Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Nja. Venter gjerne litt med å ringe VG. Først Møre med nav, så skal jeg be enten legen eller psykologen til å hjelpe meg å sende en klage. Legen min hadde aldri friskmeldt meg om jeg ikke var frisk nok. Og jeg er da ikke sinnsyk.

 

Flott stå på. Vi støtter deg.

 

Et tips. Du kan også kikke innom Juss forumet og høre litt der hvis du vil. Det er det folk som har veldig god ekspertise på alt mulig sånt.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[Denjam]

I går hendte det - min livs store kjærlighet fortalte meg at hun har funnet seg en ny. Det er mange år siden det var oss to, men vi bor på hver vår planet og jeg hadde vel lurt meg selv til å tro at bare om vi en gang var ferdig med utdannelse og det å være ung og dum, så ville vi få en ny sjanse. Jeg fortalte henne at jeg var glad på hennes vegne, og det er jeg. Samtidig føler jeg en stor, stor klump i magen, noe jeg har gjort hver gang jeg har sett henne siden det ble slutt. Det sa jeg ingenting om, og det for det beste. Jeg håper hun fortsetter å ha det bra, og jeg håper at dette er begynnelsen av slutten på denne følelsen jeg har hatt i så mange år.

[AnonymDiskusjon]

Faens heller, nå orker jeg ikke mer! Er så sykt lei alt! Lei av å sitte helt bom fast og ikke komme noen vei! Vil bare forsvinne men er for feig til å ta det ultimate steget! Skulle ønske jeg bare falt i koma og aldri våknet igjen. Eller fått en uhelbredelig sykdom. Det hadde vært tidenes julegave. Så lei av å leve i dette helvette!

Anonymous poster hash: fb2e9...b4c

[AnonymDiskusjon]

Er på tredje året av utdanningen og har noen år igjen. Midt i eksamensperioden. Senebetennelse så det synger, jobbing med skole gjør vondt. Skrive på dataen gjør vondt, samme med mobil. Jenta jeg har fått følelser for, svarer meg ikke. Har nesten ikke venner på studiet, selv etter så mange år. De jeg har, vil game eller henge med dama. Skammer meg hver dag når de førsteklassingene jeg kjenner, allerede har et myldrende sosialt liv mens jeg råtner hjemme. Hvorfor endte jeg opp som loneren på lesesal som drar hjem når jeg trenger pause fra lesinga, bare fordi jeg har ingen å være med i pause på skolen? Klarer meg fint når jeg er med folk, men føler ingen kobling til dem. Som om de vil være med sine egentlige venner, mens jeg bare er en rar bekjent. Gaming gjør vondt med senebetennelse. Eksamen i morgen. Eksamen neste uke. Ingen planer til helga. Gleder meg ikke til jul, da armene mine er ubrukelige og hobbyene mine må derfor nedprioriteres.

 

Vil bort. Langt bort. Alene. Føler meg selv bli mer og mer bitter på verden,. Eneste trøst jeg har, er "Hurt" med Johnny Cash. Gleder meg sånn til eksamen, etter den drar jeg på lang fjelltur alene, for å klarne hodet og kanskje finne glede igjen.

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

[AnonymDiskusjon]

 

Er på tredje året av utdanningen og har noen år igjen. Midt i eksamensperioden. Senebetennelse så det synger, jobbing med skole gjør vondt. Skrive på dataen gjør vondt, samme med mobil. Jenta jeg har fått følelser for, svarer meg ikke. Har nesten ikke venner på studiet, selv etter så mange år. De jeg har, vil game eller henge med dama. Skammer meg hver dag når de førsteklassingene jeg kjenner, allerede har et myldrende sosialt liv mens jeg råtner hjemme. Hvorfor endte jeg opp som loneren på lesesal som drar hjem når jeg trenger pause fra lesinga, bare fordi jeg har ingen å være med i pause på skolen? Klarer meg fint når jeg er med folk, men føler ingen kobling til dem. Som om de vil være med sine egentlige venner, mens jeg bare er en rar bekjent. Gaming gjør vondt med senebetennelse. Eksamen i morgen. Eksamen neste uke. Ingen planer til helga. Gleder meg ikke til jul, da armene mine er ubrukelige og hobbyene mine må derfor nedprioriteres.

 

Vil bort. Langt bort. Alene. Føler meg selv bli mer og mer bitter på verden,. Eneste trøst jeg har, er "Hurt" med Johnny Cash. Gleder meg sånn til eksamen, etter den drar jeg på lang fjelltur alene, for å klarne hodet og kanskje finne glede igjen.

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

 

 

 

Dette er ikke hva du vil høre men med mindre du er 100% sikker på at du brenner for det du skal utdanne deg som, så ville jeg kuttet ut studeringa og prøvd å levd livet litt mer. Med mindre du er blitt hjernevasket av dagens samfunn som vil at alle skal være ingeniører og what not, så ville jeg tatt en lagerjobb eller jobb hos Redd Barna og fått reist litt, eller kanskje bare jobbet i en vanlig butikk.

 

Vil du leve for å jobbe? Eller vil du jobbe for å leve..? Det er spørsmålet.

 

Dessuten har jeg selv dratt til fjells i 2 uker for å klarne hodet og finne livsglede igjen. Det funker absolutt, man får tenkt litt på ting og blir gjerne gladere der og da. Problemet er at du skal tilbake til hverdagen en gang, og da popper samme driten opp igjen. Skolen, den plassen som bare minner deg på hvor drit livet er. Du blir stadig påmint at du ikke har venner og depresjonen sniker seg innpå igjen.

 

 

Etter min mening er det ikke verdt å være deprimert og ha det jævlig. Livet er for kort til det. Jeg gjorde den feilen da jeg gikk 2 år på vgs. Slet meg gjennom de årene venneløs og det var ikke før på slutten at jeg innså at jeg ikke ønsket å jobbe innen byggebransjen. Jeg studerte bare fordi mine foreldre ville det og at det var normalen for alle andre ungdommer.

 

 

Jeg flyttet etterhvert til en ny by for å få en fresh start. Nå jobber jeg som budbilsjåfør i ukedagene og dørvakt i helgene når det trengs. De fleste jobber i Norge har en veldig overkommelig lønn, selv de "dårligst" betalte yrkene. Mange er besatt av å skaffe seg høy utdanning for å tjene seg rik. Hvis man lærer seg å gi seg litt faen i livet så blir man plutselig mye mer lykkelig med seg selv. Jeg får være sosial i jobbene mine og får snakke med folk, noe jeg faktisk liker selv om jeg ikke klarte å få venner på vgs. Lønna i jobbene mine er ikke den beste men det er helt OK for meg. Jeg trenger ikke leve i luksus.

 

Min prioriteringsliste:

1. Å være lykkelig.

2. Venner og familie.

3. Jobb.

 

 

Andre jeg kjenner har snudd den listen opp ned og jeg mistenker det er pga. dagens prestasjonspress osv. Men det får være en annen diskusjon. 

 

Anonymous poster hash: 2c90d...63c

[L4r5]

Møkkadag. Har fysisk ikke klart å flytte meg fra sofaen annet enn for å pisse i dag. Skal liksom møte en kompis og dra på konsert etterpå. Har ikke litt lyst en gang. Har ikke noen god unnskyldning til å la være så må nesten. Gleder meg vilt. Or not.

Det er en av de dagene jeg ikke ser vitsen med noe som helst omtrent. Ingenting av det jeg vanligvis liker å gjøre, eller som roer meg ned, virker til å ha noen effekt i det hele tatt. Alt er bare "meh". Jeg er lei av å være blakk. Jeg er av lei av å gå i limbo og vente på Nav. Jeg er lei av å ikke gjøre noe, men jeg orker ikke gjøre noe. Jeg er sliten, men vet ikke hvorfor. Jeg har ikke noe å være sliten for. Jeg vil bare drikke meg dritings eller røyke meg vekk. Eller ta en saftig stripe med pepper, noe jeg ikke har gjort på snart ti år.

Alkoholen ser ikke ut til å gi noen pause fra huet heller. Kanskje jeg bare ikke drakk nok da. Kjøpte meg en sekspakning på onsdag og tok halve den kvelden og halve i går. Ikke nok til å bli full, men jeg det pleier å være nok til å roe nervene et like hakk.

Jeg sa jeg hadde lyst til å drikke meg dritings. Det er ikke helt sant. Den rusen frister egentlig ikke så mye. Det jeg vil er å ikke tenke.

Føler meg bare så rastløs og frustrert. Var et par ting som fløy i veggen her rett i stad. Det hjalp i to sekunder før jeg innså at jeg selv måtte plukke opp rotet.

Endret 4. desember 2015 av L4r5

[SpongeFrog]

Hva med å drikke seg dritings før konserten? Da blir alt så mye bedre

[L4r5]

Så var det det med å være blakk da.

[SpongeFrog]

Men du hadde råd til konserten?

Kjøp ei lita ei med kalinka på polet til en 100ings.

[L4r5]

Spandert på billetten

[AnonymDiskusjon]

Når du sitter rundt middagsbordet med moren og broren din og det startes en svær krangel ang. min fremtid. De gir meg skylden for at jeg vil flytte nå slik at jeg ikke er der i jula sammen med dem. Det de glemmer er at jeg ikke har fått levd livet mitt på 3 år grunnet vært innestengt i huset til mamma pga. depresjon og angst. Jeg har er liv jeg må leve, og jeg har ventet lenge nok...

 

 

Ble mye kjefting og diskusjon.. Endte med at jeg slamret døra og gikk derifra. Sitter med mye sinne fordi de overdøver meg og lar meg ikke snakke ferdig. De er så jævla sta og skal bestandig ha rett. Faktisk aldri hatt en så stor krangel med dem før.. Hvis jeg må være en egoist for å ville få livet mitt fortest mulig på stell, så får jeg bare være en egoist i dems øyne.

 

Hvis dette bryter opp familien then so be it. Jeg har fått nok..

Anonymous poster hash: 2c90d...63c

[SpongeFrog]

Er det kriminelt å flytte hjemmefra? Synes ikke du skal bry deg så mye hva de sier. Vet du grunnen til at dine foreldre reagerer kraftig på dette?

Finner det mer vanlig at voksne vil ha ungene ut så fort som mulig.

[AnonymDiskusjon]

Er det kriminelt å flytte hjemmefra? Synes ikke du skal bry deg så mye hva de sier. Vet du grunnen til at dine foreldre reagerer kraftig på dette?

Finner det mer vanlig at voksne vil ha ungene ut så fort som mulig.

 

Mamma vil at jeg skal feire jul med dem. Hun har nevnt det ganske diskrè minst 2 ganger tidligere, men idag klikket hun helt. Tror hun ikke liker tanken på at sønnen hennes skal flytte langt bort uten å feire jul med dem først.

 

Det som er rart er at hun gjennom de siste 3 årene har bedt meg om å finne min egen boplass og flytte ut for nå var hun lei av at jeg bare drev dank. Men nå vil hun plutselig ha meg værende der.. Oh the irony.. Kvinnfolk!

 

Anonymous poster hash: 2c90d...63c

[Sitronsaft]

Veldig klassisk det der. Handler nok ikke så mye om kvinnfolk som det handler om morsrollen. Dette er en tross alt en kvinne som har kjent deg hele livet ditt, og du er noe av det mest dyrebare hun har. Dine prestasjoner blir hennes prestasjoner, dine sorger og gleder blir hennes sorger og gleder. Ingen mennesker har godt av å leve "oppå hverandre" 24/7, det er viktig å få sin egen tid og å treffe andre mennesker. Selv ektepar og bestevenner må ha tid vekke fra hverandre. Hvis hun ser deg hele tiden og det hun ser er at du "driver dank", påvirker dette henne negativt. Samtidig vil hun ikke miste deg, så tanken på at du skal flytte ut av redet skremmer henne. Når du faktisk har flyttet ut vil du se hvor raskt du får et langt bedre forhold til din mor  (Antagelse fra min side). "Alle" jeg kjenner som bor hjemmefra har et godt forhold til familien, og motsatt.  

[AnonymDiskusjon]

I dag er en dårlig dag. Jeg er så utrolig ute å kjøre. Hva er vitsen...

Anonymous poster hash: c4322...b4e

[AnonymDiskusjon]

Det er vansklig å føle at jeg ikke passer inn i samfunnet og med folk flest. Det er liksom som om de fleste kjører på en annen frekvens enn meg.

Livet er vansklig.

Løsning - benzo daglig?

 

Anonymous poster hash: c50d5...b03

[TheMartine]

Hva er folks erfaringer med å fortelle om at dere sliter til venner?

 

Jeg føler veldig på et behov for å fortelle folk at jeg har det vanskelig, for det kan nok helst virke på de fleste som at jeg bare er sur. Men jeg er ikke sur, jeg er sjuk. Men om jeg forteller det, vil det bli weird?

[Delvis]

Feilpost. sorry

Endret 8. desember 2015 av Delvis

[Overmoden2.0]

Hva er folks erfaringer med å fortelle om at dere sliter til venner?

 

Jeg føler veldig på et behov for å fortelle folk at jeg har det vanskelig, for det kan nok helst virke på de fleste som at jeg bare er sur. Men jeg er ikke sur, jeg er sjuk. Men om jeg forteller det, vil det bli weird?

Er det ikke greit at de vet det? Da slipper du å oppfattes som sur osv. Ikke skam deg.

[TheMartine]

 

Er det ikke greit at de vet det? Da slipper du å oppfattes som sur osv. Ikke skam deg.

 

 

Skammer meg ikke, men jeg har en følelse av at folk ikke vil vite om sånt. Psykisk helse er jo noe man vanligvis aldri snakker om, og da tenker jeg at folk flest ikke vet hvordan de skal håndtere at en de kjenner har blitt dårlig. I verste fall vil de ende opp med å trekke seg unna, og det vil jeg jo ikke.

 

Jeg for min del er en stor forkjemper for åpenhet rundt psykiske lidelser, og jeg forteller gjerne til folk som vil høre. Men jeg vil ikke tråkke over grensene til noen, og derfor lurte jeg på om folk her hadde erfaring med å "slippe katta ut av sekken" :b