Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Dobbeltabbe]

Jeg rakk ikke engang bli førti før jeg ødela livet mitt for alltid. Den eneste mannen jeg virkelig har elsket har fått nok, jeg flytter ut så snart vi har funnet et nytt hjem til hunden vår. Jeg drukner i gjeld, har ingen anelse hvordan jeg skal overleve dette. Det eneste jeg har å se frem til er bedriten nav-bolig, ensomhet og årevis med drittjobber. Jeg har mista det eneste som gjorde livet mitt verdt å leve, og det er bare min feil.

[L4r5]

Jeg vil ikke mer

[Cipher Panda]

Jeg vil ikke mer

Men hvis du løper vekk, hvordan kan du få fremgang?

[AnonymDiskusjon]

Går deres humør og hvordan dere har det mye opp og ned gjennom dagen, og fra dag til dag? Er det vanlig for psykiske lidelser generelt?

Anonymous poster hash: 77bbb...ea5

[heblilla]

Ja, dessverre er det nok veldig vanlig med humørsvingninger under sånne forhold. men den diagnosen jeg forbinder mest med det er vel bipolar lidelse.

 

Ja, jeg er selv veldig opp og ned. (men er ikke bipolar) Det virker som at humøret svinger mot det negative når jeg ikke føler at jeg mestrer tilværelsen, og mot det positive ellers.

 

Men av og til butter livet i mot hos folk flest, så at humøret går opp og ned er vel ikke nødvendigvis et tegn på at noe er galt.

 

Hvis ditt dårlige humør får langvarige konsekvenser, er du nok unormalt labil, og i behov for hjelp.

[Delvis]

Stemmer at Bipolar er sånne svingninger, men tror det går over lengre perioder. Sånn flere dager om gangen.
Det kan være ganske alvorlig, og det er en del eksempler på personer som har begått selvmord pga lidelsen.
Vet om en personer arbeidslivet, og det har også vært noen kjendiser. Typisk kunstnere, musikere og sånt.

[AnonymDiskusjon]

Jeg fikk stemningstabiliserende medisin for noen år siden, uten at jeg var direkte manisk depressiv. Og den har hjulpet en god del, men humøret og hvordan jeg generelt har det svinger likevel mye på kortvarig basis. Men da er det sikkert bare noe som ofte følger med psykiske problemer generelt, og ikke en egen diagnose.

Anonymous poster hash: 77bbb...ea5

[AnonymDiskusjon]

Tankene rundt selvskading og alkohol begynner å skremme meg veldig. Det er lenge siden jeg har hatt lyst til å ruse meg (alkohol), men jeg merker at jeg mikser og trikser litt med sovetabletter og andre trekant-medisiner bare for å få en liten pause fra livet hver kveld nå. Det er "uskyldig" og ikke så mye å sette himmel og jord i bevegelse for, men jeg er redd for utviklingen jeg har hatt i det siste. Jeg er redd for at barberbladet jeg har gjemt unna vil bli brukt. Jeg er redd for at spriten i huset plutselig blir for stor fristelse. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde disse tankene unna, og hvor lenge det er til en tanke plutselig går over til å bli en handling. Jeg høres ut som en sutrete 14-åring, og mentalt kjennes det også sånn ut, (hehe) men jeg er snart 40 og har alt på stell - sett utenfra. Jeg har en mann som sier han elsker meg (har mine tvil), to flotte stebarn som jeg har en mer eller mindre ok relasjon med, stort hus, ferieleilighet i syden, flott familie, gode venninner (som bor et par timer unna, men det er alltids telefon) og alt man "trenger" for å ha ett godt liv. Men jeg hater det. Jeg hater alt som forventes, som ønskes og som trengs av meg. Jeg hater at jeg aldri klarer å si nei, og at jeg lar meg brukes til hushjelp, barnevakt og sexdokke. Jeg har det vondt, jeg føler meg fæl og jeg fantaserer om å skade meg. Jeg orker ikke leve slikt lenger. Jeg vil ikke dø, men jeg vil ikke leve i denne depresjonen. Jeg orker ikke mer.

Anonymous poster hash: 559ad...526

[AnonymDiskusjon]

 

Tankene rundt selvskading og alkohol begynner å skremme meg veldig. Det er lenge siden jeg har hatt lyst til å ruse meg (alkohol), men jeg merker at jeg mikser og trikser litt med sovetabletter og andre trekant-medisiner bare for å få en liten pause fra livet hver kveld nå. Det er "uskyldig" og ikke så mye å sette himmel og jord i bevegelse for, men jeg er redd for utviklingen jeg har hatt i det siste. Jeg er redd for at barberbladet jeg har gjemt unna vil bli brukt. Jeg er redd for at spriten i huset plutselig blir for stor fristelse. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde disse tankene unna, og hvor lenge det er til en tanke plutselig går over til å bli en handling. Jeg høres ut som en sutrete 14-åring, og mentalt kjennes det også sånn ut, (hehe) men jeg er snart 40 og har alt på stell - sett utenfra. Jeg har en mann som sier han elsker meg (har mine tvil), to flotte stebarn som jeg har en mer eller mindre ok relasjon med, stort hus, ferieleilighet i syden, flott familie, gode venninner (som bor et par timer unna, men det er alltids telefon) og alt man "trenger" for å ha ett godt liv. Men jeg hater det. Jeg hater alt som forventes, som ønskes og som trengs av meg. Jeg hater at jeg aldri klarer å si nei, og at jeg lar meg brukes til hushjelp, barnevakt og sexdokke. Jeg har det vondt, jeg føler meg fæl og jeg fantaserer om å skade meg. Jeg orker ikke leve slikt lenger. Jeg vil ikke dø, men jeg vil ikke leve i denne depresjonen. Jeg orker ikke mer.

 

Anonymous poster hash: 559ad...526

Det er hvordan man blir behandlet som person som avgjør. Andre kan ikke "kjøpe fri" dårlig behandling med penger eller praktiske tjenester.

 

Anonymous poster hash: 77bbb...ea5

[AnonymDiskusjon]

Beklager, ikke sikkert dette gjelder for deg. Jeg bare tenkte noe i mitt liv.

 

Anonymous poster hash: 77bbb...ea5

[betongvegg]

Sliter om dagen, og har gjort det det siste halvannet året. Det har gått litt opp og ned, men mange nedturer. Latt meg behandle dårlig av motsatt kjønn, fordi det har vært bedre med en armkrok å ligge inntil av og til enn ingenting. Sliter med selvtilliten på flere plan. Føler ikke at jeg strekker til på jobb, jobber noe hinsides overtid, og blir dårlig igjen av dette. Sjefen ser meg ikke. Har blitt vanvittig nærtagende og blir lett sur og såra over hva folk sier. Lar meg tråkke på og føler jeg fremstår patetisk. Kommer hjem fra jobb og sitter bare å glaner tomt på skjermen, har ikke interessene eller levelysten jeg hadde før, har ikke lengre krefter til å lære meg nye ting, som jeg hadde før..
​Føler jeg kaster bort livet rett og slett.

​Hadde nettopp en hyggelig flørt, men plutselig svarte han dårlig på meldinger og spør ikke om å treffes. Likevel sender han mange snap chats, ca. 1-2 til dagen, og jeg føler nesten dette er hetsende.. Jeg har lyst til å bli bedre kjent med han, men orker ikke "tigge" etter oppmerksomhet. Vi lå aldri sammen. For to mnd. siden var han kjempepå, og jeg skjønner ikke hva som skjedde. Var ikke deppa da jeg var rundt han, og har alltid vært morsom på sms og sånn.

 

Klarer oftest å skjule hvordan det egentlig står til. Orker ikke plage folk med det. Har delvis gjort det, og nå føler jeg at de er lei. Vet ikke hvem jeg kan snakke meg. Føler meg ensom og tom, og skjønner ikke hvor dette skal bære hen. Orker nesten ikke sosiale lag. Føler alt er slitsom.

 

Lurer på hvordan jeg skal grave meg opp av dette hullet.

[AnonymDiskusjon]

Ser på kalenderen at det er tre måneder til julaften Noen som har en ide om en billig måte å slippe unna julemaset? Tror neppe jeg vil reise til syden f.eks. Jeg liker ikke sol og varme så godt.

Anonymous poster hash: 8aa9a...da0

[AnonymDiskusjon]

Jeg er så ensom. Føler at alle misliker meg, og det er det mye sannhet i. La meg klokken 20 i går, og stod opp 07, og nå ligger jeg bare på sofaen og føler meg deprimert og ubrukelig. Og trøtt... jeg prøver å gjøre noe med denne begredelige situasjonen, men ingenting forandrer seg. Når noen en sjelden gang smiler til meg og sier hei, så lysner jeg opp litt, og tenker at det kanskje ikke er så ille som jeg tror. Men tviler på at det betyr noe særlig. Etterhvert tar jeg en tur ut og kjøper rundstykke, men jeg føler meg sikkert bare verre av det, når jeg ser andre prater med hverandre.

 

Anonymous poster hash: 77bbb...ea5

[AnonymDiskusjon]

Slitsomt med så mye sosialt press rundt seg, jeg er egentlig ikke skapt for å være sosial.

 

Glad jeg har noe å brenne for, det gjør det lettere å gi faen i alt det andre.

Anonymous poster hash: 85c00...241

[AnonymDiskusjon]

Eneste jeg brenner for er å ha det sosialt. Men det blir det ikke noe av.

 

Anonymous poster hash: 77bbb...ea5

[Krozmar]

Jeg skulle bli pappa, istedet ble det begravelse for ei jente født 11 dager før termin.. Trist, sint og frustrert på en og samme tid hver dag nå....

[BuffyAnneSummers]

Kondolerer  

[Cipher Panda]

Kondolerer.

[Delvis]

Kondolerer

[AnonymDiskusjon]

Det var trist. Kondolerer.

 

Anonymous poster hash: 77bbb...ea5