Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[L4r5]

Fuck denne karusellen av et liv. Hvor kan jeg hoppe av?

[AnonymDiskusjon]

 

Gjør det bra på skolen, trener mye, har gode sosiale evner når jeg er i riktig humør. Min store svakhet er jenter. Er det ei jente som er noenlunde pen på samme fest, eller i samme rom, så føler jeg et voldsomt behov for å bli kjent med henne. Problemet er at jeg blir manisk opptatt av at hun skal like meg, blir megasjalu på all flørting eller snakking mellom henne og andre, selv om jeg såvidt har hilst på henne. Også jenter jeg har datet så blir jeg sykelig sjalu etter bare én date. Jeg blir så opptatt av denne jenta eller flere jenter at jeg mister fokus på å faktisk være med venner.

 

Dette har blitt så ille at jeg, uten unntak, har kommet hjem fly forbannet, gråtende eller dypt trist fra alle fester eller sosiale sammenkomster det siste året. Jeg har ikke draget, og dette tankemønsteret jeg har tillagt meg gjør ikke saken bedre. Flere kompiser som har spurt meg om hvorfor jeg har gjort ulike irrasjonelle ting de siste månedene, som når jeg plutselig stakk hjem fra fest fordi jeg følte meg akutt ensom, gråt på bussen på vei hjem. I dag så har jeg kjent på mange vonde følelser også, da jeg i går på fest observerte jenta jeg likte i intimdans med annen gutt, dem lå sikkert sammen også etter hvert, men hva vet jeg, jeg måtte flykte da jeg ble for overveldet.

 

​Veldig smått problem i forhold til hva mange andre sliter med, men likevel. Er det noen som kjenner seg igjen og har råd å komme med? Har ikke lyst å bli det "trygge valget" som jentene slår seg ned med i 30-årene etter å ha ligget rundt med alle og enhver i 20-årene.

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

 

 

Jeg ville først og fremst tatt fatt i problemene med sjalusi og det som ligger bak. Har du noen du kan prate med om dette? Tenker at det kan bli et problem om du går inn i et forhold også, og det kan skape mye problemer  

 

Anonymous poster hash: 8b2e2...fe9

[Kikert]

*

 

Jeg tror endel kanskje blir vant med å være alene, slik at det krever mye å forandre det tilbake til "vanlige" sosiale behov og evner. Jeg er nok der.

 

Hvis man har et ønske om å forandre ting tilbake mtp. sosiale behov så er man ikke en person som bør være alene. Det er ikke et uoppnåelig mål å "komme tilbake" hvis man føler at man savner det, da har man hvertfall et snev av drivkraft. Det mange gjør feil, etter hva jeg har sett, er å hoppe ut i det i for stor grad. Å dra på massevis av fester og utsette seg for det man ønsker å oppnå med full gass. Ta ting forsiktig er lurt, bli trygg på et fåtall mennesker til å begyne med. Noe så lite som en kaffe en time et par ganger i uken er en god start.

 

Er man en person som klarer og vil leve alene så føler man seg bedre og bedre etterhvert som den sosiale kontakten avtar. Slik er jeg og når jeg tenker på at jeg kanskje vil ha et mer sosialt liv så går det 3 minutter før jeg husker hvor stressende og slitsomt det er for meg.

 

Hvis man vil tilbake så må man huske på at man må venne seg til det, motsatt.vei av tilvenningen av dagens situasjon. Det er vel ikke slik at du ble vant til å være alene i løpet av en dag? Det tar like lang tid å komme tilbake.

Endret 5. mars 2017 av 4 3

[AnonymDiskusjon]

Tok denne MADRS testen, som rangerer hvorvidt man er deprimert, og om mam trenger noe terapi/medikamenter. Scoret 26 på den som vil si jeg trenger samtale-terapi/medikamenter.

 

Etter det ble slutt med damen, har jeg mistet lyst til alt. Jeg har ikke arbeidet med skole siden. Klarer ikke å motivere meg til å jobbe med det. Er care og hadde ikke hatt noe i mot om noe skjedde meg. Er så lei av alt.

 

Anonymous poster hash: f20ee...31b

[AnonymDiskusjon]

 

 

Gjør det bra på skolen, trener mye, har gode sosiale evner når jeg er i riktig humør. Min store svakhet er jenter. Er det ei jente som er noenlunde pen på samme fest, eller i samme rom, så føler jeg et voldsomt behov for å bli kjent med henne. Problemet er at jeg blir manisk opptatt av at hun skal like meg, blir megasjalu på all flørting eller snakking mellom henne og andre, selv om jeg såvidt har hilst på henne. Også jenter jeg har datet så blir jeg sykelig sjalu etter bare én date. Jeg blir så opptatt av denne jenta eller flere jenter at jeg mister fokus på å faktisk være med venner.

 

Dette har blitt så ille at jeg, uten unntak, har kommet hjem fly forbannet, gråtende eller dypt trist fra alle fester eller sosiale sammenkomster det siste året. Jeg har ikke draget, og dette tankemønsteret jeg har tillagt meg gjør ikke saken bedre. Flere kompiser som har spurt meg om hvorfor jeg har gjort ulike irrasjonelle ting de siste månedene, som når jeg plutselig stakk hjem fra fest fordi jeg følte meg akutt ensom, gråt på bussen på vei hjem. I dag så har jeg kjent på mange vonde følelser også, da jeg i går på fest observerte jenta jeg likte i intimdans med annen gutt, dem lå sikkert sammen også etter hvert, men hva vet jeg, jeg måtte flykte da jeg ble for overveldet.

 

​Veldig smått problem i forhold til hva mange andre sliter med, men likevel. Er det noen som kjenner seg igjen og har råd å komme med? Har ikke lyst å bli det "trygge valget" som jentene slår seg ned med i 30-årene etter å ha ligget rundt med alle og enhver i 20-årene.

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

 

 

Jeg ville først og fremst tatt fatt i problemene med sjalusi og det som ligger bak. Har du noen du kan prate med om dette? Tenker at det kan bli et problem om du går inn i et forhold også, og det kan skape mye problemer

 

Anonymous poster hash: 8b2e2...fe9

 

Takker for svar. Dessverre er det bare med fremmede på fylla jeg lufter slike tanker, da tidligere forsøk på å ta opp alvorlige tema med kompiser har blitt møtt med total mangel på forståelse eller evne til å relatere. Tror jeg tenker mer på ting enn de fleste kompiser.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

[Sitronsaft]

Kan være jeg kan kan hjelpe deg litt, anonym over meg, i alle fall tror jeg at jeg kan lytte og forstå. Send gjerne en pm, din identitet er trygg hos meg  

[AnonymDiskusjon]

Jeg forstår ikke hvorfor kjæresten min er sammen med meg. 

 

1. Jeg sliter med skolen, og har veldig høyt fravær

2. Jeg har dårlig selvtillit og et vanvittig dårlig selvbilde 

3. Nummer 2 er fordi jeg rett og slett er forferdelig stygg, og har mange negative trekk ved utseende. Store hengepupper, strekkmerker, arr etter selvskading, mer kroppshår enn hva som er normalt (jeg er etnisk norsk, likevel er jeg hårete som faen)

4. Jeg er uinteressant, jeg har ingen hobbyer eller interesser

5. Jeg har begynt å slite økonomisk, heldigvis har jeg foreldre som hjelper meg mye men dette gjør jo meg også til et uselvstendig menneske 

 

Jeg er så redd for at han skal innse at han fortjener bedre. Jeg hater at jeg ikke er bra nok for han. Og jeg hater depresjon, jeg vil bli frisk, det har gått 9 år nå og jeg trodde jeg hadde gjort fremskritt, men det er nesten slik at når jeg tar ett steg frem så går jeg to steg tilbake også. For et liv 

Anonymous poster hash: 43b49...9b0

[00034343]

*

Endret 9. mars 2017 av Dr. Jones

[AnonymDiskusjon]

For tiden sliter jeg veldig med å finne grunner til å fortsette.

Føler alt i livet mitt rakner foran øynene mine uten at jeg kan gjøre noe med det.

Alt jeg har kjempet meg opp for renner mellom fingrene mine som sand.

Angsten jeg hadde fått sånn nogenlunde under kontroll er tilbake i full blomst og jeg beveger meg knapt utafor døra lenger. Jeg veit ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg veit ikke hva jeg kan gjøre. Jeg veit ikke engang hvorfor jeg skriver dette. Mest for å få det ut tror jeg. Anonymous poster hash: 18b40...a87

[Cutthroat Bill]

Det pleier å hjelpe å få det ut. Og selv om ikke alle alltid får svar, så blir postene her lest.

 

Og jeg kan bare snakke for meg selv når jeg sier dette; jeg vet ikke alltid hva jeg skal svare, og jeg er alltid redd for å såre folk. Jeg leser stadig om mennesker her i tråden som er i situasjoner jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i, og da blir det fort feil om jeg skal prøve å hjelpe. Jeg kunne sagt noe slik som "så, så, det blir bedre," men da fremstår jeg fort som nedlatende, eller som jeg bagatelliserer. Så da ender det ofte opp med at jeg ikke skriver noenting. :/

[AnonymDiskusjon]

Hvis man har et ønske om å forandre ting tilbake mtp. sosiale behov så er man ikke en person som bør være alene. Det er ikke et uoppnåelig mål å "komme tilbake" hvis man føler at man savner det, da har man hvertfall et snev av drivkraft. Det mange gjør feil, etter hva jeg har sett, er å hoppe ut i det i for stor grad. Å dra på massevis av fester og utsette seg for det man ønsker å oppnå med full gass. Ta ting forsiktig er lurt, bli trygg på et fåtall mennesker til å begyne med. Noe så lite som en kaffe en time et par ganger i uken er en god start.

 

Er man en person som klarer og vil leve alene så føler man seg bedre og bedre etterhvert som den sosiale kontakten avtar. Slik er jeg og når jeg tenker på at jeg kanskje vil ha et mer sosialt liv så går det 3 minutter før jeg husker hvor stressende og slitsomt det er for meg.

 

Hvis man vil tilbake så må man huske på at man må venne seg til det, motsatt.vei av tilvenningen av dagens situasjon. Det er vel ikke slik at du ble vant til å være alene i løpet av en dag? Det tar like lang tid å komme tilbake.

 

Jeg har vel mer "moderate" ønsker. Jeg har ingen behov for å dra på fest eller lignende, men hadde vært fint med litt mer kontakt. Jeg har lyst til å treffe en jente, kan jo dra på tur eller hyttetur, det kunne nok vært fint. Men sånn "guttetur" er vel ofte ganske "bråkete", da vil man kanskje ha endel "action" (noe jeg ikke er god på). Kanskje det jeg trenger er en slik "kontaktannonse", men jeg har prøvd sukker.no og der var det veldig fokus på "perfekthet", virket som det var høy "standard" der. Andre, som hadde unger, lurte på inntekten min. Men de fleste kvinnfolk ønsker seg vel unger. Jaja, kunne vært verre dette.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[Bad Dog]

Bruk meg gjerne som en søppeldunk, hiv alt på meg. Trenger du en venn, eller noen å snakke anonymt med så ta kontakt. Vi kan snakke om alt og ingenting om du bare kjeder deg. Jeg dømmer deg ikke, uansett hva det skulle være.

 

Her er en tråd med folk som stiller seg opp som "snakkere." Verdt en titt!

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530

 

Jeg pleide og legge meg helt utbrent etter all grining eller ikke sove i det hele tatt, nå legger jeg meg med et smil og våkner med et enda større et. Jeg har tro på at jeg kan hjelpe andre med og oppnå det samme - ihvertfall gi det et solid try.

 

Lykke til alle sammen. Dere er sterke. Heier på dere alle og enhver

Endret 8. mars 2017 av Bad Dog

[L4r5]

Ligger våken igjen. Veit ikke lenger om jeg ikke får sove på grunn av alle tankene eller om alle tankene kommer fordi jeg ikke har sovet. Fikk to og en halv time på øyet på dagen i går. Hjernen gjør mye rart med deg når du går sånn. Ligger i mørket og stirrer ut i tomme lufta. Stirrer på mønsterene som surrer foran meg i mangel av noe annen stimuli. Jeg er så tom innvendig. Veit nesten ikke lenger om jeg i det hele tatt er i livet. Alt er her livløst og grått. Flytter meg fra ett rom til et annet og så tilbake om og om igjen uten å kunne slå meg til ro med noe. Som fanget i et klaustrofobisk mareritt jeg ikke klarer, eller kan, våkne fra.

[AnonymDiskusjon]

Helt siden barndommen har jeg hatt en opplevelse, av at det er et krav man må oppfylle for å være sosialt bra nok.
Det som er så rart er, at det hjelper ikke om du er aldri så grei, medgjørlig, positiv og alt sånt, så lenge du ikke har dette som kreves i deg.

Problemet er at jeg aldri har skjønt helt hva det er. Merker at jeg mangler det, fordi jeg merker at folk reagerer på det og ser annerledes på meg.
Hvis jeg sier noe som er veldig greit når andre sier det, ser folk bare rart på meg når jeg sier det samme.
Det virker som jeg ikke er "kvalifsert" til å være og si ting, som det er greit at andre er og sier.
 

Anonymous poster hash: 21812...550

[AnonymDiskusjon]

når livet har stått stille de 10 siste årene og ser ut som det sikkert står stille de neste 10 årene også og man egentlig ikke vil mer.

ingen hobby, ingen venner, ingen selvbilde, ingen interesser, jeg bare er uten å egentlig være, så hvorfor fortsette?

jeg vet ikke lengre

 

Anonymous poster hash: f94b2...5fd

[AnonymDiskusjon]

Hvis du er deppa og leser dette så kan du vite med rimelig sikkerhet at du har det bedre enn meg. Kanskje det får deg til å føle deg "relativt" bra, i forhold til meg.

 

"Materielt" sett har jeg det ganske bra, men på innsiden har jeg helst lyst til å fordufte. Beklagelig vis er det jo sånn at vi blir født inn i en familie som vi ikke har "lov" til å forlate før eventuelt de er borte, så da er vi som har det umenneskelig vondt inni oss dømt til å leve ut dette marerittet enten vi vil eller ikke. Syns faktisk synd på meg selv akkurat nå.

Anonymous poster hash: 85c00...241

[AnonymDiskusjon]

Elendige greier... mer er det ikke å si.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[AnonymDiskusjon]

Jeg har ikke lyst til å leve som nå lenger. Jeg orker ikke. Det gjør for vondt. 

Ingen av de alternative rutene jeg kan ta frister noe mer. Hvordan skal man navigere når alle ruter fremkaller smerte? Hvordan skal jeg vite hvilken smerte som er lettest? Hvilken som går over? Hvilken jeg takler best?

 

Jeg står ved et veikryss, og jeg må velge snart, hvis ikke frykter jeg at jeg mister meg selv. 

 

Anonymous poster hash: b509d...a26

[AnonymDiskusjon]

Og så kommer det en dag i morgen. Og en dag etter det. Og en dag etter det. At det aldri stopper. At det aldri blir bra. 

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

[AnonymDiskusjon]

Faen, jeg er ensom. Det er helt umulig med sosialt liv. Det er ingen "treningssak" heller, fordi det er en "kronisk" diagnose.

Anonymous poster hash: d80af...bb6