Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Stulle]

Gått med knute i magen i ÈN dag nå, tok en tur til muttern igår fordi fattern var på sykehuset pga noe dobbeltsyn så han ble sendt på akutten..og etter mange tester og ryggmargsprøve så tror legene at han kan ha svulst på hjernen.

Han tok flere tester idag, men han har ikke fått vite noe konkret enda..gud eg er så redd at det skal være det verste som har hendt ham, at han har en ondartet svulst...

 

Håper det ikke er hjernesvulst, vi krysser fingrene. Mormoren min på 80 (hadde blitt 81 for ikke så lenge siden) døde nylig av hjernesvulst. Det var den verste formen også, og legene sa etter diagnosen at hun nesten garantert ikke hadde mer enn et år igjen å leve. Det som var urettferdig med dette var at hun hadde vært frisk hele livet og hadde faktisk aldri vært innlagt på sykehus før i livet sitt. Og nå fikk hun en av de verste sykdommene som er mulig å få. Verden er ikke mye rettferdig gitt. Hun døde 6. juni i år, etter å ha fått diagnosen i midten av mars.

 

Men hjernesvulst er noe alle kan få, uansett hvor frisk man er.

 

I tillegg har jeg også en far som kanskje har kreft. Han var inne på undersøkelser mandag og tirsdag og resulatet om hva det er kommer enten i kveld eller i morgen. Vi får bare krysse fingrene for dét også.

 

Kreft er no dritt.

 

Håper det går bra med faren din.

 

Etter 80 friske år vil derimot jeg si at verden faktisk var ganske "god" mot bestemor.

[IcedInsanity]

Han kom hjem igår, skulle tilbake om 1-2 mnd og da skulle han ta enda en test med en maskin greie...det var ikke epilepsi eller diabetes hadde de funnet ut, men klumpen han har i hjernen var nesten som den beveget seg, noe ala en gelè klump...ingen konkret diagnose enda. Håper det går bra

[Christiαno]

Gått med knute i magen i ÈN dag nå, tok en tur til muttern igår fordi fattern var på sykehuset pga noe dobbeltsyn så han ble sendt på akutten..og etter mange tester og ryggmargsprøve så tror legene at han kan ha svulst på hjernen.

Han tok flere tester idag, men han har ikke fått vite noe konkret enda..gud eg er så redd at det skal være det verste som har hendt ham, at han har en ondartet svulst...

 

Håper det ikke er hjernesvulst, vi krysser fingrene. Mormoren min på 80 (hadde blitt 81 for ikke så lenge siden) døde nylig av hjernesvulst. Det var den verste formen også, og legene sa etter diagnosen at hun nesten garantert ikke hadde mer enn et år igjen å leve. Det som var urettferdig med dette var at hun hadde vært frisk hele livet og hadde faktisk aldri vært innlagt på sykehus før i livet sitt. Og nå fikk hun en av de verste sykdommene som er mulig å få. Verden er ikke mye rettferdig gitt. Hun døde 6. juni i år, etter å ha fått diagnosen i midten av mars.

 

Men hjernesvulst er noe alle kan få, uansett hvor frisk man er.

 

I tillegg har jeg også en far som kanskje har kreft. Han var inne på undersøkelser mandag og tirsdag og resulatet om hva det er kommer enten i kveld eller i morgen. Vi får bare krysse fingrene for dét også.

 

Kreft er no dritt.

 

Håper det går bra med faren din.

 

Etter 80 friske år vil derimot jeg si at verden faktisk var ganske "god" mot bestemor.

 

Hehe ja, du har vel rett. Hun levde et ganske bra liv.

 

Men endelig litt gode nyheter også, det viste seg at faren min ikke hadde lungekreft, men Sarkoidose. Ble veldig glad når jeg fikk høre det. Det hadde selvfølgelig vært bedre uten dét også, men han er ikke i noen livsfare akkurat.

Endret 14. august 2010 av Chris9

[IcedInsanity]

Å det var bra

 

Ta godt vare på hverandre nå, en vet aldri når det plutselig kan være over

[SmoothCriminal]

Søren meg sp DRITT... Jeg liker ei og hun liker ikke meg. jeg havnet i VenneSonen...... FML

[Dravde Den Feite]

Søren meg sp DRITT... Jeg liker ei og hun liker ikke meg. jeg havnet i VenneSonen...... FML

Hørt om uttrykket; Det er mange fisk i havet?

Er selv singel og lei, men jeg gidder ikke krype sammen med dårlig selvtillit, jeg prøver heller å fullføre dagen slik den er skapt for å være, og smiler alltid til kvelden. En dag møter jeg vel en søt jente som har sansen for meg, samme skjer garantert med deg

[SmoothCriminal]

Søren meg sp DRITT... Jeg liker ei og hun liker ikke meg. jeg havnet i VenneSonen...... FML

Hørt om uttrykket; Det er mange fisk i havet?

Er selv singel og lei, men jeg gidder ikke krype sammen med dårlig selvtillit, jeg prøver heller å fullføre dagen slik den er skapt for å være, og smiler alltid til kvelden. En dag møter jeg vel en søt jente som har sansen for meg, samme skjer garantert med deg

 

Jaja.. Lets prey :-P

[Lucy_Nyu]

Jeg blir så utrolig frustrert. Jeg liker ikke gutter og slik har det nå vert i flere år, men så kommer denne kompisen min og sier han er glad i meg og at han savner meg. Dette burde ikke plage meg, men det gjør det, fordi jeg er så utrolig redd for å bli knyttet for nært til personer, så når noen sier de er glade i meg blir jeg redd og usikker. Jeg stoler ikke på gutter, og er alltid usikker på hva signalene de sender betyr, og også for hvordan signaler jeg sender blir oppfattet. Jeg forstår meg ikke på dem rett og slett. Dårlige erfaringer tidligere har ødelagt så utrolig mye for selvtilliten min og evnen til å stole på andre, jeg hater det.

 

Og hvorfor skulle jeg legge så mye i det når noen sier de er glade i meg, det er ikke som om de prøver å komme seg i buksene mine selv om, eller?

 

Gawd jeg blir sprø av alle denne unødvendige overtenkinga, hodet mitt vrir og vender så mye på det andre sier at meninga blir totalt borte og alt som står igjen blir min egen frustrasjon. Og så klart skjer det meste av tenkinga når jeg skal legge meg, så søvn er jo en fin mangelvare.

 

I tillegg så driver hjernen min å spinner opp "hva-om?" historier hele tiden, som i kveld kanskje, da faren min hadde grillparty og 3 av gjestene hans jobber i psykiatrien her jeg bor, selvfølgelig begynte jo hjernen min å tenke på "hva-om de ser at det er noe galt med meg?" "Hva om de ser at klærne mine henger som filler på kroppen min?" "Hva om de ser at jeg ikke har det like lett som det påklistrede smilet mitt tilsier?" osv, osv. Jeg vet med meg selv at om de ser noe, så sier de det ikke videre (taushetsplikt ladiada), men jeg liker ikke å tenke på pappas venner som psyko-analytikere og som driver og setter diagnose på meg i skjul. (paranoid much?)

 

Jeg merker godt at jeg egentlig burde ha lagt meg til å sove for lenge siden, eller bare skulle hatt noen å snakke med, for dette ble et langt innlegg, noe som ikke var meningen i det hele tatt. Nei, jeg får vell spille litt gameboy så får jeg se om jeg omsider sovner.

[dj_vega]

Jeg får vell komme med noe jeg også.

Har hatt en veldig tøft skoleår, der jeg følte at jeg verken passet inn eller følte meg velkommen. Har selv trodd at dette hadde litt å si, pga depresjon. Som uten tvil er mulig. Men jeg lurer på om jeg faktisk har angst også... Jeg føler selv jeg gjør hva som helst for å være sosial, og der og da gjør det ingenting så lenge det er folk jeg passer godt ilag med. Og med det mener jeg nære venner. Hovedsaklig disse... Foretrekker å gå ut når jeg ikke er alene, slik som å ta en tur til byen for å sjekke ut nye elektronikk duppedingser og slikt, vil jeg helst gjøre med venner... Kan ved enkelte tilfeller reise alene, men da må jeg være i et spesielt humør, eller på en måte føle meg 100% frisk.

 

I tilleg så tror at jeg tenker på for mye "hva de andre" synes, slik som vis jeg sitter i bilen i gårdsrommet for tenke, eller uansett hva jeg gjør så tenker jeg gjerne "tenk vis de ser at jeg går ut av bilen". Dette er vanskelig å beskrive men dette er noe som kommer kun når jeg er alene. Er også mye annet som jeg ikke liker, slik som når jeg var lengre borte fra skolen så var det ekstremt krevende å komme tilbake igjen. Med mindre jeg kom 30minutter før skolen begynte, slik at det ikke var noe spesielt med medelever der. Slik at jeg slapp å få fokuset fra alle medelevene når jeg kom etter skolen hadde begynt.

 

Jeg føler gjerne at livet blir lettere med musikk i ørene. Slik som på vinterstid hadde jeg en periode der jeg sa til mine foreldre at jeg var på skolen, men det jeg virkelig fant på var f.eks å ta forskjellige buss/tog for å få tiden til å gå, slik at jeg kunne komme meg hjem på et normalt tidspunkt "fra skolen".

 

Har også frykt for å ringe, noe som er veldig varierende. Men det er ukjente personer som jeg ikke liker. Slike supporttelefoner og slikt går i grunnen greit. Men vis sjefen som typisk sender melding på morningen om at vi skal legge inn varer f.eks i 12tida, og jeg ike våkner av den meldingen og sover helt til klokka 17.30. Så skjer det ikke akkurat jeg ringer han opp igjen. Noen som har råd på akkuratt denne her?

 

Har lyst bare gi opp denne jobben, da butikken f.eks ikke har åpnet enda, samt at jeg ikke har fått spesifikk arbidsprosent (f.eks 20%) i arbeidsavtalen. Og rett og slett søke om slik levestønad til jeg føler at jeg har blitt bedre. Ønsker å jobbe fulltid og tjene inn pengene selv, men slik som jeg føler det nå så har jeg for mye i tankene til at dette er mulig.

 

Har f.eks en plan om å sette opp en liste med alle tingene som jeg skal gjøre. (feks bytte fastlege etc)

[Gjest Gjest]

Vil ikke sette noe konklusjon rundt hvorvidt du har angst eller ei, men det er tydelig at du har sosiale problemer. For å være helt ærlig kjenner jeg meg igjen i noe av det du nevner, derimot dette med å komme tidligere på skolen for å slippe alt fokuset rettet mot deg. Jeg har imidlertid en måte å takle dette på. Tenk inni deg at alle de menneskene som stirrer på deg der du kommer klissvåt og rødmende inn døren til klasserommet, er lik deg. De er mennesker. De tenker mange av de samme tankene som deg. De kan bli flau og få angst, fordi de er også mennesker. Om de hadde vært i samme situasjon ville definitivt mange av de også vært flau, bare at noen er flinkere å skjule det. Tenkt over det. De som stirrer på deg stirrer nettopp på deg for å unngå fokus på seg selv og bruke andre for at de selv ikke skal bli flau. Sikkert vanskelig å forstå meg nå, men poenget er til syvende og sist; De andre ER deg.

[Dravde Den Feite]

Noen som har tips til hvordan man kan takle ekstrem paranoia? Får ikke sove på grunn av dette, tror kanskje sovepiller er en god idè?..

[Cortinarius rubellus]

Sovepiller kan hjelpe, gjorde ihvertfall det for meg.

Problemet kan bli at man bruker søvnen som et middel til og flykte.

Men får du noe hjelp med hvordan du skal takle det?

[Lucy_Nyu]

Noen som har tips til hvordan man kan takle ekstrem paranoia? Får ikke sove på grunn av dette, tror kanskje sovepiller er en god idè?..

 

Prøv meditasjon, last ned lydspor og cder med meditasjons musikk og kurs. Det er ikke sikkert det funker med en gang, men det hjelper til med å holde kroppen rolig og hodet i fokus. er verd et forsøk kanskje?

[Gjest Harley Quinn]

Noen gang tar jeg meg selv i å funderer på om noen av lærerene på barne/ungdomsskolen min ville fått dårlig samvittighet. Når de får vite at det de mente bare var tull og erting man måtte tåle endte opp med depresjoner, angst og asosialitet hos et menneske. Når det de faktisk mente bare var å ignorer har satt dype spor hos mennesker. Meget dype spor.

[InToRv]

Ja da har jeg ankommet Tromsø, og for en gangs skyld så har jeg hat utrolig flaks. Vi måtte nødinkvarteres, og jeg måtte dele en dobbeltsenge med en meget trivelig fyr. Som jeg har hengt med vær dag siden. Så ved å bli nesten påtvunget et vennskap, så har jeg faktisk klart å få en venn her oppe. Som jeg gjerne ser at jeg har resten av livet. Men, etter 5 fine dager, så finner jeg ut at vi ikke har noen like time oppsett, så nå kommer jeg til å gå alene rundt på skolen resten av tiden. Jeg har ikke møtt en annen person jeg kunne tenkt meg å bruke tid på. Fadderuka har vært en stor skuffelse for min del. Fadderene har gjort sin del, men som jeg endelig har innsett, så er jeg relativt sosialt inkompetent. Enten så liker ikke jeg de jeg snakker med, eller så er det omvendt. Jeg er livredd for å bli ferdig med første semester, med èn venn. I Oslo har jeg massevis av venner, men disse har jeg blitt kjent med på barneskolen...

 

Ser ut som jeg blir ferdig med Xphil/Fac og drar hjem, der er det ihvertfall noen som trives i mitt selskap. En annen gladnyhet til alle som føler de er i samme situasjon som meg; TVseriene kommer snart med nye sesonger =)

Endret 16. august 2010 av PaperWalls

[Gjest Harley Quinn]

Ja da har jeg ankommet Tromsø, og for en gangs skyld så har jeg hat utrolig flaks. Vi måtte nødinkvarteres, og jeg måtte dele en dobbeltsenge med en meget trivelig fyr. Som jeg har hengt med vær dag siden. Så ved å bli nesten påtvunget et vennskap, så har jeg faktisk klart å få en venn her oppe. Som jeg gjerne ser at jeg har resten av livet. Men, etter 5 fine dager, så finner jeg ut at vi ikke har noen like time oppsett, så nå kommer jeg til å gå alene rundt på skolen resten av tiden. Jeg har ikke møtt en annen person jeg kunne tenkt meg å bruke tid på. Fadderuka har vært en stor skuffelse for min del. Fadderene har gjort sin del, men som jeg endelig har innsett, så er jeg relativt sosialt inkompetent. Enten så liker ikke jeg de jeg snakker med, eller så er det omvendt. Jeg er livredd for å bli ferdig med første semester, med èn venn. I Oslo har jeg massevis av venner, men disse har jeg blitt kjent med på barneskolen...

 

Ser ut som jeg blir ferdig med Xphil/Fac og drar hjem, der er det ihvertfall noen som trives i mitt selskap. En annen gladnyhet til alle som føler de er i samme situasjon som meg; TVseriene kommer snart med nye sesonger =)

 

Jeg får besøke deg når jeg drar dit på ferie. Men seriøst, ikke tenk venner på skolen. Tromsø inneholder en bunch med flotte mennesker, man må bare finne de. Spørs nå helt hvordan menneske du er men jeg vet om flere steder man kan møte koselige mennesker

[Gjest gutt]

Ser jeg ikke er den eneste som sliter litt med skole. Hadde nettopp min første vgs skoledag og vel ting ser mørkt ut... Jeg går på Vgs og kom i klasse med 3 stykker jeg sånn halvveis kjenner. Han ene er jeg relativt tight med så det er vel greit nok. Problemet er at klassen er så stor og jeg kom i klasse med en del "kule", sånn typisk med fult av kviser i tryne og snus i kjeften som snakker om alle de har pult i helga. Også har jeg også en del..unnskyld utrykket men "nerder/snåle folk" i klassen. Jeg føler meg så revet i miten jeg er liksom bare helt "normal" vis dere skjønner? Jeg orker bare ikke alt det dere prøve å bli kjent med nye folk igjen osv. Jeg blir stressa hver gang det er friminutt for det blir sånn "åherre hvem skal jeg gå med nå?" Det kiler i magen hele tiden og jeg er nervøs sånn 24/7 jeg føler meg som en nervøs katt som nettopp har kommet inn i ett nytt hjem elns. Det kryr av folk overalt som jeg sånn halvveis kjenner, men ikke snakket med på sånn 1-3år. Så alt blir liksom sånn, Skal jeg snakke med de? Skal jeg hilse? Skal jeg henge med de i friminuttet?

 

I tillegg så har mamma reist vekk og blir borte i 2 uker. Jeg er vant til at hun reiser vekk å være alene, men akkurat nå er det ILLE. Jeg kommer hjem alle lysene er slått av siden jeg må spare strøm så klart. Det er grått ute det regner og blåser så det knirker i huset. Jeg er utslitt og går i gang med middagen å vaske på kjøkkenet osv. Og setter meg alene for å spise. Tror aldri jeg har trengt noen å snakke med så mye som jeg gjør nå, men ingen av de jeg vanligvis pleier å snakke med er tilgjengelig liksom.

 

Jeg er bare så sliten av å være så spent og se ukjente og halvveis ukjente ansikt over alt blandet med kjente jeg kjenner jeg blir helt sprø. Overalt meg er det folk som enten er for kule til at jeg kan snakke med de, eller helt snåle. Jeg finner liksom ingen på min bølgelengde.. Og hele tiden er det liksom venner og sånt som snakker om at de og de kan man ikke snakke med for de er for tapere osv. Og så ser du nervøse folk overalt alt er bare helt fucka ustabilt og jeg vet at "det alltid er sånn i starten" men jeg vet også at det er sånn LEEEEENGE ofte, og at når den "start perioden" er over og resultat er falt så kan det enten være at du har endt opp på en helt fucka stilling og må jobbe drit hardt med å fikse det sosiale igjen (har vært der) eller så går det bra/halveis bra.

 

Jeg prøver jo å være utadvendt og bli kjent med folk å være hyggelig og sånt men mange gir deg ikke en dritt tilbake og det er akkurat som de føler at de er for god for deg selv om de ikke kjenner noen i klassen og jeg bare prøver å være hyggelig liksom.

 

Også har du jo så klart alt skole arbeidet i tilegg herregud jeg blir gal. Jeg vil bare chille liksom vis dere skjønner? Jeg vil bare sette meg ned i kantina med noen folk jeg kjenner og bare chille uten å liksom se meg nervøs rundt å kjenne den dere jævla nervøs følelsen på meg selv hele tiden..

 

sorry for wall of text føltes godt å få det ut i det minste, takk.

[Mr. A]

Ser jeg ikke er den eneste som sliter litt med skole. Hadde nettopp min første vgs skoledag og vel ting ser mørkt ut... Jeg går på Vgs og kom i klasse med 3 stykker jeg sånn halvveis kjenner. Han ene er jeg relativt tight med så det er vel greit nok. Problemet er at klassen er så stor og jeg kom i klasse med en del "kule", sånn typisk med fult av kviser i tryne og snus i kjeften som snakker om alle de har pult i helga. Også har jeg også en del..unnskyld utrykket men "nerder/snåle folk" i klassen. Jeg føler meg så revet i miten jeg er liksom bare helt "normal" vis dere skjønner? Jeg orker bare ikke alt det dere prøve å bli kjent med nye folk igjen osv. Jeg blir stressa hver gang det er friminutt for det blir sånn "åherre hvem skal jeg gå med nå?" Det kiler i magen hele tiden og jeg er nervøs sånn 24/7 jeg føler meg som en nervøs katt som nettopp har kommet inn i ett nytt hjem elns. Det kryr av folk overalt som jeg sånn halvveis kjenner, men ikke snakket med på sånn 1-3år. Så alt blir liksom sånn, Skal jeg snakke med de? Skal jeg hilse? Skal jeg henge med de i friminuttet?

 

I tillegg så har mamma reist vekk og blir borte i 2 uker. Jeg er vant til at hun reiser vekk å være alene, men akkurat nå er det ILLE. Jeg kommer hjem alle lysene er slått av siden jeg må spare strøm så klart. Det er grått ute det regner og blåser så det knirker i huset. Jeg er utslitt og går i gang med middagen å vaske på kjøkkenet osv. Og setter meg alene for å spise. Tror aldri jeg har trengt noen å snakke med så mye som jeg gjør nå, men ingen av de jeg vanligvis pleier å snakke med er tilgjengelig liksom.

 

Jeg er bare så sliten av å være så spent og se ukjente og halvveis ukjente ansikt over alt blandet med kjente jeg kjenner jeg blir helt sprø. Overalt meg er det folk som enten er for kule til at jeg kan snakke med de, eller helt snåle. Jeg finner liksom ingen på min bølgelengde.. Og hele tiden er det liksom venner og sånt som snakker om at de og de kan man ikke snakke med for de er for tapere osv. Og så ser du nervøse folk overalt alt er bare helt fucka ustabilt og jeg vet at "det alltid er sånn i starten" men jeg vet også at det er sånn LEEEEENGE ofte, og at når den "start perioden" er over og resultat er falt så kan det enten være at du har endt opp på en helt fucka stilling og må jobbe drit hardt med å fikse det sosiale igjen (har vært der) eller så går det bra/halveis bra.

 

Jeg prøver jo å være utadvendt og bli kjent med folk å være hyggelig og sånt men mange gir deg ikke en dritt tilbake og det er akkurat som de føler at de er for god for deg selv om de ikke kjenner noen i klassen og jeg bare prøver å være hyggelig liksom.

 

Også har du jo så klart alt skole arbeidet i tilegg herregud jeg blir gal. Jeg vil bare chille liksom vis dere skjønner? Jeg vil bare sette meg ned i kantina med noen folk jeg kjenner og bare chille uten å liksom se meg nervøs rundt å kjenne den dere jævla nervøs følelsen på meg selv hele tiden..

 

sorry for wall of text føltes godt å få det ut i det minste, takk.

 

Skjønner hva du mener. Har min første skoledag i morgen, og det er ingen jeg kjenner som går i samme klasse som meg. Bor hos faren min nå, men uhldighvis hadde han et slag nå søndagen og ligger på sykehuset i verfall en måned til. Å kommer hjem til et tomt hus er ikke så veldig artig. Heldighvis har jeg en del familie som stiller opp, men det gjør det ikke noe lettere.

[Moff]

Stod på en bussplass med masse folk en regntung dag. De holdt på å lempe bagger inn i bussen / røyke. Men Det sitter en jente og ser opp i himmelen mot regnet. Hun gråter. Det renner ikke bare tårer men hun hulker. Folk så rart på henne, for det er jo awkward når noen griner sånn? Jeg kunne sagt hei ellernoe bare, men gjorde som alle andre. Nok med meg og mitt, så jeg venta videre i køen til bussen. Iskaldt :S

[Nøbe]

Det er ikke awkward.. du skulle gitt henne en klem