Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

Bruker-369852 · 30. januar 2016

Føler meg så dum :hm:

Chroma · 31. januar 2016

Føler meg så dum

Hvorfor det da? :/

AnonymDiskusjon · 31. januar 2016

Er veldig nedfor for tiden. Hele tiden dukker det opp vonde minner fra fortiden. Når jeg ser noe på tv eller på film, så dukker det opp situasjoner som påminner meg om lignende situasjoner jeg har opplevd, der jeg har kommet skevt ut, blitt misforstått, gjort dumme teite valg, blitt respektløst behandlet osv osv.

Sånne tanker blir jeg aldri kvitt, de dukker oftere opp, og det vonde ved dem forblir like vondt. Jeg blir så deppa og utslitt av det der

Anonymous poster hash: 21812...550

Kikert · 31. januar 2016

Huff det vet jeg hvordan er, ødelegger hverdagen totalt. Jeg er så heldig at jeg nesten har blitt kvitt de tankene fra fortiden og det å alltid plages med at de dukker opp uansett hva jeg gjør. Nå skjer det relativt sjelden og jeg klarer å ignorere det ganske bra når tankene kommer. Mitt beste råd er å se på ting og gjøre ting som du har litt mer enn litt fokus på når du gjør det. Det var slik jeg klarte å "stoppe det", men det tok noen år.

Denne kommentaren hjelper nok lite, men vit at du ikke er alene og at det er folk som vet hvor ille det er. Noe av det verste er at man ikke kan snakke med noen om det og psykologer (de jeg har vært hos) ikke har noen gode råd om hvordan man blir kvitt de tankene.

AnonymDiskusjon · 31. januar 2016

Takk Belphegor for ordene. Ja, du har rett i at å være opptatt og konsentrert om andre ting er en god medisin.
Problemet mitt, er at det kommer tilbake i mer avslappede perioder igjen. Det er jo ikke bra å ikke kunne koble ut og ha det litt roligere av og til, bare for å holde dette unna heller. Blir vanskelig det også :hm:

Prøvde en gang å elevere dem. Dvs at jeg bevisst heiser de tankene opp og lar de gli unna. Det funket på en måte det også, men igjen blir det et slit å opprettholde sånne prosesser for å få bukt med det. Det blir kjerringa mot strømmen og fortsatt slit. Men jeg kjemper med det.

Etter som jeg er blitt eldre og (ti)årene går, har det forsatt å dukke opp nye slike tanker fra langt tilbake i tidlig ungdom, som jeg hadde glemt. Så det blir flere og flere av dem å stri med. Det er ganske skremmende, og jeg ser veldig håpløst på dette i dag. Det er ferd med å knekke meg helt ned.

Jeg er også enig i at psykolog og prat med andre hjelper lite på dette. Har gått til psykolog i årevis, men det hjelper ikke mye nei..

Anonymous poster hash: 21812...550

Bruker-369852 · 1. februar 2016

Føler meg så dum
Hvorfor det da? :/

Klarer ikke å følge med, og alt går veldig treigt...

AnonymDiskusjon · 2. februar 2016

Mye deppa og bekymringsfullt om dagen, og har ingen å snakke med. Alle er utilgjengelig for øyeblikket og de par "faste" sliter med sitt og vil ikke mase på dem heller. Faen kan ikke ting å min vei for en gangsskyld?!

Anonymous poster hash: fb2e9...b4c

AnonymDiskusjon · 3. februar 2016

Jeg klarer ikke mer. Og klarer ikke vente en evighet til psykologen kan finne ut av probøemene og hjelpe meg. Klarer ikke hjelpe meg selv. Takler ikke tanken på å bli innlagt, har heller ikke tid til det. Er også viktig å holde på fasaden. Hvorfor må jeg være så redd alt? Og samtidig likegyldig.

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

Terrorific · 3. februar 2016

Siden dette er en slik en tråd der man bare kan slenge ut så kan jeg jo dele story of my life og tanker rundt hva fremtiden skal gi meg.
Etter masse prating med fruen i natt så har jeg tenkt på og kanskje dra til lege og prøve å få komme meg inn hos DPS grunnet tidligere hendelser i livet mitt.

Vet ikke hvor jeg skal starte så jeg kan jo starte fra jeg var liten kid.

Er jo tross alt blitt en halvveis voksen kar nå siden jeg er født i enånitti, Barndommen var vel mye preget av at jeg måtte bli voksen alt for tidlig. Vokste opp mine første år i Oslo der jeg for det meste var hos min mor. Min far bodde også i Oslo men han har alltid drukket mye iløpet av mitt liv.

Jeg vet ikke hvor langt tilbake jeg skal gå men jeg kan jo bare kjøre på med det jeg HUSKER;
Da jeg gikk i barnehage i Oslo så fant min mor seg en type, han var egentlig en slaskete fæl type, men moren min har vel egentlig aldri hatt noe særlig flaks når det kommer til mannfolk, sett bort i fra han hun er sammen med nå.

Så vi flyttet i fra oslo litt rundt omkring til vi havnet i drammen, det var kanskje snakk om at jeg skulle begynne på barneskole der men det ble (heldigvis) Ikke noe av, så flyttet vi hit jeg bor nå. Lar være og nevne stedsnavn grunnet anonymitet. Han som min mor møtte i oslo var hun fortsatt sammen med og han var en ufin type. Jeg fikk jo være med han på jobb noen ganger og kjøre lastebil og det syns jeg var kjempekult. Han behandla min mor dårlig, ikke den voldelige typen som jeg kan huske men han var rett og slett ufin. Hun fikk jo 2 barn med han og det er da mine småbrødre som er ett par kjekke unge karer, måtte jo komme noe positivt ut av det.

Samtidig så kan jeg jo nevne mitt forhold til min far i samme tidsperiode, Jeg pleide jo og dra til han i helgene, ikke hver helg men kanskje annenhverhelg siden han jobbet. Og det var jo stas fordi min storebror på farssiden bodde jo i blokka ved siden av med sin mor. Og det var alltid kult og dra til han og spille på datamaskinen. Men det var jo ofte at min far drakk og var full, og jeg ville jo ikke være der men det var ofte at jeg MÅTTE være der selvom jeg bare kunne ha dratt på andre siden av gata og vært med broren min og "tante" som hun ble kallt. altså eksen til min far.

Jeg vet det har vært flere episoder der hun måtte ha truet med å ringe barnevernet for og få meg med. Jeg husker det som om det var i går at han absolutt ville at jeg skulle sitte på fanget, jeg hatet det siden han lukta rett og slett grøftefyll. Jeg husker noen episoder som om de var i går der han dro meg i luggen rett inn på rommet i sinne, uten noen spesiell grunn som jeg kan huske. Han er fra nord i landet så han var veldig høylytt og skrek mye. Jeg husker også noen ganger at jeg ble lagt i seng til kvelds og når morgenen kom så kom han og la seg i min seng og sa at vi måtte sove. èn episode som jeg husker så kom han og la seg i min seng og var naken, det skjedde ikke noe seksuelt bortsett i fra at han var sørpefull og jeg kom meg ikke unna siden han lå bak meg i skje, men det er jo utrolig ubehagelig som 4-6 åring å måtte kjenne faren din kliss naken helt inntil deg når du egentlig har lyst til å stå opp og se på barnetv.

Han har jo tatt meg på mange turer opp igjennom årene på fjellet og igjennom hele europa osv, men det var vel for det meste pga at ingen av hans andre barn ville være med. men jeg føler ikke at det skal rettferdiggjøre min barndom.

han har jo også leilighet i spania som jeg ble med til, jeg likte jo og være i bassenget og ha det moro som alle andre barn. Helt til kvelden kom og min far hadde drukket seg dritings. Jeg husker også som om det var i går da han fyllekjørte hjem til leiligheten vår i fra puben, selv om han nesten ikke greide og stå på beina. og da var jeg vel kanskje i samme alder, 4-7 år gammel.

Hos min mor så hadde jeg vel en alminnelig barndom vil jeg tro, jeg lekte mye i skogen og da jeg var rundt 7 så fikk jeg jo min første lillebror. Samtidig så startet jeg på barneskolen der jeg ikke kjente noen fordi jeg var jo "innflytter". Men jeg ble jo kjent med nye etterhvert og fikk meg noen venner. Årene gikk og jeg ble jo med på flere spaniaturer med min far og dro rundt omkring.

Når jeg ble litt eldre så ble jeg mobbet på barneskolen av noen eldre jenter og noen medelever, Ihvertfall etter det kom ut at jeg hadde ADHD og man fikk den kjente kommentaren "gå og ta pilla di a" osv. Dette endte med at jeg bodde hos BUP med min mor en liten periode. Husker ikke hvorfor om det var for utredning eller hva det var. Og etter det så ble jeg vel ikke mobbet noe lengre fordi læreren hadde tatt det opp for klassen og så videre.

Med min far så var det jo det samme gamle, husker spesielt alle julaftenene og nyttårs som jeg var hos han alle disse årene, Jeg hatet de så ufattelig mye fordi man visste hva det betydde. Da var det jo superfyll på min far, jeg husker en episode da jeg og min storesøster på farssiden gjemte unna spritflaska hans. Da eksploderte han og ville at vi skulle gi den tilbake til han. Noe som vi gjorde, hva ellers skulle vi gjort, vi var jo bare barn. Eneste jeg ville var og feire jul med pappa der han var seg selv.

Årene gikk og jeg fyllte 10-11år. Husker ikke nøyaktig, Man blir jo mer og mer herdet med årene som går, hos min mor gikk vel forsåvidt ting bra, Jeg måtte hjelpe til og passe brødrene mine men sånn er det vel kanskje? Jeg vet ikke.

Rundt denne alderen så skulle jeg på interrail med min far, ta tog igjennom hele europa til spania. Jeg har mange morsomme minner derifra som f.eks eiffeltårnet, det toget som kjører i 300kmt. tyrefekting. Men det hele preges jo også av fyll, Når jeg var kommet i denne alderen så var jeg mer bevisst over hva han drakk, Jeg begynte og lese prosenten bak på spriten han drakk og sa han bare fikk ta ett glass hvis jeg leste 40. fordi jeg visste at drakk han mye av det så ble det fyll. noen ganger tok han vel hensyn men de fleste ganger ikke. jeg husker en gang iløpet av interrail turen der vi var i frankrike tror jeg, og han tråkka i noe hundebæsj. Da dro vi på hotellrommet og han skulle ut for og få rensa skoa mens jeg venta på hotellet. Og jeg venta i ufattelig mange timer og var livredd for at han var blitt drept, men da kom han tilbake skitfull. jeg satt fast på ett hotellrom i ett annet land med en fyllik. Utenkelig situasjon og være i for en 10åring.

Noen år senere så skulle jeg og min søster bli med han til USA. Fordi hans eks, altså min søsters mor bodde der. Det var jo en artig tur med tanke på at jeg fikk dra på alcatraz, og i det hele tatt være i USA. Jeg husker han hadde en enorm fyllekule der, Min far er sånn at hvis han er på ferie og begynner og drikke så kan han være full en uke i slengen. og jeg husker da at jeg og søsteren min ville sove sammen for og passe på hverandre og da kom han og brøyt opp døra med en kniv og var fly forbanna fordi jeg ikke hadde spurt han om jeg kunne sove der inne i huset, jeg og han hadde egentlig en oppblåsbar dobbeltmadrass ute i garasjen. jeg og søsteren min var livredde når han sto og hamra på døra og skulle bryte seg inn. Jeg husker jeg ringte moren min og ville hjem men det er jo ikke bare bare når flybiletten koster 5-10k. Jeg husker ikke så mye mer i fra den turen enn det.

så begynte jeg på ungdomsskolen som var vel forsåvidt helt greit, jeg bodde jo hos moren min så det var vel mer stabile boforhold og jeg begynte smått og interessere meg for jenter og ble generelt eldre. første par åra av skolen gikk vel bra men siste året så husker jeg at jeg begynte og bli lei skolen. Jeg husker spesielt en gang der han holdt meg oppe hele natten fordi han var dritings så jeg sovna under en viktig prøve på uskolen i 10klasse.. det er jo det viktigste trinnet på uskolen så det er jo ganske ukult. Når jeg gikk i 10klasse så begynte jeg og drive aktivt med boksing og jeg gjorde det bra, under en stor kamp som skulle gi tittel så ville jeg at foreldrene mine skulle komme.

men faren min kunne jo såklart ikke komme, han sa det var pga jobb. Iløpet av det samme året så husker jeg at jeg og faren min krangla over noe mens han var full så det endte med at han prøvde å slå meg med en lampe men jeg var jo blitt sterk og trent så jeg slo ned han. Jeg så mannen var livredd i blikket sitt, jeg tror det var det første øyeblikket der han innså, selv i sin sterke rus at han ikke hadde noe fysisk makt over meg lenger.

Men allerede i den alderen der så føler jeg at ting begynte og skli ut, jeg drakk aldri mye på ungdomsskolen men jeg hadde vel min første fest med noen kompiser i 10ende klasse, eller var det sommeren etter 10ende klasse. jeg hadde masse venner som jeg begynte og henge mer med og jeg var mindre og mindre hjemme. Jeg måtte hjelpe til mer hjemme da så jeg dusja småbrødrene mine noen ganger i uka eller om det var daglig, jeg husker ikke. Allerede i denne alderen så greide jeg forsåvidt og overse de gangene jeg var hos faren min og han var full. Fordi jeg var jo vant med det, det hadde jo vært sånn hele livet mitt. jeg satt på pcen min når han holdt på.

Jeg husker etter mine fyllte 16 så begynte jeg og henge med en kompis og vi begynte og drive med masse kødd. ødelegge ting osv, uten å gå i detalj når jeg tenker tilbake på det den dag i dag så var jo det en syk oppførsel vi dreiv med. snakk om ødeleggelse av gjenstander osv.

Ett år senere eller noe så var det en del festing med venner som det er i den alderen der, og en gang på fest så kom en kompis til meg og spurte meg om jeg ville bli med og prøve hasj, jeg husker jeg var så stupfull at jeg bare sa ja uten å tenke to eller tre ganger og jeg tror han heller ikke tenkte stort på det. Så han hadde penger og jeg måtte gå og møte de folkene som skulle selge det til oss. og det gjorde jeg da så da ble min debut på narkotika. i starten så var det vel mye uskyldig røyking og rusbruk, jeg husker ikke mye hvordan ting gikk til rundt 16-18års alderen men jeg fullførte ihvertfall første året på vgs og gadd ikke og gå mer på skole og begynte og jobbe som lærling. Jeg husker jeg begynte og intereserre meg for steroider i den alderen og, jeg er fortsatt facinert av det den dag i dag fordi jeg syns det er utrolige stoffer. Jeg var vel 17 år når jeg prøvde det første gang, aalt for stor dosering var det og.

Da hadde jeg vel begynt og skli mer og mer ut med både hasjrøyking og litt andre ting, jeg husker jeg og han samme fyren som jeg prøvde hasj med første gang vi hang jo mye sammen og vi var hos ett vennepar av oss. Og han ene karen han skulle inn og sone så vi bodde nærmest hos 3 personen. da begynte vi og eksperimentere litt med tabletter i forskjellige slag, som jeg kan huske ihvertfall. Vi var helt på trynet en liten periode og det endte med at vi krasja ut i grøfta og gikk rundt til forskjellige hus rusa som noen fjell og spurte om noen kunne hjelpe oss med og få opp bilen. Da vi kom tilbake til bilen så sto politiet der, det var vel mitt første møte med politi når det kommer til kriminalitet. Allerede i denne alderen så hadde jeg vært i spania og begynt og gå på nattklubber alene, første gangen jeg var på nattklubb var vel når jeg var 16 mens faren min satt full på puben. I denne perioden så hadde jeg også prøvd kokain for første gang, noe som var helt episk med tanke på kvalitet der nede ifht norge.

det var faktisk i spania jeg prøvde min første tablett og ,dette skjedde før jeg og kompisen min begynte og eksperimentere faktisk. litt surr i skrivinga her. da hadde jeg prøvd ecstasy uten noe særlig funk.

Så vi kan hoppe ett år fram i tid da jeg var 18. Kan jo starte med bursdagen min da jeg var 18. Da var jeg i spania og hadde en stor fest på stranden der nede, Med gode venner som jeg kjente der og familie. Alle var ruset til taket, dealeren min på kokain, som jeg var blitt god venn med vi hang mye sammen, han var kanskje 40 år men en kul kar. Det var vi som arrangerte festen og det slo an, jeg ruset meg foran mange av vennene til min far, røyket cannabis foran dem uten å tenke meg om i det hele tatt. Dagen etterpå så våknet jeg og "dealeren" min på stranden under palmene. da hadde vi blitt frastjålet det vi hadde med oss av ting og tang så vi daffet bort til nærmeste bar for og slukke tørsten etter og ha våknet i spaniasola på morgenen. Da vi dro hjem til han så ville han at jeg skulle passe på en pakke med 600 ecstasy for han fordi han hadde mistet husnøklene sine. Jeg slang pakken i kåken til faren min fordi han er jo blåst så jeg tenkte det gjør vel ingenting.

Det skjedde heldigvis ingenting, hadde jeg blitt tatt med det der nede så hadde jeg sikkert sitti inne i 4-5 år. sjukt og tenke på den dag i dag. Da jeg kom hjem så begynte jeg på steroider igjen som jeg hadde ordnet, denne gangen brukte jeg mye forskjellig og jeg vokste og ble ganske kraftig. samtidig i denne alderen så ble jeg kastet ut av moren min fordi noen hadde sendt en bekymringsmelding til barnevern ang meg og mitt rusbruk. det var ikke noe enten eller, jeg forsto aldri alvoret i det. jeg nektet og havne i barnevernet husker jeg, men en rusklinikk kunne jo vært ett alternativ.

Da flyttet jeg til faren min, som om det skulle gjøre ting noe bedre. Og tidligere den samme sommeren så møtte jeg ei dame som jeg ble sammen med. Vi er fortsatt sammen den dag i dag. Og deretter så gikk vel det meste til helvete i rekordfart i forhold til før. Vi møtte noen felles bekjente som introduserte oss for rivotril, det er medisiner som brukes som epilepsi medisin men for og være ærlig så er det ikke noe annet enn ett kraftig rusmiddel, de som har vært borti det vet hva jeg snakker om.

Og det endte med at jeg syns jo dette var dritgodt! Så jeg kjøpte likesågodt ett 100glass med tabletter. Og faren min var i syden på daværende tidspunkt å jeg og dama mi knaska piller med noen venner i leiligheta hans, som forøvrig er i ett lite borettslag så det ble jo det helvete ut av det. Kort fortalt, jeg ble tuppa på hue og ræva ut av han når han kom hjem igjen. Jeg visste ikke han hadde kommet hjem igjen fordi jeg var rundt og rusa meg hos eldre narkomane. Dama mi og jeg hadde blitt ferska av foreldrene våres, så hun ble henta av de og tatt med hjem, hun var vel da 16 år. Jeg bare fortsatte og ruse meg ett par uker til før rusen gikk av og jeg hadde ikke noe sted og bo. jeg dro hjem til moren min men der fikk jeg beskjed at jeg ikke kunne være. gråtkvalt måtte jeg jo bare gå.

par uker senere så kom dama mi tilbake, skal sies at hennes foreldre er vel heller ikke noe glansbilde, hadde min datter på 16 år ruset seg hadde jeg spikra igjen døra til rommet hennes og latt henne være der. Og da fikk jeg en nødbolig av nav som var en husvogn nedenfor ett bolighus med 4 leiligheter der det var tung rusmisbruk. og pillespisinga fortsatte jo der så jeg tror det var skader for 100tusen på den vogna innen jeg flyttet derifra, vogna kosta 400k ny så dere kan jo tenke dere hvordan den så ut. Politiet begynte og bli hyppigere innblandet, jeg og dama mi krangla mye og nærmest sloss pga pillerus. Etterhvert så fikk jeg en leilighet I knarkerboligene, og ting ble ikke akkurat bedre der. så etter en liten periode med masse rus osv så gjorde jeg det spontant slutt med dama mi og vi var vel fra hverandre i ca 6 mnd. I denne perioden ruset jeg meg vanvittig mye og spiste omtrent ikke mat, dreiv og humpa rundt på noen 16års gamlejenter som var så forelska i meg. Men jeg var jo bare ett skall, eneste jeg ville var og ruse meg. og det var det jeg gjorde, Jeg ga aldri noe til noen under 18 da bare så det er sagt. Men allerede i en alder av 19 så hadde jeg vel prøvd det meste som er og prøve bortsett i fra psykadelika. sprøyter var jeg sterkt imot, heldigvis.

Etterhvert så ble jo jeg og dama sammen igjen og så slutta vi og ruse oss begge to for en kort periode. Jeg tror det var pga at jeg hadde ruset meg så knallhardt at jeg innså at dette kommer til å gå veldig galt. da hadde jeg bodd allerede ett år i kommunale boligen som nav hadde gitt meg, med masse nytt hærverk i den leiligheten og hyppige politibesøk. For og si det kort så var dem ikke interessert i og la meg tegne ett år til.

Så var jeg vel rusfri i ett halvt år og vi bodde hos faren min, han lot oss flytte inn. Men i hans regime så var vi vel på rommet i kanskje 6 mnd for og slippe unna han og klaginga hans og drikkinga. Så begynte vi vel og ruse oss igjen, for det meste på hasj.

Dama mi prøvde å gå på skolen men så ble hun gravid, vi bestemte oss jo for og ta abort, da var jeg vel 19-20 år. vi måtte det grunnet livssituasjonen så hun droppet jo ut av skolen da. Jeg har vel aldri hatt noe seriøs jobb, lengste jobben jeg har hatt var vel i 8-10 mnd. som sagt vi begynte og ruse oss igjen og det endte med at faren min sa at hun måtte flytte. jeg hadde begynt på steroider igjen også, og da fkk hun seg en leilighet i nærheten men det var bare lov at 1 bodde der grunnet en huseier som var sånn passelig sprø. Vi var ikke mye sammen selvom vi faktisk var ett kjærestepar og jeg trente og begynte og misbruke kokain og ty til kriminalitet. Det året endte det med en stor narksak som endte med nesten 3 år i fengsel for min del. etter jeg slapp ut av varetekt så begynte jeg og selge hasj og jeg og samboeren min vi hadde flyttet sammen fordi hun hadde fått skrivd om kontrakten der hun bodde så vi kunne bo der begge to. og det pågikk vel i ett halvt år helt til noen tysta på meg for 30 gram så da la jeg opp. Med tanke på rettsaken jeg hadde kommendes så var vel det ett smart valg. vi flyttet ut ifra leiligheten hennes igjen og flyttet inn i ett hus. der leide vi vel nesten i ett år og småruset oss litt men var faktisk ganske edruelige ifht fortiden. Vi sa opp der etterhvert fordi samboeren min skulle i behandling noe vi kom fram til at var lurt grunnet at jeg skulle i retten og skulle inn i fengsel.

Oppveksten hennes har vært preget av psykisk mishandling og bl.a seksuell mishandling aav hennes søstre, så det var ikke pga rusen at hun skulle dit men det psykiske. jeg endte med en dom som jeg ikke vil legge ut her pga anonymitet, men det endte med at jeg sonet ett år i fengsel med 2/3 god oppførsel. Jeg hadde fått mye betinget straff siden det tok nesten 2 år fra arrestasjon til rettssak/soning. Norge er ett så bra land og være kriminell i fordi man blir jo aldri stilt for retten så flere år av livet går bort pga det.

jeg ble nylig løslatt for ca 4-6 mnd siden og hun er jo ferdig på instutisjon. Jeg vet det ble mye krøllskriving her men det er pga jeg bare skrev det som falt inn, har ikke lagd noe tidsramme på alt så ble litt rot.

Poenget med at jeg skriver dette er fordi at jeg har ALDRI pratet ut med noen om mitt liv tidligere, jeg har tenkt tanken og kanskje begynne på DPS og få noen form for stønad. For øyeblikket så går jeg på noe kurs igjennom nav som krever oppmøte 5 ggr i uken. Men problemet er at jeg sliter med det, jeg tok en test ang depresjon på nettet her og ut i fra hva den sa så hadde jeg depresjonssymptomer som trenger behandling, men det som er greia er at sånn har jeg jo følt meg i maange år. Jeg er likegyldig til alt, jeg gir total faen i hva folk mener og sier om meg og likegyldigheten kan gå utover mine nærmeste.

Jeg har ingen venner lenger og det har jeg ikke hatt på mange år, jeg skjønner jo at man blir usikker på folk som ruser seg men det går ann og gi folk en andre sjangse. Samboeren min har heller ingen venner, og vi begge har vel bare hatt hverandre de siste 5 årene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt, Samboeren min skal begynne på det jobbkurset som jeg går på nå, jeg tror hun kan få det til å begynne og jobbe. Hun er veldig ivrig på det.

Når det kommer til meg så føler jeg nå etter praten jeg hadde med min samboer i natt at jeg har lyst til å fortelle MIN historie til en psykolog, skal sies at jeg har gått til psykolog før men da bare sa jeg at alt gikk bra, super likegyldig. Jeg vet ikke hvordan denne historien ser ut i fra noen andre sine øyne, det er vel derfor jeg legger den ut her. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt siden jeg ikke orker tanken på og jobbe. Jeg syns det er supervanskelig, det er ikke det at jeg ikke vil jobbe. Selvfølgelig hadde det vært supert med en fast jobb og stødig inntekt men jeg vet ikke om jeg kan levere det som trengs og kreves av meg en jobb.

Jeg jobbet jo når jeg satt inne men det var mest pga og ikke bli sendt bort pga arbeidsnekt.

en episode jeg kom på nå fra da jeg var en kid, var vel 17 år kanskje? Husker jeg gikk ut med en brødkniv og bare gikk en laaaaaaang tur.... planen min var og stikke meg selv i magen og ringe ambulansje og si jeg var blitt knivstukket. Jeg følte bare at jeg trengte og bli sett.. jeg vet ikke.. jeg husker ikke. Håper jeg får noen tilbakemeldinger på innlegget her.

Jeg føler at jeg trenger noen råd og tips om hva som kan gjøres...

- :angry:

AnonymDiskusjon · 4. februar 2016

Jeg har alt. Ungdom, ressurser, en fremtid. Likevel er alt svart. Håpet jeg klamrer meg til er at det en dag blir bedre. Hvis ikke, er alt jeg har løftet om døden.

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

AnonymDiskusjon · 4. februar 2016

Jeg klarer ikke å dra hjemmefra uten å ganger sjekke at komfyren er av, ledninger er ute og at det lille lyset på baderommet er av - opptil flere ganger Jeg vil ikke at det skal begynne å brenne.

Jeg har i lengre tid vært overbevist om at jeg har hatt både tarmkreft og hiv. Jeg har uroet meg til det sykelige som følge.

Jeg onanerer så jeg slipper å ha rette min egen seksualitet mot faktiske mennesker. Gleden over seksualiteten er svakere en skammen som etterfølger utløsningen.

Jeg er sikker på at jeg har gjort noe galt og at jeg straks skal bli grepet for det. Jeg tar meg i å titte mot døren på kontoret hver gang noen kommer inn. Jeg er redd noen kommer for å ta meg. Jeg venter bare på at de kommer.

Jeg drikker daglig. Bare øl. Maks tre. Jeg uroer meg stadig for at jeg er en alkoholiker.

Jeg tar aldri kontakt med noen. Om jeg ikke kjente mennesker som tok initiativ, tror jeg ikke at jeg hadde gått ut døren for annet enn jobb. Det finnes ikke en eneste utgående samtale på mobilen fra det siste året som ikke er en oppringning etter et tapt anrop. Jeg er redd noen skal tro jeg maser om jeg tar kontakt. Dypest er det frykten for å bli avvist.

Jeg sover med bukse om natten fordi jeg kan feste en nøkkel i strikken. Jeg er redd jeg skal gå i søvne, ut av døren og låse meg ute. Jeg hater å sove med bukse og jeg har ikke gått i søvne på godt over ett år.

Jeg klarer ikke være lykkelig uten at det sniker seg inn sorg. Ingen glede uten ambivalens. Det finnes ikke håp uten frykt. Ingen tro uten tvil.

Nei, har jeg blitt en nevrotiker?

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

Overmoden2.0 · 4. februar 2016

Du burde helt klart utredes for OCD (etter min mening) . Jeg selv skal det for mine plager. Har aldri tenkt de var tvangstanker bare uvaner.

Jeg kan bruke 2-3 timer på å komme meg ut døra for alt må sjekkes, teller trappetrinn for jeg tror jeg skal dette å knekke foten. Kan bruke en hel kveld på å filme meg selv for å så se på den bare for å forsikre meg om at jeg ikke har slag. Er hypokonder, men tør ikke å gå til legen for jeg er redd han skal å bekrefte det, skyller glasset ti ganger før jeg fyller kaldt vann i det, for jeg tror kulden kan sprekke glasset xom det ikke får en myk overgang og jeg kan skade meg, jeg tror jeg har dyr i øret og bruker opp en boks q-tips i uka og er egentlig bare full i sår inni ørene, tror ofte at min datter skal dø, så da sjekker jeg henne ofte, eller ligger våken hele natta å sjekker henne hvert 5 minutt. Har en ekstrem trang til å ta på ting og blir urolig om jeg ikke gjør det, river tånegler blir urolig om ikke, har en trang til å smake på ting, iallefall ta tungen borti, om jeg sparker på en stein må jeg ta den med hjem om ikke kommer en bil til å kjøre over den og kræsje, må kjøre minst tre biler forbinder ellers tør jeg ikke å gå over veien. Flyr jeg så dør jeg.

Endret 4. februar 2016 av Overmoden2.0

Overmoden2.0 · 4. februar 2016

Blir og stressa om folk ikke lager mat på min måte, enkelte bestikk kan jeg ikke bruke for da får jeg vondt, kommer jeg borti myke ting, spesielt matrester L sitter følelsen så lenge i fingeren jeg kom borti det med, og kan skrubbe og skrubbe uten noe resultat. Ting må stå på linje. Jeg kan ikke spille spill som minecraft, Tomas was alone, tetris. Jeg takler ikke at det blinker på tlf, ikke at jeg må vite hva som skjer, er bare at jeg vet det er noe uåpnet. Symmetri er veldig tilfredsstillende for meg. Bedre enn sex

Gaardon · 5. februar 2016

Siden dette er en slik en tråd der man bare kan slenge ut så kan jeg jo dele story of my life og tanker rundt hva fremtiden skal gi meg.

Etter masse prating med fruen i natt så har jeg tenkt på og kanskje dra til lege og prøve å få komme meg inn hos DPS grunnet tidligere hendelser i livet mitt.

Vet ikke hvor jeg skal starte så jeg kan jo starte fra jeg var liten kid.

Er jo tross alt blitt en halvveis voksen kar nå siden jeg er født i enånitti, Barndommen var vel mye preget av at jeg måtte bli voksen alt for tidlig. Vokste opp mine første år i Oslo der jeg for det meste var hos min mor. Min far bodde også i Oslo men han har alltid drukket mye iløpet av mitt liv.

Jeg vet ikke hvor langt tilbake jeg skal gå men jeg kan jo bare kjøre på med det jeg HUSKER;

Da jeg gikk i barnehage i Oslo så fant min mor seg en type, han var egentlig en slaskete fæl type, men moren min har vel egentlig aldri hatt noe særlig flaks når det kommer til mannfolk, sett bort i fra han hun er sammen med nå.

Så vi flyttet i fra oslo litt rundt omkring til vi havnet i drammen, det var kanskje snakk om at jeg skulle begynne på barneskole der men det ble (heldigvis) Ikke noe av, så flyttet vi hit jeg bor nå. Lar være og nevne stedsnavn grunnet anonymitet. Han som min mor møtte i oslo var hun fortsatt sammen med og han var en ufin type. Jeg fikk jo være med han på jobb noen ganger og kjøre lastebil og det syns jeg var kjempekult. Han behandla min mor dårlig, ikke den voldelige typen som jeg kan huske men han var rett og slett ufin. Hun fikk jo 2 barn med han og det er da mine småbrødre som er ett par kjekke unge karer, måtte jo komme noe positivt ut av det.

Samtidig så kan jeg jo nevne mitt forhold til min far i samme tidsperiode, Jeg pleide jo og dra til han i helgene, ikke hver helg men kanskje annenhverhelg siden han jobbet. Og det var jo stas fordi min storebror på farssiden bodde jo i blokka ved siden av med sin mor. Og det var alltid kult og dra til han og spille på datamaskinen. Men det var jo ofte at min far drakk og var full, og jeg ville jo ikke være der men det var ofte at jeg MÅTTE være der selvom jeg bare kunne ha dratt på andre siden av gata og vært med broren min og "tante" som hun ble kallt. altså eksen til min far.

Jeg vet det har vært flere episoder der hun måtte ha truet med å ringe barnevernet for og få meg med. Jeg husker det som om det var i går at han absolutt ville at jeg skulle sitte på fanget, jeg hatet det siden han lukta rett og slett grøftefyll. Jeg husker noen episoder som om de var i går der han dro meg i luggen rett inn på rommet i sinne, uten noen spesiell grunn som jeg kan huske. Han er fra nord i landet så han var veldig høylytt og skrek mye. Jeg husker også noen ganger at jeg ble lagt i seng til kvelds og når morgenen kom så kom han og la seg i min seng og sa at vi måtte sove. èn episode som jeg husker så kom han og la seg i min seng og var naken, det skjedde ikke noe seksuelt bortsett i fra at han var sørpefull og jeg kom meg ikke unna siden han lå bak meg i skje, men det er jo utrolig ubehagelig som 4-6 åring å måtte kjenne faren din kliss naken helt inntil deg når du egentlig har lyst til å stå opp og se på barnetv.

Han har jo tatt meg på mange turer opp igjennom årene på fjellet og igjennom hele europa osv, men det var vel for det meste pga at ingen av hans andre barn ville være med. men jeg føler ikke at det skal rettferdiggjøre min barndom.

han har jo også leilighet i spania som jeg ble med til, jeg likte jo og være i bassenget og ha det moro som alle andre barn. Helt til kvelden kom og min far hadde drukket seg dritings. Jeg husker også som om det var i går da han fyllekjørte hjem til leiligheten vår i fra puben, selv om han nesten ikke greide og stå på beina. og da var jeg vel kanskje i samme alder, 4-7 år gammel.

Hos min mor så hadde jeg vel en alminnelig barndom vil jeg tro, jeg lekte mye i skogen og da jeg var rundt 7 så fikk jeg jo min første lillebror. Samtidig så startet jeg på barneskolen der jeg ikke kjente noen fordi jeg var jo "innflytter". Men jeg ble jo kjent med nye etterhvert og fikk meg noen venner. Årene gikk og jeg ble jo med på flere spaniaturer med min far og dro rundt omkring.

Når jeg ble litt eldre så ble jeg mobbet på barneskolen av noen eldre jenter og noen medelever, Ihvertfall etter det kom ut at jeg hadde ADHD og man fikk den kjente kommentaren "gå og ta pilla di a" osv. Dette endte med at jeg bodde hos BUP med min mor en liten periode. Husker ikke hvorfor om det var for utredning eller hva det var. Og etter det så ble jeg vel ikke mobbet noe lengre fordi læreren hadde tatt det opp for klassen og så videre.

Med min far så var det jo det samme gamle, husker spesielt alle julaftenene og nyttårs som jeg var hos han alle disse årene, Jeg hatet de så ufattelig mye fordi man visste hva det betydde. Da var det jo superfyll på min far, jeg husker en episode da jeg og min storesøster på farssiden gjemte unna spritflaska hans. Da eksploderte han og ville at vi skulle gi den tilbake til han. Noe som vi gjorde, hva ellers skulle vi gjort, vi var jo bare barn. Eneste jeg ville var og feire jul med pappa der han var seg selv.

Årene gikk og jeg fyllte 10-11år. Husker ikke nøyaktig, Man blir jo mer og mer herdet med årene som går, hos min mor gikk vel forsåvidt ting bra, Jeg måtte hjelpe til og passe brødrene mine men sånn er det vel kanskje? Jeg vet ikke.

Rundt denne alderen så skulle jeg på interrail med min far, ta tog igjennom hele europa til spania. Jeg har mange morsomme minner derifra som f.eks eiffeltårnet, det toget som kjører i 300kmt. tyrefekting. Men det hele preges jo også av fyll, Når jeg var kommet i denne alderen så var jeg mer bevisst over hva han drakk, Jeg begynte og lese prosenten bak på spriten han drakk og sa han bare fikk ta ett glass hvis jeg leste 40. fordi jeg visste at drakk han mye av det så ble det fyll. noen ganger tok han vel hensyn men de fleste ganger ikke. jeg husker en gang iløpet av interrail turen der vi var i frankrike tror jeg, og han tråkka i noe hundebæsj. Da dro vi på hotellrommet og han skulle ut for og få rensa skoa mens jeg venta på hotellet. Og jeg venta i ufattelig mange timer og var livredd for at han var blitt drept, men da kom han tilbake skitfull. jeg satt fast på ett hotellrom i ett annet land med en fyllik. Utenkelig situasjon og være i for en 10åring.

Noen år senere så skulle jeg og min søster bli med han til USA. Fordi hans eks, altså min søsters mor bodde der. Det var jo en artig tur med tanke på at jeg fikk dra på alcatraz, og i det hele tatt være i USA. Jeg husker han hadde en enorm fyllekule der, Min far er sånn at hvis han er på ferie og begynner og drikke så kan han være full en uke i slengen. og jeg husker da at jeg og søsteren min ville sove sammen for og passe på hverandre og da kom han og brøyt opp døra med en kniv og var fly forbanna fordi jeg ikke hadde spurt han om jeg kunne sove der inne i huset, jeg og han hadde egentlig en oppblåsbar dobbeltmadrass ute i garasjen. jeg og søsteren min var livredde når han sto og hamra på døra og skulle bryte seg inn. Jeg husker jeg ringte moren min og ville hjem men det er jo ikke bare bare når flybiletten koster 5-10k. Jeg husker ikke så mye mer i fra den turen enn det.

så begynte jeg på ungdomsskolen som var vel forsåvidt helt greit, jeg bodde jo hos moren min så det var vel mer stabile boforhold og jeg begynte smått og interessere meg for jenter og ble generelt eldre. første par åra av skolen gikk vel bra men siste året så husker jeg at jeg begynte og bli lei skolen. Jeg husker spesielt en gang der han holdt meg oppe hele natten fordi han var dritings så jeg sovna under en viktig prøve på uskolen i 10klasse.. det er jo det viktigste trinnet på uskolen så det er jo ganske ukult. Når jeg gikk i 10klasse så begynte jeg og drive aktivt med boksing og jeg gjorde det bra, under en stor kamp som skulle gi tittel så ville jeg at foreldrene mine skulle komme.

men faren min kunne jo såklart ikke komme, han sa det var pga jobb. Iløpet av det samme året så husker jeg at jeg og faren min krangla over noe mens han var full så det endte med at han prøvde å slå meg med en lampe men jeg var jo blitt sterk og trent så jeg slo ned han. Jeg så mannen var livredd i blikket sitt, jeg tror det var det første øyeblikket der han innså, selv i sin sterke rus at han ikke hadde noe fysisk makt over meg lenger.

Men allerede i den alderen der så føler jeg at ting begynte og skli ut, jeg drakk aldri mye på ungdomsskolen men jeg hadde vel min første fest med noen kompiser i 10ende klasse, eller var det sommeren etter 10ende klasse. jeg hadde masse venner som jeg begynte og henge mer med og jeg var mindre og mindre hjemme. Jeg måtte hjelpe til mer hjemme da så jeg dusja småbrødrene mine noen ganger i uka eller om det var daglig, jeg husker ikke. Allerede i denne alderen så greide jeg forsåvidt og overse de gangene jeg var hos faren min og han var full. Fordi jeg var jo vant med det, det hadde jo vært sånn hele livet mitt. jeg satt på pcen min når han holdt på.

Jeg husker etter mine fyllte 16 så begynte jeg og henge med en kompis og vi begynte og drive med masse kødd. ødelegge ting osv, uten å gå i detalj når jeg tenker tilbake på det den dag i dag så var jo det en syk oppførsel vi dreiv med. snakk om ødeleggelse av gjenstander osv.

Ett år senere eller noe så var det en del festing med venner som det er i den alderen der, og en gang på fest så kom en kompis til meg og spurte meg om jeg ville bli med og prøve hasj, jeg husker jeg var så stupfull at jeg bare sa ja uten å tenke to eller tre ganger og jeg tror han heller ikke tenkte stort på det. Så han hadde penger og jeg måtte gå og møte de folkene som skulle selge det til oss. og det gjorde jeg da så da ble min debut på narkotika. i starten så var det vel mye uskyldig røyking og rusbruk, jeg husker ikke mye hvordan ting gikk til rundt 16-18års alderen men jeg fullførte ihvertfall første året på vgs og gadd ikke og gå mer på skole og begynte og jobbe som lærling. Jeg husker jeg begynte og intereserre meg for steroider i den alderen og, jeg er fortsatt facinert av det den dag i dag fordi jeg syns det er utrolige stoffer. Jeg var vel 17 år når jeg prøvde det første gang, aalt for stor dosering var det og.

Da hadde jeg vel begynt og skli mer og mer ut med både hasjrøyking og litt andre ting, jeg husker jeg og han samme fyren som jeg prøvde hasj med første gang vi hang jo mye sammen og vi var hos ett vennepar av oss. Og han ene karen han skulle inn og sone så vi bodde nærmest hos 3 personen. da begynte vi og eksperimentere litt med tabletter i forskjellige slag, som jeg kan huske ihvertfall. Vi var helt på trynet en liten periode og det endte med at vi krasja ut i grøfta og gikk rundt til forskjellige hus rusa som noen fjell og spurte om noen kunne hjelpe oss med og få opp bilen. Da vi kom tilbake til bilen så sto politiet der, det var vel mitt første møte med politi når det kommer til kriminalitet. Allerede i denne alderen så hadde jeg vært i spania og begynt og gå på nattklubber alene, første gangen jeg var på nattklubb var vel når jeg var 16 mens faren min satt full på puben. I denne perioden så hadde jeg også prøvd kokain for første gang, noe som var helt episk med tanke på kvalitet der nede ifht norge.

det var faktisk i spania jeg prøvde min første tablett og ,dette skjedde før jeg og kompisen min begynte og eksperimentere faktisk. litt surr i skrivinga her. da hadde jeg prøvd ecstasy uten noe særlig funk.

Så vi kan hoppe ett år fram i tid da jeg var 18. Kan jo starte med bursdagen min da jeg var 18. Da var jeg i spania og hadde en stor fest på stranden der nede, Med gode venner som jeg kjente der og familie. Alle var ruset til taket, dealeren min på kokain, som jeg var blitt god venn med vi hang mye sammen, han var kanskje 40 år men en kul kar. Det var vi som arrangerte festen og det slo an, jeg ruset meg foran mange av vennene til min far, røyket cannabis foran dem uten å tenke meg om i det hele tatt. Dagen etterpå så våknet jeg og "dealeren" min på stranden under palmene. da hadde vi blitt frastjålet det vi hadde med oss av ting og tang så vi daffet bort til nærmeste bar for og slukke tørsten etter og ha våknet i spaniasola på morgenen. Da vi dro hjem til han så ville han at jeg skulle passe på en pakke med 600 ecstasy for han fordi han hadde mistet husnøklene sine. Jeg slang pakken i kåken til faren min fordi han er jo blåst så jeg tenkte det gjør vel ingenting.

Det skjedde heldigvis ingenting, hadde jeg blitt tatt med det der nede så hadde jeg sikkert sitti inne i 4-5 år. sjukt og tenke på den dag i dag. Da jeg kom hjem så begynte jeg på steroider igjen som jeg hadde ordnet, denne gangen brukte jeg mye forskjellig og jeg vokste og ble ganske kraftig. samtidig i denne alderen så ble jeg kastet ut av moren min fordi noen hadde sendt en bekymringsmelding til barnevern ang meg og mitt rusbruk. det var ikke noe enten eller, jeg forsto aldri alvoret i det. jeg nektet og havne i barnevernet husker jeg, men en rusklinikk kunne jo vært ett alternativ.

Da flyttet jeg til faren min, som om det skulle gjøre ting noe bedre. Og tidligere den samme sommeren så møtte jeg ei dame som jeg ble sammen med. Vi er fortsatt sammen den dag i dag. Og deretter så gikk vel det meste til helvete i rekordfart i forhold til før. Vi møtte noen felles bekjente som introduserte oss for rivotril, det er medisiner som brukes som epilepsi medisin men for og være ærlig så er det ikke noe annet enn ett kraftig rusmiddel, de som har vært borti det vet hva jeg snakker om.

Og det endte med at jeg syns jo dette var dritgodt! Så jeg kjøpte likesågodt ett 100glass med tabletter. Og faren min var i syden på daværende tidspunkt å jeg og dama mi knaska piller med noen venner i leiligheta hans, som forøvrig er i ett lite borettslag så det ble jo det helvete ut av det. Kort fortalt, jeg ble tuppa på hue og ræva ut av han når han kom hjem igjen. Jeg visste ikke han hadde kommet hjem igjen fordi jeg var rundt og rusa meg hos eldre narkomane. Dama mi og jeg hadde blitt ferska av foreldrene våres, så hun ble henta av de og tatt med hjem, hun var vel da 16 år. Jeg bare fortsatte og ruse meg ett par uker til før rusen gikk av og jeg hadde ikke noe sted og bo. jeg dro hjem til moren min men der fikk jeg beskjed at jeg ikke kunne være. gråtkvalt måtte jeg jo bare gå.

par uker senere så kom dama mi tilbake, skal sies at hennes foreldre er vel heller ikke noe glansbilde, hadde min datter på 16 år ruset seg hadde jeg spikra igjen døra til rommet hennes og latt henne være der. Og da fikk jeg en nødbolig av nav som var en husvogn nedenfor ett bolighus med 4 leiligheter der det var tung rusmisbruk. og pillespisinga fortsatte jo der så jeg tror det var skader for 100tusen på den vogna innen jeg flyttet derifra, vogna kosta 400k ny så dere kan jo tenke dere hvordan den så ut. Politiet begynte og bli hyppigere innblandet, jeg og dama mi krangla mye og nærmest sloss pga pillerus. Etterhvert så fikk jeg en leilighet I knarkerboligene, og ting ble ikke akkurat bedre der. så etter en liten periode med masse rus osv så gjorde jeg det spontant slutt med dama mi og vi var vel fra hverandre i ca 6 mnd. I denne perioden ruset jeg meg vanvittig mye og spiste omtrent ikke mat, dreiv og humpa rundt på noen 16års gamlejenter som var så forelska i meg. Men jeg var jo bare ett skall, eneste jeg ville var og ruse meg. og det var det jeg gjorde, Jeg ga aldri noe til noen under 18 da bare så det er sagt. Men allerede i en alder av 19 så hadde jeg vel prøvd det meste som er og prøve bortsett i fra psykadelika. sprøyter var jeg sterkt imot, heldigvis.

Etterhvert så ble jo jeg og dama sammen igjen og så slutta vi og ruse oss begge to for en kort periode. Jeg tror det var pga at jeg hadde ruset meg så knallhardt at jeg innså at dette kommer til å gå veldig galt. da hadde jeg bodd allerede ett år i kommunale boligen som nav hadde gitt meg, med masse nytt hærverk i den leiligheten og hyppige politibesøk. For og si det kort så var dem ikke interessert i og la meg tegne ett år til.

Så var jeg vel rusfri i ett halvt år og vi bodde hos faren min, han lot oss flytte inn. Men i hans regime så var vi vel på rommet i kanskje 6 mnd for og slippe unna han og klaginga hans og drikkinga. Så begynte vi vel og ruse oss igjen, for det meste på hasj.

Dama mi prøvde å gå på skolen men så ble hun gravid, vi bestemte oss jo for og ta abort, da var jeg vel 19-20 år. vi måtte det grunnet livssituasjonen så hun droppet jo ut av skolen da. Jeg har vel aldri hatt noe seriøs jobb, lengste jobben jeg har hatt var vel i 8-10 mnd. som sagt vi begynte og ruse oss igjen og det endte med at faren min sa at hun måtte flytte. jeg hadde begynt på steroider igjen også, og da fkk hun seg en leilighet i nærheten men det var bare lov at 1 bodde der grunnet en huseier som var sånn passelig sprø. Vi var ikke mye sammen selvom vi faktisk var ett kjærestepar og jeg trente og begynte og misbruke kokain og ty til kriminalitet. Det året endte det med en stor narksak som endte med nesten 3 år i fengsel for min del. etter jeg slapp ut av varetekt så begynte jeg og selge hasj og jeg og samboeren min vi hadde flyttet sammen fordi hun hadde fått skrivd om kontrakten der hun bodde så vi kunne bo der begge to. og det pågikk vel i ett halvt år helt til noen tysta på meg for 30 gram så da la jeg opp. Med tanke på rettsaken jeg hadde kommendes så var vel det ett smart valg. vi flyttet ut ifra leiligheten hennes igjen og flyttet inn i ett hus. der leide vi vel nesten i ett år og småruset oss litt men var faktisk ganske edruelige ifht fortiden. Vi sa opp der etterhvert fordi samboeren min skulle i behandling noe vi kom fram til at var lurt grunnet at jeg skulle i retten og skulle inn i fengsel.

Oppveksten hennes har vært preget av psykisk mishandling og bl.a seksuell mishandling aav hennes søstre, så det var ikke pga rusen at hun skulle dit men det psykiske. jeg endte med en dom som jeg ikke vil legge ut her pga anonymitet, men det endte med at jeg sonet ett år i fengsel med 2/3 god oppførsel. Jeg hadde fått mye betinget straff siden det tok nesten 2 år fra arrestasjon til rettssak/soning. Norge er ett så bra land og være kriminell i fordi man blir jo aldri stilt for retten så flere år av livet går bort pga det.

jeg ble nylig løslatt for ca 4-6 mnd siden og hun er jo ferdig på instutisjon. Jeg vet det ble mye krøllskriving her men det er pga jeg bare skrev det som falt inn, har ikke lagd noe tidsramme på alt så ble litt rot.

Poenget med at jeg skriver dette er fordi at jeg har ALDRI pratet ut med noen om mitt liv tidligere, jeg har tenkt tanken og kanskje begynne på DPS og få noen form for stønad. For øyeblikket så går jeg på noe kurs igjennom nav som krever oppmøte 5 ggr i uken. Men problemet er at jeg sliter med det, jeg tok en test ang depresjon på nettet her og ut i fra hva den sa så hadde jeg depresjonssymptomer som trenger behandling, men det som er greia er at sånn har jeg jo følt meg i maange år. Jeg er likegyldig til alt, jeg gir total faen i hva folk mener og sier om meg og likegyldigheten kan gå utover mine nærmeste.

Jeg har ingen venner lenger og det har jeg ikke hatt på mange år, jeg skjønner jo at man blir usikker på folk som ruser seg men det går ann og gi folk en andre sjangse. Samboeren min har heller ingen venner, og vi begge har vel bare hatt hverandre de siste 5 årene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt, Samboeren min skal begynne på det jobbkurset som jeg går på nå, jeg tror hun kan få det til å begynne og jobbe. Hun er veldig ivrig på det.

Når det kommer til meg så føler jeg nå etter praten jeg hadde med min samboer i natt at jeg har lyst til å fortelle MIN historie til en psykolog, skal sies at jeg har gått til psykolog før men da bare sa jeg at alt gikk bra, super likegyldig. Jeg vet ikke hvordan denne historien ser ut i fra noen andre sine øyne, det er vel derfor jeg legger den ut her. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt siden jeg ikke orker tanken på og jobbe. Jeg syns det er supervanskelig, det er ikke det at jeg ikke vil jobbe. Selvfølgelig hadde det vært supert med en fast jobb og stødig inntekt men jeg vet ikke om jeg kan levere det som trengs og kreves av meg en jobb.

Jeg jobbet jo når jeg satt inne men det var mest pga og ikke bli sendt bort pga arbeidsnekt.

en episode jeg kom på nå fra da jeg var en kid, var vel 17 år kanskje? Husker jeg gikk ut med en brødkniv og bare gikk en laaaaaaang tur.... planen min var og stikke meg selv i magen og ringe ambulansje og si jeg var blitt knivstukket. Jeg følte bare at jeg trengte og bli sett.. jeg vet ikke.. jeg husker ikke. Håper jeg får noen tilbakemeldinger på innlegget her.

Jeg føler at jeg trenger noen råd og tips om hva som kan gjøres...

-

Jeg leste hele teksten din og ikke for å virke hard men jeg tror du bør få proffesionell hjelp. Det er mye god hjelp å få inne hær men du har opplevd veldig mye og ikke bare mye men virkelig vanskelige ting. Jeg har dessverre ingen gode råd å gi ettersom jeg ikke vet hvordan det er å være avhengig av noe. nå blir jo innlegget ditt "bumpa" håper flere kan lese kanskje som vet litt mer om sånne ting enn meg.

Terrorific · 5. februar 2016

Ja er derfor jeg spør, jeg har aldri tatt opp hele min livshistorie med noen. Ikke en gang min samboer vet nøyaktig alt. Men jeg er likegyldig til det meste, er kanskje derfor jeg ikke har gjort noe med det eller pratet med noen om det. Fordi jeg er den typen som sier at det går bra hele tiden. Jeg lagde en egen post under helse forumet på dette. Sånn at posten ikke blir borte i denne deppe tråden, kanskje noen kjenner seg igjen og vil prate om deres historie.

Gaardon · 5. februar 2016

"Fordi jeg er den typen som sier at det går bra hele tiden." det var kun den settningen jeg prøvde å sitere ^^

Samme hær men greide å komme meg til legen for å snakke om mine problemer. Går i terapi nå er enda ikke i jobb men føler at det går rette veien. Det er fryktelig tungt i starten men etterhvert så er det godt å bare ha noen som vet alt du bare kan snakke med selv om det er jobben hans/hennes.

Endret 5. februar 2016 av Gaardon

Terrorific · 5. februar 2016

Får du AAP fra nav da eller?

Gaardon · 5. februar 2016

Ja skal sende mitt første meldekort på Søndag. har vært sykemeldt i nesten et år til nå. Så har gått på sykepenger tidligere.

Terrorific · 5. februar 2016

Det jeg tenker på er og evt prøve å få AAP. Jeg tror ikke dette er noe trygdegrunnlag, jeg vet ikke.

Kea · 6. februar 2016

Kjære pappa!

Jeg har nettopp snakket med deg på telefonen. Jeg vet du har drukket alkohol, selv om du nekter for det. Du klarer ikke å lure meg etter så mange år tett på alkoholmisbruk. Jeg er skuffet, lei meg og sint. Jeg vet at det er ditt liv, du er en voksen mann som tar dine egne valg, men jeg støtter ikke noen av dine valg som innebærer alkohol. Det har jeg aldri gjort.

Helt siden jeg var liten, har jeg følt ansvar for deg. Jeg har alltid prøvd å passe på deg og hindre deg fra å drikke, og når jeg ikke har klart det, har jeg skyldt på meg selv. "Jeg var ikke der i tide til å stoppe det, derfor drakk han" er tanker jeg har hatt siden jeg var liten. Dette er så ekstremt slitsomt at det har vært med på å forårsake stress i mange år.

Jeg har ofte lurt på om jeg skulle kuttet kontakten med deg. Ikke fordi jeg ikke er glad i deg. Tvert imot. Det er fordi jeg er så glad i deg at jeg ikke orker å sitte og se på at du ødelegger deg selv. Det er vondt. Men jeg ønsker ikke det heller. Derfor har jeg nå prøvd å være med på alt som har med din bedring å gjøre. Jeg har vært så håpefull de siste månedene, men nå er jeg helt knust og begynner å lure på om det er noe håp. For meg begynner det å virke som om du ikke vil bli frisk.

Jeg vet ikke lenger ha jeg skal, eller om det i det hele er tatt er noe jeg kan gjøre. Jeg har prøvd å hjelpe deg gang på gang, men uansett hva jeg gjør, er det ikke nok. Dette er altfor slitsomt for meg. Det er så knusende smertefullt at ord ikke kan beskrive det engang. Det river meg i stykker, litt etter litt til det ikke er noe igjen. Det er sånn det føles. Jeg forbanner alkoholen. Jeg forbanner alle rundt deg som underbygger alkoholismen din. Jeg orker ikke mer av det.

Endret 7. februar 2016 av Therawyn

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

Anbefalte innlegg

Lenke til kommentar

Videoannonse

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Opprett konto

Logg inn

Hvem er aktive 0 medlemmer