Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Jammen herregud da. Forstår godt at det er et savn og ha noen og være glad i osv Han sa jo at han har forberedet mange av sine svakere sider. Så blir litt simpelt og si at man må bli glad i seg selv først før man går inn i ett forhold. Det du snakker om en x som enda hadde følelser for en x og sånn type bagasje er ikke så relevant.

 

Anonymous poster hash: 261da...56a

[AnonymDiskusjon]

Setter pris på at dere prøver å hjelpe, min bagasje er ikke i form av noen eks, men heller det å ha følt meg utenfor under oppveksten og følt meg uønsket av jenter. Det kommer seg alltid når jeg får komt meg ut i naturen på hardtrening og kjent på faktiske fysiske smerter, enten man tryner under terrengsykling eller bare løper helt til man møter veggen (trener til maraton!). Det er ekstra vanskelig i høytider som påsken, da mine foreldre er ensomme og ikke respekterer mine grenser i den form at jeg faktisk er blitt helt selvstendig.

Går bedre nå

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

[AnonymDiskusjon]

Det er et vanskelig liv. Ikke jobb, ikke skole, ingen "kontakter" bortsett fra mor. Det er ensomt og kjedelig. Lurer på om jeg skal ta kontakt med "hjelpeapparatet" igjen.

Anonymous poster hash: e6b16...4f0

[AnonymDiskusjon]

Åhhh. Når man har ordlagt seg lite optimalt, men ikke kan ta det tilbake!!  Og man føler at man kan ha fremstått som helt dust, men man vet ikke for den andre er logget av!! Er det fordi de så meldingen og ikke visste hvordan de skulle reagere eller svare? Eller er det bare fordi de ble plutselig opptatt? Åh herregud jeg hater det. Og jesus christ det burde ikke vært sånn at skal føle seg som en kriminell bare for å foreslå å møtes.

Anonymous poster hash: 32d5c...d8f

[AnonymDiskusjon]

Klikket og tok masse sobril, sobril pleier å hjelpe på angsten min men den gjør absolutt ingenting hvis jeg er helt på bånn. Jeg blir voldelig mot meg selv og andre, føler total håpløshet og dette varer i flere timer. Jeg trenger tips til noe som kan slå meg ut. Jeg vet, jeg skal prate med legen min, men det er greit å vite litt om hva som eventuelt er aktuelt før jeg går inn dit, liker å være forberedt.

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[TheMartine]

Er det noen av dere som går på antidepressiva som merker at dere blir trøtte av det? Jeg greier snart ikke holde meg våken gjennom en arbeidsdag engang.

[Loverdose]

Er det noen av dere som går på antidepressiva som merker at dere blir trøtte av det? Jeg greier snart ikke holde meg våken gjennom en arbeidsdag engang.

Alt etter hvilken type. Antipsykotika er jo nesten sovemedisin for min del, mens SSRI-preparater har gjort meg litt døsig, men ikke mer enn normalt som følge av depresjonen. Kanskje det bare er en bivirkning om du er i oppstartfasen? 

[AnonymDiskusjon]

Hadde et ganske kraftig angstanfall og selvmordsforsøk på Torsdag. Mamma og pappa måtte holde meg nede slik at jeg ikke skulle hoppe i elva. Er så lei angsten og gjenopplevelsene relatert til en ulykke for snart 2 år siden. Har hatt 5 gjenopplevelser på 5 dager og sovet få timer pga mye angst.
Jeg er hos mamma og pappa nå sånn at de passer på meg.
Angsten endte med at mamma og pappa trengte hjelp av politiet for ha kontroll på meg, og jeg ble kjørt til legevakta i ambulanse.
Har vært på en vurderingssamtale på DPS i dag. Det er maks 5 dager innleggelse på akutt på Lier. Og hvis jeg hadde blitt lagt inn der i helga, så hadde økt fått noe samtale med behandler før på Mandag. Og da hadde utskriving blitt planlagt da. Så er nå da hos mamma og pappa i helga, og skal inn på DPS for en oppfølgingssamtale for å se hva som er best for meg, på Mandag.
Jeg utrykte at jeg ville bli lagt inn på Thorsberg, men de har ikke noen akuttplasser lenger og det er mange måneders venteliste.

Anonymous poster hash: dec78...161

Anonymous poster hash: dec78...161

[Bruker-369852]

ååh deprimerende å måtte sitte inne (ikke fengsel eller noe slikt altså) nesten hele tiden i minst 6 uker.

Endret 3. april 2016 av bruker59482

[AnonymDiskusjon]

 

Hadde et ganske kraftig angstanfall og selvmordsforsøk på Torsdag. Mamma og pappa måtte holde meg nede slik at jeg ikke skulle hoppe i elva. Er så lei angsten og gjenopplevelsene relatert til en ulykke for snart 2 år siden. Har hatt 5 gjenopplevelser på 5 dager og sovet få timer pga mye angst.

Jeg er hos mamma og pappa nå sånn at de passer på meg.

Angsten endte med at mamma og pappa trengte hjelp av politiet for ha kontroll på meg, og jeg ble kjørt til legevakta i ambulanse.

Har vært på en vurderingssamtale på DPS i dag. Det er maks 5 dager innleggelse på akutt på Lier. Og hvis jeg hadde blitt lagt inn der i helga, så hadde økt fått noe samtale med behandler før på Mandag. Og da hadde utskriving blitt planlagt da. Så er nå da hos mamma og pappa i helga, og skal inn på DPS for en oppfølgingssamtale for å se hva som er best for meg, på Mandag.

Jeg utrykte at jeg ville bli lagt inn på Thorsberg, men de har ikke noen akuttplasser lenger og det er mange måneders venteliste.

Anonymous poster hash: dec78...161

 

 

Skal snart tilbake på DPS akutt / mottak i Drammen for å se hva som skjer videre. Om det blir satt inn noe tiltak der jeg bor, eller om det blir en 5 dagers innleggelse på Lier først.

 

Anonymous poster hash: dec78...161

[AnonymDiskusjon]

Har blitt tvangsinnlagt en gang, på grunn av manisk episode. Virkelig nedtur å bli innlagt når man faktisk er glad (om ikke en litt falsk gladhet). Skjønte jo hvorfor jeg ble innlagt, da jeg etter 10 dager med lite søvn (2-4 timer natten), faktisk ble ganske psykotisk. Gjorde og trodde ganske mye rart etterhvert, kan man si, selv om det hele fremsto veldig magisk der og da.

 

Problemet er at jeg ble tatt inn på psykiatrisk psykehus, hvor jeg først ble gitt altfor mye medisiner, som jeg bare tok i mot uten å stille spørsmål om. Sov da godt en natt, men følte meg så groggy på morgenen at jeg ikke ville ha flere av disse. Tilstanden min var da forbedret i følge journalen.

 

Jeg innså også at jeg ikke slapp ut (sa meg frivillig til å være der første natten, etter å ha blitt kjørt til sykehuset uten å egentlig vite hvor jeg var på vei). Dette førte til at det oppsto en situasjon, hvor jeg prøvde å knuse et vindu. Endte med reimlegging, hvor jeg igjen ble tilbydd medisiner. Tok i mot en halv valium, som forsåvidt ikke roet meg helt ned. Følte reimleggingen var ganske traumatisk egentlig.

 

Var veldig urolig når jeg lå i reimsengen, så endte nå til slutt med at jeg fikk en sprøyte med en mixture som slo meg ut, da jeg nektet å ta medisinene i pilleform. Egentlig ganske traumatisk.

 

I følge journalen var jeg i reimseng 4 av 5 dager (fra dag 2), men husker bare første gangen, da jeg var så groggy på medisiner. Første ukene er egentlig på mange måter et svart hull. Etter disse 5 dagene, ble jeg i følge journalen, positiv til å ta medisiner av fri vilje. Og gjorde nå dette da.

 

Etter 2,5 og en halv måned, så var jeg ute, som er relativt lenge, men fortsatt ikke helt ekstremt. Rett før siste måneden jeg var der, innså jeg forsåvidt at jeg ikke kunne fighte systemet, og spilte virkelig bare med, og dermed kom forbedringen i min tilstand. Dette skjedde egentlig etter en 5-6 dagers periode uten medisiner (hadde de bare i munnen, og spytte de ut etter å ha latet som jeg svelgte dem).

 

Sett tilbake, så ja, jeg trengte nok hjelp, men jeg er veldig usikker på om en tvangsinnleggelse var det rette. Føltes veldig traumatisk. Det jeg trengte mest var søvn, men sov egentlig dårlig når jeg var låst inne mot min vilje. Blant annet gjennom sterke mareritt. Jeg tror en tvangsinnleggelse ikke var det rette, selv om jeg nok trengte "tvangshjelp". Tenker det at jeg ikke hadde blitt pøst på med anti-psykotiske medisner fra første stund (mer bare sovemedisiner, og kanskje noe beroligende som valium)), og det at jeg for eksempel kunne ha sovet hjemme, mot at jeg møtte opp på sykehuset dagen etter, for eksempel kunne vært en bedre løsning. Og jeg tror jeg da raskt kunne blitt bedre.

 

Sånn sett, så føler jeg i ettertid, at tvangsinnleggelsen var en berikende opplevelse, i det at jeg opplevde såpass mye der, som ellers hadde vært vanskelig å få opplevd. Var forsåvidt nedfor i et halvt års tid etter jeg kom ut (sluttet forsåvidt på medisinene med en gang), men dette gikk heldigvis over.

 

Men, føler hele psykiatrien baserer seg på altfor mye tvang av medisiner og innleggelser, og overlegene som tar alle beslutningene, har i altfor liten grad kontakt med pasientene (mest bare lesing av rapporter og et 20 minutter møte hver uke). Medisiner ble i altfor stor grad brukt (følte jeg), og samtaleterapi var nesten ikke eksisterende; psykologen hadde et foredrag en gang i uken i lunchen, mens man ellers hadde en 1 time gruppesamtale en gang i uken, uten en egentlig kvalifisert psykolog. I tillegg så var det mulig å prate med en prest.

Anonymous poster hash: 00a32...cb3

[AnonymDiskusjon]

Jeg blir så stresset av alle innleveringene jeg har nå. Neglene mine er bitt i stykker og jeg spiser ingenting. Til frokost spiste jeg tre brødskiver, og ingenting siden det. Jeg burde vært sulten nå, men jeg er ikke sulten i det hele tatt. Det har vært sånn en god stund nå. Jeg er så redd for at jeg underbevisst gjør dette fordi jeg tror at jeg har lagt på meg, og at det ikke er på grunn av stress. Jeg har aldri vært sånn her før og jeg er skikkelig bekymret. Jeg sover hele tiden også, men det er nok på grunn av at jeg ikke spiser som jeg bør.

Anonymous poster hash: 7f6a8...b09

[Tine]

 

Pleier ikke å poste anonym, men tror det er greit nå. Spritflaska er åpnet og jeg har drukket de siste 3 dagene, tenker på å ringe gamle kontakter for å få noe sterkere... Vet ikke hva som er galt heller, føler meg svak

 

Anonymous poster hash: cbb64...657

 

 

Gå på et NA møte.  [klem]

Endret 6. april 2016 av Tine

[Loverdose]

Fader altså, hva jeg skulle gjort for å ligge i en god armkrok nå. Uten omsorg, trøst og støtte er det fort gjort å gå på veggene og i dag har jeg krasja i veggen utallige ganger. Livet som "independent woman" kan kysse meg bak, jeg liker ikke å ha det slik. Gleder meg til den dagen jeg kan anse meg selv som frisk og lete etter en å dele livet med. Så et forelska par på butikken i dag som ikke greide å holde fingrene unna hverandre. Flott for dem, men jeg ble kvalm. Minner meg på hvor vanvittig ensom jeg selv er og redselen for å aldri få oppleve noe sånt igjen er skremmende stor. 

[Tine]

Er det noen av dere som går på antidepressiva som merker at dere blir trøtte av det? Jeg greier snart ikke holde meg våken gjennom en arbeidsdag engang.

 

Har du forsøkt å ta pilla på kvelden?

[Tine]

Fader altså, hva jeg skulle gjort for å ligge i en god armkrok nå. Uten omsorg, trøst og støtte er det fort gjort å gå på veggene og i dag har jeg krasja i veggen utallige ganger. Livet som "independent woman" kan kysse meg bak, jeg liker ikke å ha det slik. Gleder meg til den dagen jeg kan anse meg selv som frisk og lete etter en å dele livet med. Så et forelska par på butikken i dag som ikke greide å holde fingrene unna hverandre. Flott for dem, men jeg ble kvalm. Minner meg på hvor vanvittig ensom jeg selv er og redselen for å aldri få oppleve noe sånt igjen er skremmende stor. 

Føler det på samme måte. Spesielt den armkroken. 

Lete? Ja men hvor?

Endret 6. april 2016 av Tine

[misanthrope]

Står at de jeg tar skal tas om morgenen, men jeg har mye bedre resultater med å ta en større dose på kvelden. Slipper bivirkningene.

 

Hvordan ser dere egentlig for dere at dere finner den store kjærligheten? Det er vel sjelden man bare dulter inn i Mr Perfect?

[Loverdose]

 

Hvordan ser dere egentlig for dere at dere finner den store kjærligheten? Det er vel sjelden man bare dulter inn i Mr Perfect?

Aner ikke. Går med et vagt håp om at han kanskje skal finne meg, selv om det blir en smule vanskelig...  

[misanthrope]

Hehe høres slikt ut, ja

I min erfaring så er en del unge kvinner single fordi de ikke er villige til å fire på krava. Vokst opp i et samfunn og en kultur der man bokstavelig talt ikke skal nøye seg med noe før man finner Mr Perfect, og det skjer selvfølgelig sjelden eller aldri.

[Tine]

Hehe høres slikt ut, ja

 

I min erfaring så er en del unge kvinner single fordi de ikke er villige til å fire på krava. Vokst opp i et samfunn og en kultur der man bokstavelig talt ikke skal nøye seg med noe før man finner Mr Perfect, og det skjer selvfølgelig sjelden eller aldri.

 

Jeg er langt fra perfekt, og vil ikke ha en som er det heller.   Mr.Perfect høres kjedelig ut   . 

Holder å være snill, omtenksom, ærlig..  Også hadde det ikke gjort noe om han var litt handy, men ingen nødvendighet..