Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Det er nok sosial angst, i alle fall den type problematikk. Det er ikke unormalt, det er en vanlig angstform, og angst er vanlig. Men hvis det er veldig hemmende og plagsomt så er det vel unormalt i den forstand at det er en sykdom. Men det er ikke uvanlig. Merk at jeg ikke forsøker å stille noen diagnose.

Anonymous poster hash: 5cbb0...575

[AnonymDiskusjon]

Fytti helvete så psykisk og fysisk sliten jeg er. Har flyttet inn i ny bolig, men jeg klarte ikke å gjøre meg helt ferdig, så jeg mangler en drøss av ting. Så nå sitter her i halvmørket og kokkelurer. Har egentlig lyst til å gråte, men jeg får det ikke til.

 

Gå og legg deg, det anbefaler jeg.

 

Anonymous poster hash: 5cbb0...575

[AnonymDiskusjon]

Blørgh! Fy faen jeg er drittlei nå ass!

Anonymous poster hash: 8aa9a...da0

[Lami]

Blitt kjent med en ny veldig hyggelig jente. Jeg var med hun i dag. Men jeg orker liksom ikke mer. En del av kroppen vil bare være i fred mens de andre delen vil være med noen/hun.

Endret 10. november 2017 av Lami

[AnonymDiskusjon]

Jeg vil dø. Orker ikke mer. Slitt med avhengighet i 8 år.. det har ødelagt livet mitt. Har absolutt ingen venner igjen. Alle bare forsvant når ting begynte å bli vanskelig for meg.

 

Har vært så lenge uten noen å snakke med at jeg har glemt mange ord og hvordan jeg skal uttrykke meg på en bra måte. Helt jævlig å slite med å snakke sitt eget morsmål i sosiale situasjoner.. Bare fordi man har vært alene i så mange år.

Anonymous poster hash: 2c90d...63c

[AnonymDiskusjon]

Hvor kan man snakke med folk og få et svar tilbake? Fins det forumer eller chatter for det? Føler meg alene irl og føler meg alene på internett..

Anonymous poster hash: 2c90d...63c

[AnonymDiskusjon]

 

Hvor kan man snakke med folk og få et svar tilbake? Fins det forumer eller chatter for det? Føler meg alene irl og føler meg alene på internett..

 

Anonymous poster hash: 2c90d...63c

 

 

 

Søk opp SOS og røde kors.

 

Anonymous poster hash: e6f9e...07c

[AnonymDiskusjon]

Det er rart, ting går ganske bra, men så gjør det egentlig ikke det.   

 

Jeg har en god jobb, men den mister jeg snart. Det har vist seg svært vanskelig å få en ny jobb. Selv de jeg trodde skulle være enkle å få. Enten er jeg overkvalifisert eller så er jeg ikke kvalifisert. Det hjelper ikke at de jobbene jeg faktisk vil ha gjerne har mellom 100 og 1000 søkere. Jeg har god erfaring fra et smalt felt. Det virker som det utelukker meg fra så og si alt annet. Nå begynner jeg virkelig å trenge en ny jobb. Mangel på rutiner og en konto uten penger er aldri bra, men der jeg befinner meg nå ville det blitt en katastrofe.  

 

Jeg har funnet en jente, men det går som det alltid har gått. Etter en tid blir det nært, og når det blir nært falmer interessen. Og så sitter jeg igjen helt kald og ønsker at hun skal gå. "Skal hun ikke gå snart", dukket opp for første gang i dag. Da vet jeg at det ikke er lenge igjen. 

 

Jeg har interesser og gjør ting utenfor jobben. Trening, frivillig arbeid, hobbyer. Men så mister jeg interessen og faller tilbake på sofaen. Alt som er tilbake er den dårlige samvittigheten over at jeg har sluttet. Og lysten er borte. 

 

Men så er jeg rusavhengig. I noen år var det øl. Så ble det benzo. Nå er det amfetamin og benzo. Og øl. Og alt annet jeg får tak i. Daglig. Jeg er redd jeg har flydd for nært solen denne gangen. Når snøballen først begynner å rulle, blir den fort større og bare vanskeligere og vanskeligere å stoppe. Det er vanskelig å si om jeg har mistet grepet eller ikke. For jeg lever jo et normalt liv. 

 

Venner? Nei, de er borte. Men så var aldri mange heller. Jeg har én da. Men vi bor langt fra hverandre, så jeg ser han kanskje en gang annenhver måned. Og når vi først er sammen driver vi hverandre stadig lengre ned veier man ikke skal gå. Rus, kriminalitet, psykoser og galskap. Og jeg er jo ikke sånn. Jeg trenger det ikke, vil det ikke, men det er det eneste jeg har. Så derfor sees vi stadig sjeldnere. Vi har ikke godt av hverandre. Men det er godt å ha noen å skrive med.

 

Bekjente får jeg jo. Men så falmer interessen og jeg vil heller være alene. Eller de merker at noe ikke stemmer, som regel fordi jeg er rusa, og så driver jeg dem bort. Uten at det spiller noen særlig rolle for meg. Grunne vennskap har aldri gitt meg noe, selv om jeg fortsatt har et par igjen. Enn så lenge.

 

Samtidig vet jeg hvor sårt jeg trenger mennesker rundt meg.

 

Ensomhet kan jeg fortsatt føle. Og skam, lengsel, frykt, håpløshet og melankoli. Glede er en sjelden

skatt. Fornøyd er jeg ofte, men da er det så og si alltid et eller flere stoffer inne i bildet.  

 

Jeg vet jeg må gjøre noen grep, men jeg mangler motivasjon, vilje og lyst. Drastiske grep har jeg gjort flere ganger. Flyttet til nye byer og nye land. Brutt opp og begynt på nytt. Når det spennende nye blir til det samme gamle, er jeg tilbake der jeg startet. Da kan jeg bo i Kina eller Alaska, det spiller ingen rolle. Jeg kan ikke flytte, eller snarere flykte, fra meg selv. 

 

Jeg er 25, jeg har alle muligheter og forutsetninger for å lykkes. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Men jeg er fortsatt meg. Da hjelper det lite hvilke ytre grep jeg tar. 

 

Ting løser seg alltid, men jeg er lei av at ting løser seg når det ikke blir bedre. Kanskje slutter jeg med rus, kanskje får jeg en ny jobb, kanskje finner jeg kjærligheten. Men alt dette har jeg klart før. Jeg har gjort det, jeg har vært der. Men det ble aldri bedre. Tungsinnet følger meg som en trofast hund. 

 

Nei, det går kanskje ikke så bra allikevel. Det har vel heller aldri gjort det.

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

[Sitronsaft]

Vanskelig å vite om folk ønsker kommentarer eller ikke, men til deg over, du skriver bra og jeg kan relatere til mye. Det som slår meg mest er at du virker veldig apatisk, som at du har gitt opp. Du sier du har flyttet land og strand og du har hatt det bra med jobber og kjæreste og hobbyer og ditt for en datt. Det jeg tror du burde gjøre noe med er rusavhengigheten. Jeg prøvde benzo èn gang og merket samme dag apati og depresjon. Amfetamin har jeg ikke erfaring med men det kan ikke være positivt. Få deg psykolog og lag en slagplan for hvordan du kan trappe ned på rusen

Edit: Du må gjerne sende pm forresten, vi er på samme alder. 

Endret 18. november 2017 av Sitronsaft

[L4r5]

Etter at jeg begynte på de nye medisinene har jeg gått opp 10 kilo.

Har mest lyst til å slutte på de, men merker at de fungerer. Er ikke like suicidal lenger. Men jeg liker ikke at jeg bare legger på meg. Kan ikke fordra å se meg selv i speilet lenger. Føler meg bare stygg og ekkel.

[AnonymDiskusjon]

Føler meg jævlig - igjen. Snart eksamen, men det er ikke problemet. Livet derimot, er noe herk. Nei, får styrte en sixpack og flykte til drømmeland i noen timer.

Anonymous poster hash: 85c00...241

[AnonymDiskusjon]

Til deg over meg: jeg håper du har det bra, og at alkohol ikke er en utvei for deg. Det er aldri en utvei.

 

Selv sliter jeg for tiden. Deprimert over at jeg aldri klarer å finne meg dame, da jenter ikke vil ha meg. Vært singel hele livet, er i andre halvdel av tjueårene nå. Er under snittet heldig med genene utseendemessig dessverre, i tillegg til at jeg har store smerter i rygg og skuldre, samtidig som jeg for tiden ikke får sove mer enn 3-4 timer om natten. Var egentlig helt fin helt til jeg begynte å slite med søvnen, det var liksom håndterbart å være alene med smerter. Søvn spiller dessverre stor rolle. Nå er jeg hver kveld redd for at jeg skal våkne midt på natten og ikke få sove, og det gjør jo da selvfølgelig at jeg våkner hver natt uten at jeg får sove. Vond sirkel som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Hjelper ikke at det er eksamensperiode hvor jeg ikke klarer lære noe som helst da jeg er tappet for konsentrasjonsevne.

 

Ser noen lyse punkt da, heldigvis. Under en måned til jul, hvor jeg kan flykte fra alle studievansker og depresjon, hjem til en familie som er glad i meg. Det gjør dog så vondt under sosiale begivenheter, når praktisk talt alle jeg kjenner har en eller annen form for kjæreste. I går var jeg på en julekonsert, og det var så ille å se alle de fine jentene i penklær som snakka med de andre pene guttene fra velstående strøk, mens man selv står på sidelinjen. Klarer meg fint sosialt, men akkurat kjæreste klarer jeg aldri få, så klarer ikke la være å tro at det er noe forferdelig stygt med meg; utseendet. 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

[AnonymDiskusjon]

Smålei av livet, skulle ønske jeg kunne ha en ny start.

Om så bare en ny plass.

Skjer ingenting her, alt av nettverk er borte, ingen jobb nå.

 

Har dame (avstands forhold), men innser det er ingen fremtid der....

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4afbd...55d

[AnonymDiskusjon]

 

Til deg over meg: jeg håper du har det bra, og at alkohol ikke er en utvei for deg. Det er aldri en utvei.

 

Selv sliter jeg for tiden. Deprimert over at jeg aldri klarer å finne meg dame, da jenter ikke vil ha meg. Vært singel hele livet, er i andre halvdel av tjueårene nå. Er under snittet heldig med genene utseendemessig dessverre, i tillegg til at jeg har store smerter i rygg og skuldre, samtidig som jeg for tiden ikke får sove mer enn 3-4 timer om natten. Var egentlig helt fin helt til jeg begynte å slite med søvnen, det var liksom håndterbart å være alene med smerter. Søvn spiller dessverre stor rolle. Nå er jeg hver kveld redd for at jeg skal våkne midt på natten og ikke få sove, og det gjør jo da selvfølgelig at jeg våkner hver natt uten at jeg får sove. Vond sirkel som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Hjelper ikke at det er eksamensperiode hvor jeg ikke klarer lære noe som helst da jeg er tappet for konsentrasjonsevne.

 

Ser noen lyse punkt da, heldigvis. Under en måned til jul, hvor jeg kan flykte fra alle studievansker og depresjon, hjem til en familie som er glad i meg. Det gjør dog så vondt under sosiale begivenheter, når praktisk talt alle jeg kjenner har en eller annen form for kjæreste. I går var jeg på en julekonsert, og det var så ille å se alle de fine jentene i penklær som snakka med de andre pene guttene fra velstående strøk, mens man selv står på sidelinjen. Klarer meg fint sosialt, men akkurat kjæreste klarer jeg aldri få, så klarer ikke la være å tro at det er noe forferdelig stygt med meg; utseendet. 

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

 

(Jeg er han du skrev til)

 

Takk for omtanken. Er selv i begynnelsen av 20-årene. Jeg har heller ikke dame, skulle gjerne hatt det. Det du skriver om at du er uattraktiv tror jeg har mer å gjøre med selvtilliten din, enn utseendet ditt. Jenter er ikke så opptatt av utseendet til partneren som gutter, men selvtillit er desto viktigere. Tenker du at du er stygg så blir du det også, på en måte. tenker jeg i hvert fall.

 

Det som senker livskvaliteten min langt ned er det at jeg er ganske uinteressert i å sosialisere, samtidig som jeg tror det ikke er bra for psyken min å være asosial. På grunn av at jeg er så lite sosial så blir jeg ofte paranoid når jeg er rundt mennesker, og føler at de vurderer meg opp og ned. føler at jeg kan lese (de negative) tankene deres om meg, selv om jeg egentlig vet at jeg er paranoid. Jeg tror jeg har sosial angst.

 

Jeg vet ikke om alkohol er veien å gå, men jeg skal prøve det ut en stund. Den hjelper meg i hvert fall å sove.

 

 

Anonymous poster hash: 85c00...241

[Taurean]

Har virkelig ikke lyst til å leve nå. Alt er bare vanskelig.

 

Skjønner ikke hvorfor alt må være så vanskelig.

 

Ville vært like greit å gjøre slutt på alt, så kunne man vært fri, en evig drøm.

 

Men man får vel bare holde ut, tåle alt, som vanlig.

 

Ville satt pris på litt visdom.

[Cutthroat Bill]

Jeg regner med at du har det slik fordi du ikke har noe håp lenger. Hvis du følte du hadde et valg, så hadde du vel heller valgt et fint og godt liv? Sånn er det ihvertfall med meg; jeg ønsker ikke egentlig å dø, men av og til er tristheten og håpløsheten så voldsom og omfattende at døden virker som den beste løsningen der og da.

Det er utrolig vanskelig å komme ut av det mørke hullet der når man er alene. Det som funker best for meg er å prate med noen om disse tankene. Jeg har ikke familie eller venner jeg kan prate med om slikt, men jeg har noen i psykiatrien. Den forståelsen jeg blir møtt med da hjelper utrolig mye med ensomheten og dermed tristheten og håpløsheten.

Du burde ta en prat med en psykolog. Hvis du ikke har en allerede, så kan du høre med fastlegen din, evnt helsesøster på skolen din. Du kan også ringe Mental Helse sin hjelpetelefon på 116 123, evnt. 113 hvis det er akutt fare.

 

Håper du får det bedre. Lykke til!

[mafsa]

Har virkelig ikke lyst til å leve nå. Alt er bare vanskelig.

 

Skjønner ikke hvorfor alt må være så vanskelig.

 

Ville vært like greit å gjøre slutt på alt, så kunne man vært fri, en evig drøm.

 

Men man får vel bare holde ut, tåle alt, som vanlig.

 

Ville satt pris på litt visdom.

Ta kontakt med en du stoler på, evt. en hjelpelinje. Du ødelegger for deg selv om du gjør noe dumt

 

(og du gjør det ikke bedre for de som er igjen etterpå)

 

Stå opp og ta i mot hjelp!

[AnonymDiskusjon]

Denne gangen har jeg virkelig ødelagt alt. Har selv slått opp med den perfekte jenten. Jeg vet at hun ikke er perfekt, men det er vanskelig å ikke tenke det nå. Og jeg føler meg fullstendig alene. At ingen av dem som liksom skal ta vare på meg har passet på meg i dette. Og jeg føler sinne for dem, og at jeg dytter dem vekk. Og jeg sitter her igjen alene. Ikke mye lys i denne tunnelen nå. Samtidig synes jeg jo det er voldsomt å ta sitt eget liv og jeg vil ikke at mamma skal bli enda mer lei seg enn hun allerede er. Så jeg føler meg fanget i et mareritt. Det er ugreit. 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

[Skadeskutt90]

Jeg er relativt ny her på forumet. Eller det er en stund siden jeg opprettet brukeren, men.

 

Jeg sliter i alle fall mye. De siste 12 mnd har jeg vært innlagt 9 måneder sånn ca. I skrivende stund ligger jeg i senga på akuttpsykiatrisk avdeling.

 

Det har vært mye fram og tilbake med diagnoser, men denne gangen føler de seg sikker på rett diagnose. Så kanskje jeg får rett behandling nå.

 

Diagnosen er foreløpig uspesifisert. Skal inn på et planlagt opphold etter jul med plan om videre utredning. Nevropsykologiske undersøkelser som visstnok tar noen dager også skal jeg ta CT, MR og EEG. For å sjekke om det er noe synlig galt med hodet mitt. Minst 3-5 år med ukentlig behandling har jeg blitt forespeilet. En smule demotiverende kan man si.

 

Jeg er så lei av å ha det slik som dette. Så grufullt lei.

 

Skriver nok mer senere. Skal snart i samtale nå.

[Gjest medlem-1432]

Det er noe dritt. Sliter med masse angst og depressitvitet, det hemmer meg så utrolig mye, døyver med alkohol og alt er bare dritt. Alle dager er likens.