Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[BuffyAnneSummers]

Tror du at du noen gang vil tilgi din mor? Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Seksuelt misbruk av barn er en av de tingene jeg syns folk fortjener dødsstraff for.

[Kea]

Jeg har vel egentlig tilgitt henne for det for lenge siden. Før jeg egentlig forsto hvor ille det var, og før effektene av det traff meg skikkelig. Men på grunn av alt hun har gjort siden (og det er ikke lite), spesielt på nyttårsaften i år, av alle dager, så får hun ikke komme inn i livet mitt lenger. Jeg har satt opp en vegg mellom oss og all kontakt er veldig overfladisk. Det kommer aldri til å endre seg. Men hun har likevel makten til å påvirke meg negativt, noe som plager meg.

[Overmoden2.0]

Det som er dumt med oss mennesker er at det negative er det vi virkelig sluker.

[AnonymDiskusjon]

Nå har jeg gjort det igjen; brutt opp og flyttet bort fra alt og alle jeg kjenner. Her sitter jeg i et hus kilometervis fra folk, et konto som kan holde meg flytende til senhøstes, ingen forpliktelser, ingen planer, ingenting å gjøre. 

 

Lenge har jeg trodd at det var dette jeg ville. Jeg søkte selv ensomhet og lediggang. Jeg sluttet i jobben, forlot de beste vennene jeg har hatt og flyttet ut hit. Allerede før jeg dro begynte jeg å tvile på om det var det rette, nå vet jeg at det ikke var det. Og nå sitter jeg her og lurer på hva jeg skal gjøre. Den optimismen jeg følte de forrige gangene jeg brøt opp er totalt fraværende. Alt jeg kjenner er tvil, usikkerhet og en knugende eksistensiell uro.

 

Og uroen blomstrer ut i angst. Jeg stiller spørsmål ved hvem jeg er, hva jeg vil, hvor jeg skal. Jeg er helt handlingslammet. Alle beslutninger virker så voldsomt store. Alle valg uhørt betydningsfulle. CVer og søknader har jeg liggende, men jeg får meg ikke til å sende dem ut. Jeg burde søkt på masterstudium, men jeg klarte ikke å få meg til å søke innen fristen. At jeg står fritt til å gjøre hva jeg vil, gjør det hele bare verre. Skal jeg flytte til en annen kant av landet, kanskje jeg skal flytte ut av landet? Være ambisiøs og søke etter noe utfordrende eller velge noe enkelt, frigjøre meg helt fra ansvar og karriere?  

 

Jeg føler meg fanget i en klisje: jeg står ved et veiskille, svimmel og uten av stand til å velge hvilken vei jeg skal gå. På skiltene står det karriere, reise, resignasjon, Oslo, NAV, retur, London Berlin drømmer studier ensomhet alkoholforbedringTrondheimhjemaldrimerkajdsfjaidsalkdj. Apatien har fått fotfeste, forvirringen er total. 

 

Det ble ikke slik jeg hadde sett det for meg. Hva nå? 

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

[darkness|]

Jeg har vel egentlig tilgitt henne for det for lenge siden. Før jeg egentlig forsto hvor ille det var, og før effektene av det traff meg skikkelig. Men på grunn av alt hun har gjort siden (og det er ikke lite), spesielt på nyttårsaften i år, av alle dager, så får hun ikke komme inn i livet mitt lenger. Jeg har satt opp en vegg mellom oss og all kontakt er veldig overfladisk. Det kommer aldri til å endre seg. Men hun har likevel makten til å påvirke meg negativt, noe som plager meg.

Du burde kutte kontakten helt. Du skylder henne ikke noe.

[AnonymDiskusjon]

Fatter ikke hvorfor jeg drikker. Jeg blir bare deprimert, forvirret, engstelig, trist, panisk og tvangsmessig. Likevel drikker jeg kveld etter kveld etter kveld. Har holdt på slik i år nå. Fatter ikke hvorfor jeg gidder. Jeg klarer ikke engang å ta plass i mitt eget liv. Jeg har ingen plass her. 

 

Meg: En liten gutt sitter jeg ukomfortabel i en manns kropp. Han lengter til en barndom som for lengst er tapt. Gutten tenker høyt:

- Jeg skulle aldri vært her. 

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

[L4r5]

Jeg planla aldri å være her.

Jeg planla aldri å bli voksen.

Jeg skulle ta livet av meg før jeg var 18.

Jeg er 35.

 

Faen.

[Overmoden2.0]

Har mistet all kontroll denne helga. Har ingen safespot, jeg bare eter og eter og tar så mye vival at jeg konstant går trøtt og sulten. Har garantert spist alt for mye mat, is og chips. Jeg er sikkert til å være over 80 kg igjen når jeg kommer hjem og det gjør vondt å vite, men klarer ikke å ha kontroll. Trodde en familiehelg skulle være det jeg trengte nå, men selv familien er mine fiender. Jeg ønsker ikke å bli snakket til men de maser i ett sett. Og så skulle alle ha meg til å gå i en kjole jeg ikke føler meg vell i, for den var såååå mye finere og jeg fikk fram den fine midjen min bla bla bla. Jeg ser ut som en feit strandet hval.

Endret 15. mai 2016 av Overmoden2.0

[Gjest Slettet-lYlo5C]

Andre her som har erfaring med zoloft? Jeg har gått på lignende medisiker tidligere, men hadde ikke sånne bivirkninger da etter det jeg husker. Har kun tatt det et par uker, men føler meg allerede ekstremt tiltaksløs, vil ingenting. Klarer ingenting. Har aldri følt meg så tiltaksløs. Er ikke det litt tidlig å bli så passiv? Har ikke angstanfall selv om jeg har masse tankekjør som utløste det før, så det er jo bra. Men jeg blir så ekstremt trøtt på dagen, vil kun sove. Ligger og bader i svette hver natt siden jeg økte dosen, selv om jeg har det kaldt på natten. Andre som har hatt det sånn?

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

 

Jeg hadde det nokså likt i begynnelsen. Blitt bedre nå, men jeg opplever også å våkne helt våt av svette samtidig som jeg fryser

 

Trist å høre om hvordan dere har det folkens. Har ikke så mye å si, men jeg håper det snart blir bedre for dere alle!

Endret 15. mai 2016 av Slettet-lYlo5C

[AnonymDiskusjon]

Jeg skal til å legge meg nå, men før jeg gjør det, må jeg få ut noen tanker.

 

For mange år siden var jeg i noe som virket som en håpløs situasjon. Jeg var langt fra alt som var kjent og kjært, uten penger eller jobb. Jeg var kontrollert av en giftig person, som aldri brydde seg om meg. Dette pågikk i 4,5 år. Den tiden var den vanskeligste jeg hadde vært gjennom til da, og jeg så ikke noen vei ut, så jeg ga opp. Jeg ga opp håp, og dermed sluttet jeg å prøve. Hver dag var meningsløs. Opp av senga, bort til datamaskinen, så i sengs igjen. Alt som betydde noe for meg var i en virtuell virkelighet. Min faktiske virkelighet kunne dra til helvete for min del. Jeg var dypt deprimert og suicidal.

 

Mot alle odds kom jeg meg ut av det etter 4,5 år. Dette er nå 5 år siden. 5 år siden jeg kom hjem. Og nå... Jeg skal til å legge meg nå, og i det jeg gjorde meg klar til å gå til sengs, merket jeg tanker jeg ikke har hatt på 5 år. Hvor håpløst livet er. Hvor lite den ene dagen etter den andre betyr. 17. Mai i morgen. Ja, og så? Hva betyr det for meg? Flott og fint at dagen finnes, såklart, men jeg personlig klarer ikke å se noe glede i det. Jeg har ikke klart å finne glede over noe på en stund.

 

Dette er bare én del av det som foregår i hodet mitt akkurat nå. Resten er for mye å skrive. Jeg har allerede skrevet for mye. Men, men. Snart er det over. God natt.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[Overmoden2.0]

Er så koselig å se alle 17 mai bildene fra venner som koser seg max uten meg, tipper de ikke hadde vært så koselig om jeg var der.

[AnonymDiskusjon]

17. mai er den verste dagen i året for meg.

Anonymous poster hash: c88d8...0bf

[Gaardon]

 

17. mai er den verste dagen i året for meg.

 

Anonymous poster hash: c88d8...0bf

 

Jeg synes Nyttårsaften er verst men 17 mai er der oppe også er heller ikke glad i Julaften eller min egen bursdag.

[AnonymDiskusjon]

Total kollaps for meg i dag. Alltid følt meg stygg, gikk bedre en periode da jeg klarte å tvinge meg selv til å ta initiativ med mange jenter og faktisk fått litt napp, men jeg er totalt avhengig av bekreftelse fra det motsatte kjønn for å like meg selv. Har ikke hatt noen jenter på gang på en god stund, og så meg selv på bilder og refleksjoner i dag og føler meg helt forferdelig. Så ei jente jeg holdte på med (jeg var og er fortsatt betatt av henne) i toget, hun så lykkeligere ut enn noensinne, hun gikk med en stor vennegjeng og greier. Etter en lang periode med å ha sittet på gjerdet, er jeg nå tilbake i oppfatningen av at jeg er stygg. Måtte bare gå heim og gråte, kjempet for å holde masken på veien hjemover, med alle disse lykkelige, vakre menneskene rundt omkring. Spesielt jentene var så voldsomt pene i bunadene sine, og jeg vil så gjerne ha dame, men klarer ikke å finne noen slik jeg ser ut.

 

Vurderer å oppsøke psykolog igjen. Jeg har kjempet denne kampen lenge. Jeg har kjempet den alene. Jeg har få venner, som også tærer på meg. Jeg falt ut av det sosiale allerede på starten av studiet, og har sakte slåss meg inn igjen for å få venner. Jeg fatter bare ikke hvordan jeg endte opp i denne situasjonen, og hvordan andre folk har klart seg så utrolig mye bedre enn meg. Snart går jeg også mot slutten av studietiden, og da føles det som at man er forventet å ha ting på stell. Føler det hjelper å vite at jeg ikke er eneste student som sliter, men når man kommer i arbeidslivet så virker folk så voksne og som at dem har orden på livet sitt. Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre med fremtiden min, og må snart bestemme meg. Har topp karakterer så er livredd for å velge feil blant de mange valgene jeg kan ta.

 

Mest utseendet som forfølger meg. Klarer ikke gi slipp på følelsen om å være mindreverdig og uønsket når jeg ikke får positiv respons på mine svært mange forsøk på det motsatte kjønn. Blir godt likt og sliter i mindre grad de siste årene med å knytte vennskapelige relasjoner, og det å finne seg dame er ganske likt bare med en seksuell innfallsvinkel i tillegg. Klarer ikke bli kvitt tanken at jeg bare ikke er fysisk pen nok.

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

[Overmoden2.0]

 

Her ligger bursdag på topp, så nyttårsaften og så 17 mai. Det er de tre verste dagene i året. Fyfaen

 

 

17. mai er den verste dagen i året for meg.

 

Anonymous poster hash: c88d8...0bf

 

Jeg synes Nyttårsaften er verst men 17 mai er der oppe også er heller ikke glad i Julaften eller min egen bursdag.

1 bursdag

2 nyttårsaften

3 17 mai.

 

Er sånn sett heldig at annen hver har jeg min datter så så det er jo greit. Eller bursdagen min har jeg som regel henne, men så kommer kvelden og helvete bryter løs. Er en trøst å ha henne, men å bare være meg og henne som feirer dagen min er stusselig, men den kunne vært verre, sånn som de få gangene hun ikke er med meg i det heletatt.

Endret 17. mai 2016 av Overmoden2.0

[FrihetensRegn]

Deilig å komme hjem fra alt maset og styret med 17 mai. Jeg liker meg absolutt best mutters alene foran datamaskinen. Før var jeg patriotisk over denne dagen, men jeg greier bare ikke å få den følelsen igjen. Det er litt som med julen; den er fantastisk når man er barn men når man blir voksen så bryr jeg meg bare ikke.

[Kea]

Jaja. Nå er han ute på fylla igjen. Etter at han har ringt meg for to dager siden og klaget over hvor lei han var av alkoholen og at han ville bli ferdig med det. Nå sitter jeg her, på møtet vi skulle ha på legesenteret, alene. Han har ringt og spurt to ganger om jeg kommer på møtet. Kanskje det var seg selv han skulle spurt.

 

Dette bekrefter bare at det ikke er noen vits i å involvere seg. Det blir bare skuffelse og tunge tanker av det. Faen.

[Overmoden2.0]

Jeg hadde fiksa sånn at jeg skulle ut å spise med mamma og resten på mandag for da har jeg bursdagen og det er virkelig årets verste dag. Jeg sendte meld til mamma for lederene siden sånn at om de måtte jobbe så kunne de bytte vakt. Alt var i orden helt til i går. For lillebrødrene mine kan jo ikke gå glipp av en jævla korpsøvelse og da må middagen utsettes fra 1800 til 2000 og det passer dårlig da det er 3 barn på 3-4-6 år som skulle være med. Så da må jeg utsette og da sitter jeg jo igjen med å sitte alene på bursdagen min, noe jeg fryktet. Aldri mer skal jeg forsøke å redde dagen min. Når folk Faen ikke en gang gidder å gjøre en liten innsats. Jeg betyr ikke en dritt for noen. Ikke en jævla dritt

[AnonymDiskusjon]

 

Total kollaps for meg i dag. Alltid følt meg stygg, gikk bedre en periode da jeg klarte å tvinge meg selv til å ta initiativ med mange jenter og faktisk fått litt napp, men jeg er totalt avhengig av bekreftelse fra det motsatte kjønn for å like meg selv. Har ikke hatt noen jenter på gang på en god stund, og så meg selv på bilder og refleksjoner i dag og føler meg helt forferdelig. Så ei jente jeg holdte på med (jeg var og er fortsatt betatt av henne) i toget, hun så lykkeligere ut enn noensinne, hun gikk med en stor vennegjeng og greier. Etter en lang periode med å ha sittet på gjerdet, er jeg nå tilbake i oppfatningen av at jeg er stygg. Måtte bare gå heim og gråte, kjempet for å holde masken på veien hjemover, med alle disse lykkelige, vakre menneskene rundt omkring. Spesielt jentene var så voldsomt pene i bunadene sine, og jeg vil så gjerne ha dame, men klarer ikke å finne noen slik jeg ser ut.

 

Vurderer å oppsøke psykolog igjen. Jeg har kjempet denne kampen lenge. Jeg har kjempet den alene. Jeg har få venner, som også tærer på meg. Jeg falt ut av det sosiale allerede på starten av studiet, og har sakte slåss meg inn igjen for å få venner. Jeg fatter bare ikke hvordan jeg endte opp i denne situasjonen, og hvordan andre folk har klart seg så utrolig mye bedre enn meg. Snart går jeg også mot slutten av studietiden, og da føles det som at man er forventet å ha ting på stell. Føler det hjelper å vite at jeg ikke er eneste student som sliter, men når man kommer i arbeidslivet så virker folk så voksne og som at dem har orden på livet sitt. Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre med fremtiden min, og må snart bestemme meg. Har topp karakterer så er livredd for å velge feil blant de mange valgene jeg kan ta.

 

Mest utseendet som forfølger meg. Klarer ikke gi slipp på følelsen om å være mindreverdig og uønsket når jeg ikke får positiv respons på mine svært mange forsøk på det motsatte kjønn. Blir godt likt og sliter i mindre grad de siste årene med å knytte vennskapelige relasjoner, og det å finne seg dame er ganske likt bare med en seksuell innfallsvinkel i tillegg. Klarer ikke bli kvitt tanken at jeg bare ikke er fysisk pen nok.

 

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

 

 

Hmm. Har sett folk ha det slik som deg, men så blir de med i masse foreninger og shit, og så ser jenter plutselig på dem som en sosial og artig type med mye gøy liv rundt seg. Så får de dame.

Funker kanskje ikke for alle, men ha sett det skje ofte.

 

Anonymous poster hash: 2c1db...309

[AnonymDiskusjon]

Så sitter man her. Etter 2+ måneder, etter første kjærligheten har dumpet meg etter 4+ år sammen, ble sammen unge (19 år, nå 23). Jeg hennes første også. Hun lovte meg at vi skulle få barn sammen, bli gamle sammen. At jeg var den rette. Jeg stolte på dette, tok henne dypt inn i livet mitt. Er så glad i familien hennes, elsker henne så dypt. Men nei, hun følte vi ble for komfortable med hverandre, mer som venner. Ingen kjærlighetsfølelser lenger, måtte flytte ut fra leiligheten vi bodde i sammen på dagen. Hun er fortsatt glad i meg, vil være venner etterhvert, ønsker meg alt godt. Mener at neste jente som treffer meg er heldig. Men nei, hun vil ikke være kjærester lenger. Så sikker på at det ikke fungerer. Mener jeg vil se det også, men det klarer jeg ikke.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, får høre at det blir bedre etterhvert, møter nye. Ingen andre jeg kan se for meg at jeg vil dele et liv med... Og hun var så pen og fantastisk, jeg har så skyldfølelse for at jeg ikke tok mer vare på forholdet også, man blir så etterpåklok og nå har jeg bare lyst å gjøre alt med henne. Er så vondt... 

Anonymous poster hash: 26338...945