Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Sitronsaft]

Synd at du selv med en DPS-gruppe følte deg slik. Jeg synes ikke du har noe å skamme deg over Men sånn er det, disse lidelsene gjøre det ikke for en.. 

Ikke for å være uenig med Adrax, for jeg er veldig enig med at det er for lite åpenhet rundt det, og det kan virkelig hjelpe (og man burde) fortelle sine aller nærmeste venner og familie. Men dessverre er det også mange som opplever å distansere seg fra folk om de blir helt åpen om det, kanskje fordi mange synes det er vanskelig å forholde seg til det. De vet ikke hvordan de skal reagere, eller hjelpe. Derfor kan det være veldig fint å diskutere/snakke med folk, få ting av brystet etc, på nettforum eller med hjelpetelefoner etc. 

[Overmoden2.0]

Syns ikke livet er særlig kjekt lengre. Skal jo være så sabla vanskelig å ha det bra.

[AnonymDiskusjon]

For min del er det ikke andre som distanserer seg fra meg, men jeg som distanserer meg fra andre. Det er en del av sykdomsbildet. Veldig lite kontakt med mennesker, og når jeg har det så er jeg helt følelsesløs selv om jeg spiller roller (f.eks. "engasjert person") for å passe inn. Men jeg har det helt greit med medisiner. Ingen topper eller bunner. Bedre enn alternativet. Men kjærlighet kommer jeg aldri til å oppleve.

Anonymous poster hash: 08c62...d77

[Gjest Bruker-360061]

Beste overlevelsesmekanisnmen som er.

[AnonymDiskusjon]

Dat feel når har bursdag mutters alene og ingen rundt som som bryr seg. Gruet meg til denne dagen i flere måneder nå, jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å få den til å gå fortere.

Anonymous poster hash: 7144a...6a4

[AnonymDiskusjon]

 

Dat feel når har bursdag mutters alene og ingen rundt som som bryr seg. Gruet meg til denne dagen i flere måneder nå, jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å få den til å gå fortere.

 

Anonymous poster hash: 7144a...6a4

 

 

Gratulerer med dagen.

 

Anonymous poster hash: 08c62...d77

[Adrax]

 

Dat feel når har bursdag mutters alene og ingen rundt som som bryr seg. Gruet meg til denne dagen i flere måneder nå, jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å få den til å gå fortere.

 

Anonymous poster hash: 7144a...6a4

 

 

 

Har opplevd det jeg også noen ganger, uheldigvis..Ikke kult i det hele tatt! Grattis med dagen forresten!

Hvis du vil skravle kan du bare sende meg en pm!

[Gjest Bruker-360061]

Finner det høyest unødvendig at jeg er nødt til å skremme bort folk som tar meg for gitt.

[AnonymDiskusjon]

Beste overlevelsesmekanisnmen som er.

Tror ikke det er tilfellet for min del, er bare at det er vanskelig og jeg ikke takler det. Går på feighet.

 

Anonymous poster hash: 08c62...d77

[AnonymDiskusjon]

Hvis jeg ikke begynner å bli sosial og får meg dame så kaster jeg vekk livet mitt... vekslet noen ord med en dame tidligere i kveld, og det sa bare pang i meg og det gikk opp for meg at jeg kaster vekk livet mitt. Ikke at hun er min utkårede akkurat, bare ble minnet på at det er noe som heter følelser her i livet. Helvete. Tenker at ingen vil ha meg eller ha noe med meg å gjøre, men kanskje jeg bare har dårlig selvtillit. Ikke at det å få kjæreste er nødvendig eller det beste i livet, men det er noe som heter følelser, og de får man ikke når man bare er alene. Da føler man til slutt ingenting.

Anonymous poster hash: 08c62...d77

[BuffyAnneSummers]

Det skjer den dagen du gir opp jakten. Prøv å lære å elske deg selv og være komfertabel i ditt eget selskap, så vil sånne ting komme med tiden. Birches come and they go.

[AnonymDiskusjon]

Det skjer den dagen du gir opp jakten. Prøv å lære å elske deg selv og være komfertabel i ditt eget selskap, så vil sånne ting komme med tiden. Birches come and they go.

 

Det er ingen jakt når man er isolert. Det jeg refererte til var bare noen jeg vekslet noen ord med ved en tilfeldighet. Jeg har ingenting med andre mennesker å gjøre, bortsett fra foreldrene mine. Og det er i alle fall ingen jakt når man ikke gjør noe for å "sjekke ut" andre eller prøve å prate med dem, det er bare at jeg er så ensom at jeg kan føle meg forelsket ved første blikk. Jeg hadde ingen samtale med henne, det var bare noen ord, men det minnet meg på hvor idiotisk det er å ikke ha noe sosial kontakt med andre mennesker. Ja, ja, sånn kan det gå. Når man er død husker man nok uansett ikke hva man har gått glipp av.

 

Anonymous poster hash: 08c62...d77

[Adrax]

 

Det skjer den dagen du gir opp jakten. Prøv å lære å elske deg selv og være komfertabel i ditt eget selskap, så vil sånne ting komme med tiden. Birches come and they go.

 

Det er ingen jakt når man er isolert. Det jeg refererte til var bare noen jeg vekslet noen ord med ved en tilfeldighet. Jeg har ingenting med andre mennesker å gjøre, bortsett fra foreldrene mine. Og det er i alle fall ingen jakt når man ikke gjør noe for å "sjekke ut" andre eller prøve å prate med dem, det er bare at jeg er så ensom at jeg kan føle meg forelsket ved første blikk. Jeg hadde ingen samtale med henne, det var bare noen ord, men det minnet meg på hvor idiotisk det er å ikke ha noe sosial kontakt med andre mennesker. Ja, ja, sånn kan det gå. Når man er død husker man nok uansett ikke hva man har gått glipp av.

 

Anonymous poster hash: 08c62...d77

 

 

 

Anbefaler å enten flytte til en ny by eller å melde deg inn i venne/sosialiserings-grupper på facebook. Jeg er i ei gruppe nå hvor folk inviterer fremmede i gruppen hjem på spill og film-kvelder. Det er lettere å bli kjent med folk i store byer, for der er det gjerne folk som er tilflyttet for å jobbe/studere og trenger nye bekjentskaper.

[AnonymDiskusjon]

Anbefaler å enten flytte til en ny by eller å melde deg inn i venne/sosialiserings-grupper på facebook. Jeg er i ei gruppe nå hvor folk inviterer fremmede i gruppen hjem på spill og film-kvelder. Det er lettere å bli kjent med folk i store byer, for der er det gjerne folk som er tilflyttet for å jobbe/studere og trenger nye bekjentskaper.

 

Takk. Ja, jeg må gjøre noe. Har problemer sosialt, men det er jo bare dumt å ikke prøve, da forfaller man nok bare sosialt sett. I stedet for å kanskje bli bedre til det.

 

Anonymous poster hash: 08c62...d77

[AnonymDiskusjon]

Jeg er gal i hodet. Jeg klarer ikke overbevise meg selv om at det er noen grunn til å fortsette med noe. Så sliten av å fake.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[AnonymDiskusjon]

Dagen etter lønning og er allerede i minus etter at husleie og kun noen av purringene er betalt. Lei av å være fattig, slite psykisk, bipolar, og kun ha motgang de siste årene. Lyst å leve, men mange dager synes det eneste riktige å gjøre er å finne meg en høy nok klippe.

 

Drømmer om å en dag kunne ha hus/leilighet , bil og barn med dama mi. Men jeg tror det er noe jeg kan se langt etter. Med Statens innkrevingsentral og ubetalte regninger på nakken etter noen år med arbeidsledighet, kun deltidsjobb, kortere vikariatjobber, jobber som fortsatt ikke har betalt meg (mangler ca 20 000 utbetalt + fikk ca 6-10 000 mindre utbetalt pr måned enn jeg først var lovet i samme jobben. Var der i 6 måneder før jeg sa opp. I en periode hvor jeg allerede slet økonomisk og var på smertegrensen da jeg takket ja til jobben.

 

Går enda en jul i møte hvor jeg mest sansylig må låne penger til billetten hjem til familien. For 3 året på rad se familien i øynene og vite at ingen av julegavene under treet er fra meg. 14 dager til neste lønning som også vil forsvinne i husleie og ubetalte regninger (ligger en husleie bak). Så jeg har faktisk ikke penger til mat nå i desember. Samtidig som vikariatet mitt går ut i desember og jeg aner ikke hva jeg gjør i januar.....

 

Er det rart jeg er i ferd med å gi opp?

 

Anonymous poster hash: 6a536...55c

[AnonymDiskusjon]

Så i år har jeg blitt dumpa, hvilket trigget en massiv depresjon så jeg strøk nesten alle eksamener, og fikk diagnose bipolar lidelse med generalisert angst og spiseforstyrrelser. 

Fant en person som var en god støtte for meg og ble forelsket på nytt, men så gikk det ikke bra likevel.

Så måtte jeg si opp deltidsjobben fordi jeg ikke orket mer, og økonomien ble veldig vanskelig.  

 

Når jeg etter noen måneder endelig klarte å presse meg selv til å prøve å date igjen, ble jeg voldtatt. Så jeg ga opp menn helt, og fikk meg en katt. Det hjalp faktisk veldig, hjalp på både angst og depresjon, og jeg klarte å studere og lese ganske bra igjen, og fikk tro på at det skal gå bra på eksamen denne gangen. 

 

Rakk akkurat å bli skikkelig glad i den katten, så ble den syk og måtte nesten avlives. Men jeg velger å sette meg i gjeld for å prøve å berge livet hans likevel, så nå blir det fullt fokus på dyrlege framover og jeg stryker sikkert eksamen igjen. Forhåpentligvis overlever katten, det er det eneste "lyspunktet" nå egentlig. 

 

Studiegjelda blir stadig høyere og jeg stryker stadig vekk pga depresjon og angst som ødelegger konsentrasjon og læringsevne. Ekstra hardt å takle siden jeg egentlig er veldig smart, men føler meg så dum.

 

Ikke et bra år. 

Anonymous poster hash: 4e878...2c8

[IcedInsanity]

Ikke EN jobb skal det være mulig å få seg. Fy satan...

[Gjest Slettet+981723478]

Alvorlig depressiv, angstfylt, kronisk suicidal, store personlighetsforstyrrelser, ikke arbeidsfør, invalidiserende på hjemmeplan. NAV avviser søknad om Ung Ufør(-tillegg til AAP, ikke uføretrygd), da lidelsene ikke er alvorlige nok. Avslag. Mer nede en jeg trodde jeg skulle bli. Føler meg ikke tatt på alvor av de som skulle hjulpet meg. Ååååh. Så da blir det flere søvnløse netter og tunge stunder, uten annen mulig hjelp og støtte en legevakt og akutt-innleggelse. Vil gi opp! Åherregud! Er heldigvis i aktiv behandling (45 minutter, én dag i uka, innimellom annenvær uke. I ferier og helligdager - enda lengre opphold..)

[Overmoden2.0]

Var hos psykolog i går. Har mye som tyder på OCD, psykologen skal henvise meg til ett OCD team for utredning og behandling for de tvangstankene jeg har. Han sa og at mye av angsten ikke er angst men tvangstanker. Spent på hvordan dette blir. Forhåpentligvis er dette billetten min tilrå bli frisk.