Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[BuffyAnneSummers]

Oi, hvem da?

[AnonymDiskusjon]

Oi, hvem da?

 

Omtalt i forumkafeen. Men du må gå tilbake 3 - 4 sider, for noen sykinger holder på der også.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[BuffyAnneSummers]

Åh faen, har sett brukernavnene utallige ganger i interessante diskusjoner her på forumet.. så trist

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det føles som om selvmord er den eneste løsningen. Går jo til psykolog, men timene der blir jo hele tiden avlyst og utsatt, så jeg begynner å tro at hun også hater meg. Jeg skammer meg over hvor patetisk livet mitt har blitt. Klarer ikke jobbe sånn som jeg er nå, og jeg hater det, for jeg vil jo fungere som alle andre. Oge enten får jeg ikke sove eller så vil jeg bare sove. Nå vil jeg bare isolere meg lengst mulig vekk fra alle hele tiden. Blir utslitt av ingenting. Tvinger meg ut av og til så ikke noen skal se hvor jævlig det egentlig er. Jeg skulle ønske jeg ikke var gjennomsyret negativ, jeg klarer bare ikke forandre det. Det er ikke noe håp for meg. Hva skal psykologen gjøre? Hva skal noen som helst gjøre? Det er ingen som kommer til å klare å hjernevaske meg til å bli mindre selvdestruktiv, til å ikke hater meg selv, til å ikke være negativ og faktisk ha tro på ting. På at det går an å stole på noen. Jeg må nesten le av hvor patetisk dette er. Hva skal legen gjøre? Hva skal psykologen gjøre? Om jeg blir innlagt igjen, hva faen skal de tullingene gjøre? Hva skal noen som helst gjøre? Den eneste som kan gjøre noe er meg selv, og det går bare ikke. Føler meg fanget i en negativ spiral av angst, depresjon og selvmordstanker, og vil bare at det skal slutte nå for jeg holder ikke ut mer snart.

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[AnonymDiskusjon]

Jeg sliter skikkelig for tiden. Har egentlig gjort det lenge, men jeg er ikke av typen som liker å plage andre med problemene mine. Føler meg bare så motløs. Har slitt psykisk så lenge jeg kan huske, så har aldri kommet meg ut i arbeidslivet. Fullførte ikke videregående før jeg var 24. Hver gang jeg liksom føler at jeg begynner å få litt fotfeste, så går alt bare til helvete, og jeg er i ferd med å gi helt opp. Føler liksom at jeg har måttet kjempe så jævlig hardt for alt, jeg begynner å bli lei av å kjempe. Jeg vil bare ha fred og ro, men det har jeg jo ikke råd til, fordi jeg får ingen jobb uten arbeidserfaring! Har ikke råd til å flytte et annet sted, for jeg har ikke penger til depositum og flyttebil.

 

Jeg tenker mye på å dø. Ikke at det er noen umiddelbar fare, men jeg har liksom bare gitt opp. Går egentlig og håper litt på at jeg skal få en eller annen sykdom som tar livet av meg, så blir jeg liksom ikke husket som "hun som tok livet av seg". Men jeg begynner å bli utålmodig, og sliten. Jeg er så sinnsykt sliten.

 

Jeg har ingen jeg kan støtte meg til. Alle ble så sinnsykt optimistiske når jeg endelkg klarte å fullføre skolen, at jeg har ikke hjerte til å fortelle dem at alt har gått til helvete igjen. Dessuten er de opptatte med å bekymre seg for broderen, så jeg føler liksom at jeg må holde meg oppegående utad så jeg ikke blir en større byrde. Jeg har ingen venner. Bokstavelig talt ingen. Kom meg nylig ut av et "abusive" forhold, så ingen kjæreste. Til og med bikkja mi døde i fjor, så det er ingen, noe sted. Fanilien er liten, og de har nok med seg selv og broren min.

 

Jeg får ikke sove lenger, jeg har ikke matlyst. Lever på nikotin og kaffe. Har mistet motet fullstendig. Vet ikke hva jeg skal gjøre, eller om jeg vil gjøre noe i det hele tatt. Jeg er bare så jævlig sliten.

 

Anonymous poster hash: b4cf4...bf4

[AnonymDiskusjon]

Blir ett kort innlegg, men har ingenting å leve for lengre, føler ingenting har gått direkte til helvete men ingenting går riktig heller, konstant status quo eller hva det nå heter, i årevis. Ser ikke poenget mer, jeg har jobb og, tja, ingenting mer. Er det virkelig verdt det?

Jeg blir mer og mer usikker, eller muligens mer og mer sikker.

 

Anonymous poster hash: 2437d...137

[AnonymDiskusjon]

Lurer på om det er noe som kan gjøres med livssituasjonen min. Jeg er stuck. Det er ikke slik at jeg har det så veldig vondt, men livet mitt er så tomt og kjedelig at jeg syns det er synd at jeg kaster vekk årene i det korte livet mennesket lever. Det føles helt meningsløst.

 

Men jeg vet ikke hva som kan gjøres. Det er noe vesentlig feil med psyken min. Ikke at jeg har det kjempevondt, men den fungerer ikke som andres hjerner/psyker. Andre mennesker er i stand til å bestemme seg for noe, og så gjøre det. Men for meg blir det umulig, det er ikke sånn jeg fungerer. Det er ikke noe problem for meg å "bestemme" meg for noe, men når jeg gjør det, så er det ikke noe som er "ekte" for meg, og dermed bare glemmer jeg hele greia.

 

Det samme gjelder også mer generelt. Jeg kan skape meg "verdener" eller "historier" jeg lever i, og som oppleves sanne. Det dreier seg om min identitet og hvordan andre mener om meg. Men det er bare gjort på et blunk at dette bare forsvinner, og jeg mister hele "systemet".

 

Høres sikkert litt "psykopatisk" ut, men jeg gjør ikke noe imot andre, faktisk så har jeg ikke noe å gjøre med andre i det hele tatt. Bortsett fra foreldrene mine.

Men det fører altså til at jeg ikke klarer å forandre på tilværelsen min. Og tilværelsen er jeg ikke fornøyd med.

 

Jeg har gått til samtaler, psykoterapi, men de har gitt meg opp, og skrevet meg ut. Jeg tror ikke de hadde et korrekt syn på hvordan jeg er. Men medisinene gjør i alle fall at jeg holder meg "stabil", hva nå enn det betyr.

Anonymous poster hash: e6b16...4f0

[AnonymDiskusjon]

FUCK

 

MY

 

LIFE!

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[Shi]

Ble åpent ledd av i går bare ved å gå forbi noen folk som satt på en benk. Jeg vet det var meg de lo av, fordi jeg gikk forbi dem 3 ganger, og hver gang brøt de ut i latter. Kanskje jeg faktisk må begynne å åg rundt med en brun papirpose over hodet for å spare folk for styggheten som er ansiktet mitt.

Kan være tilfeldig. Vært i situasjoner hvor de jeg har vært med har ledd, eller sagt noe, som helt tilfeldigvis, kunne oppfattes som om man rakker ned på noen i nærheten.

[AnonymDiskusjon]

Jeg setter veldig pris på det, anonym, spesielt siden du ikke har noen obligasjon ovenfor meg, fordi du ikke kjenner meg. Venner og kjærester sier naturligvis ikke at jeg er stygg, fordi er nettopp venner eller kjæreste. Men jeg har blitt kalt stygg siden førsteklasse på skolen, nesten hver dag, og det sitter i meg den dag i dag. Derfor takler jeg nesten ikke å se meg selv i speilet lenger. Let alone bli tatt bilde av. Når jeg passerer unge mennesker på gaten, ser jeg rett ned i bakken, fordi jeg er redd de vil begynne å gjøre narr av meg. Så jeg er ikke overrasket over at folk ler når jeg går forbi, men det er likevel ikke noe hyggelig.

Selv har jeg gått fra å ha et negativt syn på meg selv, blitt kalt stygg mye osv, men har endret inntrykket veldig. Ikke at jeg tror jeg ser jævlig hot ut eller noe, men ser generelt sett bra ut. Trodde jeg så jævlig stygg ut før, men innser nå at det har vært en måte å rakke ned på meg, ikke fordi jeg faktisk ser dårlig ut.

 

Anonymous poster hash: 00a32...cb3

[Overmoden2.0]

Idag kunne jeg spise eple. Null tårer. Hurra!

[Overmoden2.0]

Noen som vil dele tips og triks for en bedre hverdag?

[aklla]

Ikke heng deg opp i detaljer som at du ikke kan spise et eple...

[Overmoden2.0]

Nei, nå var det ikke som at jeg ble trist bare pga det, jeg var alt nede. Og det toppet bare hele greia.

[Kea]

Min mor har klart å ødelegge hele humøret mitt ved å oppføre seg som en tilbakestående tenåring. Jeg sier jeg ikke kan komme i en konfirmasjon på grunn av at jeg skal operere to dager før. Hun sier "de sier at de holder plassen åpen hvis du bestemmer deg for å komme". Bestemmer meg? Så sier jeg at det har ikke med å bestemme å gjøre. Jeg skal operere. Så blir hun sur og sier "javel, greit!" og legger på, for så å sende meg en melding der hun skriver "venninnen din er vel viktigere enn familie. Men jeg kommer ikke til å spør deg om noe flere ganger". What?! Forbanna idiot! Hva har venninner med en operasjon å gjøre?! Så skriver jeg at jeg ikke skjønner sammenhengen, og sender et bilde av meldingen fra sykehuset.

 

Thanks for ruining my day, bitch! Hva i svarteste helvete er galt med dama?!

Endret 10. mai 2016 av Therawyn

[BuffyAnneSummers]

Mødre har en spesiell egenskap hvor de klarer å gå deg på nervene. Sett pris på det mens hun er i live, for en dag vil du ønske hun var der for å kunne plage deg bare en gang til...

 

Har ikke mistet moren min, men jeg elsker dritten ut av henne, og gruer meg noe jævlig til dagen hun ikke er der lenger.

[Kea]

BuffyAnneSummers, jeg respekterer og synes det er fantastisk at du og andre har et godt forhold til din mor og foreldre generelt, men ikke alle er så heldige. Du kjenner ikke min mor. Jeg har ingenting til overs for henne. Du aner ikke hvor mye hun har ødelagt for meg opp gjennom årene. Da jeg bodde hos henne var trusler om å sende meg til barnevernet omtrent daglig kost, for eksempel. Og da jeg var tenåring truet hun med selvmord mer enn én gang. Jeg verken tuller eller overdriver. Jeg håper du kan innse at det finnes foreldre i verden som aldri, aldri skulle hatt barn. Min mor er én av disse.

 

Jeg kan forresten legge til at jeg har ekstra liten toleranse for bullshit fra folk nå fordi jeg har blitt behandlet som dritt av altfor mange hittil i livet.

 

Og jeg er ekstra bitter på min mor fordi samboeren hennes misbrukte meg seksuelt som liten, og hun trodde ikke på meg. Så ting er langt fra "litt irriterende" når det gjelder henne.

Endret 10. mai 2016 av Therawyn

[Delvis]

Synd at mennesker kan være sånn med sine barn. Skulle ønske jeg visste råd, men vet dessverre ikke om noen løsning.
 

[BuffyAnneSummers]

BuffyAnneSummers, jeg respekterer og synes det er fantastisk at du og andre har et godt forhold til din mor og foreldre generelt, men ikke alle er så heldige. Du kjenner ikke min mor. Jeg har ingenting til overs for henne. Du aner ikke hvor mye hun har ødelagt for meg opp gjennom årene. Da jeg bodde hos henne var trusler om å sende meg til barnevernet omtrent daglig kost, for eksempel. Og da jeg var tenåring truet hun med selvmord mer enn én gang. Jeg verken tuller eller overdriver. Jeg håper du kan innse at det finnes foreldre i verden som aldri, aldri skulle hatt barn. Min mor er én av disse.

 

Jeg kan forresten legge til at jeg har ekstra liten toleranse for bullshit fra folk nå fordi jeg har blitt behandlet som dritt av altfor mange hittil i livet.

 

Og jeg er ekstra bitter på min mor fordi samboeren hennes misbrukte meg seksuelt som liten, og hun trodde ikke på meg. Så ting er langt fra "litt irriterende" når det gjelder henne.

Moren min truet også med selvmord da jeg var liten, så det er noe som klikker i meg hver gang noen truer med det samme nå. Nå som jeg er voksen er det enklere å forstå, men det er vanskelig å være 7 år gammel og måtte overbevise moren din om at hun ikke må finne på å ta livet av seg selv.

 

Resten du skriver om kan jeg ikke forestille meg engang, enkelte mennesker skulle aldri hatt lov til å ha barn

[Kea]

Jeg forstår ekstremt godt at det klikker når folk bruker selvmord på den måten. Tingen med det er at når det er en trussel, så er det for oppmerksomhet. Folk som faktisk ønsker å ta sitt eget liv går sjelden rundt og reklamerer for det. Det er veldig leit å høre at du måtte gå gjennom det som barn. Det er det ingen barn som burde oppleve. Jeg håper at hun har det bedre nå, og godt å høre at dere har overkommet disse problemene og nå har et godt forhold.