Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Jeg hater meg selv. Jeg er definisjonen på et mislykka menneske. Vet jeg har flere muligheter om jeg bare vil, men jeg orker og vil ikke. Klarer ikke se for meg noen bra framtid. Klarer ikke se vitsen med å kjempe og ha det vondt hele tiden. Eller vitsen med mange meningsløse dager. Gå til en meningsløs jobb 90% av tiden og bruke resten på å prøve å ikke kjenne på tomheten. Konstant tomhet som aldri går vekk. Den svir gjennom alt. Hater meg selv, hater legen som liksom skal hjelpe. Flott at hun vil hjelpe, men det går ikke når hun skal fortelle meg hvordan det går. Er bedre hos psykologen, men synes hele opplegget er mest komisk. Det hjelper litt å ha noen å prate med, men er morsomt å sitte og love vedkommende at jeg ikke skal ta livet av meg. Så går vi ut døren, later som om ingenting har skjedd. Sier hade. So what for henne om jeg dreper meg. Det betyr ingenting for henne, eller noen. Er det bare meg som synes det er absurd å sitte og gråte og åpne seg i det ene sekundet, 5 min etterpå er alt glemt og "vi snakkes neste uke". Hun er den eneste som skjønner litt. Så idiotisk å gå rundt og håpe på noe bedre.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

Både psykologen og legen din har brukt mange av sine år på utdanning og kurs nettopp for å hjelpe oss som sliter. De ønsker å hjelpe og de bryr seg, det er jeg helt overbevist om.

 

Du sier at alt er glemt etter du har dratt fra psykologen. Det stemmer vel ikke? Hun husker vel det dere snakker om?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Den ensomste dagen i året. Men samtidig har jeg valgt det selv. Jeg er ikke sosial nok, jeg har ikke og vil ikke tatt initiativ til å finne noen å feire med.

 

Jeg lever godt med å være mye alene og ikke ha noen nære venner. Men det blir vondt om andre påpeker det eller det blir for tydelig. 

 

I dag blir det for tydelig. 

 

 



Anonymous poster hash: 2468d...9b3
  • Liker 3
Lenke til kommentar

 

Den ensomste dagen i året. Men samtidig har jeg valgt det selv. Jeg er ikke sosial nok, jeg har ikke og vil ikke tatt initiativ til å finne noen å feire med.

 

Jeg lever godt med å være mye alene og ikke ha noen nære venner. Men det blir vondt om andre påpeker det eller det blir for tydelig. 

 

I dag blir det for tydelig.

 

 

Det å feire med noen kan bli direkte tragisk også, da... Ble invitert til en ufør person som jeg ikke har besøkt på lenge. Viste seg at personen sin hamstring har blitt mye verre i mellomtida. Så det var skyflet rom i sofaen, men så lite rom at det var vanskelig å bevege seg. Og haugene rundt var dessverre ikke stablet på en bra måte. Så ble oppringt i dag og belært i hvordan en ikke skal komme borti stabler av ting, og iallfall ikke legge noe ved siden av stabelen. Selv om deler av kvelden var kjekk, var det også sterkt deprimerende elementer.

 

Dessuten er det en risiko ved å sitte i bil på hjemveien. Opplevde at en bil plutselig kjørte ut fra en liten gårdsvei, og krysset to kjørefelter mellom mange biler i en 70-sone. Heldigvis gikk det bra. En del gidder ikke å overholde vikeplikten på nyttårsnatta.

Lenke til kommentar

 

en ufør person som jeg ikke har besøkt på lenge. Viste seg at personen sin hamstring har blitt mye verre i mellomtida. Så det var skyflet rom i sofaen, men så lite rom at det var vanskelig å bevege seg. Og haugene rundt var dessverre ikke stablet på en bra måte. Så ble oppringt i dag og belært i hvordan en ikke skal komme borti stabler av ting, og iallfall ikke legge noe ved siden av stabelen.

 

Lurer veldig på om vi har en felles bekjent her. Har han langt hår og skjegg?

 

Anonymous poster hash: 21812...550

Lenke til kommentar

Lurer veldig på om vi har en felles bekjent her. Har han langt hår og skjegg?

 

Nei. Kjenner du også en slik? Med den holdningen er det åpenbart at det både vil være vanskelig å besøke vedkommende igjen, og å komme noen vei med å hjelpe til.

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Legen min ikke var på jobb så en annen lege måtte fornye resepter, så endte det med at denne legen ikke fornyet smertestillende.

 

Jeg er så lei av smerte, og i dag har jeg ikke noe smertestillende.

 

Kjæresten min er også deprimert. Hun har bestemt seg for å være alene, for å finne ut hva hun skal gjøre med livet sitt. Har ikke snakket med henne på flere dager.

 

Jeg vet ikke om jeg vil leve lenger.

Anonymous poster hash: 22b25...fc7


Anonymous poster hash: 22b25...fc7



Anonymous poster hash: 22b25...fc7
Lenke til kommentar

 

Legen min ikke var på jobb så en annen lege måtte fornye resepter, så endte det med at denne legen ikke fornyet smertestillende.

 

Jeg er så lei av smerte, og i dag har jeg ikke noe smertestillende.

 

Kjæresten min er også deprimert. Hun har bestemt seg for å være alene, for å finne ut hva hun skal gjøre med livet sitt. Har ikke snakket med henne på flere dager.

 

Jeg vet ikke om jeg vil leve lenger.

Anonymous poster hash: 22b25...fc7

Anonymous poster hash: 22b25...fc7

 

Anonymous poster hash: 22b25...fc7

 

 

Jeg skal til legen på mandag. For å be om å snakke med en psykolog. klarer ikke å holde på all tristheten og raseriet mer. Men mandag er så lenge til. Vet ikke hvordan jeg skal overleve til mandag.

 

Anonymous poster hash: 22b25...fc7

Lenke til kommentar

Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg bare er i starten av 30-åra, så burde fortsatt ha god tid på meg til å gjøre noe, selv om 20-åra ble borte. Men jeg vet ikke... jeg har lyst på kjæreste, men tror ikke noen kan være interessert. Jenter er vel mest interessert i menn som har en plan og vil noe. Jeg er ikke "tøffel", men vet bare ikke hva jeg skal gjøre... vet ikke engang om jeg skal fortsette å bo her jeg gjør. Det er ingenting for meg her. Men det er ingenting for meg andre plasser heller.

 

Har forsøkt universitetsstudier. Har fått noen Aer faktisk. Men jeg har konsentrasjonsproblemer, og jeg får det ikke til mer. Har heller ikke den samme drivkraften som jeg hadde før.

 

Opprinnelig var planen å studere og jobbe med forskning. Det er heller tvilsomt at det er noe håp om det, for å si det slik.

 

Jeg har ingen som helst kompentanse til noen yrker. Noen yrker krever ikke noen spesiell kompetanse, men de fleste er sprekere og raskere enn meg. Jeg har også psykiske problemer knyttet til å være for mye sosial. Jeg blir sliten av det, og jeg har angst.

 

Jeg er fysisk aktiv. Det er da noe. Men jeg har ingen venner eller andre jeg er med. Jeg klarer egentlig ikke holde en samtale med noen.



Anonymous poster hash: d80af...bb6
Lenke til kommentar

Går til behandling på dps og har personlighetsforstyrrelse. Har søkt om AAP og aner ikke hva jeg går til i nav-systemet. Noen med erfaringer? Har blitt søkt inn på et gruppeopplegg så jeg ikke bare skal gå til vanlige psykologtimer. Så jeg skal få tettere oppfølging. Sliter mye med angst og depresjon, og personlighetsforstyrrelse, til tider selvmordstanker.

Midt oppi dette har jeg fått tilbud om en jobb, ikke full stilling, det ville jeg ikke klart.

Har litt lyst å takke ja og er positiv i det ene øyeblikket, pga. jeg vil ha godt av å komme meg mer ut og få litt mer normale dager.

Så snur jeg plutselig og blir redd og får tusenvis av bekymringer, og jeg må være mye sosial i jobben. Og tenker at kanskje det er nok med all behandlingen.

Føler meg så ustabil og lei. :(

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

Lenke til kommentar

Går til behandling på dps og har personlighetsforstyrrelse. Har søkt om AAP og aner ikke hva jeg går til i nav-systemet. Noen med erfaringer? Har blitt søkt inn på et gruppeopplegg så jeg ikke bare skal gå til vanlige psykologtimer. Så jeg skal få tettere oppfølging. Sliter mye med angst og depresjon, og personlighetsforstyrrelse, til tider selvmordstanker.

Midt oppi dette har jeg fått tilbud om en jobb, ikke full stilling, det ville jeg ikke klart.

Har litt lyst å takke ja og er positiv i det ene øyeblikket, pga. jeg vil ha godt av å komme meg mer ut og få litt mer normale dager.

Så snur jeg plutselig og blir redd og får tusenvis av bekymringer, og jeg må være mye sosial i jobben. Og tenker at kanskje det er nok med all behandlingen.

Føler meg så ustabil og lei. :(

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

 

Du bør ikke gå til NAV først, de lager ofte til f..skap for deg, egentlig fordi de ikke har kompetanse til å skjønne hva slike diagnoser tilsier for de som har de. Ingen er like, og gruppeterpai og pålagt sosialt miljø, kan ofte være det verste de kan utsette deg for.

 

Gå til lege først, og la han henvise deg til en psykolog som viser interesse for deg og forstår og respekterer din personlighet og dine behov. Han eller hun(ps. vær forsiktig med kvinnelige psykologer), kan skrive epikrise som gjør at NAV ikke får anledning til å utsette deg for hva som helst.

Orienter deg litt om hvilke psykologer som har gode skussmål.

 

 

Anonymous poster hash: 21812...550

Lenke til kommentar

''Du bør ikke gå til NAV først'' - beklager men dette er en veldig dårlig idè. Dårlig kommunikasjon med NAV fører ofte til en dårligere hverdag for brukerne, rett og slett fordi når man er på AAP eller i systemet så må du jobbe med det, ikke mot det. Når det er sagt så er ikke NAV lovpliktig til å informere deg om alle dine rettigheter, så du må spørre og grave som bare faen til du får svaret ditt.

Lenke til kommentar

 

''Du bør ikke gå til NAV først'' - beklager men dette er en veldig dårlig idè. Dårlig kommunikasjon med NAV fører ofte til en dårligere hverdag for brukerne, rett og slett fordi når man er på AAP eller i systemet så må du jobbe med det, ikke mot det. Når det er sagt så er ikke NAV lovpliktig til å informere deg om alle dine rettigheter, så du må spørre og grave som bare faen til du får svaret ditt.

 

 

Er ikke sikker hva du mener nå, men ingen sier at det skal være "dårlig kommunikasjon". At man begynner med å legge alt i hendene på NAV, og la de ta styringen med hvordan løpet for "deg" skal være, er ikke det samme som å "jobbe mot" dem eller "systemet".

 

Hvis man har lidelser(som den foregående skribent tydelig påpekte å ha), er det en bedre idé å begynne kommunikasjonen med de som har fagkompetanse i forhold til problemet ditt. I dette tilfellet lege og psykolog.

Går man til NAV først, kan man meget lett komme i skade for å bli utsatt unøvending frustrasjon, som følge av nettopp innkompetente(om aldri så velmenende) råd og tilretteligging, som kanskje kan vise seg å være helt feil innfallsvinkel for den det gjerlder. Noe jeg mistenker har vært tilfellet her, basert på hvordan det ble framstilt. 

Tro meg, jeg har vært gjennom det, og har erfaring med hva jeg snakker om.

 

 

Anonymous poster hash: 21812...550

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...