Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Lucy_Nyu]

I dag er alt meningsløst, eneste jeg har lyst å gjøre er å pakke meg bort i ett hjørne og forsvinne. Er ikke sulten over hodet, og har ikke lyst til å spise noe heller. Vet jeg burde, men ser ikke vitsen i det, ser ikke vitsen i noe som helst egentlig. Ingenting som er kjekt å gjøre, prøver å holde meg selv og hjernen okkupert med å se film (harry potter maraton), men funker ikke helt. Tanker om udugelighet og verdiløshet gnager meg i pannen, og jeg finner det utrolig plagsomt at depresjonen skal råde over livet mitt så mye.

[Gjest Gjest]

Er det rart jeg har et kronisk nedsatt stemningsleie? Jeg er ikke god i noe som helst. INGENTING! Spiller vi idrett så er jeg alltid dårligst, brettspill, go-cart, tv-spill, jenter, skole...

 

Er straight out redd for å gjøre noe med andre som har et mulig utfall der man kan tape. Dette gjør at jeg aldri får komplementer heller, noe jeg sårt kunne trengt. I stedet for jeg slengt i fjeset verbal misnøye om noen må være på lag med meg. Det sårer ubeskriverlig mye...

[Demonfudge]

Drit nå folk som slenger kommentarer om slikt da. Jeg har en kamerat som alltid vinner. Uansett.

Jeg kan øve på en spesiell ting i flere måneder, så prøver han og får bedre resultat.

 

Tidligere så følte jeg at jeg ikke var flink til noe, men etter å ha prøvd meg på forskjellige områder innen trearbeid så har jeg hvertfall funnet noe jeg føler meg god på.

 

Tenk så slitsomt det er for folk som er sykelig opptatt av å være best, og da ofte ikke har det morsomt med det de driver med.

[Stulle]

Sett alle sesongene av the big bang theory nå. Faen så digg det hadde vært med slike venner. Ikke at sitcoms er sammenlignbare med vennskap i det virkelige liv, men jeg misunner likevel karakterene sine liv.

[Dravde Den Feite]

Sett alle sesongene av the big bang theory nå. Faen så digg det hadde vært med slike venner. Ikke at sitcoms er sammenlignbare med vennskap i det virkelige liv, men jeg misunner likevel karakterene sine liv.

Du er ikke alene. For et herlig liv, dog det bare er film..

[InToRv]

Deres vennskapsforold er jo totalt dysfunksjonelt, og alt handler om å mobbe hverandre. Slike vennskap har jeg hatt siden barneskolen, det er slitsomt, det krever at du er meget oppegående så du tåler og forstår alt som blir sagt, og det tærer på vennskapet med de svakeste i gruppen.

 

Det er ikke anbefalt for sarte og svake sjeler.

[Demonfudge]

Når dritten treffer vifta, så bør man skaffe seg et telt.

 

Nå virka det som om ting endelig var på god vei til å ordne seg. Men neida.

 

Faen heller.

[Dravde Den Feite]

Når dritten treffer vifta, så bør man skaffe seg et telt.

 

Nå virka det som om ting endelig var på god vei til å ordne seg. Men neida.

 

Faen heller.

Hva med en liten vits?

Legen til pasient under prostataundersøkelse;

Slapp av, det er lys i enden !

[Gjest jaja]

Føler det er dritt å være 16 år gammel og 160 høy..

Det er virkelig tungt å tenke at jenter ikke vil ha deg på grunn av høyden du har.

Skulle ønske jeg kunne fått 5-10 cm extra.. dere aner ikke hvor glad jeg hadde blitt.

[Jann - Ove]

Du har enda mange år igjen med mulighet for å vokse lenger, så 5-10 cm ekstra er ikke utelukket enda.

 

Men 160cm er ikke så lavt at det virkelig betyr noe. Jobb med selvtilliten - det er der det står, en på 160 med god selvtillit stiller mye sterkere enn en på 170 med dårlig selvtillit.

[Gjest jaja]

Tror jeg ikke kan vokse så mye mer når Faren min er 154 og moren min 156.. men broren min er rundt 167 så jeg har kanskje litt håp. Joa selvtilliten min er på top nesten heletida helt til jeg får en kommentar om at jeg er lav eller noe sånt..

[Catkin]

Føler det er dritt å være 16 år gammel og 160 høy..

Det er virkelig tungt å tenke at jenter ikke vil ha deg på grunn av høyden du har.

Skulle ønske jeg kunne fått 5-10 cm extra.. dere aner ikke hvor glad jeg hadde blitt.

Du kan alltids finne deg en lav jente (som meg), det finnes nok av dem også. Eller ei som driter i høyde. Man må bare akseptere seg selv for den man er, og jobbe med det man har. Vet at det er litt klisjé, men det kunne tross alt vært mye verre. Man kan ikke la sånt trekke seg ned. Man kaster bort så mye tid og energi man kunne brukt på noe annet. Gjør det beste ut av det mens du lever.

Endret 29. juli 2010 av KittyCat

[opar]

Du er 16 år, tro meg, du har enda noen år å vokse 10-15 cm på..

[Nøbe]

Kortvoksthet er pride.. skam deg for at du går rundt og sutrer fordi du ikke er høyere.. skam deg rett og slett.. Det har aldri plaget meg

[Gjest Jaja]

Det er ikke akkurat pride, når du får negative kommentarer av og til som gjør virkelig vond er det? er de pride å være lavere enn noen 8ende klassinger også eller ?: )

[InToRv]

Det å syte over ting du absolutt ikke kan gjøre noe med, er litt som å sloss mot et fjell. Håpløst med andre ord.

[Nøbe]

Det er hva du gjør det til.. for meg er det pride.. ignorer hva de sier.. Hvorfor er det negativt å være lav? Jeg liker å være lav, kunne aldri tenkt meg å vøre høy.. hvertfall ikke sånn over 1.90 gaaaawd.. Tenk på de forvokste klomsete furutrærne som ikke klarer å holde styr på beina sine engang.. hoho.. Men vi ser jo alle annerledels på det, men jeg er hvertfall fornøyd selv om jeg er kortvokst og har altid vært det... All about the pattern of thoughts, are ya reading me man?

[Mr. A]

Kunne godt tenke meg å bikke 1.85 selv om det er noe jeg kan se lenge etter.

[Promise Kept]

Jeg er så depressiv for tiden, og jeg kan ikke skjønne hvorfor. I 7. klasse hadde jeg og en kamerat som var 1. år eldre enn meg sex flere ganger, til jeg gikk i midten av 8. klasse. Etter denne hendelsen har jeg funnet ut med meg selv at jeg er homo, noe jeg hadde en liten mistanke om før vi begynte å ha sex. Jeg kom ut av skapet rundt juletider i fjor til de 5 beste vennene mine. Jeg var veldig depressiv før dette, og viste at det måtte ut.

 

Jeg røyket hasj daglig i kanskje 3 månder før jeg bestemte meg for å komme ut. I denne perioden fikk jeg en psykose som gjorde meg forvirret om hvem jeg selv var, og jeg fikk en midlertidig "identitesforstyrrelse", som gjorde at jeg i nesten 2 uker gikk rundt som en zombie. Jeg følte at huden min var et skall, og på innsiden var det ingenting. Jeg viste liksom ikke hvordan jeg skulle reagere på noe lenger, og alt av sosial kontakt gikk rett i vasken. Det var til og med vanskelig å snakke med familien min, som jeg viste at ikke ville skjønne noen ting.

 

Jeg trodde at når jeg kom ut, og skulle vise "den virkelige meg", kom til å hjelpe meg mye og gjøre at jeg fikk et bedre liv. Det har blitt bedre, men jeg sliter med tilbakefall uten at jeg vet hvorfor. Humøret mitt bare synker veldig lavt, uten at jeg har spesielle negative tanker eller noe.

 

Alt er egentlig veldig fint i livet mitt, jeg har veldig gode venner som støtter meg, familien min er snille og kjærlige og jeg har begynt å fått kontakt med en gutt jeg virkelig liker og har følelser for. Men jeg klarer ikke glede meg over noe av dette.

 

Det føles som en usynlig kraft som bare trekker meg tilbake uten grunn og mening. Jeg har bare lyst å leve ut min ungdomstid uten å ligge i fosterstilling i sengen min å gråte helt uten grunn, eller å trekke seg i sosiale situasjoner pga humøret mitt og at min interesse for folk i løpet av et sekund bare forsvinner helt.

 

Åh, det var godt å få ut! Da er jeg plutselig i godt humør igjen. Herregud så merkelig, jeg har virkelig ikke peiling på hva jeg skal gjøre...

[Gjest :((((((]

Jeg har gått fra 56 kg til 70-72 kg på 3-4 måneder. Er 184 cm. Spiste kun drittmat som godterier og fast-food for å "klare det" og angrer sinssykt på at jeg gjorde det. Men hvor mye av dette er væske? Skammer meg så uendelig over at jeg har gått opp så mye, selv om jeg "måtte" det i følge leger osv.