Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Programvare]

Det blir første skoledag på meg i morgen og, starter helt utslitt siden jeg jobba ræva av meg hele sommeren. Og kjenner at jeg forbinder skolen med noe veldig negativt siden jeg var så veldig deprimert i hele fjor, og hadde tre selvmordsforsøk under den tiden. I tillegg har jeg blitt myndig og får ikke flere timer hos BUP, også pga jeg skulker de hele tiden, fordi jeg er så livredd for å dra dit. Og nå virker det som om jeg står helt alene uten noen til å passe på meg. All dritten jeg prøvde å legge bak meg er tilbake for fullt. Depression, here we go

[Gjest Slettet+5132]

Hva med å få henvisning til Distriktspsykiatrisk senter (DPS)? Nå vet jo ikke jeg hvorfor du "skulka" BUP/ikke ville dra dit, så er mulig du synes det høres ut som en dum idè, men kan være verdt å prøve for å få en ny start osv.?

[Programvare]

Jeg ville helst ha kommet meg til et helt annet sted ja. BUP mistrives jeg veldig i. Skal sjekke ut det du nevnte

Takk.

[Lucy_Nyu]

Nå har jeg startet på høyskole for første gang, og jeg kjenner absolutt ingen der. Første skole dag var i går, og jeg fant raskt ut at jeg sikkert må finne meg i å måtte sitte mye alene. Det er ikke så kjekt for jeg er egentlig ganske så sosial av meg, når jeg klarer å legge "jeg-er-stygg-ingen-liker-meg" tenkinga bak meg og bare hoppe i det. Men det er bare det, den tenkinga overdøver som regel mine intensjoner om å bli kjent med nye personer. Jeg blir liksom sittende å vente på at noen andre skal ta første skrittet å si hei til meg, men jeg vet jo med meg selv at det å si hei til en person som sjelden smiler til andre og ser ned i bakken når andre er i nærheten, ikke er det letteste.

 

Jeg vil ikke føle meg usynlig og liten.

 

Nå håper jeg virkelig at DPS kunne ha sendt meg ett brev om jeg får plass der eller ikke, for jeg blir sprø av å ikke vite hva som skjer.

[Gjest medlem-1432]

Du må bare prøve og gi det litt tid. Når jeg begynte på skole i fjor, snakket jeg ikke med en kjeft på flere uker, tror jeg det var. Men ble etterhvert kjent med litt folk, og har fått et par gode veninner som jeg holder kontakt med selv om vi ikke går på skole sammens lenger. Og jeg er på ingen måte en utpreget sosial person.

[InToRv]

Det du sier der gir ingen mening Gypsy. Det er ingen ting som tilsier at ting skal bli enklere oevr tid. Snart har alle formet sine vennegjenger, og driter da langt i å finne seg flere venner.

 

Jeg sier ikke at det er umulig å få seg venner etter de første ukene, men det blir bare vanskeligere, så fremt du ikke plutselig blir hypersosial og er veldig glad i å høre på andre fortelle om hunden og familien sin.

[Gjest medlem-1432]

Ok, jeg opplevde det ikke sånn hvertfall. Kansje det er mere "klikker" på vgs.

[InToRv]

Jeg tenkte generelt overalt egentlig.

[Gjest Ingen framtid]

Har de siste ukene slitt mer og mer, men holdt det unna ved å alltid ha noe og gjøre, men hver gang, som nå, jeg blir alene med tankene mine blir jeg mer og mer deppa med tanke på livet mitt. Jeg begynte nylig på universitet på et bra studie, og jeg har et stort sosialt nettverk her.

 

Men jeg gleder meg aldri til noe lengre. Man kan kanskje heller si at jeg er apatisk fremfor deprimert. Jeg merker at alle mine venner storkoser seg og gleder seg til alt mulig rart som arrangeres. Jeg kan ikke huske å ha gledet meg til noe på mange måneder og det begynner og tære litt på meg.

 

Noen andre som føler at de ikke har noe å se fram til, ingen drømmer og ingen håp?

[Gjest nei.]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller tenke lenger. Før var det greit å ville slutte leve. Før var det greit å ville dø. Jeg var deprimert, det var en bivirkning av tingenes tilstand. Det var en bivirkning av en uheldig barndom, det var en bivirkning av uheldige valg tatt av andre på vegne av meg, det var en bivirkning av dårlige foreldre, det var en bivirkning av dårlige venner. Det var bare en bivirkning. Det var en tanke som kom når det stod på som verst. Nå er det ikke en bivirkning av noe. Jeg er ikke deprimert, jeg har dratt meg selv opp og jeg er der jeg trodde jeg ville være. Jeg har gått videre og det har gått over all forventning. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har hatt det bedre, jeg har aldri vært så lykkelig. Allikevel så kommer tanken opp innimellom. Og det er ikke en bivirkning av at jeg har en dårlig dag, av at ting ikke funker, at jeg møter motgang igjen. Det er ikke en bivirkning. Og jeg vil ikke dø nå, ikke akkurat nå. Ikke i dette øyeblikket, ikke den neste timen, måneden eller resten av året heller. Ikke akkurat nå, i hvert fall. Men jeg ser absolutt ingen fremtid. Jeg syns verden virker håpløs, og ikke et eneste koselig bilde, en eneste koselig gest eller et tonn med mat til de som trenger det kommer til å fikse det. Verden er gjennomsyret av korrupsjon og egoisme. hvorfor kan det ikke være godtatt at jeg vil utføre egoisme på min egen måte og ende livet tidligere enn jeg var "ment" til? Hvorfor forventes det av alle, av hele samfunnet, at jeg skal utdanne meg, jobbe i åtte timer fem dager i uken for å ha penger til å kjøpe et hus eller en leilighet? Kanskje etterhvert etablere meg med en kjæreste, en samboer. Gifte meg. Få barn. Og indoktrinere de til å gjøre akkurat det samme.

Det er det samme uansett hvor du ser, man skal få rikdom, partner og avkom. Det er instinktivt. Hva gjør man om man mangler instinktene? Jeg har en nydelig kjæreste og jeg har et fantastisk liv, for øyeblikket. Men tanken på at jeg i fremtiden ikke kan gi kjæresten min den fremtiden som er ønskelig gjør at jeg har lyst til å melde meg ut. Jeg har det fint sånn som det er nå, men jeg er redd for å gi for store forhåpninger, for det kommer ikke til å bli særlig mer. Kanskje vi kan bo sammen, en gang i fremtiden. Kanskje. Kanskje det er derfor jeg ikke liker å slippe folk inn på meg, eller kanskje jeg ikke vil ha den tradisjonelle fremtiden fordi jeg ikke slipper folk inn på meg. Ikke vet jeg.

 

Det hadde vært en ting om jeg hadde engasjert meg. Om jeg hadde noe jeg brant for som jeg visste jeg kunne vie livet mitt til, men jeg har ikke det. Jeg har lykken, men den ser ut til å være flyktig. Jeg vil ikke dø nå, jeg vil bare ikke oppleve fremtiden. Og jeg er ikke deprimert. Jeg aner virkelig ikke hvem jeg kan snakke med om dette, for det virker bare så feil å tenke sånn. På alle mulige måter.

 

Jeg burde glede meg til fremtiden, og jeg gleder meg til den nære fremtiden. Jeg gleder meg til å se hva morgendagen vil bringe, til planene jeg har for neste uke. Men jeg gruer meg massivt til den dagen jeg må skuffe alle i mine mangler på ambisjoner.

[InToRv]

Det verste med å flytte så jævelig langt unna alt av venner og familie, er ihvertfall for meg at jeg føler meg så jævelig naken når jeg prater med andre. Om de ikke liker meg, så har jeg ingen å falle tilbake på, ikke noe trygt sted å dra

[Jann - Ove]

Det er sunt aa[ sette seg selv i sosiale situasjoner der man ikke har noen lett utvei. Det g[r ikke bra hver enste gang, men man vokser paa slike erfaringer. Gaar det daarlig saa gaar det skjelden saa daarlig som man frykter at det kunne gaatt.

 

Man maa toerre aa foele paa grensene. Man maa laere hvor de gaar foer man eventuelt kan begynne aa forandre paa de.

 

 

Erkjenner man tingenes tilstand, og er man misfoernoeyd, saa kan man forandre paa det. Gaar det bra i en sosial setting naar man vet at man ikke har noen enkel utvei saa gjoer det mer for selvtilltien enn naar man ikke har noen roemningsvei

 

Perioden i starten av et studium er flott naar det gjelder aa faa proved saant. Det tar tid foer det sosiale miljoet gaar seg til, og det er mye rom for feil, og mange likesinnede som er litt usikkre i den perioden.

[Gjest Slettet-77do0b]

Ser det er flere som sliter litt med skolestart. Jeg hadde første skoledag i går og allerede i dag begynte jeg å se på nett etter jobber i en annen by.

Kom inn på en skole hvor jeg ikke kjenner en kjeft, flyttet til ny by med samboeren som går annen skole her og sliter med sosial angst og generelle angstlidelser. Noe jeg har gått en del i terapi for og som egentlig har blitt mye bedre det siste halvåret, men nå har jeg da altså flyttet til en MYE større by enn den jeg har bodd i de siste to årene.

I går feiga jeg ut vedr. oppstartsfesten for studenter og satt hjemme alene med tvn og i dag feiga jeg ut.. Bare at i dag så tok jeg faktisk steget og dro ned til byen, noe som i seg selv er tungt nok med tanke på at jeg er "redd" for folk. Men når jeg var på vei til møtestedet for fadderne og fadderbarna som tilhører min klasse, så feiga jeg ut og gikk rett forbi der som jeg tror var møtestedet. Ble i stedet til at jeg gikk på bussen og dro hjem igjen i visshet om at hverken denne byen eller skolen er noe for meg....

Meeen på en annen side så er det jo kun dag nr.2 og det er hovedsaklig denne fadderordninga som gjør meg depresiv.

De hauser det opp om at dette skal bli de to feteste ukene i samtlige studenters liv og at dette blir den store sjangsen for å få seg venner og stifte bekjentskap. Og når jeg ikke våger meg til å delta på noen av disse treffene, så tar det liksom gutsen helt ut av meg. Det føles ut som om dersom jeg ikke får til noe under fadderukene, så kan jeg like så greit bli sittende på hybelen resten av skoleåret også.

Hadde egentlig vært bedre om det ikke hadde vært noe slikt opplegg.

[Gjest medlem-1432]

Jeg har enda ikke gått på noe høyere utdanning, men jeg er veldig skeptisk til fadderopplegget jeg og. Jeg er ganske usikker på slike store sosiale settinger.

I dag skulle jeg innom den skolen jeg begynner på neste uke, det var bare så vidt jeg fikk meg inn. Gikk forbi den flere ganger, var usikker på hvor jeg skulle inn, gikk inn til bakgården på skolen, der står det noen folk og da blir jeg enda mer nervøs og styrter ut igjen.

Etter litt over 1 times tid var jeg inne. (måtte sette meg på en benk å ta en pust i bakken)

[WarpX]

Den verste fienden er frykten selv, er det visst noe som heter.

[Gjest l3i]

Med årene så har jeg bare blitt mer og mer kynisk/pesemist.

Har funnet ut at man ikke kan stole på noen andre og hvis du vil komme noen steder i livet så må du gjøre det alene. Familie o.l. er bare å glemme, null forståelse og støtte å få derfra.

Alene er vist slik livet mitt kommer til å være framover. Har vært slik i 27 år så kan vel bare forsette med å være det.

 

Husker en House episode, hvor en jente hadde prøvd å tatt selvmord. Hennes svar til hvorfor var "I dont know, I just, never been happy"

Det er hva jeg også sliter med. Folk kan tro at jeg er glad og lykkelig. Men det er vel det motsatte, hver dag er en motstand på alle fronter.

Har kjøpt meg bil nå, i ettertanke så fant jeg ut at jeg ble lurt i å betale mer. Bare pga jeg er så godtroen så gikk jeg 15-20 000 over hva jeg hadde tenkte å bruke. Men samme faen. Bryr meg ikke.

Vil bare ha bilen nå og forsette med å hate hver dag jeg våkner.

Jobber ræven av meg men hva sitter jeg igjen med. Nothing.

Ja, jeg har litt penger o.l.

Men ikke noe sosial liv og er ikke noe jeg søker heller. Med årene så har jeg blitt kald invendig og vil bare være alene.

Ingen på jobben ville tro at jeg hadde de tankene jeg har i hodet.

 

Jeg er en outsider på alle måter. Jobber drittlange dager, hjem og thats it.

[Cortinarius rubellus]

Den verste fienden er frykten selv, er det visst noe som heter.

 

Din verste fiende...er deg selv.

[Nøbe]

Med årene så har jeg bare blitt mer og mer kynisk/pesemist.

Har funnet ut at man ikke kan stole på noen andre og hvis du vil komme noen steder i livet så må du gjøre det alene. Familie o.l. er bare å glemme, null forståelse og støtte å få derfra.

Alene er vist slik livet mitt kommer til å være framover. Har vært slik i 27 år så kan vel bare forsette med å være det.

 

Husker en House episode, hvor en jente hadde prøvd å tatt selvmord. Hennes svar til hvorfor var "I dont know, I just, never been happy"

Det er hva jeg også sliter med. Folk kan tro at jeg er glad og lykkelig. Men det er vel det motsatte, hver dag er en motstand på alle fronter.

Har kjøpt meg bil nå, i ettertanke så fant jeg ut at jeg ble lurt i å betale mer. Bare pga jeg er så godtroen så gikk jeg 15-20 000 over hva jeg hadde tenkte å bruke. Men samme faen. Bryr meg ikke.

Vil bare ha bilen nå og forsette med å hate hver dag jeg våkner.

Jobber ræven av meg men hva sitter jeg igjen med. Nothing.

Ja, jeg har litt penger o.l.

Men ikke noe sosial liv og er ikke noe jeg søker heller. Med årene så har jeg blitt kald invendig og vil bare være alene.

Ingen på jobben ville tro at jeg hadde de tankene jeg har i hodet.

 

Jeg er en outsider på alle måter. Jobber drittlange dager, hjem og thats it.

Føler at du liksom sår ugress i bedet ditt. Mennesker er generelt egoistiske svin som utnytter de godttroende og hakker ned på det svakeste leddet bevist eller ubevisst. Den indre meg har liksom lyst til å disse men jeg har såpass innsikt i meg selv at jeg tar meg lett til nakken, det er som å passe på et barn av og til. Så ja jeg er min egen fiende. Du blir født sånn som du er, med tiden kan det forandres med myyyyeeeee tid og slit..

 

Du blir liksom ulykkelig av å ha en standard a4 dag der du jobber og drar rett hjem for deg selv? Og du vil ikke være sosial? Hvor skal du finne lykken da? Du kan ikke gå rundt sånn, prøv å like det sosiale jobb med det.. ingen skal gå rundt og føle et indre ubehag til enhver tid, ta vare på deg selv

[kaninkoker]

Jeg føler med alle dere som har det tungt her. Har selv vært der til tider og det er helt forferdelig. det å føles som om at man er på bunnen av et bunnløst vann. føle at man ikke er tilstrekkelig for noe som helst etc. men jeg har et et råd til dere. begynn å tren! sett på noe musikk, ta på joggeskone og løp en tur. for mange kan dette virke helt uaktuelt men når man først er ute å faktisk bruker kroppen til noe den faktisk er ment for å brukes til, for meg er det en fantaktisk følslse. det er som et fristed der man bare kan blåse ut alt, glemme det vonde og bare løpe.

 

det beste er selvsagt etterpå når man kommer hjem,når testoseronet frigjøres altså kroppens naturlige rusmiddel. det er herlig. ikke nok med det men selvtillitten fyker opp og livslysten kommer tilbake. dette lover jeg dere, har akkuratt vært på joggetur. sitter her og nyter de siste restene som er igjen av de førti minuttene med blodslit.

 

for meg tok det evigheter å innse at det faktisk funka men nå som jeg sitter her og skiver så er det for meg 110% verdt det. den eneste utfordringen spm jeg sliter med er den extremt høye dørstokken, men det er bare å gjøre det, ikke tenk bare gjør det! for å ilustrere akkuratt det så anbefaler jeg de/dere som leser dette å se på filmen "Yes man" det var en liten oppvekker for meg.

 

yeye, det var vel det jeg ville si. ønsker alle lykke til hvis dere ikke allerede gjør det kaninkoker out!

[Cortinarius rubellus]

Du kan desverre ikke love det, skulle ønske du kunne det vel og merke.

Det fungerer for deg, noe som er mer enn godt nok for meg og høre

 

Det viktigste man gjør er og prøve og prøve ut alt man kan prøve til man finner ut noe som gjør at akkuratt DU får det bedre

Endret 20. august 2010 av Amanita Muscaria