Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[heblilla]

Det med å ikke få den opp etter en tur på byen er faktisk ikke så uvanlig. Sex og alkohol går ikke så godt sammen. Så bare slapp av. Det er ikke noe galt med deg. At du føler deg snurt skjønner jeg, og at det er ergelig å ikke få det til når man endelig har sjansen, joda...

(har lignende erfaringer med mislykkede engangs, lenge siden nå ,men dog...)

Endret 17. august 2016 av hjertet er en ensom jeger

[Caddy]

 

Greide omsider å dra med meg hjem min første dame noensinne fra byen i går. Kort fortalt.. når vi begge endte opp nakne i senga mi etter et langt foreplay så fikk jeg den ikke opp, den fine dama lå der og var helt klar mens jeg stod der som en ubrukelig tosk med en helt slapp pikk. Uansett hvor mye ho kjælte med meg så ville den ikke opp, til slutt så måtte vi bare gi opp og jeg kunne se den enorme skuffelsen i hele ho i det vi bare la oss ned for å sove. Et par timer senere snek hun seg ut uten å si et eneste ord. 

 

Det her høres sikkert ikke ut som noen big deal, men for meg så er det faktisk det. Tårene renner nedover kinnet mitt i skrivende stund, jeg får vondt i hele kroppen av å tenke på det. Det var noe av det mest ydmykende jeg har opplevd noensinne, jeg føler jeg failet totalt som mann, noe jeg også gjorde. Jeg er heller ikke typen som klarer å velge og vrake i damer på byen hver eneste helg, til det mangler jeg både utseende og sosiale egenskaper/status for å få til. Så det gjør såklart ekstra, ekstra vondt når jeg endelig klarer å dra ei i land og dette skjer. 

 

I en ellers trist hverdag med sosial angst, depresjoner og andre problemer var dette her dråpen som veltet glasset. Sånn helt alvorlig, jeg orker snart ikke mer. 

 

 

Anonymous poster hash: 76278...cf8

 

Anonymous poster hash: 76278...cf8

 

Lærdom til neste gang: Bruk annet enn pikken, til hu får nok. Så kommer ho kanskje tilbake igjen edru.

Har selv et par slike erfaringer. Angrer på at jeg ikke bare fortsatte med fingre og tunge.

Endret 18. august 2016 av Caddy

[L4r5]

Jeg hater å våkne opp på morran for tida. Det tar maks fem minutter før jeg husker hvor mye alt suger og hvor lite mening livet mitt har for meg for tida. Jeg orker ingenting om dagen. Går fra senga til sofaen og beveger meg knapt ut av huset. Når jeg faktisk må ut kjenner jeg alt bare lukke seg rundt meg.

Jeg har gode dager også, men det er altfor langt mellom dem. De er unntaket.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har gode og dårlige dager. I dag er endårlig dag.. Jeg har ikke sovet, jeg krangler med hvem som helst og gir faen i det. Jeg gir faen i konsekvenser, jeg gir faen i verden, jeg gir faen i meg, jeg gir faen i alt. Jeg liker ikke å gi faen i alt.. da får jeg bare dårlig samvittighet senere, spesielt hvis jeg er bitch mot noen jeg bryr meg om. 

MEN DET ER SÅ GODT Å VÆRE SLEM. Å være en real bitch. Det er en god metode for å sørge for at du ikke blir så såret, men da ender du opp med å bare støte fra deg alt og alle. Og pga hva? EN DÅRLIG DAG? JA! Utrolig nok gir jeg ikke faen. Fuck i morgen og 2 år fra nå, for jeg tror ikke jeg vil være til stede når den dag kommer, så hvorfor gi faen?

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[Gjest Bruker-360061]

Hvis du må være en bitch mot andre for å føle deg bra, så har du større problemer enn hva som eventuelt måtte komme senere.

Endret 18. august 2016 av Bruker-360061

[Overmoden2.0]

Å krangle med folk når man er deprimert er da ganske så normalt. Så pass normalt at man er ikke noe verre eller har større problemer. Er du deprimert så ønsker man dessverre ofte å grave seg lengre ned enn prøve å komme seg opp. Ofte er det følelser som man gjerne vil få opp og ut men eneste måten man får utløp for det er ved å krangle. Er ikke noe kjekt for de det går utover, men det er den negative siden ved å kjenne noen som er deprimert. Ikke alle gjør det, men det er dessverre mange som er sånn. Jeg er og sånn. Slenger folk full i dritt. Det blir en form for selvskading.

[Gjest Bruker-360061]

At man er deprimert gir deg ikke et frikort som gjør at du kan være en bitch mot andre uten konsekvenser. Hvis man absolutt skal ødelegge dagen til andre ved å krangle med de om man er deprimert, så får man også stå for det.

[Overmoden2.0]

Har ikke sagt det gir ett frikort. Og at det er greit. For det er det ikke, men det er ganske normalt. Det jeg skulle frem til.

[Cutthroat Bill]

Fy faen altså. Trodde jeg hadde kommet meg etter en spesielt deprimerende periode, men det hadde jeg vist ikke. Og nå må jeg kanskje kutte kontakten til beste venn. Dette er et levende helvete.

[AnonymDiskusjon]

Det var ikke pure bitchiness dessverre, 'bare' ett langvarig, seriøst panikkanfall Har hatt episoder tidligere men tenkte ikke over det.

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[Overmoden2.0]

Fy faen altså. Trodde jeg hadde kommet meg etter en spesielt deprimerende periode, men det hadde jeg vist ikke. Og nå må jeg kanskje kutte kontakten til beste venn. Dette er et levende helvete.

Vet ikke hvorfor du må kutte kontakten, men om det er for at vedkommende ikke gjør deg noe godt så er det like greit. Har selv kuttet to ut av livet mitt som ikke gjorde meg noe godt å ha, og er evig takknemlig for at jeg klarte det.

[AnonymDiskusjon]

 

Greide omsider å dra med meg hjem min første dame noensinne fra byen i går. Kort fortalt.. når vi begge endte opp nakne i senga mi etter et langt foreplay så fikk jeg den ikke opp, den fine dama lå der og var helt klar mens jeg stod der som en ubrukelig tosk med en helt slapp pikk. Uansett hvor mye ho kjælte med meg så ville den ikke opp, til slutt så måtte vi bare gi opp og jeg kunne se den enorme skuffelsen i hele ho i det vi bare la oss ned for å sove. Et par timer senere snek hun seg ut uten å si et eneste ord. 

 

Det her høres sikkert ikke ut som noen big deal, men for meg så er det faktisk det. Tårene renner nedover kinnet mitt i skrivende stund, jeg får vondt i hele kroppen av å tenke på det. Det var noe av det mest ydmykende jeg har opplevd noensinne, jeg føler jeg failet totalt som mann, noe jeg også gjorde. Jeg er heller ikke typen som klarer å velge og vrake i damer på byen hver eneste helg, til det mangler jeg både utseende og sosiale egenskaper/status for å få til. Så det gjør såklart ekstra, ekstra vondt når jeg endelig klarer å dra ei i land og dette skjer. 

 

I en ellers trist hverdag med sosial angst, depresjoner og andre problemer var dette her dråpen som veltet glasset. Sånn helt alvorlig, jeg orker snart ikke mer. 

 

 

Anonymous poster hash: 76278...cf8

 

Anonymous poster hash: 76278...cf8

 

Det skjer de beste av oss. Det har skjedd meg mange ganger. Om jeg er nervøs eller stressa, kan jeg bli slapp. Om det er sent på natta, man er sliten etter en lang kveld, det er alkohol inne i bildet, så er det ikke rart det skjer. Jo mer man tenker på det, jo vanskeligere blir det. Det handler ikke om du er mann eller ikke. 

 

Først når jeg er trygg på noen kan jeg gi slipp og nyte det. Da er det aldri noe problem å få den opp. I bunn og grunn handler det om å være trygg på seg selv og på den man er med. Det er ikke alltid lett. 

 

Jeg har kommet fram til at ONS ikke er min greie. Ofte føler jeg at det er noe jeg må gjøre, at det liksom er forventet at man nå og da skal dra noen hjem og ha et kjipt fylleknull. Men jeg får absolutt ingenting ut av det. Av og til skjer det. Da har det hendt at jeg ikke har fått den opp. Det er vilt kjipt, men shit happens. 

 

Det handler om å bli trygg på seg selv. Det er ikke lett, men det kommer som regel med tiden.  

 

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

[AnonymDiskusjon]

Er det noen her med bipolar type 2? Diagnosen flyter rundt her, leste opp på symptomene og det var som om noen hadde skrevet om meg. Noen som kan dele erfaringer med å leve med det og behandling? Var det noen suksess? Fungerer du normalt med medisiner eller terapi? Hva slags medisiner burde jeg vurdere?

Vil helst at noen skal si noe som overbeviser meg om at jeg tar feil om diagnosen og at jeg slipper å ha noe med det å gjøre,, men på den andre siden så føler jeg at jeg kan puste dypt inn for første gang på lenge, for nå har jeg kanskje noe jeg kan fokusere all min energi på og jeg kan kanskje til og med 'bli normal'.

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[L4r5]

Jeg har Bipolar 2. Livet mitt blei utrolig mye lettere med riktig medisinering. Jeg er kanskje inne i en dårlig periode nå, men etter at jeg begynte på Lamictal (100mg morgen og kveld) har det vært mye lenger mellom hver dårligere periode. De hypomaniske episodene har vært verre å regulere. Har ikke funnet noen medisin som virker veldig godt der. De fleste har gitt meg for mye bivirkninger til at det har vært verd. Resperidon f.eks. gjorde at jeg fikk så mye "restless legs" at det var umulig å sove.

Angsten min slår veldig fort ut under de periodene. Da bruker jeg Sobril for å roe meg ned, men henter ikke ut det mer enn en pakke a 25 stk mer enn 2-3 ganger i året. Bruker også Imovane 7,5mg i perioder der jeg ikke får sove pga. diagnosen. Hverken Imovane eller Sobril er noe jeg går fast på. Jeg kan heller ikke anbefale noen å gå på dette fast. Om du bruker det fast vil du bli tilvendt. Da får du mindre virkning og "må" ta mer og mer for å få noen effekt. I tillegg vil du få abstinenssymptomer om du slutter. Dette er for ren "brannslukning" under akutte perioder.

 

Edit: Har også gått mye til samtaleterapi. Det er noe jeg ikke nøler med å anbefale folk. Selve friske kan ha godt av det. Akkurat for øyeblikket går jeg ikke til noen psykolog/psykiater, men tror nok jeg trenger å gjøre det igjen.

Endret 19. august 2016 av L4r5

[AnonymDiskusjon]

Har allerede gått på sorbil og imovane i ett par år nå pga depresjon (men, nå kan det jo vise seg at det var noe helt annet..). Eneste grunnen til at jeg fortsatt klarer å noenlunde fungere er på grunn av de medisinene, får en pakke av hver i mnd og kan fint gå flere måneder uten abstinens reaksjoner eller noe sånt heldigvis. Gjorde det nylig, var omtrent bare for meg selv og gjorde ingenting, da jeg endelig kom meg til legen etter flere mislykkede forsøk og fikk de medisinene igjen så kunne jeg faktisk begynne å nyte sommeren litt, noe om var veldig sårt trengt. Prøver å tenke på hva andre medisiner jeg kan gå på for å senke angsten, Truxal kan kanskje være en mulighet, men jeg er ikke sikker. 

Tar ingen avgjørelser på egenhånd, alt må ''gå gjennom'' legen min (som heldigvis bryr seg utrolig mye og er kjempeflink), jeg bare prøver å... ''brainstorme'', akkurat nå om mulige løsninger.

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[jegeringenhvemerdu]

.

Endret 3. september 2016 av bleue

[AnonymDiskusjon]

Det er så forferdelig vondt når angsten og sorgen og frykten og usikkerheten helt tar overhånd. Jeg frykter alt. For det er hele verden og meg selv, mest av alt meg selv, jeg er redd for. Jeg piner meg selv. Klarer ikke forandre meg selv. Jeg er meg selv. Jeg er vondt.

 

Og den klaustrofobiske vissheten om at jeg aldri kan flykte fra meg selv er så endelig og så skremmende at jeg krymper meg sammen og ikke klarer gjøre annet enn å sitte apatisk i sofaen og kjenne på klumpen i magen. 

 

Men det er så godt med denne tråden. At jeg kan skrive det her. Så noen vet hva jeg opplever, selv om de ikke kjenner meg og heller aldri vil snakke til meg eller vite hvem jeg er. Slik at jeg ikke må bære det helt alene. For jeg vil ikke snakke om det, klarer ikke, ønsker ikke. Men jeg kan ikke bære det alene. 

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

[jegeringenhvemerdu]

.

Endret 3. september 2016 av bleue

[heblilla]

 

Har allerede gått på sorbil og imovane i ett par år nå pga depresjon (men, nå kan det jo vise seg at det var noe helt annet..). Eneste grunnen til at jeg fortsatt klarer å noenlunde fungere er på grunn av de medisinene, får en pakke av hver i mnd og kan fint gå flere måneder uten abstinens reaksjoner eller noe sånt heldigvis. Gjorde det nylig, var omtrent bare for meg selv og gjorde ingenting, da jeg endelig kom meg til legen etter flere mislykkede forsøk og fikk de medisinene igjen så kunne jeg faktisk begynne å nyte sommeren litt, noe om var veldig sårt trengt. Prøver å tenke på hva andre medisiner jeg kan gå på for å senke angsten, Truxal kan kanskje være en mulighet, men jeg er ikke sikker. 

 

Tar ingen avgjørelser på egenhånd, alt må ''gå gjennom'' legen min (som heldigvis bryr seg utrolig mye og er kjempeflink), jeg bare prøver å... ''brainstorme'', akkurat nå om mulige løsninger.

 

Anonymous poster hash: f3562...6cb

 

Det at du går på Immovane og sobril mot depresjon, og ikke bruker antidepressiva, syns jeg er et fornuftig valg av legen din. Annerledestenkende  lege! Bra!!

 

Grunnen til at jeg mener det, er at de samme medikamentene du får mot depresjon, også er en type medikament som jeg syns hjelper på min egen depresjon. (bruker bare immovane nå da, men vet av erfaring at sobril  også har en god effekt)

Endret 21. august 2016 av hjertet er en ensom jeger

[Gjest Slettet+5132]

 

Det er så forferdelig vondt når angsten og sorgen og frykten og usikkerheten helt tar overhånd. Jeg frykter alt. For det er hele verden og meg selv, mest av alt meg selv, jeg er redd for. Jeg piner meg selv. Klarer ikke forandre meg selv. Jeg er meg selv. Jeg er vondt.

 

Og den klaustrofobiske vissheten om at jeg aldri kan flykte fra meg selv er så endelig og så skremmende at jeg krymper meg sammen og ikke klarer gjøre annet enn å sitte apatisk i sofaen og kjenne på klumpen i magen.

 

Men det er så godt med denne tråden. At jeg kan skrive det her. Så noen vet hva jeg opplever, selv om de ikke kjenner meg og heller aldri vil snakke til meg eller vite hvem jeg er. Slik at jeg ikke må bære det helt alene. For jeg vil ikke snakke om det, klarer ikke, ønsker ikke. Men jeg kan ikke bære det alene.

 

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

Kjenner meg litt for godt igjen i det der.