Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Cutthroat Bill]

Å isolere seg kan føles trygt og godt, men man blir skikkelig ødelagt av det. Mennesker er flokkdyr, og trenger å være rundt andre mennesker. I forskjellig grad, såklart.

[Lami]

Jeg er så lei meg, nedenfor, kvalm og vondt i nagen.

 

Hun jeg holder på med, vi er begge godt forelsket.

På nyttårsaften skulle jeg spørre hun om å bli sammen, men som sagt dro hun på en fest og jeg møtte hun ikke. Jeg var sur og lei meg for dette, og når jeg våknet på morningen kl7, så jeg at hun var pålogget Facebook. Jeg skrev til hun: "på vei hjem nå ja? Ble det litt kuk".

 

Jeg tenkte ikke mer på det. Hun var allerede hjemme.

 

Det viste seg at det ødela mye i følge hun. Hun sier det er alt hun tenker på og at jeg ikke stoler på hun. Jeg har sagt det hjør jeg og jeg skrev det i sinne.

 

Hun har sagt hun forstår, men nå er stemningen helt ekkel. Jeg vet ikke hva hun vil selv om jeg har spurt hun. Det har vært sånn i flere dager. Jeg orker ikke dette. Det ødelegger meg og jeg er helt ødelagt i kroppen. Jeg skjønner ikke hvordan hun kan gå fra og elske meg til å liksom ikke gjøre noe romantisk mer. Hun har likevel sagt "hvis vi blir sammen eller holder på", så jeg tolker at det er håp. Men når jeg nå spurte om å komme til hun for å hjelpe med matematikk, sa hun at hun ikke kom til å konsentrere seg. Så det var et nei.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har lyst å finne frem en kniv. Har lyst å skade meg selv, slå hardt i veggen så jeg ødelegger hånden. Dette dreper meg.

[Dobbeltabbe]

Jeg vet ikke om jeg klarer det her, å etablere meg på ny uten ham. Jeg savner ham, hunden vår og hjemmet vårt hele tiden, jeg klarer ikke komme på plass i min nye leilighet. Jeg må gjemme meg på do på jobb fordi jeg begynner å grine, jeg orker ikke spise, jeg vil bare sove. Det begynner å friste veldig å bare bli borte, alt som ga livet mitt mening er borte nå.

[Hekk-Tor]

Jeg vet ikke om jeg klarer det her, å etablere meg på ny uten ham. Jeg savner ham, hunden vår og hjemmet vårt hele tiden, jeg klarer ikke komme på plass i min nye leilighet. Jeg må gjemme meg på do på jobb fordi jeg begynner å grine, jeg orker ikke spise, jeg vil bare sove. Det begynner å friste veldig å bare bli borte, alt som ga livet mitt mening er borte nå.

Vet det er en klisjè, men ta tiden til hjelp- det blir faktisk bedre. De beste rådene jeg kan gi deg nå er å la sorgprosessen gå sin gang.

Gråt ut og omgi deg med mennesker du føler deg vel med. Selv om det kanskje frister, så ikke isoler deg det gjør alt verre enn det behøver å være.

[Hekk-Tor]

Å isolere seg kan føles trygt og godt, men man blir skikkelig ødelagt av det. Mennesker er flokkdyr, og trenger å være rundt andre mennesker. I forskjellig grad, såklart.

Ja... Etter mye alenetid kan man bli keitete og rar i sosiale sammenhenger. Som igjen fører til at trives enda bedre i sitt eget selskap.

[AnonymDiskusjon]

Er så dopet på medisiner nå at jeg omtrent ikke føler meg "deprimert". Samtidig orker jeg ikke å gjøre noe som helst, jeg ser ikke poenget med noe. Jeg klarer ikke å sette meg inn i min nye virkelighet. Ser ikke poenget i å leve uten henne. Jeg vet at jeg i teorien kan komme meg fra henne, at jeg bare er 25 år, at vi bare var sammen et halvt år, at det fins andre der ute, at jeg fortsatt kan få meg familie. Men jeg vil ikke. Jeg klarer ikke å se lyset. Det er som å være i et mareritt og aldri våkne. Og jeg vet at så mange mennesker vil ta det hardt, spesielt min mor. Men hva skal jeg gjøre.. jeg klarer ikke å fungere lenger. Faen i helvete at det har blitt sånn her. 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

[Skadeskutt90]

Ligger her dødstrøtt. Tenker mye på det at jeg siden 3 desember 2016 har vært innlagt over 10 måneder. På 13 mnd. Og mer skal det bli. Akuttpost nå, også overflyttes jeg til annen avdeling på tirsdag. Der skal jeg være minimum 4 uker. I tillegg til noen kortere, men planlagte innleggelser. Også "regner de med" at det blir noen flere akuttinnleggelser, men at målet er at jeg skal klare meg lenger mellom hver gang fram til jeg ikke trenger innleggelse lenger.

 

Så mange år med behandling jeg har foran meg. Det er liksom ikke som ved depresjon (som jeg har hatt mange av. Både moderate og alvorlige) hvor man med litt behandling og tiltak gradvis blir bedre. Mange blir fort bedre også. Det jeg sliter med, i tillegg til depresjonen er så gjennomtrengende og infiserer alt i livet mitt. Jeg må omprogrammeres fullstendig. Jeg må lære meg å leve på nytt. Jeg vet ikke hvordan man gjør det.

 

Hjelper jo ikke at saksbehandling fra NAV tar så lang tid slik at økonomi er en konstant bekymring. Heldige meg som trenger ung ufør..Vil heller være et normalt fungerende menneske som kan jobbe og tjene penger selv.

[Skogslik]

Synd og høre :/

 

Jeg har en veldig interesse/glede av og hjelpe folk som sliter psykisk.

Men ikke at jeg har noe utdannelse innen feltet. Men kunne tenke meg og jobbet med noe slik.

 

Håper du får det bedre med tiden.

[Cutthroat Bill]

Synd og høre :/

 

Jeg har en veldig interesse/glede av og hjelpe folk som sliter psykisk.

Men ikke at jeg har noe utdannelse innen feltet. Men kunne tenke meg og jobbet med noe slik.

 

Håper du får det bedre med tiden.

Er det noe som hindrer deg i å forfølge denne drømmen?

[Skogslik]

Tja si det.

Aner ikke hvor jeg skulle startet isåfall.

 

 

 

Men skulle ønske jeg kunne reist ut i verdensrommet, så langt som mulig og bare dø der ensom.

Endret 6. januar 2018 av Skogslik

[Vulpes Vulpes]

Gruer meg litt til ferien er over til uka..

 

Får lyst til å klage over ting, men når jeg tenker meg om så har jeg det egentlig ikke så ille nå. Burde kanskje jobbe med holdningen min. 

[Kurator Assheim]

Jeg har vel noen gleder i min tilværelse. Det har jeg...

[AnonymDiskusjon]

Igår ble jeg enig med legene om å amputere foten fra kneet og ned. (Brannskade fra 2013 som aldri grodde riktig)

 

 

Deprimert over at jeg har mistet så mange år til denne dritten. Mer på sykehus enn jeg har vært hjemme.

Anonymous poster hash: 2c90d...63c

[AnonymDiskusjon]

Tja si det.

Aner ikke hvor jeg skulle startet isåfall.

 

 

 

Men skulle ønske jeg kunne reist ut i verdensrommet, så langt som mulig og bare dø der ensom.

 

Start med meg.

 

Blir med ut i verdensrommet også. Problemet da er at det ikke blir ensomt.

 

Men for å være seriøs så trenger jeg faktisk å aktiveres om dagene. Jeg sitter her og råtner vekk, bokstavelig talt. Jeg vet at jeg trenger å aktiveres men har en dørstokk-mil som ikke ligner grisen samtidig føler en det ikke er noe givende der ute som frister å hive seg på, i alle fall ikke mutters alene..

 

 

 

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

[Skogslik]

 

Tja si det.

Aner ikke hvor jeg skulle startet isåfall.

 

 

 

Men skulle ønske jeg kunne reist ut i verdensrommet, så langt som mulig og bare dø der ensom.

 

Start med meg.

 

Blir med ut i verdensrommet også. Problemet da er at det ikke blir ensomt.

 

Men for å være seriøs så trenger jeg faktisk å aktiveres om dagene. Jeg sitter her og råtner vekk, bokstavelig talt. Jeg vet at jeg trenger å aktiveres men har en dørstokk-mil som ikke ligner grisen samtidig føler en det ikke er noe givende der ute som frister å hive seg på, i alle fall ikke mutters alene..

 

 

 

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

 

 

 

Tar gjerne med en likesinnede ut i verdensrommet!

 

Kjenner til det med og gjøre noe, har ingen grunn selv liksom til noe der ute.

Live kunne sikkert vert topp men nå går det liksom bare bakover i tid føles det ut som.

 

Er seriøst åpen for en drastisk endring selv, flytte til en annen plass, joine en spaca sekt/urfolk stamme.

Ja, hva som helst.

Endret 13. januar 2018 av Skogslik

[Lami]

Syk hele tiden. Hater livet. Eneste som er positivt er hun jenten jeg holder på med, ellers hadde jeg dævva for lengst.

[Hekk-Tor]

 

 

Tja si det.

Aner ikke hvor jeg skulle startet isåfall.

 

 

 

Men skulle ønske jeg kunne reist ut i verdensrommet, så langt som mulig og bare dø der ensom.

Start med meg.

 

Blir med ut i verdensrommet også. Problemet da er at det ikke blir ensomt.

 

Men for å være seriøs så trenger jeg faktisk å aktiveres om dagene. Jeg sitter her og råtner vekk, bokstavelig talt. Jeg vet at jeg trenger å aktiveres men har en dørstokk-mil som ikke ligner grisen samtidig føler en det ikke er noe givende der ute som frister å hive seg på, i alle fall ikke mutters alene..

 

 

 

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

 

Tar gjerne med en likesinnede ut i verdensrommet!

 

Kjenner til det med og gjøre noe, har ingen grunn selv liksom til noe der ute.

Live kunne sikkert vert topp men nå går det liksom bare bakover i tid føles det ut som.

 

Er seriøst åpen for en drastisk endring selv, flytte til en annen plass, joine en spaca sekt/urfolk stamme.

Ja, hva som helst.

En gang i mitt neste liv vil jeg gjøre research på en indianerstamme å finne ut hvilken Gud de tilber. Deretter vil jeg tatovere et symbol på brystet som viser til denne guden.

Jeg reiser så mot der stammen befinner seg før jeg legger meg ned for å sove 20-30 meter fra leieren deres. Håpet er at jeg blir vekket av en vakker pokahontas som tar meg med tilbake til stammen og viser stammens overhode symbolet på brystet slik at jeg blir oppfattet som en slags gudommelig skikkelse sendt fra oven.

Så kanskje jeg blir behandlet som en konge og får leve livets glade dager i naturen sammen med indianerne.

[Skogslik]

Herlig! 

[Delvis]

Merkverdig sammentreff. Ser akkurat på film om Pocahontas da jeg tok en pause og kikket innom her.
 

[Dobbeltabbe]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få til å gå videre når jeg ikke har noe igjen det er verdt å kjempe for. Jeg kan ikke se at det noen gang kommer til å bli bedre, og jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut sånn som det er nå. Det er bare ingenting igjen.