Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

så veldig merkelig er det vel ikke?

 

Jo, det syns jeg da. Det kommer som regel av at man har det vanskelig, og har kommet inn i en ond sirkel på grunn av det. Og pessimisme er ikke å behandle andre respektløst. Det går mest ut over ens eget liv og fremtid.

 

Anonymous poster hash: 58b7e...2a7

[AnonymDiskusjon]

Tror meningen med denne tråden, og meningen for de som skriver i den, ikke er å motta "terapi" fra andre brukere... tror det er det dette dreier seg om.

Anonymous poster hash: 58b7e...2a7

[Kea]

jeg har ikke snakket om noe "spark i ræva", men om et "lite tupp i røven". Det ER en forskjell på de to.

whatever...

Ikke nødvendig å spikke fliser. Du skjønte hva jeg mente.

 

Og til anonym over meg, du traff spikeren på hodet. Selvfølgelig kan det hjelpe pittelitt å få noen trøstende ord til respons, men det er ikke derfor folk poster her. Det er for å få ut tunge tanker - bare få uttrykt den og få dem ut av hodet. Jeg skal selvfølgelig ikke snakke for alle, men det er stort sett derfor jeg poster her, i alle fall.

Endret 12. januar 2016 av Therawyn

[AnonymDiskusjon]

Det er jo en interessant problemstilling som reises her.

Naturligvis vil noen sette pris på å få kommentarer, det kan hjelpe mye det også. Jeg husker du therawyn satte veldig stor pris på en kommentar jeg gav deg for en tid siden. Så her er det ikke en fasit som er like for alle og for alle situasjoner nei
 

Men det som gjorde at jeg med flere reagerte på DIS sin kommentar til en annen anonym, var den litt belærende "jeg er flinkere og vet bedre hva som er best for deg, enn du later til å gjøre selv" fformen.
 

Det skal man være forsiktig med, for ingen vet bedre enn de som har et problem, vet om det de gjennomgår. Jeg har mine erfaringer selv, og vet hvor stor avmaktsfølelse man kan få, når noen tar den litt predikende bessserwissertonen, når du selv vet hvor vanvittig lite de skjønner om din tilstand, og hvor vanvittig vanskelig og umulig det vil være for deg å forklare dem det.

Så vi vet at DIS mente vel, men kanskje ville være litt flink/ovenpå(?) også?    Det er lett å falle for den fristelsen samtidig som man gjerne vil hjelpe. Alltid noe å tenke over, alltid noe nytt å lære. Det gjelder for alle  

Anonymous poster hash: 21812...550

[AnonymDiskusjon]

Jeg er dritdeppa. Prøver å fremstå som glad for folk, men gud bedre så dritt alt er. 

 

Og ja, noen ganger hjelper det å få ut litt frustrasjon på denne måten. Fuck it all!

Anonymous poster hash: 9bed4...017

[AnonymDiskusjon]

Mamma hadde den månedlige du er ubrukelig og en skam samtalen i dag. Hun kunne ikke få nok over hvor skuffet hun er over meg. Lurer på om hun virkelig tror det er motiverende å bli tregt ned av moren sin? Var hennes tabbe å få meg. Ikke straff meg for dumme valg hun tar.

 

Anonymous poster hash: 0cca3...0a2

[Muggkaare]

Hvorfor er hun skuffet over deg? Du er garantert mer enn bra nok, og uansett hva hun er skuffet over så er det sikkert ikke ment å trykke deg ned. 

[AnonymDiskusjon]

Mamma hadde den månedlige du er ubrukelig og en skam samtalen i dag. Hun kunne ikke få nok over hvor skuffet hun er over meg. Lurer på om hun virkelig tror det er motiverende å bli tregt ned av moren sin? Var hennes tabbe å få meg. Ikke straff meg for dumme valg hun tar.

 

Anonymous poster hash: 0cca3...0a2

 

Noen foreldre er mer opptatt av at barna skal bringe "ære" til dem selv, enn at de skal ha det bra og ha en god relasjon...

 

Sånn var det hos meg og. Jeg utviklet meg til å strebe hardt. Ikke ift. foreldrene (ettersom jeg ble litt eldre) - det er noe som påvirker en til å gjelde mer generelt; at det er viktig å fremstå som "perfekt" for "alle". Men jeg klarte det ikke, og nå prøver jeg å finne gleder ved livet jeg trives med og mestrer.

 

Det høres kanskje ut som "sutring" sånn jeg beskriver det nå, men det har kommet til utrykk som psykisk sykdom, selv om dette er den underliggende "mekanismen".

 

Nå var dette kanskje ikke helt som ved din situasjon, jeg bare sier noe om hvordan sånne foreldre kan påvirke en.

 

-

 

Håper dette ikke fremstår som "terapi" eller "belærende". Prøver å si noe mer "kameratslig", usikker på om jeg lykkes.

 

Anonymous poster hash: 58b7e...2a7

[AnonymDiskusjon]

Sånn var det for meg også. Det var aldri "så farlig" med meg, bare vi framsto uklandrelige foran andre.
Andre, fremmede og mindre fremmede var mye viktigere enn meg. Det var viktigere å forsvare andre folk, enn å forsvare meg deres barn.

Hvor mange ganger hørte jeg ikke: "'an XXXX kan gjøre det, det kan 'an XXXX ta seg av det.
Jeg måtte skjønne at jeg måtte lære å "ofre" noe som de sa det. Og jeg måtte gå som ei nikkedokke og lærte å bli dum med masse kunstig høflighet og sånt overfor andre.

De lærte meg rett og slett å bli naiv dumsnill, og resultatet ble at folk mobbet og utnyttet meg helt til voksen alder.

Jeg har en militant tyranninsk far, som skremte meg og truet meg, og mente jeg skulle lære meg engelsk type oppførsel. Og det ute på en norsk landsbygd, der noe sånt var så malplassert som det kan bli. Så kan man tenke seg hvordan det ble for meg.

I dag sitter jeg enslig og personlighetsforstyrret, og bare håper på at verden går under. Ja det er feigt, men jeg er for feig til å gjøre det slutt selv. 
Hver morgen våkner jeg opp med tanker om såre situasjoner jeg har vært gjennom. Og spesielt med jenter kom jeg helt skjevt ut. Det verste er at jeg er blitt banket opp av jenter også. Jeg har alltid vært en pingle og aldri kunnet sloss og sånt, så jeg er blitt banket og banket og banket..

Det mest frustrenede er når jenter og kvinner har mobbet meg og brukt vold mot meg. Det ødela jo livet helt som man skjønner. Hvilken mann kan leve med sånt? Psykisk er særlig kvinner på meg ofte den dag i dag. De ser tafattheten min. Jeg er jo veldig sånn stiv og klosset og da, etter den oppdragelsen jeg fikk. De ler av meg, setter meg på plasss, bruker kjeft på meg.. Liksom de syns det passer seg så godt på meg det. Ja jeg forstår dem jo.

I dag sitter jeg her alene, og tør helst ikke gå ut før det er mørkt så folk slipper se meg. 
Ja der rant det litt ut av meg igjen, sorry. Det er kanskje ikke første gangen. Men jeg er litt deppa for tiden, og fikk behovet..
 

Anonymous poster hash: 21812...550

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg er drittlei nå. Drittlei av av drama, drittlei av alt. Drittlei av å være deprimert.

 

Alt startet for en god, god stund siden. Eksen slo opp, det var leit, men ja. Jeg tenkte det var best å kutte kontakt da, så det ble enklere å gå videre. For jeg elsket henne utrolig høyt, og det å bli påminnet om henne hele tiden ville bli for vanskelig. Jeg er usikker på om det gikk bra en stund, eller om kranglingen begynte da, det husker jeg ikke. Men så fulgte hun etter meg hvor jeg var på nettet, og jeg følte hun plaget meg. Og i tillegg så begynte hun å legge ut om hvor betatt hun var av en fyr, og at de skulle møtes osv osv.

 

Fast forward. Vi begynte å krangle masse, jeg ville at hun skulle holde seg unna, hun ville jeg skulle holde kjeft. Alt ble tull. Det var da jeg jeg begynte å bli deprimert igjen. Jeg knakk sammen, hadde humørsvingninger til tusen, og jeg endte opp med å bli sykemeldt fra jobb, for jeg hang ikke sammen i det hele tatt.

Sykemelding og medisiner hjalp, og ting begynte å gå litt bedre. Vi hadde en bitteliten stund uten kontakt, så kontaktet hun meg. Vi snakket ut om ting, og det var ganske godt. Hun kom ikke for å plage meg, men fordi hun kjedet seg og trengte det. Når det gjaldt det å nevne at hun var betatt og alt det der så trodde hun ikke at jeg skulle vite at det var henne. Vi savnet hverandre, hun hadde fremdeles følelsene for meg, jeg for henne. Vi endte opp med å flørte igjen, og endte så opp med å se om vi kunne bli sammen igjen.

 

Det endte dritt. Over nyttår endte den ene med å gjøre og oppføre seg så den andre fikk inntrykk av at den ene ikke ville ha noe med den andre å gjøre, og motsatt. Det vi slet med, dårlig kommunikasjon, og som vi skulle bli flinkere på, ødela igjen. Jeg falt ned igjen, og tydde til idiotisk selvskading som jeg har holdt meg unna i mange, mange år. Og ser nå at jeg er der hvor jeg trenger hjelp igjen. Var hos legevakt, ikke noe de kunne gjøre, så jeg har kontaktet fastlege og skal dit neste uke. 

 

Men ja, det ble krangling og diskusjoner igjen, hun hadde etter et par dager allerede funnet seg nye flørter som skulle komme på besøk, begge argumenterte for det ene og det andre, kranglet og det var bare tull. Prøvde å være venner den ene timen for så å ikke ville ha noe med den andre å gjøre den andre. Bare tullball.

Så til slutt, mye om og men, sa vi hade. Vi kuttet kontakten. Hun har sagt at hun skulle holde seg unna hvor jeg er på nettet denne gangen, og jeg skulle ikke fortsette å kontakte henne som forrige gangen. Noe jeg holdt, selv om det var vanskelig. Det er det beste for oss begge.

Så kom hun plutselig et av stedene jeg holder til på nett. Hun lovte at hun ikke skulle gjøre det, men jeg tenkte at det får være det samme. Jeg driter i det, og behandler henne som alle andre. Dropper å gjøre noe som kan lage drama. Samt at jeg ville veie mine ord litt ekstra så jeg ikke sa noe jeg visste ville såre henne.

 

Da hendte det igjen. Hun klarte å dra frem at hun skal ha besøk av, vel ja, vondt å si det, men nye flørten. Jeg hadde håpt at hun skulle holde seg for god til det nå, siden hun nå visste at jeg ville se det, visste at jeg ville bli såret og lei meg. Det får meg til å tvile på at det sist gang var en feiltagelse og, men det kommer jeg aldri til å få vite. 

Jeg kontaktet henne, dessverre, ba henne om å være så snill å ikke gjørs på å gni ting i trynet på meg, gjørs på å såre meg, siden hun vet hvordan jeg er, og at jeg trenger tid på meg før jeg ikke reagerer på sånt. Det er helt jævlig at det skal føles sånn. Jeg er ikke sint for at hun allerede er på hesten, men jeg har heller ikke lyst til å få det gnidd inn på et sted hvor jeg egentlig skulle slippe å måtte se henne uansett. Men hun ignorerte det, og det virker nå som om hun dret i det.

 

Nå er jeg deppa som faen. Og jeg merker at jeg er sint, irritert. Føler at alt jeg har trodd har vært løgn. Føler meg brukt. Og forstår ikke hvorfor jeg skal være verdt så lite at det ikke går ann å ta hensyn. Jeg har masse vonde tanker og følelser nå, og jeg prøver bare å komme meg videre. Og la henne få stillheten hun ønsket av meg.

 

Den ene siden av meg har lyst til å gjengjelde det. Øye for øye og dritten der. Jeg vet jeg kan såre henne om jeg vil, men jeg prøver å holde meg for god for det. Jeg håper hun nå i etterkant faktisk tar hensyn, jeg vet ikke. Jeg vet uansett om jeg blir med på en sånn "lek" igjen så vil jeg nok en gang bli dratt ned i gjørma, og det er det ikke verdt. 

 

Forstår ikke hvorfor det her skal plage meg så. Egentlig burde det gjøre det lettere å gå videre, men jeg er et følelsesmenneske, og hun vet at det var akkurat dette jeg slet mest med sist, og hvor vanskelig det er for meg. Jeg må bare tenke på at min verden er ikke så liten at jeg må bruke mer tid på henne. Jeg må skjerpe meg. Jeg har det grunnleggende jeg trenger for å ha det bra med meg selv. Jeg har et fint sted å bo, jeg har en bra jobb å gå til, jeg har veldig mange venner og bekjente som bryr seg om meg, jeg har begynt å trene og spise sunt for å bli et bedre menneske der. Det hun sier og gjør bør ikke ha noen innvirkning på livet mitt. Men jeg hater, hater, hater meg selv for at jeg tross det skal være deprimert, at jeg skal ta det så inn på meg. For at jeg er så svak.

 

Jeg skal ihvertfall ikke kontakte henne noe mer. Uansett om hun begynner å trøkke ut av seg mer som drar meg ned. Hun vet godt hva jeg føler og mener, og jeg får ikke gjort mer enn hva jeg har gjort. Håper jeg slipper mer drama, og håper jeg får tingene mine snart, som skulle blitt sendt senest mandag. Fremdeles ikke noe i postkassa. Men det kommer vel. Hun skylder meg også penger, og skal betale månedlige avdrag på det. Gleder meg bare til det er over.

Jeg håpte vi etter dette kunne bli venner igjen. Hun har i lang, lang tid vært det viktigste mennesket i livet mitt. Men jeg tviler stort på at det kommer til å skje etter dette. Jeg vil ha mennesker som bryr seg om meg i livet mitt, mennesker som bryr seg om meg også når jeg har det vondt og vanskelig, og ikke bare når jeg tilsynelatende har det bra. Jeg vil bare ha det samme som jeg prøver å gi tilbake til de jeg bryr meg om.

Så ja. Lang historie. Hele situasjonen er så dum. Jeg er drittlei drama, og håper jeg klarer å stable meg opp på beina igjen så jeg kan være meg selv igjen. For nå er jeg bare fragmenter av meg selv.

 

Lei.

Anonymous poster hash: 9bed4...017

[AnonymDiskusjon]

Kunne vært min eksforlovede. Hev deg over det. Det er giftige mennesker som lever for å mishandle deg psykisk, og de ser det ikke selv.   

Anonymous poster hash: ff144...c42

[Gjest Bruker-360061]

Gi noe som varer, gi faen.

[Cutthroat Bill]

Ironisk nok er det nettopp det som er problemet for mange med depresjon. Man blir så likegyldig at man rett og slett ikke klarer å få gjort noe som helst.

Men som Allie Brosh sa, det er forskjell på å gi faen, og det å ikke klare å gi faen.

Endret 14. januar 2016 av Cutthroat Bill

[Gjest Bruker-360061]

Jeg klarer ikke å gi faen i tilstrekkelig grad selv, men det kommer seg. I'm getting there.

[BuffyAnneSummers]

Viktig å omringe seg med mennesker som gjør deg lykkelig.

[AnonymDiskusjon]

Viktig å omringe seg med mennesker som gjør deg lykkelig.

 

Lettere sagt enn gjort det. Jeg hvertfall, oppdager ofte alt for sent at jeg har menget meg med noen jeg ikke burde.

Mange småpsykopater som virker forlokkende kjekke før man en gang innser realiteten. Og småpsykopater kryr det av altså.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[BuffyAnneSummers]

Folk forandrer seg også hele tiden, så er ikke så uvanlig å "plutselig" innse at man kanskje ikke har noe godt ut av ett forhold man har til en annen person. Trist, men sånn er livet.

[heblilla]

 

så veldig merkelig er det vel ikke?

 

Jo, det syns jeg da. Det kommer som regel av at man har det vanskelig, og har kommet inn i en ond sirkel på grunn av det. Og pessimisme er ikke å behandle andre respektløst. Det går mest ut over ens eget liv og fremtid.

 

Anonymous poster hash: 58b7e...2a7

 

Man må ikke svare, men siden vi har hatt en slags samtale, føler jeg at det kanskje er på sin plass. Jeg har nok misforstått deg. Ja selvfølgelig blir man pessimistisk av motgang. Det er ikke merkelig. Det jeg mente var at det ikke er merkelig at det hjelper å være optimistisk (hvis man klarer det, går inn for det). Syns det er litt vanskelig å diskutere ting som ikke er konkrete......... 

Enig med deg i hvert fall. Man blir pessimistisk når man har et vanskelig liv

[Muggkaare]

Ironisk nok er det nettopp det som er problemet for mange med depresjon. Man blir så likegyldig at man rett og slett ikke klarer å få gjort noe som helst.

 

Men som Allie Brosh sa, det er forskjell på å gi faen, og det å ikke klare å gi faen.

 

Akkurat det kan være helt jævlig. Blir en evig, ond sirkel.

[AnonymDiskusjon]

Det er jeg som skrev den lange posten over her. Det er for tidlig å si enda, men ser ut som om hun faktisk har valgt å ta hensyn. Det hjelper ihvertfall på litt.

 

Og jeg vil legge til at hun ikke er ute etter å mishandle meg psykisk, vi er bare to personer som ikke går sammen, selv om vi begge håpte det. 

Anonymous poster hash: 9bed4...017