Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Adrax]

Flytt. Jeg gjorde det. Gå på nav og be om hjelp til å flytte pga. din situasjon. Du kan få dekket noe av flytteutgiftene i tillegg til midler til møbler etc.

Endret 28. april 2017 av Adrax

[Myst]

Faen heller, på vei inn i mørk tunnel igjen og aner ikke hvor lang den blir denne gang.. Føler mange dumme impulsvalg er i vente.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er så forfulgt av kinkige timinger, at jeg begynner å lure. Men så er jeg vel litt treg også da.

I dag utenfor en butikk jeg skulle inn: Hadde stanset bilen og lukket såvidt opp døren. Så satt jeg bare og slappet av litt og tenkte litt på noe, før jeg skulle lukke opp og gå ut.
Akkurat da kommer det det en gammel kjenning ut av butikkdøren. Kjente han ikke igjen med en gang, men merket at han kikket litt ekstra bort mot meg og så gikk videre. Da skjønte jeg hvem det var.

Da tenkte jeg at jeg bare måtte fortsette å sitte sånn til han var kjørt, så det så mest ut som jeg ventet, med døra litt på gløtt åpen. Men nå tror han sikkert at jeg hadde unngått å gå ut for å slippe å hilse og snakke med han. Men det var jo ikke det i det hele tatt.
Sikkert rart at jeg blir deppa av noe sånt? Men det er så erketypisk, ting treffer sånn dårlig alltid syns jeg.

Anonymous poster hash: 21812...550

[AnonymDiskusjon]

Jeg vil ikke leve mer.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[Gavekort]

Moderatormelding

Gjennom dialog med NSFF, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra forumbrukere som vurderer selvmord.
Innlegg blir derfor fjernet og vi henviser den eller de som måtte ha reelle tanker om dette, til profesjonell hjelp. Forumbrukerne her inne har ikke nødvendigvis nok kunnskap og forutsetning til å takle en situasjon som dette.

Hvis det er noen av dere her som har tunge tanker eller sitter i en vanskelig situasjon, så finnes det dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 22 40 00 40 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)
Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til søndag 18:30-22:30)
Akutt selvmordsfare? Ring 113
Legevakt: 116 117

Om noen har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg, eller andre i moderatorlaget til diskusjon.no, over personlig melding.

[Delvis]

Vil bare si at det er veldig leit at mange har så ondt. Her i dette rike fine norges land

Men jeg har forståelse for det, for jeg vet det selv at det ikke er enkelt.

[Pliscin]

Hvorfor ødelegger jeg alltid for meg selv. De gangene jeg har lyktes med noe, har jeg lagt i en innsats som jeg ikke er komfortabel med. Det virker som jeg er skapt for å ødelegge alt rundt meg. Jeg vil egentlig bare finne en uendelig god komfortsone, der jeg kan ligge å drømme meg bort til en annen verden. Alt er et slit, å komme seg opp av senga, komme seg på jobb, bare det å tenke, frustrasjon over alt man skulle gjort, alt som gikk tapt. Skulle ønske livet mitt var som en film, noe jeg til tider tenker, bare med en verdig og varm avslutning. Alt er kaldt, varme er noe som må skapes, som krever energi, energi som jeg ikke har. Skulle ønske et vesen kom inn i hjernen min og fortalte meg at alt går bra, i det minste til slutt, og at reisen gjennom livet kommer til å få drypp av gleder.

[Johannes Entenmann]

Vil bare si at det er veldig leit at mange har så ondt. Her i dette rike fine norges land

 

Men jeg har forståelse for det, for jeg vet det selv at det ikke er enkelt.

Penger og rikdom har ingenting med lykke og gjøre. Man kan jo ha så mye penger man bare vil men om man ikke er lykkelig i utgangspunktet har ikke penger mye og si. Arvet 2 mill i 2014 og jeg var da inni i min tyngste periode i livet med tung depresjon Pengene jeg fikk kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Endret 13. mai 2017 av Johannes Entenmann

[AnonymDiskusjon]

Er det egentlig rart at folk har angst for å ta offentlig transport?

 

Satt meg ned på et tomt sete nest bakerst i bussen tidligere idag, og før jeg såvidt hadde fått festet setebeltet ramler det inn fire ungdommer av utenlandsk opprinnelse som setter seg rett bak meg. De spilte musikk fra mobilen og var veldig høylytte. I starten ga jeg blaffen og tenkte bare at ungdom er ungdom liksom, helt til jeg begynner å kjenne beinet til han ene presse seg mot ryggen min. I løpet av turen ble sparkingen bare hyppigere og hyppigere. Samtidig drev alle fire og fniste og kastet papirballer i hodet på meg. Hørte en av de hviske "Haha for en jævla homo" "Sjekk pingla da!" etc. i tillegg.

 

Nå spør du sikkert hvorfor jeg ikke konfronterte dem? Sannheten er at jeg skulle ønske jeg turte, at jeg faktisk turte å stå opp for meg selv som et voksent menneske mot fire 16-åringer. Men nei, det turte jeg altså ikke. Jeg vet dessverre så utrolig godt at en med min fysikk (170 høy) og mangelen på sosiale antenner som følge av Autisme bare hadde blitt overkjørt så til de grader, selv om det bare hadde vært èn person der som hadde plagd meg. Du kan jo tenkte selv hvor vanskelig det blir når det er fire. Da hadde de fått det som de ville, en reaksjon fra han stygge raringen foran oss.

 

Satt for det meste i setet og forsøkte å holde tårene inne, så noen hyggelig busstur kan du banne på at det ikke var. Huff, er i sånne situasjoner jeg depper over de genetiske lottonumrene jeg fikk utdelt. Lurer på om jeg hadde blitt kødda med dersom jeg var en kraftplugg på 2 meter med masse tatoveringer. Men men, de har vel rett i at jeg er en jævla pingle. For det er jeg.

 

 

Anonymous poster hash: 76278...cf8

[Galaxyx32]

 

Er det egentlig rart at folk har angst for å ta offentlig transport?

 

Satt meg ned på et tomt sete nest bakerst i bussen tidligere idag, og før jeg såvidt hadde fått festet setebeltet ramler det inn fire ungdommer av utenlandsk opprinnelse som setter seg rett bak meg. De spilte musikk fra mobilen og var veldig høylytte. I starten ga jeg blaffen og tenkte bare at ungdom er ungdom liksom, helt til jeg begynner å kjenne beinet til han ene presse seg mot ryggen min. I løpet av turen ble sparkingen bare hyppigere og hyppigere. Samtidig drev alle fire og fniste og kastet papirballer i hodet på meg. Hørte en av de hviske "Haha for en jævla homo" "Sjekk pingla da!" etc. i tillegg.

 

Nå spør du sikkert hvorfor jeg ikke konfronterte dem? Sannheten er at jeg skulle ønske jeg turte, at jeg faktisk turte å stå opp for meg selv som et voksent menneske mot fire 16-åringer. Men nei, det turte jeg altså ikke. Jeg vet dessverre så utrolig godt at en med min fysikk (170 høy) og mangelen på sosiale antenner som følge av Autisme bare hadde blitt overkjørt så til de grader, selv om det bare hadde vært èn person der som hadde plagd meg. Du kan jo tenkte selv hvor vanskelig det blir når det er fire. Da hadde de fått det som de ville, en reaksjon fra han stygge raringen foran oss.

 

Satt for det meste i setet og forsøkte å holde tårene inne, så noen hyggelig busstur kan du banne på at det ikke var. Huff, er i sånne situasjoner jeg depper over de genetiske lottonumrene jeg fikk utdelt. Lurer på om jeg hadde blitt kødda med dersom jeg var en kraftplugg på 2 meter med masse tatoveringer. Men men, de har vel rett i at jeg er en jævla pingle. For det er jeg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 76278...cf8

 

Synes ikke du er noen pingle. De var 4 stykker og det kunne fort blitt verre om du hadde sagt ifra. Neste gang kan du jo flytte deg eller om du tør, si at de må slutte å plage deg. Det at du har autisme er en grunn i seg selv at du ikke gjorde noe. Har ikke autisme selv, men sliter med en annen sykdom som gir meg dårlig selvtillit i sosiale situasjoner, så vet litt om hvordan det er tror jeg.

 

Rart ingen andre på bussen reagerte, bussjoføren burde reagert.

[AnonymDiskusjon]

For to år siden var jeg ferdig utdannet ingeniør som ikke fant jobb noe sted i en alder av 23, samtidig som kjæresten min hadde gjort det slutt. Jeg var alvorlig deprimert i nesten et år, full pakke med panikkanfall, psykomotorisk retardasjon og selvmordstanker- og planer. Jeg fikk et årsvikariat som lærer, ble venn med meg selv igjen og har siden hatt en slags konstant opptur. Nå er jeg der igjen at jeg ikke får jobb, det slo meg nettopp at jeg tror faktisk aldri jeg har fått svar på en jobbsøknad, alle jobbene jeg har hatt har jeg fått ved en tilfeldighet eller "via via".

Har siste to månedene alene sendt titalls søknader (noe jeg syns er like vanskelig hver gang), og jeg har for lengst begynt å søke på jobber i hele landet + utlandet, alle slags jobber. Jeg har en stund nå hatt kjæreste, hun er et helt fantastisk menneske. Dessverre bor hun på andre siden av kloden, og jeg har ikke sett henne på lenge. Jeg tar meg selv i å føle at jeg ikke er god nok for henne. Hver dag er det vanskeligere å forstå hva det er hun ser i meg, for i speilbildet av hennes øyne ser jeg ikke noe positivt bilde av meg selv. I tillegg tar jeg meg selv i å misunne henne for holdningene hennes, pågangsmotet hennes, interessene hennes, livet hennes og mulighetene hennes. Jeg antar at dette skyldes en nedgang i mitt eget selvbilde. 

Jeg begynner kort og godt å føle meg litt som en taper igjen, noe som var et kjennetegn på depresjonen min. Jeg frykter at jeg er på vei nedover igjen. Jeg er så.. sliten. På toppen av det hele føler jeg dårlig samvittighet for å synes synd på meg selv, da jeg ve hvor heldig, priviligert og bortskjemt jeg er. Ikke bare sammenlignet med u-land, fattige og allslags ofre verden over, men også med mine "likestilte" og jevnaldrende nordmenn. Jeg kjenner at jeg er grådig, og mest av alt er det slitsomt å aldri vite hva jeg vil, når jeg er så tilbøyelig til å ta innover meg alle andre menneskers ønsker og ambisjoner for sitt liv. Det hele er så forvirrende, valgmulighetene er uendelige og dermed uoverkommelige å ta stilling til. 

Mange ganger føler jeg at jeg kun klarer å holde hodet over vannet fordi jeg siste årene har drevet med yoga og meditasjon. Det er som at jeg kan kjenne skjoldet i psyken min som jeg har opparbeidet, kjenne hvordan det står og rister mot stormen. Og jeg kan bare håpe at det holder når det blåser som verst. 

Uff.. Kanskje ting blir bedre når eksamenstiden er over nok en gang. "This too shall pass." I hope. 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

[Bad Dog]

 

Klarte ikke å dy meg men å svare her. 

 

Jeg er sikker på at du er mye bedre enn det du gir deg selv kreditt for, jeg er sikker på at du ikke er noe taper i det hele tatt. Og selv om vi gjerne har det ekstremt bra i forhold til andre plasser i verden så betyr ikke det at vi ikke skal få lov å synes litt synd på oss selv av og til. 

 

Du har dine verdier sånn som alle andre, som gjør at du er du og gjør deg til en unik og grei kar. Det at du ikke får jobb er jo trist, men det er harde tider. Men gjør det du kan på din side, så har du all grunn til å være glad med deg selv, så lenge du prøver - så har du gjort ditt. Kanskje undersøke og se om det finnes noe finpussing å gjøre på CV'en? Dette går så bra!

 

Nå når eksamenstiden går over, så feirer du et til år som du har klart, et år du klart klart tross litt nedgang, gjerne med noe godt i glasset og vær stolt av deg selv, for det har du all grunn til å være. Det at du kommer deg opp av senga til tross for at du ikke har det så veldig bra, er grunn nok til å være stolt over deg selv.

 

Om du føler deg ekstra nedfor en dag og vil slå av en prat, så lag deg en bruker her, du kan være så anonym du bare vil om du vil det. 

 

Og det er helt sant som du sier, this too shall pass. Jeg har troen på deg, dette skal gå så bra. 

 

Kjør på, bånn gass og aldri gi deg. Jeg kan - og jeg vil.      

 

 

beklager om jeg brøt noen regler på tråden, bare å slette i tilfelle.

Endret 21. mai 2017 av Bad Dog

[RRhoads]

Penger og rikdom har ingenting med lykke og gjøre.

Ikke enig. Fravær av penger kan føre til bekymringer og videre til depresjon.

[FrihetensRegn]

 

Er det egentlig rart at folk har angst for å ta offentlig transport?

 

Satt meg ned på et tomt sete nest bakerst i bussen tidligere idag, og før jeg såvidt hadde fått festet setebeltet ramler det inn fire ungdommer av utenlandsk opprinnelse som setter seg rett bak meg. De spilte musikk fra mobilen og var veldig høylytte. I starten ga jeg blaffen og tenkte bare at ungdom er ungdom liksom, helt til jeg begynner å kjenne beinet til han ene presse seg mot ryggen min. I løpet av turen ble sparkingen bare hyppigere og hyppigere. Samtidig drev alle fire og fniste og kastet papirballer i hodet på meg. Hørte en av de hviske "Haha for en jævla homo" "Sjekk pingla da!" etc. i tillegg.

 

Nå spør du sikkert hvorfor jeg ikke konfronterte dem? Sannheten er at jeg skulle ønske jeg turte, at jeg faktisk turte å stå opp for meg selv som et voksent menneske mot fire 16-åringer. Men nei, det turte jeg altså ikke. Jeg vet dessverre så utrolig godt at en med min fysikk (170 høy) og mangelen på sosiale antenner som følge av Autisme bare hadde blitt overkjørt så til de grader, selv om det bare hadde vært èn person der som hadde plagd meg. Du kan jo tenkte selv hvor vanskelig det blir når det er fire. Da hadde de fått det som de ville, en reaksjon fra han stygge raringen foran oss.

 

Satt for det meste i setet og forsøkte å holde tårene inne, så noen hyggelig busstur kan du banne på at det ikke var. Huff, er i sånne situasjoner jeg depper over de genetiske lottonumrene jeg fikk utdelt. Lurer på om jeg hadde blitt kødda med dersom jeg var en kraftplugg på 2 meter med masse tatoveringer. Men men, de har vel rett i at jeg er en jævla pingle. For det er jeg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 76278...cf8

 

 

Dette var daglig kost da jeg tok skolebussen til og fra ungdomsskolen for ti-femten år siden. De eneste som ble plaget var de som satt stille uten å forsvare seg selv. Tipper det er minst like vanlig i dag også, selv kjører jeg derimot bare bil og har aldri tatt buss siden jeg var ferdig på skolen. Det verste med kollektivt er andre mennesker og det kommer man dessverre ikke utenom.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er så langt nede for tiden at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen jeg kan snakke med annet enn psykologen, og når jeg er hos psykologen sliter jeg med å sette ord på følelsene mine. Dette er et problem jeg aldri har hatt før nå de siste månedene, og jeg har gått til psykologi mange år. Jeg føler at det er ikke vits i å fortelle hvordan jeg sliter for der er ingenting som kan gjøres uansett. Har på en måte gått inn i en gi opp fase der jeg ikke ser noen løsninger. Har vært det jeg vil kalle dypt deprimert siden mandag. Har ikke vært på skolen, men måtte jobbe i helgen og på jobb gikk det ok. Men så snart jeg kom ut fra jobben raste verden sammen. 

 

Er så lei av å mistrives med meg selv. Har hatet meg selv og utseendet mitt helt siden jeg var liten. Alltid avskydd og blitt dårlig av å se mitt eget speilbilde. Nå har jeg forøvrig de siste ukene virkelig tatt tak i livsstilen min, og begynt å spise sunnere, samtidig som jeg har begynt å trene. Men jeg føler meg ikke bedre. Jeg gråter hver eneste gang jeg trener fordi målet mitt virker urealistisk, jeg kan ikke fatte at jeg kan bli tynn og at jeg kan se flott ut. Jeg skal fra 79 kg til 55 kg. Hvordan i huleste skal jeg klare det? Det virker så håpløst, for hver en millimeter på kroppen min er feil, og der finnes ingenting merkbart eller fantastisk eller fint med personligheten min. Jeg er ikke flink til noe, jeg får ikke til noe. Alt jeg prøver på feiler jeg med, uansett hvor lenge jeg prøver. Jeg er virkelig talentløs. Hadde jeg i det minste hatt et flott utseende så kunne jeg kompensert med det og sett på det som et positivt trekk, men jeg er jo ikke det heller. 

Får så dårlig samvittighet når kjæresten kaller meg vakker eller pen. Får lyst til å skrike at han lyver, at han ser meg ikke, han har vrangforestillinger og fortjener mye bedre. Man skal jo føle seg bra når man får komplimenter, men jeg hater det, for jeg vet at alle lyver. Jeg skjønner ikke hvorfor noen føler behovet for å si noe "flott" til noen når de ikke mener det. Er det fordi de vil bli sett på som snille, omsorgsfulle, koselige? Vil de ha komplimenter selv? Jeg er så langt nede nå at jeg vet ikke hva agendaen til kjæresten er. Jeg vil ikke tro vondt om han, for han er verdens snilleste, men han er for god for meg. 

 

Jeg vil mer enn noe annet skade meg, for jeg vet det letter på den verste psykiske smerten. Men så har jeg vært skadefri helt siden en stund før jeg ble sammen med min nåværende kjæreste. Og jeg aner ikke hva reaksjonen hans blir. Jeg orker ikke kludre til forholdet mer enn jeg sikkert allerede gjør. Jeg trenger et eller annet som letter på den psykiske smerten, men der er ingenting - mat, trening, en bra TV-serie, musikk, ingen av delene hjelper. En søt hund eller katt hadde hjulpet, men dyr har jeg ikke. 

 

Jeg hater å ha dårlig samvittighet hver dag for alt jeg spiser. Hater at jeg overanalyserer hver minste ting fra morgen til kveld, hater hvordan jeg stresser med alt som jeg må gjøre og som burde gjøres, hvordan jeg konsekvent bekymrer meg for fremtiden. Hater å føle meg så verdiløs og ubrukelig. Hater å vise meg blant andre mennesker og se hvordan de glor på meg og dømmer meg fordi jeg er feit og ser jævlig ut. For hver gang jeg har sett meg selv i speilet i dag har jeg følt at jeg vokser, og at jeg bare blir større og større for hver dag som går til tross for at jeg prøver så godt jeg kan å gå ned i vekt. Jeg teller kalorier, og jeg gjør det så nøyaktig som overhodet mulig, og jeg går i kaloriunderskudd så og si hver dag. Det har skjedd en glipp noen ganger (1 dag i uken ca), og da eksploderer nesten hodet mitt. 

 

Jeg skulle ønske der var håp for meg, men jeg begynner virkelig å tro at jeg er dømt til å være ulykkelig og unyttig og ubrukelig resten av livet. Jeg prøver så klart å tenke positivt om meg selv, men det er virkelig vanskelig når der ikke er noe positivt. Jeg leker med selvmordstanker ofte, og har gjort det mye i det siste, men selvfølgelig er jeg for pysete. Er redd det skal gjøre vondt, eller at jeg freaker ut slik jeg gjorde for noen år siden når jeg prøvde å ta overdose.

 

Jeg prøver å ikke ha en offerrollementalitet. Jeg vet at jeg selv har skyld i mine egne problemer. Jeg er min største kritiker. Det er ikke synd i meg, slik som jeg ser ut og så tom i pappen jeg er så fortjener jeg jo egentlig ikke bedre. Jeg vil så gjerne slippe. Fy faen så vondt alt er. 

Anonymous poster hash: 43b49...9b0

[SVD]

 

 

Får så dårlig samvittighet når kjæresten kaller meg vakker eller pen. Får lyst til å skrike at han lyver, at han ser meg ikke, han har vrangforestillinger og fortjener mye bedre. Man skal jo føle seg bra når man får komplimenter, men jeg hater det, for jeg vet at alle lyver. 

 

 

Det kan godt hende at han synes du er pen selv om du selv ikke synes det. Ingen har like preferanser må du vite. 

 

Jeg har selv gitt komplimenter til en jente som ikke trodde på meg, men faktum er at jeg syntes det var den peneste jenta i hele verden.

[Taurean]

 

Er det egentlig rart at folk har angst for å ta offentlig transport?

 

Satt meg ned på et tomt sete nest bakerst i bussen tidligere idag, og før jeg såvidt hadde fått festet setebeltet ramler det inn fire ungdommer av utenlandsk opprinnelse som setter seg rett bak meg. De spilte musikk fra mobilen og var veldig høylytte. I starten ga jeg blaffen og tenkte bare at ungdom er ungdom liksom, helt til jeg begynner å kjenne beinet til han ene presse seg mot ryggen min. I løpet av turen ble sparkingen bare hyppigere og hyppigere. Samtidig drev alle fire og fniste og kastet papirballer i hodet på meg. Hørte en av de hviske "Haha for en jævla homo" "Sjekk pingla da!" etc. i tillegg.

 

Nå spør du sikkert hvorfor jeg ikke konfronterte dem? Sannheten er at jeg skulle ønske jeg turte, at jeg faktisk turte å stå opp for meg selv som et voksent menneske mot fire 16-åringer. Men nei, det turte jeg altså ikke. Jeg vet dessverre så utrolig godt at en med min fysikk (170 høy) og mangelen på sosiale antenner som følge av Autisme bare hadde blitt overkjørt så til de grader, selv om det bare hadde vært èn person der som hadde plagd meg. Du kan jo tenkte selv hvor vanskelig det blir når det er fire. Da hadde de fått det som de ville, en reaksjon fra han stygge raringen foran oss.

 

Satt for det meste i setet og forsøkte å holde tårene inne, så noen hyggelig busstur kan du banne på at det ikke var. Huff, er i sånne situasjoner jeg depper over de genetiske lottonumrene jeg fikk utdelt. Lurer på om jeg hadde blitt kødda med dersom jeg var en kraftplugg på 2 meter med masse tatoveringer. Men men, de har vel rett i at jeg er en jævla pingle. For det er jeg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 76278...cf8

 

Du skulle bare reist deg opp og satt deg lenger fremme, med en svært bestemt og litt aggressiv kroppsspråk, hele tiden uten å vise dem et snev av oppmerksomhet. Da maner du ikke til bråk, men du viser dem fremdeles at du ikke respekterer dem. Ikke la utseende eller antall bry deg. Flinke strateger vinner alltid kampene. Og å vinne en kamp uten å slåss er en kunst.

[AnonymDiskusjon]

Den følelsen når du vil ringe guttungen din på bursdagen, men han har ikke lyst til å snakke med deg.

Nok sagt. Anonymous poster hash: 18b40...a87

[L4r5]

Føler for å gi opp snart.

Jeg har vært nede før. Og jeg har kommet meg opp igjen. Men denne gangen veit jeg ikke hvordan jeg skal klare å klatre meg opp. Alt er bare svart.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er kvalm igjen.

 

Anonymous poster hash: de874...963