Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Overmoden2.0]

Jeg er og veldig åpen og ærlig. Har fått stempelet oppmerksomhetshore noen ganger men det driter jeg i. Flere har klart å åpne seg etter og ha snakket med meg og da har jeg oppnådd det jeg ønsker.

 

Du kan jo prøve å lirke inn temaet inn i en samtale. Si det når det passer seg. Om ikke så er du bare direkte og sier det som det er. Kanskje til kontakt med en av dine nærmeste når du har det litt kjipt.

[Laserbeam]

Jeg er veldig åpen med venna mine. Det er tydelig at de setter pris på åpenheten min. MEN det tok litt tid før de faktisk forsto hva som inngikk i mine utfordringer. Men nå kan jeg snakke med dem om "alt" (ikke så mye om programmering og IT, da de ikke har interesse for det ). Jeg har fått et mye mer nært og personlig forhold til venna mine, og det har vist seg i ettertid at de har hatt utfordringer (og har) selv. Så etter at jeg åpnet meg, så har jeg også fått noen jeg kan dele erfaringer med og snakke ut om ting og tang hvis jeg har behov for det.

 

[TheMartine]

Jøss, det høres jo ut som dere har fått veldig gode resultater av å åpne dere til venner. Det hadde jeg faktisk ikke trodd :b

[Myst]

Dette gjorde meg ganske deppa, men er så forbaska sant også. All den tiden vi bruker på nettet, mobilen, nettbrettet og spill og media, og ikke bryr oss om / overser hva som faktisk finnes der ute. Gjelder bare å løfte hodet opp og se rett frem.

[AnonymDiskusjon]

hater jobben og sjefen, drømmer om å si opp, men har ikke sjangs til å få noe annet. 

Anonymous poster hash: 3ddb8...8d0

[AnonymDiskusjon]

Hva gjør man når man har lav selvtillit? 

Hva gjør man når man kjenner en kronisk selvforakt som har vært med siden barnsben av? 

Har prøvd å hanskes med det problemet i årevis. Selvhjelpsbøker, ny jobb, nye venner, nye rutiner, kognitiv terapi for dummies og til og med patetiske forsøk på å ligge rundt og få et kortvarig smugface av å ha etablert sin maskuline virilitet... 

Men jeg er fremdeles meg. 

Ingen grunn til å stå opp om morgenen. 

Ingen kjæreste jeg kan dele livet med. Hvordan kan jeg la noen faktisk bli kjent med meg når jeg selv ikke liker det jeg ser under overflaten? 

Ingen gjennomføringsvilje, altfor mange ideer og halvferdige prosjekter.

Ingen selvrespekt.  

 

Jeg trenger terapi. Jeg er redd for at dersom jeg ikke får profesjonell hjelp vil jeg for alltid være bitter og ensom. Tiden flyr av sted og før jeg vet ordet av det har toget gått og alt jeg kunne vært og gjort forblir naive drømmer som hører fortiden til. Tanken burde fungere som et spark i ræva, men lempes heller inn i kategorien 'atter en tanke som kan forsure hverdagen'... og der blir den. Ingenting skjer. 

 

Hvor er den vitaliten, gleden og viljen som hører ungdommen til? Er det noe de andre får, men ikke jeg? I en alder av 24 år burde jeg hatt mer peiling, mindre angst og mer vilje. Og når noen sier 'du er fremdeles en valp. Ikke stress', så tror jeg ikke på dem. Jeg ser allerede hvor dette leder, og det må stoppes. 

 

Så hvordan funker en psykolog? Er det noen som har gode erfaringer eller tips? 

Jeg står ovenfor dørstokkmila. Prøver å samle mot og krefter til å krysse den, men trenger et push i riktig retning. 

Anonymous poster hash: b676d...8b4

[AnonymDiskusjon]

Hva gjør man når alle mine venner får seg dame og slutter å ringe meg.

Nå om dagen er jeg så ensom og trist at jeg nesten ikke orker jobb.

 

 

Anonymous poster hash: 8bf80...646

Endret 14. desember 2015 av aklla

[Laserbeam]

Hvorfor føler jeg meg så innmarri aleine når jeg har flotte venner jeg har jevnlig kontakt med, og har ett godt forhold til mine foreldre og min bror?

 

[TheMartine]

Hva gjør man når alle mine venner får seg dame og slutter å ringe meg.

Nå om dagen er jeg så ensom og trist at jeg nesten ikke orker jobb.

 

 

Anonymous poster hash: 8bf80...646

 

Jobber mer. Holder meg sjøl opptatt med tre jobber, jeg, og da får jeg sosialisert meg mens jeg får betalt. Win.

[Bruker-163290]

Hvorfor føler jeg meg så innmarri aleine når jeg har flotte venner jeg har jevnlig kontakt med, og har ett godt forhold til mine foreldre og min bror?

 

Jeg leste et sted at det er ofte repetisjon av daglige gjøremål som kan trigge depresjon og tunge tanker. Bare det å ta en tur ut uten formål kan være bra. Endre veien man bruker til jobb, lage mat, rydde og vaske leilighet/hus skikkelig.

 

Dette er ihverfall effektivt for meg. Om jeg er i et tungt humør prøver jeg å ta på jakka og gå en tur, høre på en podcast på turen f.eks

[AnonymDiskusjon]

Folk gjør ikke det de har sagt de skal gjøre (når de er på jobb).

Anonymous poster hash: 355b1...927

[tilfeldigshit]

18 år gammel gutt. Har en utrolig god kjæreste og masse gode venner, godt forhold til familie og søsken. Er allikevel utrolig nedfor, og har vært det ganske lenge.. Prøver å prate med noen om det, men jeg har ingen spesiell grunn til å være lei meg. Skulker skolen ganske mye og sliter med å få gjort alt av oppgaver, innleveringer og slikt pga motivasjon, orker rett og slett ikke, og ender opp med å få flere varselbrev hjem og må bortforklare meg fra det for foreldrene mine.. Motivasjonen min er som sagt på bunn, ikke bare når det gjelder skole, men med alt generelt.. Noen som kan hjelpe meg eller har noen tips?..

[Kikert]

Et lite tips er å godta situasjonen man er i, ta ting som det er. Skal man forandre seg så må man sette seg veldig små mål, da er de lette å gjennomføre og gir en god motivasjon videre.

 

Jeg har alltid slitt med ting i livet og det som hjalp mest var da jeg "ga opp", jeg godtok at jeg er som jeg er og det er egentlig greit at jeg lever et liv som er mer ensomt enn andres. Jeg har aldri oppnådd ting jeg ser andre prøver på, jeg bryr meg ikke lenger om ting som i mange tilfeller kreves for å bli akseptert i dagens samfunn.

 

Mange vil si at jeg har et trist liv, det er forsåvidt sant hvis jeg regner utifra hva som er vanlig'ish. Det er dog tungt å leve i ensomhet og generell tristhet/ depresjon eller følelsen av å ikke være god nok, det er enda tyngre å akseptere dette og komme seg videre.

[tilfeldigshit]

Ja, du sier noe der. Røyka hasj før, brukte det som en måte på å kunne roe meg ned og å slippe å tenke på alt annet rundt meg, noe som hjalp meg veldig egentlig. Men pga kjæreste og venner kuttet jeg det ut. Jeg hadde ikke noe problem med det generelt, men de likte det bare ikke. Jeg sliter veldig med å være alene, da jeg blir enda mer nedfor når jeg er alene enn når jeg er blant andre.. Igjen så er jeg veldig usikker rundt meg selv, og det har kanskje stor innvirkning på at jeg har det slik.. 

[AnonymDiskusjon]

Forundrende lite folk som skriver her i disse juletider. Kjenner jeg selv sliter med alt som er knyttet forventninger til, være det jul, påske eller sommer, når folk skal ha det så altfor bra.

 

Kom hjem fra studiestedet til min lille hjemby for en ukes tid siden, og har så altfor mye tid til å tenke. Fått meg dame nylig, og misunner henne så veldig, hun er på fjellet med flere søsken, foreldre og andre familier første halvdel av jula, før hun skal hjem og feire med venner. Invitert til flere arrangement allerede, og skal på lang tur med venner etter det. Selv har jeg knapt venner igjen her hjemme, og de jeg har vil ikke annet enn game eller se film. Foreldra mine er begge blitt negative enstøinger med tiden, og jeg kjenner humøret smitter over på meg selv. Søskena mine er ok, men har lite til felles med dem. Dem studerer alle i samme by og henger i lag, jeg er på andre siden av landet og studerer for meg selv. Savner egentlig bare studiepresset ved å ha noe hengende over meg, noe jeg må gjøre og at alle andre sliter. Alle virker ut som de har det så bra, og jeg har det så jævla kjedelig, ensomt, trist, jeg vet ikke.. Vil tilbake til de få studiekameratene jeg har fått på studiestedet.

 

Og jeg lurer så inderlig på hvordan jeg endte i denne situasjonen. Er jeg sosialt inkompetent, er jeg født slik og det er utenfor min kontroll (Det jeg liker å tro), er jeg svært uheldig eller hva er det for noe? Presterer sterkt på studiet og er sikret god jobb i fremtiden, økonomien er bra, god fysisk form og er flink sosialt i mange situasjoner, selvfølgelig mye jeg mestrer mindre bra, men jeg er i ferd med å bli bitter, og frykter å bli en enstøing som foreldra mine etter hvert.

 

Har bare lyst å legge meg i senga med dama og holde rundt henne.. Hun snakket for et par dager siden om at hun var redd for å skremme meg vekk om hun snakket for mye om familien sin, jeg er redd for å skremme henne bort ved å snakke for mye om meg selv. Hun har så mange gutter å velge mellom, jeg har ingen alternativ om jeg mister henne. Liker ikke at hun skal mye ut på byen ved nyttår, vet at eksen hennes kommer til å være der. Gutter hun har holdt på med. Hun er så dårlig på å holde kontakten i ferien, at jeg begynner å tvile på om hun bryr seg om meg i det hele tatt.. Jaja, på tide å legge seg snart. Alt er bare rot.

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

[AnonymDiskusjon]

Forundrende lite folk som skriver her i disse juletider. Kjenner jeg selv sliter med alt som er knyttet forventninger til, være det jul, påske eller sommer, når folk skal ha det så altfor bra.

 

Kom hjem fra studiestedet til min lille hjemby for en ukes tid siden, og har så altfor mye tid til å tenke. Fått meg dame nylig, og misunner henne så veldig, hun er på fjellet med flere søsken, foreldre og andre familier første halvdel av jula, før hun skal hjem og feire med venner. Invitert til flere arrangement allerede, og skal på lang tur med venner etter det. Selv har jeg knapt venner igjen her hjemme, og de jeg har vil ikke annet enn game eller se film. Foreldra mine er begge blitt negative enstøinger med tiden, og jeg kjenner humøret smitter over på meg selv. Søskena mine er ok, men har lite til felles med dem. Dem studerer alle i samme by og henger i lag, jeg er på andre siden av landet og studerer for meg selv. Savner egentlig bare studiepresset ved å ha noe hengende over meg, noe jeg må gjøre og at alle andre sliter. Alle virker ut som de har det så bra, og jeg har det så jævla kjedelig, ensomt, trist, jeg vet ikke.. Vil tilbake til de få studiekameratene jeg har fått på studiestedet.

 

Og jeg lurer så inderlig på hvordan jeg endte i denne situasjonen. Er jeg sosialt inkompetent, er jeg født slik og det er utenfor min kontroll (Det jeg liker å tro), er jeg svært uheldig eller hva er det for noe? Presterer sterkt på studiet og er sikret god jobb i fremtiden, økonomien er bra, god fysisk form og er flink sosialt i mange situasjoner, selvfølgelig mye jeg mestrer mindre bra, men jeg er i ferd med å bli bitter, og frykter å bli en enstøing som foreldra mine etter hvert.

 

Har bare lyst å legge meg i senga med dama og holde rundt henne.. Hun snakket for et par dager siden om at hun var redd for å skremme meg vekk om hun snakket for mye om familien sin, jeg er redd for å skremme henne bort ved å snakke for mye om meg selv. Hun har så mange gutter å velge mellom, jeg har ingen alternativ om jeg mister henne. Liker ikke at hun skal mye ut på byen ved nyttår, vet at eksen hennes kommer til å være der. Gutter hun har holdt på med. Hun er så dårlig på å holde kontakten i ferien, at jeg begynner å tvile på om hun bryr seg om meg i det hele tatt.. Jaja, på tide å legge seg snart. Alt er bare rot.

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

[AnonymDiskusjon]

Du har ingenting å klage over... jeg har knapt vært utenfor huset mitt siden mai, er misfornøyd med meg selv og kroppen min og kom ikke inn på ett studie som "alle" kommer inn på, ingen motivasjon til å finne jobb, kun en venn men han er økonomisk dum og sliter selv. Jeg har aldri nærmet meg en jente før og ser aldri andre mennesker omtrent, men jeg har familien min da, men de er som oftest negative og nå som vi får besøk i jula blir det å fake hvor 'glad' man er i livet...

 

Har rett og slett ingen juleglede, men sånn er det egentlig med alt. Vennelista på facebook minsker med jevne mellomrom også ser jeg, ikke noe å være opphengt i, men hvorfor fjerner gamle kjente meg, tenker at jeg er en enstøing som bare sitter for seg selv og ikke gidder å ta tak i livet... 

 

Helt sykt hva det har blitt til. Men er veldig trøtt nå så får satse på å sove masse hvertfall...

Anonymous poster hash: cd379...cec

[AnonymDiskusjon]

De er lite som gjør meg mer deppa enn hådverkere (med ytterst få unntak). Mer kynisk egoistisk folkeslag vet jeg ikke om.

Fine i ord og tilbud, men når de skal gjøre noe er det slurv og arroganse hele veien. Kommer og går på måfå uten å gi beskjed, gidder ikke rydde etter seg, driter i om de ødelegger andres eiendeler, og gjør de noe som er feil, forsvarer de det med nebb og klør for å slippe gjøre det på nytt. Eneste du kan bruke er hardt mot hardt som om det var krig.

Fy f.. så lei og deppa  jeg er av håndverkere. Vil helst bli kvitt dem, men de sørger alltid for problemer som gjør at du må stri med dem i evigheter. Drittsekker!     

Anonymous poster hash: 21812...550

[Chrstan]

Jula er faktisk den verste tida på året. Håpet det skulle bli noe annet i år men, neida.

Samme dritten i år også. Neste år blir det alenejul, hvis jeg tør å si det til familien.

[AnonymDiskusjon]

Jula er faktisk den verste tida på året. Håpet det skulle bli noe annet i år men, neida.

Samme dritten i år også. Neste år blir det alenejul, hvis jeg tør å si det til familien.

 

Enig. Har hatt et par alenejuler, og de har vært de beste juler jeg hadde!

 

Anonymous poster hash: 21812...550