Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Cutthroat Bill]

Er så sliten av å være ldelagt av dårlig selvtillitt pga medfødt crap selvbilde og mobbing. Å ha kastet bort 20 årene på å isolere seg for å unngå det man er redd for. Å gå inn i 30 årene og innse at tiden er tapt, og når en skal begynne å bevege seg i samfunnet, så mangler en både mentale og sosiale ferdigheter.

Jeg ser på alle folkene som har livsglede og som uanfektet kan holde en samtale gående og distansen mellom meg og dem blir større og større.

Kjenner meg veldig igjen i dette. For tiden går jeg på et aktivitetsprogram på DPS. Der får jeg hjelp med forskjellige oppgaver, om jeg skulle ønske det. F.eks. hjelp med NAV, leilighet, eller andre ting som jeg synes er vanskelige. Vi går turer, og har forskjellige aktiviteter som ballspill, trening, svømming, kreativ, musikk og mer til. Og jeg lærer også å være mer avslappet rundt andre mennesker. Man trener på å være sosial, rett og slett. Og det fungerer. Det tar tid såklart, men jeg synes det har blitt skikkelig kjekt. Hender ofte jeg sitter igjen lengre enn jeg trenger, bare fordi jeg synes det er fint å ha folk rundt meg. Kanskje det er noe du kunne tenkt deg å prøve?

Endret 6. november 2016 av Cutthroat Bill

[Opp_fra_avgrunnen]

Jeg håper virkelig jeg begynner å føle meg bedre snart. Er så ufattelig lei av å være nedstemt og gråte hele dagen. Har perioder innimellom hvor jeg kan føle meg bra, men det varer så kort. Lurer på om jeg skal fortelle noen av kompisene mine om det jeg sliter med, for det er så vanskelig å gå gjennom dette alene.

Jeg tenker at det er viktig å ha noen å snakke om slike ting med. Men det er ikke alle som er flinke til å være støttende når man åpner seg om psykiske lidelser. Jeg ville tenkt gjennom hvem av kompisene dine som vil egne seg best, og så åpne seg for ham.

 

En annen ting: å komme seg ut av psykiske lidelser kan ta tid, men det går mye lettere når man aksepterer akkurat det (at det tar tid). Sett deg et mål om å få det bedre i løpet av noen år, for da føles ikke de kortsiktige nedturene så vondt.

[Opp_fra_avgrunnen]

Så hva gjør man da, når man har fått til det meste man har bestemt seg for, men fortsatt ikke har livslyst?

Når det eneste man ønsker er å sovne?

For all del, jeg lider på ingen måte av noe akutte "motløse" tanker.

Jeg har vokst opp med det, det har alltid vært en backup. "Hvis dette faller i fisk, så kan jeg jo alltids dø."

Tanken har gnagd seg inn i hjernebarken over så mange år nå, at det føles aller mest som en trygg havn.

Jeg har alt gående for meg. Allikevel har jeg bare lyst til å sove. Jeg er så sliten og det går aldri over.

 

Anonymous poster hash: b509d...a26

Du beskriver mer eller mindre identisk situasjonen min for noen år siden. Men det er definitivt mulig å få det betydelig bedre.

 

Finn ut hva som gir deg energi, hva som gjør deg entusiastisk, og fokuser på dette. Det er ikke alltid lett, fordi depresjonen forteller deg at det er ingenting, men det er sannsynligvis ikke sant. Grav dypere, virkelig let hardt etter det som kan gi livet ditt mer mening.

[Kikert]

Kjenner meg igjen i altfor mange av innleggene her

 

Det viktigste jeg gjorde (det første man må gjøre etter min mening) for å mer eller mindre komme meg ut av livet med depresjon og selvmordstanker var å akseptere meg selv og livet mitt. Når jeg kom til det kritiske punktet at enden var faretruende nær så gikk det opp et lys for meg, jeg er meg og problemene er en del av meg, jeg er syk og får ikke gjort noe med det, jeg godtar meg selv og situasjonen.

 

Når jeg da fikk et mer avslappet forhold til hvordan ting var så klarte jeg å se forbi problemene i større grad, det var en lettelse, og istedenfor å la problemene styre så styrte jeg meg selv rundt dem. På en måte som å lære seg å leve hvis man får amputert armen.

 

Etter det så klarte jeg å ta tak i ting, et lite skritt av gangen. Jeg fikk inn rutiner, små ting som å fikse meg en kaffekopp på morgenen. Bare små ting som det gjorde at jeg fikk følelsen av kontroll, jeg styrte endelig skuta. Depresjon, apati, hat, oppgitthet, selvmordstanker, etc. ble håndterbart.

 

Jeg har fortsatt problemer selvfølgelig med tilbakefall, men de verste periodene varer mye kortere og blir kortere for hver gang. Er en del opp og ned, men svingene er ikke så krappe som før.

 

Vanskelig å beskrive de greiene der så jeg håper det er ca'ish forståelig, er en del "i mange på bedre ord" i det jeg skrev. Kanskje ikke til stor hjelp, men hvertfall et eksempel på at det er mulig å leve og få et liv som er håndterbart.

 

PS; Tok meg ca 15år å komme dit jeg er nå.

[Muggkaare]

Ganske fantastisk hvordan livet ser ut til å være på vei akkurat dit du ønsker det, for så å falle i knas like etterpå. Jeje. 

[Kikert]

Ganske fantastisk hvordan livet ser ut til å være på vei akkurat dit du ønsker det, for så å falle i knas like etterpå. Jeje. 

 

Problemet der er at folk ofte har for store ønsker og for store forventninger. Ikke forvent noenting, er bedre å bli stolt enn å se ting blir vekk i horisonten. Det er jo hele poenget med å akseptere seg selv, livet sitt og situasjonen man befinner seg i

 

Vær klar for tilbakefall, gudene vet at jeg har hatt nok av dem.

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror ikke jeg klarer å komme meg ut av det denne gangen. Jeg tror det har gått for langt. Jeg har aldri følt meg så likegyldig som jeg gjør nå. Bryr meg ikke om konsekvensene. Klarer så vidt å gå komme meg opp av senga lengre.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[Overmoden2.0]

Kan ikke forvente at noen kan elske meg, når ikke en gang mamma gjør det

[L4r5]

Foreldre kan av og til være noe dritt. Men jeg har en følelse av at du overdriver litt. Hu er nok glad i deg.

[Delvis]

Sånn som moren min, bevisst prioriterer søster og at hun skal komme foran med absolutt alt. 
Spesielt hvis vi begge er der, skal hun åpenlyst demonstrere det.  Men jeg bryr meg ikke

om det lenger. Nekter å la det provosere meg mer.

Endret 9. november 2016 av Delvis

[Overmoden2.0]

Foreldre kan av og til være noe dritt. Men jeg har en følelse av at du overdriver litt. Hu er nok glad i deg.

Kan være, det dukket bare opp nye trusler idag, og jeg får skylda for alt, så det får meg til å tvile. Sist gang var det min feil om hun tok livet sitt, idag var det min feil om min stefar gjorde det. Hvem sier sånt til noen de er glad i?

[BuffyAnneSummers]

Jeg har fått skylden for at en søster selvskadet seg selv, jeg får også skylden hvis noen av søstrene mine uttrykket ett ønske om å ikke være religiøs. Ikke ta det så alvorlig vil være mitt råd, mammaer er mennesker som dessverre kan begå feil de også, hun er nok ikke klar over at det sårer deg så.

[Myst]

Atter en trist dag med tristhet og null lyst til å gjøre noe. Selv ikke spill og serier gir meg glede i dag.

[Emsal]

Får ikke til å registrere meg som developer på google, er så jævlig irriterende når ingen kan hjelpe -.-

[jegeringenhvemerdu]

.

Endret 4. desember 2016 av bleue

[Cutthroat Bill]

Dette vil gjøre deg godt i det lange løp. Å utebli fra timen nå vil bare gjøre det vanskeligere senere. Du har uansett ingenting å bekymre deg for. Uansett hva du sliter med så har legene og psykologene sett det før, så det er ingenting du trenger å skjems over. Og de vil deg faktisk godt, det er tross alt derfor disse menneskene har valgt nettopp slike yrker.

Forresten, du sier at du har fortalt din mor om dette; betyr det at dette er noe du har tatt initiativ til på egen hånd?

Endret 13. november 2016 av Cutthroat Bill

[Overmoden2.0]

Nervene mine er så slitt. Vet ikke hvor mye mer jeg orker.

[Solregn1]

Hva gjør jeg, når jeg overhodet ikke har noen som helst tro på at jeg noensinne kan få det bra?

[Poor Leno]

Jeg siterer Klovner i Kamp fra sangen "Ja vi elsker".

 

"For selv om høst blir til vinter og håpet fryser, må det igjen bli vår".

 

Selv om det føles håpløst ut akkurat nå vil ting forandre seg. Holdt ut. Jobb med deg selv. Søk råd hos de som kan hjelpe. Det tar tid, men det blir bedre.

[L4r5]

Hva gjør jeg, når jeg overhodet ikke har noen som helst tro på at jeg noensinne kan få det bra?

Holder ut til i morgen. Så holder du ut en dag til. Repeter til det hjelper.