fleste tilfeller. Virker som mange har angst for å være alene.

 

Men det hadde alle blitt vant med.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

Det finnes jo ingen bedre oppskrift til angst enn å være alene. Selv om enkelte synes det er deilig å ha det stille og være alene under f.eks ett strømbrudd kan det på ingen måte sammenlignes med de som virkelig sitter alene. Det er ofte en grunn til at mange har angst for å være alene. For min egen del vet jeg at jeg virkelig hadde blitt sittende alene hvis jeg hadde fulgt det største ønsket mitt her i verden: fred og ro fra alle på denne jord.

 

Nei, det er ikke slik at alle hadde vent seg til det og jeg mener det må nesten være verdt og i alle fall forsøke å kjempe litt for å slippe å bli sittende igjen der alene? Selv har jeg ikke angst for å være alene i seg selv, men det blir jo egentlig det?, når det er slik at jeg da kommer til å slite mer med å omgås andre mennesker?

 

Jeg er en mester i å bare være, og være det alene. Har ingen venner. Har samboer og barn, mange ville vel kalt meg heldig. Hvorfor se på meg som heldig når jeg egentlig ønsker å være alene, eller ikke være i det hele tatt? Men samtidig vet jeg at alene er mye verre enn slik det er nå. Kan jo bli tullete av mindre

 

 

 

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

Skjønner ikke helt hva du mener. Først sier du det ikke er bra å være alene, og så at du ikke er heldig fordi du må være med samboer og barn? Blir det ambivalens?

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

[AnonymDiskusjon]

 

 

Det blir kanskje etterhvert bare slitsomt i de fleste tilfeller. Virker som mange har angst for å være alene.

 

Men det hadde alle blitt vant med.

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

Det finnes jo ingen bedre oppskrift til angst enn å være alene. Selv om enkelte synes det er deilig å ha det stille og være alene under f.eks ett strømbrudd kan det på ingen måte sammenlignes med de som virkelig sitter alene. Det er ofte en grunn til at mange har angst for å være alene. For min egen del vet jeg at jeg virkelig hadde blitt sittende alene hvis jeg hadde fulgt det største ønsket mitt her i verden: fred og ro fra alle på denne jord.

 

Nei, det er ikke slik at alle hadde vent seg til det og jeg mener det må nesten være verdt og i alle fall forsøke å kjempe litt for å slippe å bli sittende igjen der alene? Selv har jeg ikke angst for å være alene i seg selv, men det blir jo egentlig det?, når det er slik at jeg da kommer til å slite mer med å omgås andre mennesker?

 

Jeg er en mester i å bare være, og være det alene. Har ingen venner. Har samboer og barn, mange ville vel kalt meg heldig. Hvorfor se på meg som heldig når jeg egentlig ønsker å være alene, eller ikke være i det hele tatt? Men samtidig vet jeg at alene er mye verre enn slik det er nå. Kan jo bli tullete av mindre

 

 

 

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

Skjønner ikke helt hva du mener. Først sier du det ikke er bra å være alene, og så at du ikke er heldig fordi du må være med samboer og barn? Blir det ambivalens?

 

Anonymous poster hash: 451d7...4c4

 

 

Kan nesten ikke forlange at andre skal forstå seg på meg så kan utdype litt her.

 

For meg koster det utrolig mye å ha ett familieliv. Det er ikke så enkelt at en bare skal være der med de. Her presses jeg ut i sosiale settinger som jeg helst vil unngå. Dette suger kreftene ut av kroppen min. Det er ikke slik at det er prat om at eksponering hjelper her for det gjør det ikke. På en annen side forverrer det vel heller ikke situasjonen. Det er bare det at jeg blir så sliten.   

 

Kanskje hvis jeg ikke hadde vært alene de første 25 årene da ikke hadde opparbeidet meg sosial fobi og personlighetsforstyrrelse? Det er det ingen som vet, men en ting jeg vet er at jeg fikk dette når jeg var alene.

 

Må det være enten eller? Dette vil jeg tro er forskjellig fra person til person. Står fortsatt på at det ikke er bra å være alene over lenger tid. Så får en selv avgjøre om en kan anse en person som heldig kun basert på at en har sett at h*n har samboer og barn. Samtidig går den "heldige" rundt å ikke har lyst til å leve i det hele tatt.. 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5