Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Johannes Entenmann]

Samfunnet gir ofte inntrykk av at det er lite folk som sliter og altfor mange har lite til overs med folk som sliter. Men det er nok mye mer enn mange tror. Hadde mye dårlige tanker tidligere men kommet meg et stykke videre. Det er alltid håp og komme seg ut av det

[AnonymDiskusjon]

For to uker siden laget jeg en playlist på spotify, man kan vel kalle det en slags deppe playlist men med formål om å motivere.

En del rap ala G-Eazy, Hoodie Allen, Kendrick Lamar, Post Malone men også indie/rock ala Finger Eleven samt litt mer energiske, elektroniske innslag som Don't look down av Garrix.
Er nok mest hvis du er yngre og liker moderne musikk. 

Men innholdet i sangene er mye preget av "virusene" i min egen fantasiverden, og ergelig nok realitet. 
 
Det er bare å lage ny playlist, lime inn url'ene. Tenkte hvorfor ikke, man kan få nye perspektiver på ting og tanker av å høre på låtene. PS: er ikke noe akustisk eller særlig treige låter. 
Kan ikke skade, så deler det bare her. 

 
spotify:track:7gSHUYJk699eR8NZoTWfdr
spotify:track:3CRDbSIZ4r5MsZ0YwxuEkn
spotify:track:2MYl0er3UZ1RlKwRb5LODh
spotify:track:2GrOq1y5gksYrqkc8Jzl9T
spotify:track:2JrttSXqvhuac7ppgNrnl9
spotify:track:3a1lNhkSLSkpJE4MSHpDu9
spotify:track:6uO486kAmkKPigoakov4Us
spotify:track:3dJ9SKpD5mClbLs6g1J3Bs
spotify:track:3CVPyuuD6HxWXgPbbGqbg6
spotify:track:40YcuQysJ0KlGQTeGUosTC
spotify:track:4FbBOsAH9z3edlKdC1zt66
spotify:track:6vtLtrPHZAo5OUy1Sk9BTH
spotify:track:5oN8GXHYUkuzLuptAs5Gwp
spotify:track:6XTCr3JqL3GtmQ3PaSWLaM
spotify:track:6elqRNi0rCTNS9MYufCKNY
spotify:track:0F0iPeQcWyakStJiBEfnbx
spotify:track:55pU8utrZ0WxtvWKW1FjXY
spotify:track:2n5urUszs64YCQ63b2ZDrs
spotify:track:1OG0QQa2zZe4QeFwVhCiiA
spotify:track:2duTXvjuguZsBnAp6mtOr2
spotify:track:31BbXmsex6vGNq4lo1bS9C
spotify:track:2yuZdXnDa2BGwpILZ88tF5
spotify:track:0ZFqkCpQ7YrKAm0528LREE
spotify:track:58HpsDKeYoLtNhXFQyQmz5
spotify:track:4LfHCmxRWYtapCcTlz4LTc
spotify:track:4KGgYbfTcti4PNvfUhkQXx
spotify:track:7ECtRG1EW8fgZckV6HvSvF
spotify:track:6qbaRdGTS1lEV0PKgolUoS
spotify:track:7q65rtP9ORV7J3EXXi0gB0
spotify:track:75O14wQpPjQtkI2MmOgKdk
spotify:track:6OayG4DsR0qqB5HRaYbIL0
spotify:track:0ZmkjefPVLvloVSgtmRu5M
spotify:track:5PaqFdIb4vspKAmpCqDuzz
spotify:track:64fwanXDvwmsQrLsDSVHMv
spotify:track:1aTa59i8KvhuIex0QcLS6n
spotify:track:2CUjP6jEAulnUKPB0ZvNZG
spotify:track:56fwHfJaBpaauvFJrnwk2L
spotify:track:23YeGkxsp3TfYBiq24DzVF
spotify:track:5PH1AJqzrnNg0EBRGwZZpA
spotify:track:58siWNCVb6Z8aHnPrTOMGC
spotify:track:4eUMbFJ6l8UogwBENovA4v
spotify:track:2Xux2PBtU9HjFTFMVoJxq9
spotify:track:3ARti7OUxxxhvruAhrw0Pd
spotify:track:5M9jOReAKGZ2AttVefFjTY
spotify:track:1rdkndWt5ITHhnpH1YKYaC
spotify:track:0otmDG441slQ7QYZUPgBcM
spotify:track:55jiDN7K7OtbBANR4vlTuQ
spotify:track:3zKST4nk4QJE77oLjUZ0Ng
spotify:track:53qgfkkpX0G4UiGsmf9eeR
spotify:track:6EzSy7WxNCazx3csu7lxdV
spotify:track:5qizUaJepbFJ5qGZyuyQim
spotify:track:2rMmaCoUtEZsujyMyqTqrm
spotify:track:3RJdbAqRg0yRlQJicNa5My
spotify:track:5LnXWeA9tuWKI2C1H74iiJ
spotify:track:3LklW07tvdx2AHsgfi1Mng
spotify:track:422lAAWQO9TqL1LxIPdhOn
spotify:track:3V8gULd6OJQ8myIO9ET23e
spotify:track:1WQvmGZIMBmapHL3Garw7e
spotify:track:5J7iGuzi7Nj8SGvt0TAVzK
spotify:track:5is0hEWWStAbbHCjWyoxq2
spotify:track:4d0vDZBKQFL4sVB47XbAnL
spotify:track:2Z8WuEywRWYTKe1NybPQEW
spotify:track:2q0VexHJirnUPnEOhr2DxK
spotify:track:7Lb4aeK6E6QjNBIxxHQGek
spotify:track:7xq3uN2toVZ8IbNzfTucyJ
spotify:track:2DnBQKrh8aodN4dBSdXAUh
spotify:track:0HFx7PLqzGxSfN59j3UHmR
spotify:track:6ASjUNMqEOKp8gDqRcjkns

 

Anonymous poster hash: cd379...cec

Anonymous poster hash: cd379...cec

[Skogslik]

 

Ja nei vet ikke helt egentlig, som med det meste for tiden.

Lei av det moderne, ''kontakt med verden'' hele tiden.

Men men, lite jeg kan gjøre med tiden.

 

Høres ut som du har det litt tungt om dagene, ønsker jeg kunne hjulpet.

Det er bare så forbanna meningsløst å være et isolert menneske. Ikke ha noen meningsfyllt relasjon med noen som helst, ikke engang nettet klarer jeg det. Medisiner døyver bare! Døyver symptomer, men alt er det samme. Er som å ta paracet.

 

Anonymous poster hash: 1b253...6a6

 

 

Har det litt slik til tider selv.

Men er veldig opp og ned. Den minste ting kan gjøre meg litt ''happy'' men så plutselig er det tilbake i dritten.

 

Bare å skrive om du vill, pm hva som helst.

Andre også.

[AnonymDiskusjon]

 

Dama etter 4 år dumpet meg i går å jeg er helt jævlig knust. For et par uker siden så vi på hus, nå sier hun at hun ikke elsker meg lengre. Sov ikke hele natta i går, bare skalv og var kvalm. Tror aldri jeg har hatt det så jævlig.

 

Anonymous poster hash: 035f2...6f4

 

Fattig trøst: bedre nå enn etter at dere hadde kjøpt hus.

Trøst: etter at du har deppa ferdig, så kan du dra på oppdagelsesferd. Spennende nye eventyr venter deg.

Endel bedre nå, første dagen var grusom. Ingen matlyst eller søvn på 30 timer. Har ikke vært mye hjemme med tanke på alle minnene som er igjen der. Problemet er at jeg har veldig vanskelig for å åpne meg og faktisk være meg selv slik jeg var med henne, dette tror jeg blir en utfordring om jeg skal finne meg en ny jente.

 

Anonymous poster hash: 035f2...6f4

[Hekk-Tor]

Edit: Vil ikke klage. Sorry!

Endret 7. februar 2018 av Hekk-Tor

[AnonymDiskusjon]

Har det litt slik til tider selv.

Men er veldig opp og ned. Den minste ting kan gjøre meg litt ''happy'' men så plutselig er det tilbake i dritten.

 

Bare å skrive om du vill, pm hva som helst.

Andre også.

Det er noe dritt ja. Ser ikke hensikten med å fortsette. Det er helt meningsløst og håpløst! Men kommer til å fortsette, skal endel til mener jeg... får sitte og glo og føle seg jævlig, det gjør jeg mye.

 

Anonymous poster hash: 1b253...6a6

[AnonymDiskusjon]

Etter snart fem år edru merker jeg at bare savnet etter alkohol/rus og selvskading er mer til stede nå enn noengang tidigere. I går helte jeg tilogmed meg en drink, men ble stoppet av samboeren før jeg drakk. Heldigvis. Men jeg vet ikke om han alltid kommer til å være der. I tillegg er det snakk om et mulig samlivsbrudd, noe som gjør meg ekstra redd i forhold til hva min psyke kan skape av trøbbel. Når jeg var så nærme å drikke i går, og fortsatt planlegger selvskading så fort jeg er alene - ja, da er jeg allerede litt ute å kjører...

 

Har kontakt med psykolog, men vet ikke helt hvor mye nytte det gjør akkurat nå som ting står på som verst.

 

Jeg og samboeren klarer ikke prate sammen uten at vi krangler om dagen. Alt er feil. Vi er slitne og leie begge to. Vi irriterer hverandre, vi lar oss provosere, vi driter i om den andre blir lei seg av våre handlinger. Vi er rett og slett i en jævlig dårlig periode nå!

 

Det er overhode ikke hans skyld at jeg har lyst å drikke eller skade meg selv, men jeg klarer rett og slett ikke håndtere disse følelsene nå. Det hadde vært det samme om jeg hadde vært i forhold med en annen, eller ikke i forhold i det hele tatt. Akkurat nå har jeg så mange negative tanker og følelser i meg at jeg ikke klarer å finne en utvei.

 

Jeg bare krysser fingrene for at drikkevarene jeg har gjemt rundt, og barberbladet jeg har på et trygg plass, forblir der, og at jeg ikke føler behov for å bruke noe av det.

 

Men - mmmm, bare litt fysisk smerte nå. Et hardt kutt som ingen fikk se... Ja, det hadde vireklig gjort seg nå!

Anonymous poster hash: 559ad...526

Anonymous poster hash: 559ad...526

[Skogslik]

 

Har det litt slik til tider selv.

Men er veldig opp og ned. Den minste ting kan gjøre meg litt ''happy'' men så plutselig er det tilbake i dritten.

 

Bare å skrive om du vill, pm hva som helst.

Andre også.

Det er noe dritt ja. Ser ikke hensikten med å fortsette. Det er helt meningsløst og håpløst! Men kommer til å fortsette, skal endel til mener jeg... får sitte og glo og føle seg jævlig, det gjør jeg mye.

 

Anonymous poster hash: 1b253...6a6

 

 

Ja, tenker slik selv mye.

 

Ender ikke noe selv jeg heller, da får jeg bare ''holde ut''

Men hadde liksom ikke gjort meg så veldig mye om verden skulle bli truffet av en asteroide og utslettet alt..

Så er det liksom ikke jeg som velger det.

 

 

Siste poster: Hørtes ut som en veldig vanskelig situasjon :/

Å finne en løsning der alene er nesten umulig. Noen å snakke med er nok tingen.

Men ja, jeg snakker ikke dypt med hvem som helst selv så det er ikke alltid lett.

 

Prøv og finn de minste ting som kan gjøre deg litt glad, tenk litt etter  

Endret 8. februar 2018 av Skogslik

[AnonymDiskusjon]

Ja, tenker slik selv mye.

 

Ender ikke noe selv jeg heller, da får jeg bare ''holde ut''

Men hadde liksom ikke gjort meg så veldig mye om verden skulle bli truffet av en asteroide og utslettet alt..

Så er det liksom ikke jeg som velger det.

 

Jeg hadde tatt det med ro om den kom. Men er noen ting jeg er fobisk mot og... rart...

 

Blir noen pils her... pilser og lager middag, later som livet og alt er bra.

 

Anonymous poster hash: 1b253...6a6

[Skogslik]

 

Ja, tenker slik selv mye.

 

Ender ikke noe selv jeg heller, da får jeg bare ''holde ut''

Men hadde liksom ikke gjort meg så veldig mye om verden skulle bli truffet av en asteroide og utslettet alt..

Så er det liksom ikke jeg som velger det.

Jeg hadde tatt det med ro om den kom. Men er noen ting jeg er fobisk mot og... rart...

 

Blir noen pils her... pilser og lager middag, later som livet og alt er bra.

 

Anonymous poster hash: 1b253...6a6

 

 

Keep it up!

Vill tro vi er endel som har det slik.

 

Men skulle så inderlig hatt en mening, noe å vie livet til som faktisk betyr noe.

 

''I’m weak again, stay inside, hate everything''

Endret 9. februar 2018 av Skogslik

[AnonymDiskusjon]

Keep it up!

Vill tro vi er endel som har det slik.

 

Men skulle så inderlig hatt en mening, noe å vie livet til som faktisk betyr noe.

 

''I’m weak again, stay inside, hate everything''

Når ingenting gir mening da får man det ikke noe bra, det blir til slutt et helvete.

 

Anonymous poster hash: 1b253...6a6

[AnonymDiskusjon]

Det er så vanskelig å være så sterk. Å gå videre. 

Skulle ønske jeg kunne knuses enklere, så jeg ga opp. Jeg er så sliten av å prøve å holde hodet oppe. 

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[Dobbeltabbe]

Det er 6 uker siden jeg flytta ut fra daværende samboer. 8 år sammen, og etter 6 uker savner han meg ikke lenger engang. Har aldri følt meg så ubetydelig, og jeg er vant til å ikke være viktig for noen...Nå er jeg virkelig helt alene.

[Skogslik]

Det er 6 uker siden jeg flytta ut fra daværende samboer. 8 år sammen, og etter 6 uker savner han meg ikke lenger engang. Har aldri følt meg så ubetydelig, og jeg er vant til å ikke være viktig for noen...Nå er jeg virkelig helt alene.

 

Kan umulig stemme, savner deg garantert. Da prøver han isåfall bare spille tøff/likegyldig.

Glemmer ikke 8 år slik plutselig.

 

Hva var grunnen til at det ble slutt...?

Ikke skriv om du ikke vill.

Endret 15. februar 2018 av Skogslik

[Budeia]

Hvis han sier at han savner deg, vil det sikkert føre til at en av dere foreslår å møtes. Og det ønsker han trolig ikke. Skikkelig brutalt... Hvis dere hadde vært gift, hadde du kanskje hatt mer å slå i bordet med. Men skilsmisse virker da også veldig lettvint i våre dager, så det er ikke sikkert. 

Endret 16. februar 2018 av festus haggen

[AnonymDiskusjon]

Heisann,

Først og fremst, beklager. Dette startet som et raskt lite innlegg og endte opp som en jævla bokserie.

 

Jaja, wall of text warning:

 

Synes det er fint at det finnes en slik tråd her på forumet. Nå er nå jeg ikke akkurat noen særlig bidragsyter her, men jeg finner meg ofte tilbake til diskusjon.no og leser mange av seksjonene her.

 

Først og fremst ble jeg litt småsjokkert over hvor mange her som deler mye av det samme jeg går rundt meg. Ofte  føles det slik når man går med disse tankene og følelsene at man er helt mutters alene og så føler man seg som en liten ubetydelig prikk i et enormt tomrom, noe som gjerne gjør at en faller enda litt dypere. Så takk, til alle dere som har lagt igjen deres tanker her, og vist meg at det ikke bare er meg. Det har gjennom tiden betydd mye selv om jeg ikke kjenner en eneste en av dere og mest sannsynlig aldri engang vil møte noen av dere. Dere skal vite at dere allerede har hjulpet meg mye bare med å la meg vite at jeg ikke har vært alene i dette.

 

Spesielt kanskje deg L4rs. Faen.. Mange av dine innlegg føles og leses som en indre monolog. Så mange av dine innlegg her har gitt meg nesten et knivstikk i hjertet  og tvunget meg til å reflektere over situasjonen min da jeg ofte har vært i nøyaktig samme situasjon.. Så takk. Det har hjulpet meg stort.

 

Ok, nok pjatt..

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, så jeg bare begynner. Akkurat nå kjenner jeg at tråden jeg henger i, som har vært tynnslitt i så mange år omsider begynner å ryke. Vet jeg er på kanten av stupet, men bena mine er nå såpass langt utenfor at det bare er så mye enklere bare å ta sats enn å trekke de tilbake.

 

Utenpå er masken sterk og smilende (som jeg forstår er det noenlunde vanlig med mennesker som sliter med depresjon og annet, hvor andre gjerne ikke ser det før det er for sent), en maske som i store deler av livet mitt har latt meg holde kontroll og oversikt men dessverre også andre mennesker på avstand.

 

Nylig skjedde dog en liten episode som førte noe av dette frem i lyset, dog jeg hater.. direkte hater å lesse deler av disse tingene over på de jeg er glad i og ser på som venner. Det gjør nesten alt verre nå som noen vet min indre hemmelighet, min tomhet.  En god venn av meg måtte nylig ved en tilfeldighet komme innom og fikk da gleden i å oppleve "meg" og som til slutt involverte både politi og ambulanse. Faen. Det føles så jævlig at en av de få i mitt liv jeg kan kalle en nær venn måtte komme på feil tidspunkt og oppdage meg på mitt laveste..

 

Jeg vet ikke. Kjenner bare jeg er så lei av bare å se dagene passere tidløst forbi. Ingen inntrykk, intet ettermæle.

 

Som om ikke det var nok  har masken jeg ellers bærer bra, begynt  smått å gi andre sprekker.

Oftere og oftere opplever jeg at der det før kun var en familiær hyggelig tomhet har jeg erfart at det dukker opp sinne. Tomheten har jeg klart å leve med i mange år nå. Den har slukt de fleste andre følelsene, noe som i og for seg selv egentlig har vært ganske greit. Når man kun sitter igjen med en følelse er det relativt lett og beskytte det, kontrollere den. Ja, den har nesten blitt en venn i seg selv, en fortrolig, en kompanjong. Men med det sinne som oftere og oftere viser sitt ansikt er det annerledes. Jeg kjenner det så dypt, så omfattende, så altetende at jeg ikke vet om jeg klarer å håndtere det. I verste fall, kun med tomheten, kunne jeg bare driftet ut av eksistensen, mens nå, så bare går alt rett til helvete.

 

Jeg vet ikke helt når det startet, men en gang ila de siste 4 årene så trengte jeg noe for å takle tilværelsen. Som med mange andre, falt valget på alkohol. Det var liksom det nære og familiære. Når man er full tenker man ikke, og når man ikke tenker så føler man ikke. Etter episoden her for litt tilbake innså jeg at selv om man tar symptomene er problemene (i økende grad forsåvidt) der fortsatt. Problemet er at uten alkoholen er jeg bare et blankt ark, ingenting. Kun en maske med to følelser, tomhet og sinne.  En i mengden, ubetydelig, alene. 

 

Jeg regner med det meste av dette greiene stammer fra ensomheten, men det jeg kanskje er aller mest redd for er å oppdage at til tross for at jeg ikke lenger skulle befinne meg alene men oppleve at jeg fortsatt er like ensom. Faen, det dreper meg bare å tenke på. Mye av styrken min har jeg kunne ignorere med den formål om at "bare jeg finner noen". Men jeg er redd det rett og slett ikke er mer for meg. Minner meg om et utsagn jeg hørte engang: «It’s better to be alone, and know you’re alone, than to be with someone and still be lonely». Noe som i og for seg sikkert er helt rett, bortsett fra at hva faen er da vitsen!?

 

Men jeg vet ikke. Er snart 30 år, har alltid vært alene. Har aldri hatt noen, tror kanskje jeg også kjenner litt på det.  At alt fortsatt er likt. Jeg vet ikke. Jeg tror kanskje bare jeg gir opp. Hva er vitsen?

Det er ikke egentlig det at jeg ønsker så mye og dø, jeg har bare virkelig ikke lyst å leve lenger.

 

 

Anonymous poster hash: 70770...cc6

Anonymous poster hash: 70770...cc6

[Skogslik]

 

 

 

Men jeg vet ikke. Er snart 30 år, har alltid vært alene. Har aldri hatt noen, tror kanskje jeg også kjenner litt på det.  At alt fortsatt er likt. Jeg vet ikke. Jeg tror kanskje bare jeg gir opp. Hva er vitsen?

Det er ikke egentlig det at jeg ønsker så mye og dø, jeg har bare virkelig ikke lyst å leve lenger.

 

 

Anonymous poster hash: 70770...cc6

 

Anonymous poster hash: 70770...cc6

 

 

Der, som om jeg skulle skrevet det selv.

:/

[AnonymDiskusjon]

For et liv, snakk om å trekke feil lodd ved fødsel. Av og til ønsker jeg at lidelsen skal ta slutt, at jeg endelig skal få ro i sjelen. Jeg hater at jeg har psykisk lidelse, nærmere sagt sosial angst som gjør at jeg ikke fungerer i dagens samfunn. Det har gitt meg null utdanning og null jobb, bare masse psykologtimer og gruppeterapi over flere år. Hadde det bare fungert på meg... Økonomien er på bånn, gøy med minstesats. Leve 35 år til med dette jævelskapet? Nei takk! Hilsen Mann 35.

Anonymous poster hash: 20437...1a4

Anonymous poster hash: 20437...1a4

[Budeia]

 

For et liv, snakk om å trekke feil lodd ved fødsel. Av og til ønsker jeg at lidelsen skal ta slutt, at jeg endelig skal få ro i sjelen. Jeg hater at jeg har psykisk lidelse, nærmere sagt sosial angst som gjør at jeg ikke fungerer i dagens samfunn. Det har gitt meg null utdanning og null jobb, bare masse psykologtimer og gruppeterapi over flere år. Hadde det bare fungert på meg... Økonomien er på bånn, gøy med minstesats. Leve 35 år til med dette jævelskapet? Nei takk! Hilsen Mann 35.

 

Det er ikke feil det du skriver, i grunnen er det ganske riktig. Men tenker av og til at et menneske fra tidligere tider ville vært dypt takknemlig for en slik tilværelse, fordi personen fikk mat, klær og varme og slapp å bli pisket til å arbeide fra morgen til kveld. Det kommer litt an på dagsform om jeg klarer å tenke slik. 

[Myst]

Gidder ikke skrive langt innlegg. Bildet forklarer alt.