Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Slettet+1423]

Mistet min beste venn nå i sommer, for litt over en måned siden. Sist jeg var sammen med ham virka han helt ok, deretter, bare noen dager etterpå, fikk jeg telefon fra hans nærmeste om at han ble funnet død i hans seng. Siden har jeg slitt med sorg og depresjon over dette. Vurderte sterkt å gjøre det samme som det min venn gjorde, men tok meg (heldigvis) sammen..

Slik har da sommeren min vært..så langt..

[heblilla]

Mistet min beste venn nå i sommer, for litt over en måned siden. Sist jeg var sammen med ham virka han helt ok, deretter, bare noen dager etterpå, fikk jeg telefon fra hans nærmeste om at han ble funnet død i hans seng. Siden har jeg slitt med sorg og depresjon over dette. Vurderte sterkt å gjøre det samme som det min venn gjorde, men tok meg (heldigvis) sammen..

Slik har da sommeren min vært..så langt..

Så utrolig trist. Kondolerer.

 

Så fantastisk bra at du tok deg sammen.

 

Håper du får en litt bedre sommer!

[Gjest Slettet+1423]

 

Mistet min beste venn nå i sommer, for litt over en måned siden. Sist jeg var sammen med ham virka han helt ok, deretter, bare noen dager etterpå, fikk jeg telefon fra hans nærmeste om at han ble funnet død i hans seng. Siden har jeg slitt med sorg og depresjon over dette. Vurderte sterkt å gjøre det samme som det min venn gjorde, men tok meg (heldigvis) sammen..

Slik har da sommeren min vært..så langt..

Så utrolig trist. Kondolerer.

 

Så fantastisk bra at du tok deg sammen.

 

Håper du får en litt bedre sommer!

 

Takk, betyr så mye. Men har ikke så mye igjen av sommeren, før studiet mitt starter, så sommeren min er nesten over.

[heblilla]

 

 

Mistet min beste venn nå i sommer, for litt over en måned siden. Sist jeg var sammen med ham virka han helt ok, deretter, bare noen dager etterpå, fikk jeg telefon fra hans nærmeste om at han ble funnet død i hans seng. Siden har jeg slitt med sorg og depresjon over dette. Vurderte sterkt å gjøre det samme som det min venn gjorde, men tok meg (heldigvis) sammen..

Slik har da sommeren min vært..så langt..

Så utrolig trist. Kondolerer.

 

Så fantastisk bra at du tok deg sammen.

 

Håper du får en litt bedre sommer!

 

Takk, betyr så mye. Men har ikke så mye igjen av sommeren, før studiet mitt starter, så sommeren min er nesten over.

 

Lykke til med studiene da.

Håper høsten din blir bedre!

[aklla]

For en totalt bortkasta sommer. Rett og slett to bedritne måneder.

samme her, selv skylder jeg mest på søvnproblemer

[AnonymDiskusjon]

Jeg klarer ikke dette lengre. Nå vil jeg at smerten skal gå vekk.

Anonymous poster hash: 04b07...88f

[Gjest Slettet+1423]

 

Jeg klarer ikke dette lengre. Nå vil jeg at smerten skal gå vekk.

 

Anonymous poster hash: 04b07...88f

 

Hold ut! Ikke la smerten ta overhånd.

Får jeg tørre å spørre hva som skjer?

[AnonymDiskusjon]

 

 

Jeg klarer ikke dette lengre. Nå vil jeg at smerten skal gå vekk.

 

Anonymous poster hash: 04b07...88f

 

Hold ut! Ikke la smerten ta overhånd.

Får jeg tørre å spørre hva som skjer?

 

Føler meg bedre i dag. Det sammenbruddet i går var skikkelig ille, og jeg hadde lyst til å gjøre slutt på alt. Men for å være ærlig så var det nok mer et rop om hjelp enn noe annet.

 

Nå sitter jeg å venter på at matpausen på legekontoren skal være over så jeg kan ringe legen min.

 

Anonymous poster hash: 04b07...88f

[AnonymDiskusjon]

Mann på 23 år her.

 

I noen år har jeg hatt en jobb ved siden av studier som jeg pleide å elske, men som jeg nå hater. Det henger sammen med at noen av lederne og de andre kontoransatte jeg/vi har kontakt med er byttet ut og at en del endringer er blitt gjort det siste året. Noen endringer har vært positive, men i det store og hele bærer de preg av at bedriften ikke har tillit til oss, at arbeidet må detaljstyres og at det ikke er noe rom for å bruke sunn fornuft.

 

Et par ledere har gjort det til sin oppgave å reise rundt og sjekke hvordan arbeidet utføres og kritisere oss som jobber ute, gjerne for banaliteter og ting som har vært praksis og fungert i årevis, men som de tilsynelatende sporadisk bestemmer at er feil måte å gjøre det på uten å kunne fortelle hvorfor eller være åpne for innspill.

 

Jobben er i utgangspunktet fysisk og psykisk krevende da vi jobber turnus og utendørs og jevnlig må tåle svært dårlige opplevelser med kunder. Når vi nå også har ledere som ikke er på vårt lag og må tåle kritikk også fra dem, er jobben blitt veldig ubehagelig. Mens jeg jobber går jeg rundt og er redd for at en firmabil med feil person skal komme og at jeg skal få kritikk for ikke å stå riktig, ikke smile eller noe jeg ikke vet er feil. Jeg gjør oftere (virkelige) feil i jobben min og får dårlig samvittighet overfor kundene våre. Den dårlige samvittigheten og følelsen av å alltid bli iakttatt tar jeg dessverre med meg hjem. Når jeg ikke er på jobb er jeg utmattet og enkelte dager skikkelig lei meg, samtidig som vi alltid ukentlig og nesten daglig nå i sommer får felles tekstmeldinger om ting som "SKAL" gjøres sånn eller "SKAL IKKE" gjøres slik og ting som er glemt eller klager vi har fått.

 

Nå er jeg heldigvis ferdig med jobben for i sommer. Jeg er bare utmattet og lei meg fordi opplevelsen av jobben har vært så jævlig og jeg endelig har mulighet til å legge meg litt ned, tenke og forstå hvordan det egentlig var. Sett bort fra at jeg heldigvis har tjent penger, føles det som jeg har kastet bort det meste av sommeren, også fritida, på å ha det vondt og føle meg dårlig for noen mennesker jeg avskyr, da jeg kunne hatt fri og vært sammen med familie og venner. Faen ta.

 

Jeg skal selvfølgelig se etter ny jobb, for det er ikke verd det å gå rundt og føle seg som en dritt på jobb og på fritida. Men det er ikke lett å få ny jobb og jeg tør ikke å spørre lederen min eller noen av hennes nærmeste medarbeidere om referanse. Og jeg kan ikke bare slutte heller, for jeg er avhengig av en liten inntekt i tillegg til studiestøtten. Det blir også trist å forlate en jobb jeg har hatt lenge og synes jeg er blitt rimelig flink i, kolleger jeg kommer godt overens med og kunder som stort sett er trivelige å hjelpe.

Anonymous poster hash: 8a770...cfa

[heblilla]

 

Mann på 23 år her.

 

I noen år har jeg hatt en jobb ved siden av studier som jeg pleide å elske, men som jeg nå hater. Det henger sammen med at noen av lederne og de andre kontoransatte jeg/vi har kontakt med er byttet ut og at en del endringer er blitt gjort det siste året. Noen endringer har vært positive, men i det store og hele bærer de preg av at bedriften ikke har tillit til oss, at arbeidet må detaljstyres og at det ikke er noe rom for å bruke sunn fornuft.

 

Et par ledere har gjort det til sin oppgave å reise rundt og sjekke hvordan arbeidet utføres og kritisere oss som jobber ute, gjerne for banaliteter og ting som har vært praksis og fungert i årevis, men som de tilsynelatende sporadisk bestemmer at er feil måte å gjøre det på uten å kunne fortelle hvorfor eller være åpne for innspill.

 

Jobben er i utgangspunktet fysisk og psykisk krevende da vi jobber turnus og utendørs og jevnlig må tåle svært dårlige opplevelser med kunder. Når vi nå også har ledere som ikke er på vårt lag og må tåle kritikk også fra dem, er jobben blitt veldig ubehagelig. Mens jeg jobber går jeg rundt og er redd for at en firmabil med feil person skal komme og at jeg skal få kritikk for ikke å stå riktig, ikke smile eller noe jeg ikke vet er feil. Jeg gjør oftere (virkelige) feil i jobben min og får dårlig samvittighet overfor kundene våre. Den dårlige samvittigheten og følelsen av å alltid bli iakttatt tar jeg dessverre med meg hjem. Når jeg ikke er på jobb er jeg utmattet og enkelte dager skikkelig lei meg, samtidig som vi alltid ukentlig og nesten daglig nå i sommer får felles tekstmeldinger om ting som "SKAL" gjøres sånn eller "SKAL IKKE" gjøres slik og ting som er glemt eller klager vi har fått.

 

Nå er jeg heldigvis ferdig med jobben for i sommer. Jeg er bare utmattet og lei meg fordi opplevelsen av jobben har vært så jævlig og jeg endelig har mulighet til å legge meg litt ned, tenke og forstå hvordan det egentlig var. Sett bort fra at jeg heldigvis har tjent penger, føles det som jeg har kastet bort det meste av sommeren, også fritida, på å ha det vondt og føle meg dårlig for noen mennesker jeg avskyr, da jeg kunne hatt fri og vært sammen med familie og venner. Faen ta.

 

Jeg skal selvfølgelig se etter ny jobb, for det er ikke verd det å gå rundt og føle seg som en dritt på jobb og på fritida. Men det er ikke lett å få ny jobb og jeg tør ikke å spørre lederen min eller noen av hennes nærmeste medarbeidere om referanse. Og jeg kan ikke bare slutte heller, for jeg er avhengig av en liten inntekt i tillegg til studiestøtten. Det blir også trist å forlate en jobb jeg har hatt lenge og synes jeg er blitt rimelig flink i, kolleger jeg kommer godt overens med og kunder som stort sett er trivelige å hjelpe.

 

Anonymous poster hash: 8a770...cfa

 

Det høres ut som en skikkelig drittjobb, som ingen ville ha trivdes i sånn som den har blitt. Hvorfor skal du bli i en jobb som ødelegger deg? Pga pengene? Penger kan du tjene et annet sted. Se mulighetene dine, ikke begrensningene på arbeidsmarkedet!

[Kvinne-35]

Jeg er ny her. Har vært utsatt for masse vondt gjennom livet. Bla.a. mobbing, psykisk vold, seksuelt misbruk. Jeg har vært psykisk syk nå i 2,5 år. Slitt med alvorlig depresjon omtrent hele tiden. Har også sosial angst og andre typer angst. Jeg går i behandling på DPS og til psykiatrisk sykepleier i kommunen. 
Nå er jeg dårlig, har hatt en ok periode i sommer over flere uker, men nå er jeg tilbake til det vanskelige. Denne uka har vært uka from hell. Har hatt det så vondt at jeg har grått gjennom hele dagen og jeg gråter omtrent aldri, selv når jeg er som verst. Både behandler og psykiatrisk sykepleier har ferie nå. Jeg skal til dem til uka, men nå føles det som en evighet. Fastlegen min har også vært borte, ringte legekontoret i går og la bare på mobilen når jeg fikk beskjeden. Orker ikke å snakke med andre og håper jeg holder ut helga. :-( 
Skjønner ikke helt hva jeg vil med dette, men håper ikke jeg er alene om å ha det sånn. Det føles bare sånn akkurat nå. 
Takk for at du leste om ikke annet..... :-S

[Cutthroat Bill]

Jeg er ny her. Har vært utsatt for masse vondt gjennom livet. Bla.a. mobbing, psykisk vold, seksuelt misbruk. Jeg har vært psykisk syk nå i 2,5 år. Slitt med alvorlig depresjon omtrent hele tiden. Har også sosial angst og andre typer angst. Jeg går i behandling på DPS og til psykiatrisk sykepleier i kommunen. 

Nå er jeg dårlig, har hatt en ok periode i sommer over flere uker, men nå er jeg tilbake til det vanskelige. Denne uka har vært uka from hell. Har hatt det så vondt at jeg har grått gjennom hele dagen og jeg gråter omtrent aldri, selv når jeg er som verst. Både behandler og psykiatrisk sykepleier har ferie nå. Jeg skal til dem til uka, men nå føles det som en evighet. Fastlegen min har også vært borte, ringte legekontoret i går og la bare på mobilen når jeg fikk beskjeden. Orker ikke å snakke med andre og håper jeg holder ut helga. :-( 

Skjønner ikke helt hva jeg vil med dette, men håper ikke jeg er alene om å ha det sånn. Det føles bare sånn akkurat nå. 

Takk for at du leste om ikke annet..... :-S

Du er definitivt ikke alene om å ha det vondt. Har lest om andre her som har opplevd mye av det samme som deg. Personlig har jeg heldigvis ikke opplevd seksuell misbruk, men jeg har blitt mobbet mye, siden barneskolen en gang. Det har ført til at jeg sliter veldig med sosial angst, depresjon og ensomhet. Tidligere denne uken hadde jeg en spesielt ille episode med suicidale tanker. Ble sendt til et kriseteam i Kristiansand dagen etter hendelsen, men vi kom frem til at det var ok for meg å dra hjem igjen. Det var i grunn ganske skummelt å dra hjem, fordi den hendelsen dagen før kom så brått på, og jeg mistet kontrollen over tankene og følelsene mine. Så nå er jeg i samme båt som deg; jeg må bare komme meg igjennom helgen, så skal jeg til psykiatrisk klinikk på mandag for oppfølging. Jeg er fast bestemt på å klare dette, og jeg er helt sikker på at du vil klare det samme. Selv om ting ser bleke ut innimellom, så er vi ofte sterkere enn vi klarer å innrømme.

 

Jeg kan forresten legge til at da jeg snakket med kriseteamet i Kristiansand, så lagte vi en liste sammen, en liste med ting å gjøre for å holde meg selv opptatt så ikke disse vonde tankene skal komme tilbake. Nå er det ikke sikkert du trenger dette, men jeg legger det til likevel. Listen min er som følger:

 

Legg vekk motorsykkelnøklene (for å unngå at jeg bruker motorsykkelen til å skade meg selv)

Gå en tur

Støvsuge/rydde/rengjøre

Spille spill/se film/tv-serie

 

Vi førte også opp at jeg skulle kontakte en venn av meg hvis ting begynte å bli ille, eventuelt kontakte legevakten i Flekkefjord. Nummeret dems er 38321088, og de skal være tilgjengelige døgnet rundt.

 

Endret: Nasjonalt nummer for legevakten er 116117, og kan altså brukes uansett hvor i landet man er. Takk for informasjonen, aklla!

Endret 15. august 2016 av Cutthroat Bill

[AnonymDiskusjon]

Jeg er så jævlig lei. Jeg står bare fast i den samme dritten. Nå blir det snart en ny start med studier, en del av meg hater det. Jeg aner ikke om jeg kommer til å trives med å være student, jeg er ikke noen lesehest. Jeg er bare desperat etter å få meg en utdanning innen noe jeg faktisk kan få jobb innen i fremtiden, og få litt trygghet der. Ellers er jeg dømt til å ha drittjobber som telefonselger eller jobbe i butikk resten av livet, og det orker jeg ikke. I tillegg er det forholdet mitt og alt rundt det som er helt uutholdelig, og det er så personlig og vanskelig å snakke med noen om. Jeg har fått snakket med psykologen om det, men kommer ikke til noen løsning. Har åpnet meg til en person, men det hjelper ikke samme hva jeg sier eller hva de sier. Jeg vet at jeg kommer til å gå enda lengre ned i dalen enn jeg allerede er. Jeg ser så lite mening med noe som helst om dagen, og det vil bare blir jævligere. Aner ikke hvordan jeg skal takle å skjule alle følelsene mer ovenfor alle. Det er så mye som skal gjøres og samtidig skal jeg være tøff og ikke la meg knekke. Hater at jeg ikke føler jeg har foreldre jeg kan søke hjelp hos, som ikke dømmer meg, og som faktisk har noen gode råd å komme med.

Jeg føler meg utrøstelig. Det er ingenting som hjelper, utenom å sove og vente på en ny dag, og ta mer angstdempende, og sove mer. Faen ta meg og usikkerheten min, og at jeg alltid roter meg opp i dritt. Hater meg selv og det stygge selvbildet mitt. Hater alt jeg tar i blir til dritt. Hater at jeg alltid blir sittende som en taper samme hva jeg gjør. Jeg er bare dømt til ulykkelighet.

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[Kvinne-35]

 

Jeg er ny her. Har vært utsatt for masse vondt gjennom livet. Bla.a. mobbing, psykisk vold, seksuelt misbruk. Jeg har vært psykisk syk nå i 2,5 år. Slitt med alvorlig depresjon omtrent hele tiden. Har også sosial angst og andre typer angst. Jeg går i behandling på DPS og til psykiatrisk sykepleier i kommunen. 

Nå er jeg dårlig, har hatt en ok periode i sommer over flere uker, men nå er jeg tilbake til det vanskelige. Denne uka har vært uka from hell. Har hatt det så vondt at jeg har grått gjennom hele dagen og jeg gråter omtrent aldri, selv når jeg er som verst. Både behandler og psykiatrisk sykepleier har ferie nå. Jeg skal til dem til uka, men nå føles det som en evighet. Fastlegen min har også vært borte, ringte legekontoret i går og la bare på mobilen når jeg fikk beskjeden. Orker ikke å snakke med andre og håper jeg holder ut helga. :-( 

Skjønner ikke helt hva jeg vil med dette, men håper ikke jeg er alene om å ha det sånn. Det føles bare sånn akkurat nå. 

Takk for at du leste om ikke annet..... :-S

Du er definitivt ikke alene om å ha det vondt. Har lest om andre her som har opplevd mye av det samme som deg. Personlig har jeg heldigvis ikke opplevd seksuell misbruk, men jeg har blitt mobbet mye, siden barneskolen en gang. Det har ført til at jeg sliter veldig med sosial angst, depresjon og ensomhet. Tidligere denne uken hadde jeg en spesielt ille episode med suicidale tanker. Ble sendt til et kriseteam i Kristiansand dagen etter hendelsen, men vi kom frem til at det var ok for meg å dra hjem igjen. Det var i grunn ganske skummelt å dra hjem, fordi den hendelsen dagen før kom så brått på, og jeg mistet kontrollen over tankene og følelsene mine. Så nå er jeg i samme båt som deg; jeg må bare komme meg igjennom helgen, så skal jeg til psykiatrisk klinikk på mandag for oppfølging. Jeg er fast bestemt på å klare dette, og jeg er helt sikker på at du vil klare det samme. Selv om ting ser bleke ut innimellom, så er vi ofte sterkere enn vi klarer å innrømme.

 

Jeg kan forresten legge til at da jeg snakket med kriseteamet i Kristiansand, så lagte vi en liste sammen, en liste med ting å gjøre for å holde meg selv opptatt så ikke disse vonde tankene skal komme tilbake. Nå er det ikke sikkert du trenger dette, men jeg legger det til likevel. Listen min er som følger:

 

Legg vekk motorsykkelnøklene (for å unngå at jeg bruker motorsykkelen til å skade meg selv)

Gå en tur

Støvsuge/rydde/rengjøre

Spille spill/se film/tv-serie

 

Vi førte også opp at jeg skulle kontakte en venn av meg hvis ting begynte å bli ille, eventuelt kontakte legevakten i Flekkefjord. Nummeret dems er 38321088, og de skal være tilgjengelige døgnet rundt.

 

 

Takk som svarer. Godt å vite at man ikke er alene. Vet jo at det er andre som også har opplevd noe sånn som meg, men ikke alltid like lett å komme på det når alt føles tungt. Da føler i alle fall jeg meg alene i verden. 

Høres lurt ut å ha en liste med ting å gjøre og at du kan kontakte en venn eller Legevakten om det blir for ille. Jeg har Legevakten som nød, men ser ut som det går på en måte uten å bruke dem.

Jeg skal til behandling på onsdag og fredag, og skal reise bort fra i morgen og til tirsdag, så da får det gå på et vis. :-S I beste fall blir det en pause og jeg får tenke på litt andre ting. I verste fall så er jeg i alle fall en annen plass og slipper å ligge i samme sang i samme rom og være i samme stue og kjøkken som jeg ellers gjør resten av året. 

Håper det går på en måte ok for deg i helga!

[AnonymDiskusjon]

Høres sikkert dumt ut at det er et problem, men jeg orker ikke ikke reise noe sted, fordi jeg heller vil se tv og film. Gjør meg deppa at jeg ikke reiser på noen tur pga det, føler at det er et setback for livet. Skal vel ikke oppleves sånn.

Anonymous poster hash: 21812...550

[aklla]

eventuelt kontakte legevakten i Flekkefjord. Nummeret dems er 38321088, og de skal være tilgjengelige døgnet rundt.

Ring 116117, da kommer man til sin legevakt uansett hvor man ringer fra. Mange av de andre, gamle nummerene blir lagt stort sett ned etterhvert.

Sånn til info til de som måtte finne dette senere

[Cutthroat Bill]

Oppdaterte posten. Takk for informasjonen.

[Lindefrøken]

 

Jeg er så jævlig lei. Jeg står bare fast i den samme dritten. Nå blir det snart en ny start med studier, en del av meg hater det. Jeg aner ikke om jeg kommer til å trives med å være student, jeg er ikke noen lesehest. Jeg er bare desperat etter å få meg en utdanning innen noe jeg faktisk kan få jobb innen i fremtiden, og få litt trygghet der. Ellers er jeg dømt til å ha drittjobber som telefonselger eller jobbe i butikk resten av livet, og det orker jeg ikke. I tillegg er det forholdet mitt og alt rundt det som er helt uutholdelig, og det er så personlig og vanskelig å snakke med noen om. Jeg har fått snakket med psykologen om det, men kommer ikke til noen løsning. Har åpnet meg til en person, men det hjelper ikke samme hva jeg sier eller hva de sier. Jeg vet at jeg kommer til å gå enda lengre ned i dalen enn jeg allerede er. Jeg ser så lite mening med noe som helst om dagen, og det vil bare blir jævligere. Aner ikke hvordan jeg skal takle å skjule alle følelsene mer ovenfor alle. Det er så mye som skal gjøres og samtidig skal jeg være tøff og ikke la meg knekke. Hater at jeg ikke føler jeg har foreldre jeg kan søke hjelp hos, som ikke dømmer meg, og som faktisk har noen gode råd å komme med.

Jeg føler meg utrøstelig. Det er ingenting som hjelper, utenom å sove og vente på en ny dag, og ta mer angstdempende, og sove mer. Faen ta meg og usikkerheten min, og at jeg alltid roter meg opp i dritt. Hater meg selv og det stygge selvbildet mitt. Hater alt jeg tar i blir til dritt. Hater at jeg alltid blir sittende som en taper samme hva jeg gjør. Jeg er bare dømt til ulykkelighet.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

 

Dette var veldig trist lesing. Om du trenger noen å snakke med står jeg gjerne parat, bare send meg en PM og vi kan enten snakkes over der eller Skype. Hele innlegget ditt illustrerer et eneste stort kaos så er vanskelig å komme med råd eller tilbakemeldinger på noe ettersom det er så mye på en gang. Sender deg en stor klem, du er ikke alene! 

[Overmoden2.0]

Skulle ønske jeg bare kunne krype oppi fanget til mamma, krølle meg sammen som en liten ball og ligge der til alt det vondt var over.

[AnonymDiskusjon]

Greide omsider å dra med meg hjem min første dame noensinne fra byen i går. Kort fortalt.. når vi begge endte opp nakne i senga mi etter et langt foreplay så fikk jeg den ikke opp, den fine dama lå der og var helt klar mens jeg stod der som en ubrukelig tosk med en helt slapp pikk. Uansett hvor mye ho kjælte med meg så ville den ikke opp, til slutt så måtte vi bare gi opp og jeg kunne se den enorme skuffelsen i hele ho i det vi bare la oss ned for å sove. Et par timer senere snek hun seg ut uten å si et eneste ord. 

 

Det her høres sikkert ikke ut som noen big deal, men for meg så er det faktisk det. Tårene renner nedover kinnet mitt i skrivende stund, jeg får vondt i hele kroppen av å tenke på det. Det var noe av det mest ydmykende jeg har opplevd noensinne, jeg føler jeg failet totalt som mann, noe jeg også gjorde. Jeg er heller ikke typen som klarer å velge og vrake i damer på byen hver eneste helg, til det mangler jeg både utseende og sosiale egenskaper/status for å få til. Så det gjør såklart ekstra, ekstra vondt når jeg endelig klarer å dra ei i land og dette skjer. 

 

I en ellers trist hverdag med sosial angst, depresjoner og andre problemer var dette her dråpen som veltet glasset. Sånn helt alvorlig, jeg orker snart ikke mer. 

 

 

Anonymous poster hash: 76278...cf8

Anonymous poster hash: 76278...cf8