Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Overmoden2.0]

Hvorfor kunne ikke depresjon vært morsomt? Hadde vært mindre slitsomt da.

[Myst]

LEI! LEI! LEI! LEI! LEI! LEI! LEI! LEI! LEI! LEI! LEI! LEI! LEI!! Hvorfor må gode ting være kortvarig og elendighet langvarig??

[AnonymDiskusjon]

Den dagen her begynte så bra. Våknet og følte meg helt fin og uthvilt til normal tid, jeg klarte å stå opp til normal tid for første gang på flere uker. Trengte ingen rusmidler, ingen piller, jeg var utrolig fin. Fordi jeg tydeligvis klarte å lulle meg inn i en tanke om at det var håp. Selv om jeg visste og sa til meg selv at det aldri var der. Så klarte jeg likevel å tro på det, bittelittegrann. Som vanlig var det selvsagt aldri noe håp. Og vips, alt det gode knust i grus.

 

Det blir liksom som hvis man skulle spille lotto. Man "vet" at man selvsagt ikke vinner, selvfølgelig vinner jeg ikke, men likevel føler jeg meg bittelitt skuffet etter trekningen, så en liten del av meg håpet visst og lekte med tanken. Akkurat det samme.

 

Fy faen hvor dum jeg er. Fy faen hvor gjennomført patetisk og latterlig jeg er. Jævla forbanna taper av en møkkaidiot. Forskrudde jævla søplemenneske. Jeg skulle liksom være bedre enn dette, jeg skulle liksom vite bedre. Jeg skulle aldri sitte her som en naiv, usikker tulling og liksom tro at det noensinne var noe håp.

 

Ingen håp, ingen glede. Ingen følelser. Ingen varme. Ingen nærhet. Det er alt jeg har igjen. Jeg håper jeg snart klarer å hengi meg totalt til det, så jeg slipper mer av dette forbanna pisset. Aldri mer håp.

Anonymous poster hash: c4322...b4e

[AnonymDiskusjon]

Tror jeg har kreft i tarmen. 

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

[Vulpes Vulpes]

^Håper ikke det! Lykke til med behandling i så tilfelle.

[KatrinaS]

Så langt nede i dag.

[AnonymDiskusjon]

Pleier ikke å poste anonym, men tror det er greit nå. Spritflaska er åpnet og jeg har drukket de siste 3 dagene, tenker på å ringe gamle kontakter for å få noe sterkere... Vet ikke hva som er galt heller, føler meg svak

Anonymous poster hash: cbb64...657

[AnonymDiskusjon]

Jeg sitter med så sterke selvmordstanker nå at jeg er redd jeg kommer til å gjøre meg noe. Jeg vil på én måte ikke dø fordi jeg er redd for døden, men presset er så stort nå at jeg ikke klarer det stort mer, og tror jeg kan overkomme den frykten ganske fort. Jeg har vurdert å ringe hjelpetelefon, men de kan ikke gjøre noe for å hjelpe meg. Jeg er altfor langt utenfor rekkevidde av hjelp nå. Hvorfor poster jeg da dette her, istedenfor å bare gå og gjøre det? Fordi jeg innerst inne egentlig ikke vil ende livet, og jeg har et lite håp om at hvis jeg bare får disse forferdelige tankene ut, at de vil forsvinne. Men vi får se.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[IcedInsanity]

Steget fra å tenke og gjøre er rimelig stort når det gjelder selvmord. Og når du også sier at du på en måte ikke vil dø så er det fortsatt mye i deg som orker mer.

[AnonymDiskusjon]

Dessverre er det veldig lite igjen i meg som orker mer. Og den lille biten av meg som ikke vil det begynner å tape.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[AnonymDiskusjon]

Den lille biten er vel den som vil beskytte de rundt meg. Og dyra mine. Jeg har dyr, og jeg er mer glad i dem enn noe menneske. Alt mennesker gjør er å såre. Dyra bryr seg ikke om feilene mine. Og jeg vil ikke forlate dem helt alene. Men jeg har bare så grusomt vondt inni meg, og det har jeg hatt siden jeg var 14 år gammel og selvmord for første gang var attraktivt. Jeg klarer ikke å leve med denne smerten stort lenger.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[IcedInsanity]

Har du snakket med noen om dette?

[AnonymDiskusjon]

Ja, men det er ikke noe de kan gjøre annet enn å komme med trøstende ord. Jeg sier ikke at det er uten betydning, men det er alt. Det løser liksom ikke roten, eller røttene til alt det stygge som foregår på i hodet mitt. Ordene hjelper litt der og da, men etter en stund er det like ille igjen og jeg vil ikke plage folk heller. Alle har sitt å hanskes med.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[AnonymDiskusjon]

Jeg har jævlig mye å leve for

 

samtidig kan jeg føle meg jævlig nedfor, sånn som nå

 

det er som om livet er uoriginalt, ting vi finner på og ler av har noen andre funnet på og ledd av 100 000 ganger før oss. Absurd. Forstår du meg ikke, misunner jeg deg, for disse tankene gjør meg deprimert.

 

hva faen lever vi for liksom? dyr gjør ikke stort annet enn spise, drite, sove og pule. gjør vi stort mer? ikke egentlig.

 

Hælvette.

Anonymous poster hash: 85c00...241

[AnonymDiskusjon]

Livet blir tilsynelatende aldri bedre. Jeg har forbedret utrolig mange av mine svake sider, men min svakhet er fortsatt dating. Går fra avslag til avslag. Vet jeg er smart, temmelig sikker på at jeg er morsom, er ikke redd for å prøve meg, men begynner å tro at det er noe svært gale med meg. Aldri vært spesielt pen, men begynner å tro jeg er utrolig stygg siden ingen jenter vil inngå forhold med meg. Ensomheten tar livet av meg, har ingen nære venner og har dårlig forhold med familien. Prøver å bare gjøre det som samfunnet forventer av meg, la livet gå på en autopilot i ulykkelighet, inntil jeg en gang kanskje klarer å være brikken som faller på plass. Tjueårene raser fra meg, og jeg er uendelig misunnelig på de fine jentene og kjekkasene fra overklassefamiliene som vokser opp så utrolig privilegerte, uten å ane en dritt om hvor heldige de er. Er så forbanna lei.  

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

[BuffyAnneSummers]

Du vil ikke bli lykkelig av å finne noen å være sammen med. Jeg beklager, men det er ikke sånn det fungerer. Jeg var sammen med en kar som jeg trodde løste alt, og jeg følte meg lykkelig i 2 år, og da det falt fra hverandre innså jeg at jeg egentlig aldri var blitt "kurert" eller virkelig lykkelig av å være i forholdet, det var bare ett langtidsvirkende plaster, og jeg undertrykket alle mine vonde følelser.

 

Det er ett utrykk som går noe slik som "du må elske deg selv før du kan elske en annen", og jeg tror det er veldig sant. Prøv å bli komfortabel med å bare være med deg selv, prøv å lære å elske deg selv igjen, for det er da du vil virkelig bli lykkelig.

[AnonymDiskusjon]

Du vil ikke bli lykkelig av å finne noen å være sammen med. Jeg beklager, men det er ikke sånn det fungerer. Jeg var sammen med en kar som jeg trodde løste alt, og jeg følte meg lykkelig i 2 år, og da det falt fra hverandre innså jeg at jeg egentlig aldri var blitt "kurert" eller virkelig lykkelig av å være i forholdet, det var bare ett langtidsvirkende plaster, og jeg undertrykket alle mine vonde følelser.

 

Det er ett utrykk som går noe slik som "du må elske deg selv før du kan elske en annen", og jeg tror det er veldig sant. Prøv å bli komfortabel med å bare være med deg selv, prøv å lære å elske deg selv igjen, for det er da du vil virkelig bli lykkelig.

Men må man virkelig elske seg selv for å finne noen å holde kjær? Jeg lurer sånn på om dette er del av alle svadauttrykk som gjengis om og om igjen rundt omkring i samfunnet, som del av sykeliggjørelsen av enhver form for tristhet eller anger. Hvor høyt man liker seg selv, varierer jo gjerne veldig. I blant er det motgang, i blant er det medgang. Skal man gi opp hver gang det er motgang, så kommer man ikke langt, og jeg tenker man må bare prøve uansett om man er på topp eller ikke.

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

[BuffyAnneSummers]

Det er ikke svada. Du bringer masse bagasje inn i ett forhold, og det er ok så lenge det ikke er overveldende for din fremtidige partner. Det er også når jeg har gitt opp menn og gått inn for å pleie forholdet jeg har med meg selv at jeg har møtt og falt for de mest fantastiske guttene. Jeg bare prøver å dele hva livet har lært meg.

[AnonymDiskusjon]

Oppfattet selvfølgelig at du bare prøver å dele ditt livs erfaringer, beklager om jeg fremsto som fiendtlig. Bagasjen man har med seg, vil den ikke alltid være der som del av din fortid? Ser ikke hvordan man skal gjøre noe med den. Tenker at livet aldri vil være helt på stell, og livet mitt er ikke på bunn slik det er nå, og da er det vel grunn nok til å ville prøve?

​Aner ikke hvor jeg ønsker å fare med denne samtalen egentlig.

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

[BuffyAnneSummers]

Det kan faktisk bli for mye for din fremtidige partner hvis du har fremdeles mye emosjonell bagasje. Som det var en kar jeg var kind of interessert i en stund, og han var interessert i meg, men han kunne ikke gi slipp på eksen, eksen var ute av livet hans og hadde vært det i noen år, men fremdeles så var han så ofte deprimert og snakket masse om at han savnet henne osv.. det er emosjonell bagasje som definitivt burde blitt håndtert lenge før man ser seg etter en ny partner, for jeg ble lei og ga opp, som mange før meg, og garantert flere etter meg.. Aner ikke hva som skjedde med han, orket ikke være venn med han heller etterpå for det eneste han ville prate om var så trist han var over eksen. Blir veldig slitsomt i lengden, spesielt når personen åpenlyst ikke er villig til å gjøre noe med det.