Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

 

". At man begynner med å legge alt i hendene på NAV,

 

Rettelse: At man IKKE begynner skulle det selvsagt stå.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[Kablam]

 

Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg bare er i starten av 30-åra, så burde fortsatt ha god tid på meg til å gjøre noe, selv om 20-åra ble borte. Men jeg vet ikke... jeg har lyst på kjæreste, men tror ikke noen kan være interessert. Jenter er vel mest interessert i menn som har en plan og vil noe. Jeg er ikke "tøffel", men vet bare ikke hva jeg skal gjøre... vet ikke engang om jeg skal fortsette å bo her jeg gjør. Det er ingenting for meg her. Men det er ingenting for meg andre plasser heller.

 

Har forsøkt universitetsstudier. Har fått noen Aer faktisk. Men jeg har konsentrasjonsproblemer, og jeg får det ikke til mer. Har heller ikke den samme drivkraften som jeg hadde før.

 

Opprinnelig var planen å studere og jobbe med forskning. Det er heller tvilsomt at det er noe håp om det, for å si det slik.

 

Jeg har ingen som helst kompentanse til noen yrker. Noen yrker krever ikke noen spesiell kompetanse, men de fleste er sprekere og raskere enn meg. Jeg har også psykiske problemer knyttet til å være for mye sosial. Jeg blir sliten av det, og jeg har angst.

 

Jeg er fysisk aktiv. Det er da noe. Men jeg har ingen venner eller andre jeg er med. Jeg klarer egentlig ikke holde en samtale med noen.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

 

 

 

Hvis du liker forskning så synes jeg du skal prøve å gå for det, i ditt eget tempo. Du har fått A'er, det er kjempebra! Kanskje det blir lettere å ha en samtale når du er med de som liker det samme som deg? Eller kanskje du kan utveksle etterhvert og få et helt nytt miljø å være i? 

[Nstin]

Du bør ikke gå til NAV først, de lager ofte til f..skap for deg, egentlig fordi de ikke har kompetanse til å skjønne hva slike diagnoser tilsier for de som har de. Ingen er like, og gruppeterpai og pålagt sosialt miljø, kan ofte være det verste de kan utsette deg for.

 

Gå til lege først, og la han henvise deg til en psykolog som viser interesse for deg og forstår og respekterer din personlighet og dine behov. Han eller hun(ps. vær forsiktig med kvinnelige psykologer), kan skrive epikrise som gjør at NAV ikke får anledning til å utsette deg for hva som helst.

Orienter deg litt om hvilke psykologer som har gode skussmål.

 

 

Anonymous poster hash: 21812...550

 

 

Ut av interesse, hvorfor bør man være forsiktig med kvinnelige psykologer?

[AnonymDiskusjon]

Meg som skrev om AAP osv. her for noen innlegg siden.

 

Psykologen og legen min er ok. Begge er faktisk damer, så synes innlegget her svartmaler alt. Begge vil at jeg bare skal jobbe så mye som jeg selv føler jeg klarer og har ikke noen interesse av å presse meg. Har nylig søkt på AAP, så aner ikke hva NAV mener om saken min enda, siden det er så lang behandlingstid på søknad. Når jeg prata med NAV virket de veldig klar på at jeg må følge behandling, evt. opplegg, men at de skal lytte til meg og mine behov. Mulig jeg er naiv men jeg frykter ikke NAV mest og at de skal fucke ting for meg. Legen mente det holdt med bare behandling fremover.

Er mest redd jeg nå hopper ut i litt jobbing og innser at det blir feil/for tungt. Samtidig blir jeg gal av å gå hjemme og la angsten og depresjonen styre meg.

Hele livet er bare kaos.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[AnonymDiskusjon]

Meg som skrev om AAP osv. her for noen innlegg siden.

 

Psykologen og legen min er ok. Begge er faktisk damer, så synes innlegget her svartmaler alt. Begge vil at jeg bare skal jobbe så mye som jeg selv føler jeg klarer og har ikke noen interesse av å presse meg. Har nylig søkt på AAP, så aner ikke hva NAV mener om saken min enda, siden det er så lang behandlingstid på søknad. Når jeg prata med NAV virket de veldig klar på at jeg må følge behandling, evt. opplegg, men at de skal lytte til meg og mine behov. Mulig jeg er naiv men jeg frykter ikke NAV mest og at de skal fucke ting for meg. Legen mente det holdt med bare behandling fremover.

Er mest redd jeg nå hopper ut i litt jobbing og innser at det blir feil/for tungt. Samtidig blir jeg gal av å gå hjemme og la angsten og depresjonen styre meg.

Hele livet er bare kaos.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

 

Ok, men nå syns jeg du skriver en litt annen historie enn din forrige. Jeg oppfattet dt du skrev der, som at det var NAV som hadde "søkt deg inn i et gruppeopplegg" og funnet en jobb til deg, der "du må være mye sosial..".

Det var utgangspunktet for de rådene jeg så relevant å gi deg.

Nå sier du at du knapt har vært i kontakt med NAV enda, og også at de faktisk har lagt vekt på at du bør følge det medisinske behandlingsopplegget. Da stiller det seg annerledes, da er du likevel på et mer riktig spor.

Du kan, etter hva du skriver nå, selv velge om du vil "hoppe ut i litt jobbing". Så lenge dette skjer i samråd med lege og psykolog, syns jeg du skal gjøre det DU vil, basert på det føler blir det rette for deg å gjøre for øyeblikket. 

Er du usikker, men tror på et positivt utfall, ville jeg tatt sjansen på å forsøke.

Føler du derimot at det vil bil ..og forbli feil for deg, ville jeg holdt an, og bare fortsatt gå til psykolog.

Det kan du gjøre i opp til 4 år hvis får AAP, og du og psykologen er enige om det.

 

Hovedårsaken til at jeg råder deg til å være så forbeholden her, og være nøye med å se behandlingsopplegget som mest viktig, er at du har gått ut med, at du har personlighetsforstyrrelse(PF). 

Problemet med PF, er nemlig at det ofte ikke KAN behandles. Det er noe man vil fortsette å lide av i de daglige settinger som faktisk er grunnlaget for at man over tid har fått det. Desto viktigere er det paradoksalt nok å nettopp la "behandlingsopplegget" være det som skal legge premissene for ditt videre daglige liv.

Ikke la deg forblinde av forestillinger om at det er viktig å komme inn i "normale sosiale omgivelser". Er det noe du faktisk trives å være i? Det er sånne ting du bør kjenne på. Om du skal få tilbake en bedre livskvalitet i hverdagen, kan det være avgjørende at du får en situasjon, der du vil kunne stå fritt til å velge dette selv. Det er slett ikke sikkert at det er riktig for deg å være i arbeidslivet i det hele tatt.

Og her kommer min lillefinger om kvinnelige behandlere inn. Der er selvsagt unntak, men kvinner har svært sjelden helt forstand for det jeg antyder her. De har en utpreget forestilling om at 'alle til syvende og sist bør menge seg med alle', delta sosialt, i arbeidslivet og at dette er 'det eneste som kan ses på som positivt for et individ'.

Regner med at det også kan gjelde kvinnelige psykologer. Har aldri vært til kvinnelig psykolog, og det kan jo være at det finnes de som har forståelsen som skal til.

Du må selvsagt gjøre det du selv syns ser ut som det rette for deg. men et råd er altså å fortsette å bare gå til psykolog, til du føler deg sikker på et veivalg. Det virker ikke som du er der enda, du har god tid. Trenger ikke stresse. Du vil jo få AAP, og kan gå på det i 4 år.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[Myst]

[Solregn1]

Jeg elsker å drikke. Jeg elsker å være full. Det er bare da jeg slapper av. Det er bare da jeg orker å møte denne verdenen og alle menneskene i den. Jeg kan bare ikke forstå de som ikke har det sånn. Jeg skulle ønske jeg kunne være full hele tiden! Hvordan i all verden kan man møte all den jævla søpla som er der ute edru? Det skjønner jeg for faen bare ikke

[Solregn1]

Jeg ble født. Det var for faen ikke mitt valg! Jeg hater, hater, hater HATER, HATER, HATER, HATER, HATER, HATER, HATER, HATER, HATER!!!!!!!!!!!!!

[Kablam]

Jeg elsker å drikke. Jeg elsker å være full. Det er bare da jeg slapper av. Det er bare da jeg orker å møte denne verdenen og alle menneskene i den. Jeg kan bare ikke forstå de som ikke har det sånn. Jeg skulle ønske jeg kunne være full hele tiden! Hvordan i all verden kan man møte all den jævla søpla som er der ute edru? Det skjønner jeg for faen bare ikke

 

Njæææ, jeg er edru minst 350 dager i året og trives godt med det.

Men så treffer jeg for det meste på hyggelige nerder da. Det gjelder å finne et fint miljø.

[Johannes Entenmann]

 

Jeg elsker å drikke. Jeg elsker å være full. Det er bare da jeg slapper av. Det er bare da jeg orker å møte denne verdenen og alle menneskene i den. Jeg kan bare ikke forstå de som ikke har det sånn. Jeg skulle ønske jeg kunne være full hele tiden! Hvordan i all verden kan man møte all den jævla søpla som er der ute edru? Det skjønner jeg for faen bare ikke

Njæææ, jeg er edru minst 350 dager i året og trives godt med det.

Men så treffer jeg for det meste på hyggelige nerder da. Det gjelder å finne et fint miljø.

Dette er et mentalt problem og mentale problemer er det ikke bare og knipse så er alt bra. Så en person med mentale problemer tenker ikke likt som en som har det godt med seg selv. Ditt svar er litt sånn at det bare er og treffe riktige føll så er alt bra. Hadde det bare vært så enkelt.

[BuffyAnneSummers]

Selv om du blir holdt tilbake mentalt så hjelper det å prøve, for da vil du fort se at det ikke er så ille alikevel. Det er ingenting annet vi kan si eller gjøre enn å oppfordre hverandre til å være aktiv sosialt og prøve å ha det moro, kan lede hesten til vann men kan ikke tvinge den å drikke, for å si det sånn...

Endret 23. januar 2017 av BuffyAnneSummers

[Johannes Entenmann]

Selv om du blir holdt tilbake mentalt så hjelper det å prøve, for da vil du fort se at det ikke er så ille alikevel. Det er ingenting annet vi kan si eller gjøre enn å oppfordre hverandre til å være aktiv sosialt og prøve å ha det moro, kan lede hesten til vann men kan ikke tvinge den å drikke, for å si det sånn...

Men at noen tror at det og ha et mentalt problem er en enkel ting og ha eller få bort blir helt feil. Det krever en kjempeinnsats selv, jeg gikkselv igjennom et mentalt problem 3-4 år tilbake og det verste jeg visste var at jeg fikk slengt i trynet at jeg overdrev eller måtte skjerpe meg. Det hjelper det ikke og si. Nå etter flere år med jobb med meg selv går alt mye bedre.

[Nstin]

 

Selv om du blir holdt tilbake mentalt så hjelper det å prøve, for da vil du fort se at det ikke er så ille alikevel. Det er ingenting annet vi kan si eller gjøre enn å oppfordre hverandre til å være aktiv sosialt og prøve å ha det moro, kan lede hesten til vann men kan ikke tvinge den å drikke, for å si det sånn...

Men at noen tror at det og ha et mentalt problem er en enkel ting og ha eller få bort blir helt feil. Det krever en kjempeinnsats selv, jeg gikkselv igjennom et mentalt problem 3-4 år tilbake og det verste jeg visste var at jeg fikk slengt i trynet at jeg overdrev eller måtte skjerpe meg. Det hjelper det ikke og si. Nå etter flere år med jobb med meg selv går alt mye bedre.

 

 

Det verste med mentale problemer er at det synes ikke på noen måte. Verste man hører er "jeg forstår". Fordi 99% av alle tilfeller, så gjør de ikke det. Og folk blir sure når man poengterer det, fordi de vil deg jo bare godt, som de sier. Men sannheten er egentlig at de vil deg godt, så lenge det ikke krever noe særlig innsats eller å sette seg inn i hva som faktisk er vondt.

 

Synd man ikke bare kan peke til et brekt bein og si "her er problemet". Mentale problemer virker som et voksende problem.

[BuffyAnneSummers]

'' Men sannheten er egentlig at de vil deg godt, så lenge det ikke krever noe særlig innsats eller å sette seg inn i hva som faktisk er vondt.''

Nå syns jeg du legger mer til hva som faktisk blir sagt, for i de aller fleste tilfeller så er det nok tilfellet at de ikke VET hva de skal si eller gjøre, ikke at de ikke gidder. Det kan være veldig frustrerende for de som prøver å hjelpe men ikke vet hvordan. Blir litt som å bli sint på en kristen for at de sier at de vil be for deg, de mener ikke at du er en hedensk heks som de vil prøve å befri ved å konvertere deg, de ønsker deg godt.

Var i en situasjon som illustrerer dette godt: for noen år siden så ''klikket'' jeg på moren min av flere årsaker, men jeg slappet av når jeg innså at hun ikke VET hva hun skal gjøre. Hun sa rett ut ''Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!! Fortell meg hva jeg kan gjøre!'' og var kjempefrustrert. Jeg fortalte henne hva jeg ønsket fra henne og hva jeg trenger. Hun ga meg det. Nå er forholdet vårt så mye bedre, for hun VET nå.

[Nstin]

'' Men sannheten er egentlig at de vil deg godt, så lenge det ikke krever noe særlig innsats eller å sette seg inn i hva som faktisk er vondt.''

 

Nå syns jeg du legger mer til hva som faktisk blir sagt, for i de aller fleste tilfeller så er det nok tilfellet at de ikke VET hva de skal si eller gjøre, ikke at de ikke gidder. Det kan være veldig frustrerende for de som prøver å hjelpe men ikke vet hvordan. Blir litt som å bli sint på en kristen for at de sier at de vil be for deg, de mener ikke at du er en hedensk heks som de vil prøve å befri ved å konvertere deg, de ønsker deg godt.

 

Var i en situasjon som illustrerer dette godt: for noen år siden så ''klikket'' jeg på moren min av flere årsaker, men jeg slappet av når jeg innså at hun ikke VET hva hun skal gjøre. Hun sa rett ut ''Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!! Fortell meg hva jeg kan gjøre!'' og var kjempefrustrert. Jeg fortalte henne hva jeg ønsket fra henne og hva jeg trenger. Hun ga meg det. Nå er forholdet vårt så mye bedre, for hun VET nå.

 

Legger ikke noe mer i noe som helst. Bare pratet av erfaring. Veldig fint for din del at det har vært tilfelle for deg.  Men for andre så har det vært helt motsatt, slik jeg illustrerte. Mente ikke å si at dette var fakta for alle tilfeller.

[Kablam]

 

Dette er et mentalt problem og mentale problemer er det ikke bare og knipse så er alt bra. Så en person med mentale problemer tenker ikke likt som en som har det godt med seg selv. Ditt svar er litt sånn at det bare er og treffe riktige føll så er alt bra. Hadde det bare vært så enkelt.

 

Jeg er uenig, mitt svar inneholdt ikke setningen "det er bare å gjøre det og det".

Men, å treffe riktige folk er derimot et steg i riktig vei, noe som er bedre enn et steg i feil vei, som er å drikke alkohol hver dag. Det er også feil retning å klage over at "buhuu ingen på forumer har den riktige løsningen for livet mitt, så det er best jeg bare fortsetter i feil retning! De sier at det bare er sånn og slik, men det er ikke det."

 

Ta det beste fra alle gode råd og bruk det som små steg i riktig retning, ikke som en fullstendig løsning. Hvert tips er et tips til et lite steg, men om man tar null steg, så vil man sitte fast.

Endret 24. januar 2017 av Kablam

[Solregn1]

 

 

Jeg elsker å drikke. Jeg elsker å være full. Det er bare da jeg slapper av. Det er bare da jeg orker å møte denne verdenen og alle menneskene i den. Jeg kan bare ikke forstå de som ikke har det sånn. Jeg skulle ønske jeg kunne være full hele tiden! Hvordan i all verden kan man møte all den jævla søpla som er der ute edru? Det skjønner jeg for faen bare ikke

Njæææ, jeg er edru minst 350 dager i året og trives godt med det.

Men så treffer jeg for det meste på hyggelige nerder da. Det gjelder å finne et fint miljø.

Dette er et mentalt problem og mentale problemer er det ikke bare og knipse så er alt bra. Så en person med mentale problemer tenker ikke likt som en som har det godt med seg selv. Ditt svar er litt sånn at det bare er og treffe riktige føll så er alt bra. Hadde det bare vært så enkelt.

Takk

[AnonymDiskusjon]

Tannlege klinikken er blitt helt useriøs. Etter å ha drøyet langt over tiden med å preike galgenhumor
og rå latter(hører dem på lang avstand), bli sluppet inn der tannleger og assistenter tullesloss og løper etter hverandre. En holdt på å løpe rett på meg.
Av og til lurer jeg på hva som skjer med mennesker i dag. Ble lei meg, og er det enda etter to dager.
Vet ikke hvorfor sånt går innpå meg, men det gjør det.

Anonymous poster hash: 21812...550

[L4r5]

Helvetes hode. I natt fikk jeg ikke sove i det hele tatt. Lå bare å tenkte. Tror jeg lå våken til sånn rundt åtte-tiden, tross at jeg hadde tatt både Quetiapine og Sobril.

[Dilemma]

 

Tannlege klinikken er blitt helt useriøs. Etter å ha drøyet langt over tiden med å preike galgenhumor

og rå latter(hører dem på lang avstand), bli sluppet inn der tannleger og assistenter tullesloss og løper etter hverandre. En holdt på å løpe rett på meg.

Av og til lurer jeg på hva som skjer med mennesker i dag. Ble lei meg, og er det enda etter to dager.

Vet ikke hvorfor sånt går innpå meg, men det gjør det.

Anonymous poster hash: 21812...550

 

 

Det der virker rimelig useriøst ja. Jeg hadde vurdert å finne meg en annen tannlege. Greit nok at det skal være lov å ha det gøy på jobben også for tannleger og assistenter, men de aner jo ikke hva slags folk som kommer innom og hvordan de reagerer på det. Veldig uproff oppførsel forran pasient. De gangene jeg går til tannlegen er jeg ikke spesielt høy i hatten. Jeg kan bare forestille meg at jeg hadde krympet meg enda mer dersom tannlegen hadde holdt på sånn, så jeg føler med deg.