Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[BuffyAnneSummers]

Shit happens dude. Det er kjipt å måtte gå videre men det blir enklere med tiden.

[AnonymDiskusjon]

Lurer på om jeg noen gang kommer til å føle meg bedre... Jeg har siden barneskolen slitt med dårlig selvfølelse og depresjon. I et forsøk på å sette ord på hva som får meg til å føle meg slik, kom jeg fram til:

 

- Socially awkward. Vet ofte ikke hva jeg skal si til folk, og sier rare ting iblant.

 

- Svært dårlig hukommelse til tider, og svært dårlig allmennkunnskap. Spille Trivial Pursuit eller noe lignende er et mareritt, og jeg føler meg ekstremt dum sammenlignet med alle andre. Det er veldig mye jeg burde vite/kunne i min alder, som jeg ikke kan noe om.

 

- Angst reaksjoner i sosiale sammenhenger der jeg får fokus. Begynner å kaldsvette kraftig, som igjen forsterker angsten... Som en ond sirkel. Prøvd en rekke legemidler - ingen effekt.

 

- Føler meg dum, rar og lite sosial intelligent blant folk jeg kjenner, fordi de har opplevd disse sidene ved meg. Less so med ukjente mennesker, fordi da har jeg en slags "clean slate".

 

- Under gjennomsnittlig stor "der nede". Målt og hørt (indirekte) fra andre jenter

 

- Livredd et kjærlighetsliv og alt det fører med seg. Har prøvd en gang før (et kort forhold), og det er noen av de verste minnene jeg har. Sådan aldri datet, flørtet, eller plukket opp damer i noen form. 

 

Har gått til rundt 5-6 psykologer og psykiatere opp igjennom årene uten at det har hjulpet noe særlig.

Jeg har tvang meg selv til å være mer sosial i tenårene, og det gjorde meg litt mindre socially awkward.

Jeg opplever imidlertid at jeg har møtt en vegg etter dette, og har nådd et punkt hvor jeg ikke blir bedre. Tvert om, så er alltid selvfølelsen på bunn nå etter å ha vært med andre mennesker. 

 

Føler bare for å gi opp, og reise vekk fra alt og alle. 

Anonymous poster hash: 9940c...f6b

[Muggkaare]

På besøk hos et par venner, og burde egentlig være glad og fornøyd nå. Men næh. Har vært deprimert igjen en god stund, og alt av ting påvirker meg mer enn det burde. Ba en god venn ryke og reise i dag. Var så jævla sint. Og med god grunn, mener jeg. Det er grenser for hvor mye jeg skal gidde å gjøre og stå på for en person som ikke gidder noe tilbake. Minner meg om min bror.

 

Alt var greit før, for da var det ikke jeg som var deprimert, men jeg som sto på og var der. Nå er det jeg som er deprimert, og da er jeg ikke verdt stort. Minner meg om da jeg fikk høre noe om at "om du ikke takler meg på mitt verste fortjener du meg ikke på mitt beste heller", eller noe slikt. Jeg fortjener venner som bryr seg, og vet det, men faen så kjipt det føles å be en person man i utgangspunktet har vært glad i om å ryke og reise, uavhengig av situasjon. 

[BuffyAnneSummers]

Er alltid kjipt, men dessverre nødvendig :/

[AnonymDiskusjon]

Hånden opp til alle som har en mor som truer med selvmord om du ikke finner deg en jobb. Hjelper godt på depresjonen.

 

Anonymous poster hash: 0cca3...0a2

[AnonymDiskusjon]

Er en mann som har rundet 30år, og fikk for en del mnd siden diagnosert adhd. Med vekt på oppmerksomhetssvikt, men hyperaktiviteten er godt tilstedet den også. Går nå på ritalin, og har fått ett helt nytt liv. Lege søkte meg inn på ett "mestringskurs" men det var fullt, så den delen kommer, da jeg virkelig trenger å lære å leve fornuftig, hvis det er en måte å si det på.

 

Siden jeg har så sinnsykt gode innarbeidede rutiner/uvaner med å holde alt negativt i livet mitt skjult fra familien, så vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å fortelle foreldre om det. Men har lyst, det fortjener de.De har alltid vært der for meg med alt ugagnet mitt. Jeg har vel levd ett dobbeltliv der alt har blitt kompensert for/faket. Har alltid hatt ett godt forhold til de, men aldri ett nært, så det blir aldri snakket om sånne ting hos oss. Vet også innerst inne at det eneste de kommer til å gjøre er å støtte meg 100%, og være glad på mine vegne av at jeg finner ut av ting. Og når jeg først hadde vært igang med å fortelle om ting, så kunne jeg fortalt om de 80k i kredittkortgjeld(er i gang med en fornuftig hverdagsøkonomi, men igjen, helt ny verden for meg) jeg har fjasa vekk på piss og ingenting - så vet de hvorfor jeg aldri bidrar noe økonomisk på familietilstelninger(mat/drikkevarer//etc) Og hvorfor ingen kommer til å få få jule/bursdagsgaver fra meg på rimelig lenge, siden jeg betaler ned på dumskapen min en stund til... Og de kommer sikkert til å støtte meg der også, men jeg tør faen meg ikke! Ja, vet jeg er heldig som har støttende familie, og er takknemlig for det.. Men jeg er pokker meg livredd for å åpne meg for noen som helst. Psyk`en min prøvde å få meg til å gjøre det, men jeg nekter plent. Føler jeg må beholde kontrollen, kanskje. Selvom jeg egentlig ikke har kontroll i det hele tatt.

 

Faen dette ble en rotete og egentlig litt sytete, beklager det. Men måtte få det ned ett sted for å klare å samle tankene litt.

Anonymous poster hash: 712a9...538

[Overmoden2.0]

Hos legen idag. Fikk zobril. Noen som har erfaring?

[BuffyAnneSummers]

Sobril er angstdempende. De funker meget bra men er veldig vanedannende ved lengre bruk. Man blir anbefalt å tenke seg veldig nøye om før man bruker sobril da det kan ta opptil en time før den funker optimalt, selv om jeg personlig mener at jeg kjenner det begynne å virke etter så lite som 20 minutter.

 

Er en fin medisin hvis brukt riktig men det har veldig høyt misbrukspotensiale som er noe man alltid må ha i hodet når man velger å bruke sobril.

[Overmoden2.0]

Ja, vet hvorfor jeg har de, tenkte mer på virkning, og det svarte du og på takk

[AnonymDiskusjon]

Hei alle sammen. Jeg tror jeg lider av sosialangst og depresjon, og har gjort det i mange år. Har aldri snakket om dette med noen eller prøvd og fått noe hjelp. Hvordan skal jeg gå fram hvis jeg ønsker hjelp. Og fungerer det med disse medisinene man får egentlig?

 

Anonymous poster hash: 261da...56a

[IcedInsanity]

Snakk med fastlegen din. Der får du evt henvisning til psykolog, og er uansett der all hjelp starter.

[Overmoden2.0]

Hei alle sammen. Jeg tror jeg lider av sosialangst og depresjon, og har gjort det i mange år. Har aldri snakket om dette med noen eller prøvd og fått noe hjelp. Hvordan skal jeg gå fram hvis jeg ønsker hjelp. Og fungerer det med disse medisinene man får egentlig? Anonymous poster hash: 261da...56a

Du går til legen og sier at du ikke har det særlig bra. Jeg går nå på andre type antidepressiva, merker ikke så stor forskjell, men jeg får ikke slutte for om de har noen virkning så vil jeg bare bli verre. Ikke legg alt over på medisiner, men snakk med noen. Kan du komme deg ut av det uten medisin så er det det beste. Jwg fikk for første gang noen beroligende, noe jeg egentlig aldri skulle få, men hadde 3 anfall på kontoret at han så ikke noe annen utvei akkurat nå. Jwg skulle virkelig ønske jeg slapp medisiner. Ikke noe å hige etter

[AnonymDiskusjon]

Bare vær klar over at hvis du går til lege, blir det journalført. Det er noe som vil følge deg hel livet, og KAN i verste fall bli brukt mot deg.

Jeg har selv psykiske ting i mine journaler, men ville ikke gjort det om igjen. Mitt råd er å snakke med noen du er fortrolig med. Jeg har liten tro på både leger og psykologer/psykiatere. Tror ikke mye på medisinering heller, det er ikke en løsning og du har neppe godt av det i lengden. Men det er ditt valg. 

Anonymous poster hash: 21812...550

[Overmoden2.0]

Snakk om å skremme folk vekk fra å få hjelp. Ikke alt venner og familie kan fikse. Dra til legen, få den hjelpen du trenger

[Gjest Slettet+5132]

Ja, snakk med legen og drit i medisiner om du kan.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar. Jeg ser dere anbefaler psykologhjelp. Tanken på at jeg skal sitte og snakke med ett vilt fremmed menneske - en psykolog - er for meg ganske utenkelig. Det greier jeg ikke. Det er ikke noe jeg er komfortabel med. Det går bare ikke.

 

Anonymous poster hash: 261da...56a

[AnonymDiskusjon]

Snakk om å skremme folk vekk fra å få hjelp. Ikke alt venner og familie kan fikse. Dra til legen, få den hjelpen du trenger

 

Tror jeg vet litt hva jeg snakker om, jeg har hatt problemer og snakket med leger og alt mulig i 40 år. Det fins ikke EN eneste lege som har overbevist meg når det gjelder det psykiske.

 

Men for all del, jeg tar høyde for at ting kan være på en annen måte for andre. Snakker bare  om min egen overbevisning. Det enste jeg sitter igjen med, er sensitive ting i jounalen.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[Overmoden2.0]

Føler ikke sobrilen har noe effekt. Det lille håpet jeg hadde om at den indre uroen skulle forsvinne har jeg mistet helt. Er 3 timer siden jeg tok den, og enda gnager det i kroppen.

[Datasmurf]

Farmor har fått lungebetennelse, i en alder av 87 år. Frykter at det går mot slutten for et av de mest fantastiske menneskene jeg har fått æren av å kjenne.

[Delvis]

Vi krysser fingerene og ønsker god bedring.