Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Har master i informatikk ved NTNU, og alle andre IT-studenter har fått jobb bortsett fra meg!

 

Må alltid bort forklare hvorfor jeg ikke har fått relevant jobb til alle jeg møter, noe gjør meg enda mer deprimert!

 

Hater livet!

Anonymous poster hash: e6f9e...07c

[Emancipate]

 

 

Må alltid bort forklare hvorfor jeg ikke har fått relevant jobb

Hva er i veien med å gi den egentlig årsaken? Eller "Hvem er Louie?"

[Datasmurf]

Mormor er døden nær, og jeg vet ikke om jeg vil reise ut for å være med henne eller ei. Jeg har vært nær henne hele livet, men jeg får angst av døende og syke mennesker. Da moren min lå på sykehus for en del år siden, klarte jeg aldri å komme meg på besøk. Jeg tror det har noe med det å være der da farfar døde. Han gikk fra å være en sterk mann som plutselig skrumpet inn og gav opp, og det gjorde så sterkt inntrykk på meg, at jeg siden ikke har klart å være nær døende folk. På én side vil jeg være hos mormor, men på den annen side kjenner jeg allerede alle unnskyldningene som bygger seg opp inni meg for hvorfor jeg ikke skal være der. Som at jeg må jobbe (nei, det må jeg ikke, jeg kan få fri når jeg vil og så lenge jeg vil med en gyldig grunn som dette) eller at jeg må passe på kattungen (jeg kan ta henne med meg og kjøre i tre - fire timer, selv om hun absolutt ikke liker det), men likevel … Jeg kommer til å være i kirka og bære kista, og sannsynligvis holde tale i gravølet, men jeg klarer ikke tanken på å være der rett før hun dør.

 

Hun er min siste gjenlevende besteforelder (farmor døde i januar), og jeg burde virkelig være der sammen med den minste søsteren min og foreldrene mine, men … Jeg klarer det bare ikke.

Endret 6. desember 2016 av Datasmurf

[Delvis]

Syns også det er vanskelig å besøke syke og dødende mennesker. Men det er fordi jeg har så grasale problemer med å si slike ting man skal si i sånne situasjoner. Det blir som å ta på seg en kappe og spille for galleriet, for jeg er ikke en sånn som snakker sånt.

Kanskje feil å si det, men det føles så vanvittig teit.  

[Cutthroat Bill]

Var til samtaleterapi igjen i dag, men det gikk veldig dårlig. Jeg kjenner jeg blir mer og mer apatisk og likegyldig, og har bare lyst til å gi opp. Jeg er så ødelagt at jeg virkelig ikke har noe tro på at det kan repareres.

Den vonde perioden fra i sommer er i ferd med å gå over, men det var nesten bedre da, for da kjente jeg ihvertfall noe. Nå er det nesten slik at jeg ønsker å ha det vondt igjen. Hva kaller man noe slikt? Psykologisk selvskading?

[AnonymDiskusjon]

Aner ikke hva man skal kalle det, mem kjenner meg veldig igjen. Story of my life. Spesielt nå som jeg prøver å gå på medisiner og ikke kjenner på noe særlig annet enn likegyldighet og trang til å sove og drite i at livet mitt går til helvete foran øynene mine.

 

Jeg har visst unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jippi. Godt med en forklaring annet enn "du har angst/nevrose/depresjon i det minste.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[Overmoden2.0]

Gruer meg til i morgen. Jævlig spent på hva legen er villig til når det kommer til å legge meg inn. Håper iallefall han ka finne en plass til meg for helga iallefall. Stresser allerede nå over helga. Faens drittliv

[Datasmurf]

Jeg er besteforelderløs.

[Cutthroat Bill]

Kondolerer.

[Overmoden2.0]

Jeg er besteforelderløs.

<3

[Overmoden2.0]

Fikk ikke noe innleggelse. Men fikk vival sol beroligende, Sobril for å sove (for jeg sovner av Sobril og jeg tar angstdempende før jeg sovner så det var to fluer i en smekk) og øking i antidepressiva. Har gått fra moderat deprimert til alvorlig deprimert. Og fra 50% arbeidsufør til 100% pdd iallefall. Og fått henvisning til psykiater. Og det er snakk om å finne ett dagtilbud til meg.

[AnonymDiskusjon]

Endelig blir jeg hørt. Endelig blir jeg ufør. Endelig kan jeg slutte å prøve som samfunnet mener jeg burde, og prøve en annen rute enn via psykologer, piller og crappy 'tilbud' fra nav som det aldri blir noe av. Endelig fjernes ett av mine største stressmomenter.. nært samarbeid med nav. 

For første gang på flere år ser jeg lyset i enden av tunnelen, og fy faen som jeg gleder meg til å komme meg dit!

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[BuffyAnneSummers]

Finn ett sted som er godt å ligge på. Du kommer nok til å slukne veldig snart.

[Cutthroat Bill]

Fikk besøk av noen jeg kjenner i dag, og det eneste jeg klarte å tenke på var vennen fra i sommer som jeg mistet kontakten med. Tror ærlig talt det er mer ensomt å være i feil selskap enn å være alene.

[Myst]

Føler meg så forlatt og alene. Er så trist å vente på respons fra folk som bruker evigheter på å svare tilbake.

 

Tillegg begynner eksamenene og har ikke forberedt meg en dritt, av ymse årsaker. Bryr meg ikke om noe som helst lenger; ikke sosialisering, ikke studier, ikke livet. Er så lei av alt. Ultimate steget forbir også bare med tankene siden det innebærer egne forberedelser og prosesser. Er bare en PC-zombie som fordriver dagene med hjerneløs underholdning og soving. Føler at jeg ikke duger til noe som helst lenger og helt mislykka. Er ikke lett eller i stand til å starte noe nytt når man er såppass gammel heller.. Har gitt opp nesten alt, bare eksistensen som er igjen.

[kokkohue]

Jeg har funnet en trøst i stillheten. Jeg har skaffet meg en hobby! Livet er fremdeles tungt som faen, men jeg har funnet ut at bare jeg gjør noe jeg liker, noe som gir meg glede. Jo, da glemmer jeg for en skakket stund all jævligheten som har opparbeidet seg i mitt mørke sinn. Og jo mer jeg holder på med det jeg setter pris på, jo mer glemmer jeg og distanserer jeg meg fra det som plager meg. Noen dager virker deppingen totalt fraværende, som et fordums gufs fra den evige glemsel. Jeg kan til og med smile og le igjen!

Flink gutt   vær flink og litt smart så blir livet lettere..

[Cutthroat Bill]

Så forferdelig trist alt er. Får ikke sove fordi jeg bare gråter. Føler jeg har kjørt meg fast, og ikke kommer videre.

[Budeia]

Mormor er døden nær, og jeg vet ikke om jeg vil reise ut for å være med henne eller ei. Jeg har vært nær henne hele livet, men jeg får angst av døende og syke mennesker.

 

Det står i en brosjyre fra sykehuset at en kan velge å ikke se den døde personen... Men som nær slektning kan en tydeligvis ikke velge å ikke møte opp-

Dette er en mangel på logikk. Hvis en først har vært til stede i den stunden personen dør, kan en jo ikke senere velge bort å ha sett den avdøde personen??

Fra helsevesenets side vil de sikkert forsikre seg om at slektninger ikke angrer senere. Men det kan avgjort bli for mye press, og gi en følelse av å bli forfulgt av helsevesenet (atter en gang). Har tidligere sett en avdød slektning, og det bildet har satt seg fast på netthinna for alltid. Tross alt er det de som skal/må leve videre som må avgjøre hva som er best for dem.

 

Rett nok kan det være et pluss dersom slektningene føler at den døende blir hentet av engler... men slektningene må da likevel leve videre med synet av den avdøde på netthinna. Kanskje ikke noe problem hvis slektningene er overskuddsmennesker.... Men dersom en allerede sitter i flere livskriser kan det etter min mening være greit å velge vekk. Om du googler lit de parade, er det bilder av bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Grieg som lå på likstrå i sin tid og ble avfotograferte.

[00034343]

*

Endret 14. desember 2016 av Dr. Jones

[Datasmurf]

I dag begravde vi mormor. Jeg holdt fint frem til den yngste søsteren min holdt talen sin i kirka. Da sprakk jeg, og siden har jeg egentlig bare vært nede. Jeg har holdt en fasade oppe (for store gutter gråter ikke og annen svada, antar jeg) i over en uke, og i dag sprakk den. Et par ganger. Men jeg fikk den opp igjen. Jeg vet ikke om jeg burde ha gjort det, få den opp igjen altså. Kanskje det hadde vært greit bare å gråte ut sammen med de andre, men jeg er ikke sånn. Jeg fungerer ikke så godt sammen med andre.

 

Nå etter gravølet sitter familien sammen i stua, men samtidig har jeg isolert meg med laptop og hodetelefoner, og ignorerer de andre. Det er det nærmeste jeg kommer å være for meg selv her. I alle fall i et rom hvor jeg ikke fryser til en istapp i en faderlig fart.

 

Jeg føler tungsinnet krype over meg, selv etter å ha skrevet ut følelsene mine i det vi kom tilbake fra gravølet og fått lastet opp gamle videoklipp av henne, og et bilde jeg laget til henne for mange år siden.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal føle. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg trist, og glad, og tom. Antar jeg. Jeg vet ikke. Føler at jeg bare rabler i vei.