Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Cipher Panda]

Det gjør vondt, det har du helt rett i, men ingen fremgang kommer av å være komfortabel. Hvis du ikke er fornøyd med situasjonen, kan du faktisk gjøre noe med det.

 

Er det noe jeg har lært innen kampsport, så er det å sammenligne seg selv med andre, destruktivt. Tenk heller på ditt eget utbytte av treningen og ta det i eget tempo. Istedenfor sammenligner du deg selv, med deg selv. Vær bedre enn gårsdagens utgave av deg.

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror egentlig jeg har begynt å tenke litt mer slik ja, sammenligne med seg selv. Kanskje derfor jeg klarer å være ærlig nå.. fordi det betyr at jeg ikke trenger å passe på meg selv like mye. Jeg har en lang vei foran meg, hvis jeg ikke gir opp som jeg har gjort utallige ganger.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[AnonymDiskusjon]

I dag er ikke en god dag. Bare venter på at klokka skal bli nok til at jeg kan legge meg og prøve på nytt i morgen

 

Hva gjør du når du prøver? Er det noe spesielt?

 

Er vel ingen fasit på hva det vil si å "klare det".

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[heblilla]

Det gjør vondt... sette seg i ilden som du sier. Da blottlegger man seg, på en måte hvor man ligger så langt etter at alle andre er helt overlegne. Men en kan vel fortsatt velge hvem man ønsker å være venn med, trenger ikke rulle over for hvem som helst, det tror jeg er viktig å tenke på. Mange ønsker å skade en.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

"mange ønsker å skade en"

 

Gjør de det? Eller er det noe du til-legger dem? Jeg lurer på om det ikke heller er du som er i overkant mistenksom her.

 

Men det å stå alene gjør en sårbar selvfølgelig.. Fordi mennesket egentlig er et flokkdyr (mer eller mindre da)

 

Du skal i alle fall ikke miste troen på at du kan finne ett felleskap du også. Jeg tror du er på vei. Jeg tror at ærlighet er et nøkkelord her. Sannheten skal sette oss fri!

 

Jeg strever med forlatthetsfølelser jeg også. Det er en daglig kamp som regel, det å finne lyspunktene som gjør det verdt å fortsette. Kanskje det må være sånn for noen?

[AnonymDiskusjon]

Er vel bare at ingen liker sånne som meg ja. Helt uinteressant, og likegyldighet mot meg. Andre har følelser, og er ikke bare er sort hull.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[AnonymDiskusjon]

Begynte på nytt studie i høst, veldig spennende fag! Jeg gleder meg til å lese pensumbøkene og gjøre det bra. Allikevel er jeg ikke sikker på om jeg klarer hele studieløpet ettersom jeg sliter mentalt.

 

Det er en slags sosial angst / depresjon / personlighetsforstyrrelse. Er vel litt sånn med psykiske plager at de kommer hånd i hånd når de først kommer..

 

Studiet begynte så klart med den berømte fadderuka. Jeg presset meg ut av komfortsonen og ble med på litt av hvert. Men jeg takler det ikke bra, det å være sosial så mye. Føler meg mye trist og plages konstant av negative og paranoide tanker (den og den personen liker meg ikke, etc.). Merker jeg har dårlig selvtillit.

 

Nå har skoleåret begynt, og jeg har ikke blitt skikkelig kjent med noen enda. Jeg droppa de siste fadderaktivitetene, etter å vurdert å bli med lenge. Håper ikke dette gjør at jeg faller utenfor sosialt.

 

Jeg synes det er litt ironisk at det ikke er det som skjer under forelesningene, men det som skjer mellom og etter forelesningene, som gjør det vanskelig for meg å fullføre utdanning.

 

Jaja, er vel bare å glede seg til mandagen. Jeg får prøve å gjøre det beste ut av det. Jeg må fullføre denne utdannelsen.

Anonymous poster hash: 85c00...241

[Qalmy]

Har det kjipt for tida. Sliter med å holde fokus på ting. Begynner fort å kjede meg. Har mange venner, men føler meg fortsatt ensom. Det går mye i fyll og festing, men det gjør meg ikke lykkelig i lengden.

 

Hvor skal jeg finne noe meningsfullt og varig?

[Cipher Panda]

Har det kjipt for tida. Sliter med å holde fokus på ting. Begynner fort å kjede meg. Har mange venner, men føler meg fortsatt ensom. Det går mye i fyll og festing, men det gjør meg ikke lykkelig i lengden.

 

Hvor skal jeg finne noe meningsfullt og varig?

Gjør noe nyttig for andre, det er en verden full av muligheter.

[AnonymDiskusjon]

 

Begynte på nytt studie i høst, veldig spennende fag! Jeg gleder meg til å lese pensumbøkene og gjøre det bra. Allikevel er jeg ikke sikker på om jeg klarer hele studieløpet ettersom jeg sliter mentalt.

 

Det er en slags sosial angst / depresjon / personlighetsforstyrrelse. Er vel litt sånn med psykiske plager at de kommer hånd i hånd når de først kommer..

 

Studiet begynte så klart med den berømte fadderuka. Jeg presset meg ut av komfortsonen og ble med på litt av hvert. Men jeg takler det ikke bra, det å være sosial så mye. Føler meg mye trist og plages konstant av negative og paranoide tanker (den og den personen liker meg ikke, etc.). Merker jeg har dårlig selvtillit.

 

Nå har skoleåret begynt, og jeg har ikke blitt skikkelig kjent med noen enda. Jeg droppa de siste fadderaktivitetene, etter å vurdert å bli med lenge. Håper ikke dette gjør at jeg faller utenfor sosialt.

 

Jeg synes det er litt ironisk at det ikke er det som skjer under forelesningene, men det som skjer mellom og etter forelesningene, som gjør det vanskelig for meg å fullføre utdanning.

 

Jaja, er vel bare å glede seg til mandagen. Jeg får prøve å gjøre det beste ut av det. Jeg må fullføre denne utdannelsen.

 

Anonymous poster hash: 85c00...241

Vil anbefale deg å fullføre ja... strekke seg langt på det. Hvis man gir opp blir det bare sorgen. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[AnonymDiskusjon]

Skål a gutta. Deilig å være uten arbeid og venner.

 

Nei, hva vil jeg egentlig med dette.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[Untamed74]

 

Begynte på nytt studie i høst, veldig spennende fag! Jeg gleder meg til å lese pensumbøkene og gjøre det bra. Allikevel er jeg ikke sikker på om jeg klarer hele studieløpet ettersom jeg sliter mentalt.

 

Det er en slags sosial angst / depresjon / personlighetsforstyrrelse. Er vel litt sånn med psykiske plager at de kommer hånd i hånd når de først kommer..

 

Studiet begynte så klart med den berømte fadderuka. Jeg presset meg ut av komfortsonen og ble med på litt av hvert. Men jeg takler det ikke bra, det å være sosial så mye. Føler meg mye trist og plages konstant av negative og paranoide tanker (den og den personen liker meg ikke, etc.). Merker jeg har dårlig selvtillit.

 

Nå har skoleåret begynt, og jeg har ikke blitt skikkelig kjent med noen enda. Jeg droppa de siste fadderaktivitetene, etter å vurdert å bli med lenge. Håper ikke dette gjør at jeg faller utenfor sosialt.

 

Jeg synes det er litt ironisk at det ikke er det som skjer under forelesningene, men det som skjer mellom og etter forelesningene, som gjør det vanskelig for meg å fullføre utdanning.

 

Jaja, er vel bare å glede seg til mandagen. Jeg får prøve å gjøre det beste ut av det. Jeg må fullføre denne utdannelsen.

 

Anonymous poster hash: 85c00...241

 

Hei

Jeg sleit også med sånne tanker. Hva om de ikke liker meg etc,Sosial angst(i 25 år)nå er jeg over 40, slitsomt!

Tenk!, hvorfor har jeg slike tanker? Prøv å tenk ,"So what" om de liker meg, Liker du alle ,på skolen?Skal

du ha kontakt med de resten av livet? Gi litt fae....!

Du er verken bedre eller verre enn dem. Slike tanker prøver jeg selv å tenke nå,det hjelper.

Bare sett grenser og hver ærlig mot deg selv og andre,ikke hver flau over å ha slike tanker.

 

Lykke til med utdanningen , det klarer du med glans!!!

[heblilla]

Er vel bare at ingen liker sånne som meg ja. Helt uinteressant, og likegyldighet mot meg. Andre har følelser, og er ikke bare er sort hull.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

Hvis man isolerer seg, blir man sittende fast i en vond sirkel. Selvfølgelig er det ingen som liker deg. Det er jo ingen som kjenner deg. (uten familie muligens)

 

Derfor er det ekstremt viktig at man finner på en aktivitet der man treffer andre mennesker.

Bor du for langt ut på landet til at det finnes sånne muligheter, må du flytte. (men det finnes som regel noe overalt)

 

Den som intet våger, intet vinner.

[AnonymDiskusjon]

 

Er vel bare at ingen liker sånne som meg ja. Helt uinteressant, og likegyldighet mot meg. Andre har følelser, og er ikke bare er sort hull.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

Hvis man isolerer seg, blir man sittende fast i en vond sirkel. Selvfølgelig er det ingen som liker deg. Det er jo ingen som kjenner deg. (uten familie muligens)

 

Derfor er det ekstremt viktig at man finner på en aktivitet der man treffer andre mennesker.

Bor du for langt ut på landet til at det finnes sånne muligheter, må du flytte. (men det finnes som regel noe overalt)

 

Den som intet våger, intet vinner.

Er vel en grunn til at jeg endte opp her

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[heblilla]

 

 

Er vel bare at ingen liker sånne som meg ja. Helt uinteressant, og likegyldighet mot meg. Andre har følelser, og er ikke bare er sort hull.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

Hvis man isolerer seg, blir man sittende fast i en vond sirkel. Selvfølgelig er det ingen som liker deg. Det er jo ingen som kjenner deg. (uten familie muligens)

Derfor er det ekstremt viktig at man finner på en aktivitet der man treffer andre mennesker.

Bor du for langt ut på landet til at det finnes sånne muligheter, må du flytte. (men det finnes som regel noe overalt)

 

Den som intet våger, intet vinner.

 

Er vel en grunn til at jeg endte opp her

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

 

Hva med at alle fortjener en ny sjanse?

Hva med å slutte å se så fatalistisk på livet?

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

Er vel bare at ingen liker sånne som meg ja. Helt uinteressant, og likegyldighet mot meg. Andre har følelser, og er ikke bare er sort hull.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

Hvis man isolerer seg, blir man sittende fast i en vond sirkel. Selvfølgelig er det ingen som liker deg. Det er jo ingen som kjenner deg. (uten familie muligens)

Derfor er det ekstremt viktig at man finner på en aktivitet der man treffer andre mennesker.

Bor du for langt ut på landet til at det finnes sånne muligheter, må du flytte. (men det finnes som regel noe overalt)

 

Den som intet våger, intet vinner.

Er vel en grunn til at jeg endte opp her

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

Hva med at alle fortjener en ny sjanse?

Hva med å slutte å se så fatalistisk på livet?

Sikkert mange som ville gitt meg sjanser, men føler det bare er slik jeg er. At jeg ikke er normal her. Jeg føler meg veldig deprimert for tiden, men det er bare realitetene som har hentet meg inn. Jeg har en konstant smerte gjennom alle dagene. Men på en måte så ser jeg på det som et slags katarsis, fordi jeg kjenner at denne prosessen forandrer meg.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[Lami]

Skulle ønske man ikke hadde Facebook, Snapchat eller Tinder. Så mye drit og hodebry det skaper, ikke minst forbanna trist hvis man er følsom. Livet føles helt tomt til tider. Tar meg for nær av slemme mennesker som ikke er følsom og ikke har et hjerte.

 

For lyst å enda alt på grunn av hvordan _èn_ person var. Men det blir for dumt på annen side ...

Endret 28. august 2017 av Lami

[AnonymDiskusjon]

I ungdomsårene mine utviklet jeg unnvikende personlighetsforstyrrelse, og symptomene har bare blitt sterkere med årene. Er nå i midten av 20-årene og er blitt ekspert på å skyve folk bort og unna, alle sosiale relasjoner jeg har med andre er strippet for ansvar fra min side. Blir mer og mer ensom og alene hvor hvert år som går.

 

Det er ingenting annet jeg har lyst til enn å snakke med folk, henge med folk, få meg kjæreste igjen, være med på ting. Tankene og følelsene mine er bare så sykt i veien for det, ting blir så komplisert så fort, jeg klarer ikke henge med.

 

Går i terapi ukentlig og skal snart trappe opp til oftere. Depresjonen kommer i bølger, humøret mitt er satt permanent på "trist". Har flere selvmordsforsøk bak meg, det har bare bekreftet hvor lite verdi jeg selv syns jeg har innerst inne.

 

Droppet ut av skole, sliter veldig i jobbsammenheng. Det blir bare en ond sirkel. Jeg skylder alt på meg selv, det jeg som er for dum, det er jeg som er for svak, det er jeg som ikke er bra nok for noe.

 

Depresjonen og angsten har vært i meg siden 12 års alderen, de er kjente venner som alltid stiller opp. Personlighetsforstyrrelsen blir bare mer og mer formende for hele meg, snart er jeg bare en diagnose føler jeg. Får håpe ting går bedre når terapien trapper opp.

Anonymous poster hash: aa3db...a1f

[heblilla]

 

 

 

 

Er vel bare at ingen liker sånne som meg ja. Helt uinteressant, og likegyldighet mot meg. Andre har følelser, og er ikke bare er sort hull.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

Hvis man isolerer seg, blir man sittende fast i en vond sirkel. Selvfølgelig er det ingen som liker deg. Det er jo ingen som kjenner deg. (uten familie muligens)

Derfor er det ekstremt viktig at man finner på en aktivitet der man treffer andre mennesker.

Bor du for langt ut på landet til at det finnes sånne muligheter, må du flytte. (men det finnes som regel noe overalt)

 

Den som intet våger, intet vinner.

 

Er vel en grunn til at jeg endte opp her

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

 

Hva med at alle fortjener en ny sjanse?

Hva med å slutte å se så fatalistisk på livet?

 

Sikkert mange som ville gitt meg sjanser, men føler det bare er slik jeg er. At jeg ikke er normal her. Jeg føler meg veldig deprimert for tiden, men det er bare realitetene som har hentet meg inn. Jeg har en konstant smerte gjennom alle dagene. Men på en måte så ser jeg på det som et slags katarsis, fordi jeg kjenner at denne prosessen forandrer meg.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

 

Det høres bra ut. Stå på soldat.

[AnonymDiskusjon]

Det høres bra ut. Stå på soldat.

Svinger mye. Nå bare lurer jeg på hva det er jeg skal stå opp for. Jeg vet ikke hva som feiler meg jeg.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[heblilla]

 

Det høres bra ut. Stå på soldat.

Svinger mye. Nå bare lurer jeg på hva det er jeg skal stå opp for. Jeg vet ikke hva som feiler meg jeg.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

 

Huff nei. Det er ikke lett.. Et sted finnes svaret.