Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Yvonneyvonne]

Er det noen som har erfaring med å være student og slite psykisk? Jeg kommer meg ikke ut av denne dritten med det første og jeg henger allerede etter av flere grunner, bl.a. pga. det er så mye angst og uro så det er umulig å få konsentrert seg. Men nå om dagen føles alt så håpløst og jeg blir likegyldig til hele studiet og alt i livet. Vurderer å hoppe av og få meg en jobb der jeg kun har den å tenke på og evt. prøve igjen senere. Noen som vet hvordan det er å bli sykemeldt som student?

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

Noen ganger trenger vi bare en liten pause. Og eller noen som kan hjelpe oss med å holde motivasjonen oppe. Du har kommet så langt nå og det har du gjort med egen styrke ? You can do this.

 

Husk at uansett hvor du er så følger det psykiske deg. Da spørs det om ikke det er psyken du skal jobbe med og ikke at du trenger å droppe studie?

 

Jeg vet det er tøft, men din framtidige deg vil takke deg en dag. Jeg lover ?

[AnonymDiskusjon]

Føler at jeg ikke passer inn noe sted. Har noen få venner fra vgs og én fra tida etter, men jeg føler vi får mindre og mindre til felles og at vi egentlig bare er venner fordi vi hadde ting til felles før. Bryr meg også mindre om dagligdagse ting som småprating, noe som fører til utallige kleine situasjoner med folk jeg ikke kjenner særlig godt, det være seg på jobb, skole eller selv de jeg leier hos. Psykolog eller medikamenter er etter det jeg forstår ikke å anbefale, så det er vel bare å vende seg til at livet ikke kan bli bra for alle.

Anonymous poster hash: 85c00...241

[Cutthroat Bill]

Jeg håper virkelig jeg begynner å føle meg bedre snart. Er så ufattelig lei av å være nedstemt og gråte hele dagen. Har perioder innimellom hvor jeg kan føle meg bra, men det varer så kort. Lurer på om jeg skal fortelle noen av kompisene mine om det jeg sliter med, for det er så vanskelig å gå gjennom dette alene.

[AnonymDiskusjon]

Jeg skulle ønske jeg hadde en venn som spurte hvordan det går. Jeg skulle ønske jeg hadde en venn som startet samtalen. Jeg skulle ønske jeg hadde en venn ...

 

Livet var bra for to-tre års siden. Etter det har livet vært som krakket på Wall Street - bare gått nedover. Gikk fra mye bra venner til ingen venner. Hvis en skala på 100% representerer venner, så var 50% gutter og 50% jenter.

Når jeg fikk meg kjæreste forsvant prosentdelen med jenter. Kjæresten hatet at jeg snakket med jenter.

Etter VGS forvant resterende 50% med gutter, like fort som en bryter som ble skrudd av. Ikke interessert i å være sammen mer eller snakke sammen.

Jeg har begynt å tenke på hvordan de reagerer hvis jeg ikke eksisterer mer. Bryr de seg da.

 

Gikk fra bra liv med gode venner til dårlig liv med ingen venner. Hater det, trodde studere skulle skaffe fler venner, men der tok jeg feil. "Venner" nå er de man sier hei og hade til. Orker ikke dette mer. Jeg er 21 år gammel.

 

Anonymous poster hash: f20ee...31b

[Lami]

Jeg håper virkelig jeg begynner å føle meg bedre snart. Er så ufattelig lei av å være nedstemt og gråte hele dagen. Har perioder innimellom hvor jeg kan føle meg bra, men det varer så kort. Lurer på om jeg skal fortelle noen av kompisene mine om det jeg sliter med, for det er så vanskelig å gå gjennom dette alene.

Hvorfor er du nedstemt og gråter hele dagen? Er det mulig å "fjerne" det som gjør deg nedstemt?

Det kan være lurt å fortelle en du kan stole på, om dette. Som du sier er det vanskelig å gå gjennom tøffe perioder alene. Forteller du det til en av dine venner kan han eller hun være med å hjelpe deg gjennom disse periodene og få det til å bli flere gode perioder og færre dårligere. Det å ha noen å fortelle det til letter flere kilo fra skuldrene dine.

[Cair Paravel]

Har det så vondt i hjartet mitt. Føler på eit intenst fråver av Gud. Er redd for fortapinga, men gir aldri opp håpet. Inga makt i denne verda er sterkare enn Guds kjærleik i Kristus Jesus. Einast han er mi borg til frelse.

[Delvis]

 Føler på eit intenst fråver av Gud.

Er ikke en Kristen jeg, tror jeg da. Hvertfall ikke etablert i en overbevist tro, men kan være litt en bedemann til tider.

 

Men jeg trekker ofte og gjerne fram Inge Lønnings ord i dette video-intervjuet, når det er snakk om fortvilelse. Og "Fraver av Gud" er noen han kommer inn på der. Link. Video nr 4 litt nede på siden. Fra ca 9.30 minutter ute i videoen, der han snakker om egne depressjoner som Kristen. Og nevner ting som "nærvær i fraværet"

[Laserbeam]

Jeg orker ikke mer. Ble lagt inn på Lier i går. Er møkk lei alt. Måtte 4 politifolk for å stoppe meg fra å skade meg selv i går, og for at situasjonen ikke skulle eskalere seg. De redda livet mitt for å si det sånn..

[Laserbeam]

Jeg orker ikke mer. Ble lagt inn på Lier i går. Er møkk lei alt. Måtte 4 politifolk for å stoppe meg fra å skade meg selv i går, og for at situasjonen ikke skulle eskalere seg. De redda livet mitt for å si det sånn..

Er hjemme igjen nå. Får ekstra tilsyn og oppfølging de neste ukene fra personalet der jeg bor. Jeg bor i en døgnbemannet omsorsorgsbolig, via Team for psykisk helse i kommunen, så jeg er "trygg" sånn sett.

 

Føler meg ganske sliten, og føler på en ganske dyp tomhet på en måte.

Legen jeg pratet med i dag (på Lier), sa at jeg sliter med en dyp depresjon, da jeg er konstant utslitt og utmattet, siden jeg ikke har så mye glede av ting som, dataspill, filmer, serier osv lengre, det er veldig variabelt med matlyst, noen dager spiser jeg mye, andre dager ikke noe i det hele tatt. Jeg velger heller å legge meg nedpå noen timer enn å spille dataspill, tiden går litt fortere da føler jeg.

Jeg savner veldig å kunne sette meg ned å bare på en måte glemme alt rundt meg og leve meg inn i et godt dataspill eller en god bok. Jeg har ikke fullført en bok på over 3 år, og savner veldig å lese. Men jeg klarer virkelig ikke å fokusere på den boka, er veldig irriterende og slitsomt.

 

Jeg våkner flere ganger om natta med mye angst, og går da ofte inn i en slags autistic shutdown nesten hver morgen.

 

Jeg er bare lei alt og sliten, veldig sliten.

[AnonymDiskusjon]

Ja, så var jeg innom her igjen da.

 

Skilt for tre år siden, og hadde endelig møtt ei fantastisk dame igjen, men dumpa i går kveld.

Samme unnskyldning som ekskona sa, samme unnskyldning som andre damer har brukt...

"Jeg er ikke forelska i deg. Jeg trodde jeg skulle bli det, men ble det ikke."

 

Det er faen så vondt å høre det samme hver jævla gang, og nå begynner det å bli rutine.

 

Kroppen gikk helt i lås i går kveld, og jeg er følelsesløs om nummen. Gråter ikke, blir ikke sint, blir ikke glad, jeg bare er. Sitter nå på jobben og gir faen i alt av oppgaver som skal gjøres. Bare raller rundt på Reddit og her.

Møkkatilstand!

Anonymous poster hash: 6b4a4...a80

[heblilla]

Jeg skulle ønske jeg hadde en venn som spurte hvordan det går. Jeg skulle ønske jeg hadde en venn som startet samtalen. Jeg skulle ønske jeg hadde en venn ...

 

Livet var bra for to-tre års siden. Etter det har livet vært som krakket på Wall Street - bare gått nedover. Gikk fra mye bra venner til ingen venner. Hvis en skala på 100% representerer venner, så var 50% gutter og 50% jenter.

Når jeg fikk meg kjæreste forsvant prosentdelen med jenter. Kjæresten hatet at jeg snakket med jenter.

Etter VGS forvant resterende 50% med gutter, like fort som en bryter som ble skrudd av. Ikke interessert i å være sammen mer eller snakke sammen.

Jeg har begynt å tenke på hvordan de reagerer hvis jeg ikke eksisterer mer. Bryr de seg da.

 

Gikk fra bra liv med gode venner til dårlig liv med ingen venner. Hater det, trodde studere skulle skaffe fler venner, men der tok jeg feil. "Venner" nå er de man sier hei og hade til. Orker ikke dette mer. Jeg er 21 år gammel.

 

Anonymous poster hash: f20ee...31b

Nåja, tror ikke du skal bestemme deg for at du aldri mere vil få venner, i en alder av 21 år. Syns ikke du skal se så dramatisk på livet ditt. Jeg vet at det er sånn du føler det, og at det er sannhet for deg nå. Life's a bitch av og til. En liten svekkelse kan sette i gang et stort ras. Man føler at livet går ned i dass. Og det er da man må prøve å tenke litt strategisk. Hva gjør jeg for å komme inn i et bedre spor, liksom. Jeg vil si gjør nesten hva som helst, bare finn på noe nytt. (obs ikke dop og faenskap da:)  Ikke bli sittende på gjerdet.

 

Ps. Det er ingen skam å være ensom. Men det kan være ensomt å føle skam.

[AnonymDiskusjon]

Får ikke hjelp... kun trygd og piller. Jeg lever isolert og har mye sinne. Men kan være det samme. Er jo ikke, og blir aldri, syk nok for akuttpsykiatri, og det bør jeg sette pris på... ender ikke opp som ABB heller, eller andre voldelige. Eneste som skjer er at jeg blir mer og mer negativ, pessimistisk og misantropisk, ettersom årene passerer. Og en kvinne har jeg aldri hatt, og kommer heller aldri til å få. Kanskje jeg bør ta en tur til Nederland etterhvert, men jeg tviler på om jeg får det til. Har ingen problemer med ereksjon, men får angst av nærhet og psyken vandrer til et annet sted, i avstand.

 

Anonymous poster hash: e6b16...4f0

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

DISCLAIMER

Denne posten kommer til å snakke om selvmord og tanker rundt det, så ikke åpne den hvis du føler deg sensitiv for slike emner.

 

 

 

Hei.

 

Min far har drukket alkohol siden så lenge jeg kan huske. Rundt 4 eller 5 år fikk jeg for første gang i mitt liv høre ordet "barnevern". Det var et skummelt ord, og jeg har et minne av at jeg gjemte meg under bordet når det ordet ble nevnt. Så min far og min mor skilte lag da jeg var rundt 5 år. Min mor tok meg med på sykkelen med valpen vi hadde og dro til ei venninne av henne, der vi bodde i noen måneder til hun fikk en leilighet.

 

Min mor og min far hadde delt foreldrerett; jeg var hos min far annenhver helg. Det var ikke alltid han kom og hentet meg fordi han drakk. Og noen ganger drakk han mens jeg var der. På grunn av alkoholismen har han aldri vært noe særlig renslig av seg. Ikke dusjet han, og ikke vasket han klær skikkelig, eller leiligheten. Og han hadde ofte ekle drikkekompiser på besøk. Hvorfor jeg fikk være hos han må fuglene vite, men jeg er glad jeg fikk det uansett. Han hjalp til med å kansellere ut min mor som galskap, tro det eller ei.

 

Rundt 7 eller 8 års alderen, kom min mor sammen med en mann. En mann jeg var veldig skeptisk til. Han virket hyggelig i stemmen og måten han var på, men det var noe rart ved ham. Etter noen måneder inn i forholdet, flyttet vi inn hos ham. Jeg likte det ikke, noe som kanskje er naturlig for et barn.

 

Jeg har veldig lite minner om disse årene. Jeg husker at jeg fikk min første sykkel da jeg var 9. Jeg husker at jeg falt på et lekestativ og nesten kappet lippen min i to. Jeg husker at min far ga meg en dokumentar om morderbier i 10-års bursdagsgave, som forårsaket en fobi for alt som stikker. Jeg har vage minner fra en periode på sykehuset da jeg var 4 år gammel, som jeg har blitt fortalt var fordi jeg hadde alvorlig nyrebekkenbetennelse. En blanding av angst og fysisk smerte gjorde at jeg slet med blærekontroll helt frem til sent i tenårene. Jeg har blitt fortalt at jeg hadde en operasjon på et øye på grunn av skjeling, da jeg var 3 år gammel.

 

Men én ting jeg husker godt var samboeren til min mor. Frem til rundt 7. klasse gjorde jeg det bra på skolen. Skryter ikke, da det ikke er mye å skryte av, bare konstanterer fakta. Den siste tiden av barneskolen bodde vi enten i leiligheten min mor flyttet inn i med kjæresten, eller en annen vi flyttet til. Jeg husker som sagt veldig lite. Jeg husker bare at ca. etter jeg fylte 12, begynte ting å skje. Kjæresten til min mor var ikke en god mann. Han drakk, og behandlet henne som dritt i fylla, gjorde lite annet enn å kritisere oss og gjorde ting med meg som en voksen mann aldri, aldri burde gjøre mot et barn. Ikke voldtekt, eller noe voldelig, men det var ille nok til at jeg fikk varige mén. Jeg går ikke i detalj om det.

 

Disse handlingene fortsatte uten at jeg sa noe til noen på grunn av at jeg skammet meg og var redd. I 7. klasse begynte skolearbeidet å lide. Jeg begynte å bli sen. Jeg begynte å hoppe over lekser. Jeg hadde ikke overskudd til noe. Sov når jeg kom hjem. Alt dette irriterte min mor og hennes samboer. Det førte til mer og mer problemer mellom oss. I mellomtiden hadde jeg slitt med mobbing siden dagen 1 på skolen, som var en stor del av disse problemene. Motivasjonen dalte mer og mer.

 

Vi flyttet på et punkt til en annen leilighet. Jeg begynte å skulke halvveis gjennom 8. klasse. Jeg hadde ei venninne som jeg hadde blitt kjent med på barneskolen gjennom ei annen venninne, som var kusinen hennes. Hun hang jeg mye med på denne tiden, og det hjalp meg litt med å flykte fra hverdagen min. Rundt 14-års alderen hadde jeg suicidale tanker. Dette snakket jeg ikke om med noen. I 9. klasse gikk jeg til skolepsykolog fordi jeg hadde blitt sett gråtende i biblioteket en dag. Det hjalp meg ikke stort. I mellomtiden har mobbingen og handlingene til min mor sin samboer blitt verre.

 

Halvveis gjennom 8. klasse flyttet vi igjen, så nå bodde vi nærmere skolen. I starten av 10. klasse hadde jeg og denne venninnen min fått det som vane å skulke sammen. Jeg hadde også begynt å snike meg ut av huset om natten, og så vidt begynt å smake på alkohol. Det var rundt denne tiden av jeg bestemte meg for å fortelle min mor om hennes kjærestes "hobby". Hun lo det bort. Det var på det punktet at noe sa pang inni meg. Tankene mine rundt selvmord ble verre og verre. Jeg karet meg så vidt gjennom 10. klasse. Jeg begynte på en VGS langt hjemmefra. Det fungerte ikke, og jeg flyttet hjem igjen etter ca. et halvt år. Der begynte jeg på en spesiell retning på VGS igjen. Det var løsningen de hadde for problembarn. Dette fungerte heller ikke fordi jeg hadde gitt opp. Jeg var allerede død inni meg. Brydde meg ikke om noe lenger.

 

Dro på min første og siste fest på et punkt mellom 10. klasse og det første året på VGS. Havnet på sykehuset på grunn av alkoholforgiftning samme kveld. Neste dag ble det krangel mellom samboeren til min mor og en kamerat av ham fordi s.b nektet å hente meg på sykehuset. Kameraten insisterte på å kjøre og hente meg, og s.b ble sur på ham. Jeg ble hentet, kjeftet litt på, så fortsatte ting som vanlig. På denne tiden hadde jeg utviklet STORE problemer med både mat og sinne. Det var mye skriking i huset daglig fordi det var den eneste formen for kommunikasjon min mor hadde når hun var uenig meg meg. På et punkt hadde jeg begynt å snakke med en mann i et annet land som jeg hadde blitt forelsket i. Han var ganske mye eldre enn meg, men det brydde jeg meg ikke om. Noen måneder etter hadde jeg lagt planer om å flytte til ham. Disse planene utførte jeg kort tid etter at jeg hadde begynt på VGS for andre gang.

 

Jeg sparte penger til billett, pass og koffert. Da alt det var klargjort, hadde jeg fått en reiseplan på papir fra reisebyrået (på den tiden da billettsøk og på nett og online bestilling ikke var hverdagskost). Denne planen hadde jeg en kveld på uansvarlig vis latt ligge på sengen. Min mor kom inn for å si noe til meg, og gikk deretter mot døren igjen. Før hun gikk ut, rasket jeg til meg planen, noe som gjorde henne mistenksom. Hun spurte hva det var, og jeg sa en lapp fra biblioteket. Hun spurte om å få se den, og jeg sa nei. Så gikk hun opp igjen. I den tiden det tok henne å ombestemme seg og komme ned igjen, hadde jeg byttet ut den lappen med et brev som hadde kommet med et medlemskort og gjemt planen. Hun kom ned igjen og forlangte å se arket. Jeg nektet, og låste meg inn på badet.

 

Dette så jeg som en perfekt mulighet til å komme ut av huset uten at det ble mistenksomt, derfor hadde jeg byttet lappen; på reiseplanen sto det et tall, som var prisen på billetten. Dette tallet hadde jeg skrevet ned på lappen jeg byttet. Jeg kunne selvfølgelig bare vise den jeg nå hadde i hånden, men jeg trengte en unnskylding for å bo kastet ut, så jeg gjorde meg så lite samarbeidsvillig og stå som mulig, fordi jeg visste hvor lett det var å få min mor til å tenne på alle lunter.

 

Like etter at jeg hadde låst meg inn på badet, kom begge to ned og truet med å sparke inn døren. Jeg sprang fra badet til soverommet og låste meg inn der. Flere trusler kom fra andre siden. Alt fra å bryte ned døren, til å ringe politiet, til barnevernet. Jeg spilte med, og åpnet døren, for så å kaste lappen på dem, i det jeg skrek at jeg hadde gjeld på medlemskontoen til butikken. Min mor trodde på det og tok med seg lappen opp i lag med samboeren. Mens de satt oppe og sturet, pakket jeg i all hu og hast kofferten. De ropte ned at jeg måtte komme opp, men jeg nektet. Alle 3 var sinte, kanskje min mor mest av alle, så all kommunikasjon skjedde gjennom roping på dette punktet. Min mor ble bare sintere og sintere, til hun eksploderte totalt og kastet meg ut. Mye ble sagt i prosessen, og noen ting kastet. Jeg tok med meg kofferten, tok taxi ut til min far og sa jeg hadde blitt kastet ut, og om ikke jeg kunne bo hos ham en stund.

 

Denne stunden varte ikke i mer enn en uke. Det var da jeg skulle reise. Min mor og hennes samboer visste ingenting om dette. De eneste som visste at jeg skulle vel var venninnen min og min far. Bare at jeg hadde fortalt dem at jeg skulle til et familiemedlem i en annen del av landet. Jeg reiste, kom frem, og hadde en tanke da jeg satte meg i bilen til foreldrene til min daværende kjæreste: "dette kommer aldri til å fungere". Det hadde jeg veldig rett i. Det som skjedde de følgende årene var at jeg utviklet spilleavhengighet som et resultat av depresjon. Forholdet var en vits. Fyren, som var 10 år eldre enn meg, bodde praktisk talt med sine foreldre. Vi bodde i blokk, vegg i vegg, og de var så involvert i livet hans at en skulle tro han var 10. De tok seg av handling av mat, klær, og alt annet. Moren håndterte finansene hans; han hadde ikke engang tilgang til sin egen konto. Mange av disse tingene var grunner til konstant krangel, pluss at jeg mottok sosialstøtte i over 4 år, men jeg så ikke noe til de pengene fordi de gikk inn på hans konto. Jeg fikk ikke ha min egen. Og de pengene brukte moren til å betale gjelden hans med, noe han var til knærne i.

 

Så jeg hadde det ikke bra i den perioden. Jeg var aldri til noen form for behandling, lege eller annet. Jeg gikk gjennom forskjellige kurs, hvor i et av dem, jeg var nok en gang utsatt for mobbing. Jeg jobbet to uker gratis i en pizzasjappe, noe jeg er ganske sikker på er ulovlig, men ingen rundt meg brydde seg om det. Min far sendte meg tusenvis av kroner som på mystisk vis aldri kom frem til kontoen. Det var ikke før etter 4 måneder med etterlysning av pengene at jeg fikk vite at de hadde gått til billånet til min daværende samboer. Mot slutten av oppholdet der traff jeg en annen. Vi ble forelsket, og jeg snakket med ham i noen måneder før jeg reiste ned og besøkte ham. Jeg hadde slått opp med eksen før det, men foreldrene visste ikke om det. Merkelig nok. Da de fant ut, til tross for at selve bruddet hadde gått fredelig for seg og ingen var uvenner, ble det helvete på jord. Dumme jeg hadde giftet meg med ham for å bli i landet, så nå måtte vi begynne prosessen med skilsmisse. Heldigvis var advokaten veldig grei og lot oss hoppe over separasjonstiden over en teknisk detalj, så det gikk raskt. Etter det, sendte min nye kjæreste penger til meg for å reise hjem, og så kom han kort etter.

 

Til det punktet trodde jeg at ting skulle bli bra, at vi skulle bygge en fremtid sammen, at vi skulle starte et liv og være lykkelige. Jeg har lært mange ting i løpet av de siste årene, og en av dem er at et forhold er ikke en god idé når begge parter har alvorlige psykiske plager. Vi flyttet sammen, og det var katastrofe fra dag én. bokstavelig talt. Han hadde en forferdelig fortid, full av vold, misbruk og hat. Jeg visste om alt dette, men dumme, unge, naive meg tenkte ikke på konsekvensene av å ha hatt et sånt liv. Så jeg gikk fra et forhold med et barn i en voksen manns kropp til et med en som var psykisk ustabil. Så det måtte jo gå som det gikk. Det som fulgte var 5 år med smerte, og tyngre og tyngre depresjon.

 

Så nå er jeg her i dag. Uten jobb. Uten skolegang, uten håp, fastlåst i et ekstremt destruktivt forhold. Det eneste ønsket jeg har er å dø. Jeg vil ikke mer. Jeg har prøvd livet og det fungerte ikke. Jeg er i behandling nå, men jeg har ikke troen på den. Jeg har ikke troen på noe lenger. De eneste gode tingene jeg har i livet mitt er to familiemedlem som bor milevis unna, noen få venner og et dyr. Ingenting annet. Jeg holder på å miste taket på virkeligheten, på meg selv. Jeg har ikke noen styrke igjen i meg. Det har blitt brukt opp på menn som bare har gjort ting verre, foreldre som ikke stiller opp og kampen med meg selv, systemene rundt meg og menneskene i dem.

 

Samboeren min drar meg ned. Min far sliter meg ut. Min mor tar energi fra meg. Kollegene mine hakker på meg. Jeg har ikke krefter igjen til å kjempe imot lysten til å gi opp.

 

 

 

Jeg vet ikke hva jeg ville med dette innlegget. Takk til enhver som tar seg tid til å lese det, men jeg forventer ikke at noen gjør det.

 

Anonymous poster hash: 2244c...e49

[Laserbeam]

 

 

Bevis på at jeg er udugelig..

[Boopy]

Du gjorde det bedre enn meg, i alle fall. Tall betyr uansett så lite. IQ og alt det der sier ingenting om deg som person.

[RRhoads]

Sterk historie av anonym over her. Lang historie, men du skriver slik at det er lettlest.

[Pliscin]

[Delvis]

Til Anonym med historie. Det beste rådet jeg kan gi, er å flytte bort hvis mulig. Skjønner at det kan være vanskelig, men i dag fins det mulighet å komme i kontakt med andre. Kanskje som forstår deg og kan være mottagelig. Ja det er ikke lett, skjønner jeg når man er fastlåst.
Er nemlig også fastlåst på et sted og har behov for å komme meg vekk. Det er på en ganske annen måte, og har mye med fysiske ting å gjøre. Mer komplext og sært sånn. Er ganske overbevist om at det hadde vært det beste,
Det er ikke lett å være stuck på et sted, nei når mye ikke fungerer der. Famile og nære kan virkelig være en utfordring.

 

Også si det; at når du er under behandling, så tenker jeg det er jo ikke du egentlig som behøver behandling. Misforstå meg rett; det kan godt hende du har behov for behandling som følge av hvordan alt dette nok har slitt deg ut. Men jeg mener du ikke feiler noe sånn sett utav det som framgår. Det vil jeg tro er viktig nok å få fram, ikke minst til de som står for behandlingen. Men det kan jo være de skjønner det også da håper jeg.

Endret 25. oktober 2016 av Delvis

[Underdanie]

Hei.

[Overmoden2.0]

Livet er noe dritt. Så enkelt er det bare. Føkk life, og føkk at jeg må leve.