Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Den følelsen du får når bestekompisene dine bombanderer deg med snaps fra fest, og du ikke er invitert..

 

Anonymous poster hash: 76278...cf8

Har kun blitt invitert til 4 fester i mitt 24år lange liv. Du er ikke den eneste kompiss

Venner av meg drar ut på fester nesten hver helg, her sitter jeg alene som vanlig

 

Anonymous poster hash: 8bf80...646

[Woff]

   Depresjoner har som regel har rot i fortida; basert på hendelser som har skjedd, og som vi ikke lenger kan gjøre noe med. Og fortida eksisterer jo ikke lenger. Altså kan man slå en strek over dette. Gjort er gjort, og spist er spist.
    Angst er grunnlagt på antagelser om hva som kan skje i framtida. Men framtida er uansett uviss, og har ennå ikke blitt realitet. Så den kan man også se bort i fra.
    Det eneste som eksisterer er den til enhver tid faktiske virkelighet. Altså øyeblikket. Her og nå.
    Så dersom man har det nogenlunde greit i øyeblikket, hvorfor da gå og være bekymret eller engstelig for noe som ikke eksisterer (fortid/framtid)?
   

Det gjelder derfor å være fullt og helt tilstede i nå-et, og slippe tak på både fortid og framtid. Å åpne sinnet for det faktum at man faktisk lever, og har den fantastiske muligheten det er å oppleve og sanse livets "under".

 

Så ta deg en tur ut. Se på himmelen og naturen, kjenn på lufta, se på menneskene og alt annet som lever. Det er jo helt vidunderlig! Sjøl i sine grimmeste framtoninger kan livet framstå som vakkert! Fordi det, på godt og vondt, er livet.

[Kikert]

Så alt er mer elle mindre oppspinn da Woff? Det er baaaaare å ikke tenke verken frem eller tilbake så blir man lykkelig?

 

Nesten så jeg vil rapportere deg for å skrive slik i en tråd som denne. Not good, not good at all

 

Jeg har slitt mye med depresjoner etc før, sliter fortsatt, men ting er mer eller mindre på stell. Følte dog skikkelig på den i går og til morgenen i dag, hold rett og slett på å "miste meg selv" igjen. Tok mye viljestyrke (og Netflix) for å komme over den kneika, phew

[Woff]

Beklager hvis innlegget ikke falt i smak. Dette er det ikke jeg som har funnet på, men er sitert fra en mail jeg fikk for en stund siden i forbindelse med egen depresjon. Og det er jo faktisk et snev av sannhet i sitatet hvis du tenker deg om!

 

Problemene med vårt menneskesinn er at vi er så fordømt flinke til å holde alle problemene for oss selv. De fleste problemer blir faktisk av mindre betydning når du er i stand til å dele de med andre som forstår deg. 

 

Problemene man tenker for mye på er ikke oppspinn, men det er jo ting man neppe kan gjøre så mye med annet enn å ta lærdom av hva som har skjedd. Jeg har selv beklageligvis en utrolig god hukommelse og glemmer aldri negative hendelser. Når jeg så har lite å finne på er det ofte disse negative tingene som får lov til å sirkulere i hodet og det gjør jo livet ikke lett å leve. 

Jeg har tro på å dele problemene med andre og gjerne 'ukjente' men som allikevel bryr seg. Det er jo også en god terapi å tenke på livets positive sider som det vitterlig finnes endel av.

Å dyrke depresjonen fram til hendelser som er negative gir jo ingen løsning på problemene.

Endret 7. november 2015 av Woff

[Kikert]

Virket som om du avfeide depresjon og angst helt og bagatelliserte det. Det er et snev av sannhet og jeg prøver å følge det, men det er på langt nær så generellt som det står i det du skriver. Det er så mange forskjellige grunner for angst og depresjon at man ikke kan forenkle det så mye som du gjorde.

 

Blir som å si "skjerp deg" og regne med at det funker.

 

Sorry for at jeg virket sur, har hatt en stressende uke Jeg er vel litt gal i hodet + at jeg ofte trykker raskere på tastaturet enn jeg leser

[Woff]

Det med å skrive det man tenker i øyeblikket er ofte en god egenskap! Jeg avfeier IKKE depresjoner og vet at de står bak mange uheldige hendelser i manges liv. Men hvis det er en LITEN mulighet for at en positiv vinkling kan hjelpe en eller flere så vil jeg jo gjerne prøve! 

Den beskjeden jeg siterte fikk iallefall meg til å stoppe opp i et par minutter og reflektere litt over meningen.. 

Pleier ofte å tenke på Monty Python's "The Meaning of Life"  når jeg trenger en dytt i riktig retning!

[Kikert]

:) Sant sant.

[Woff]

Sorry for at jeg virket sur, har hatt en stressende uke

Betyr dette at du har hatt en slitsom uke med jobb? 

Rart at arbeidslivet ofte har ansvaret for mange folks depresjoner!

Det BURDE jo vært omvendt men sånn arbeidslivet nå herjer med folket og stadig krever mer og mer så er det kanskje ikke rart allikevel.

Arbeidslivet er jo ofte også ansvarlig for depresjoner i forbindelse med høysesongen vi nå bare er snaue to måneder unna.

Jula er ofte tiden da vi med depresjoner virkelig sliter og jeg for min del har allerede begynt å grue meg! (Til tross for det jeg skrev i stad!)   

[AnonymDiskusjon]

Når en tror ting ikke kan bli verre så gjør det nettopp det. Og når en tror det ikke kan bli verre en det igjen, så blir det faen meg det. Og når....

Serriøst, de siste 5 årene har vært en kontinuerlig nedtur. Jeg var farligt nær og gjøre slutt på livet for 2 år siden, men valgte å bite tenna sammen. Siden da har det bare blitt enda værre. Økonomien har gått fra dårlig til verre pga lengre tid med usikker arbeidssituasjon. Da jeg allerede var på smertegrensen økonomisk etter jeg gikk arbeidsledig , trodde jeg at jeg endelig hadde fått en fulltidsjobb. Desverre skulle jobbe kun gjøre ting enda verre pga dårlig sjef med uklar arbeidskontrakt som tok seg friheter og jeg endte opp med å få 6-12 tusen mindre utbetalt i måneden enn jeg var lovet pga jeg ikke fikk de timene jeg først ble fortalt jeg skulle ha. Har inkasso langt opp til øra og studielånet gikk til sismo. Legg til andre hendelser de siste årene som i seg selv er god nok grunn for de fleste å gå dypt i kjelleren , så er jeg overaska at jeg fortsatt lever/gidder.

Det beste hadde faktisk vært om jeg avslutta livet.

 

Anonymous poster hash: 6a536...55c

[Woff]

Jepp, har vært igjennom mye av det du skriver om! Har selv blitt lurt av tidligere arbeidsgiver og sparket. Fikk selvsagt ikke hjelp fra NAV da jeg hadde godtatt oppsigelsen! Så, etter å ha mottatt trygda i ett snaut år kutta de all hjelp da jeg jo hadde opparbeidet meg eget hus og bil.. Kom tilbake når du TRENGER penger var beskjeden jeg fikk. Har nå levd på å belåne eiendommen over pipa for å få mat (snill bank så lenge jeg har sikkerhet i eiendom ja)! Har nå gått i flere år uten å se en krone fra det jeg hører er ett av verdens beste ordninger og som jeg har betalt skatt til i nesten 40 år. Jævla moro å se at landet tar i mot 'flyktninger' som får hjelp fra dag en mens jeg som har betalt skatt i så lang tid ikke kan få ett rødt øre! 

 

Å velge en slutt på livet kan absolutt virke fristende ja!

 

Men det var i en sånn tankeprosess at jeg la fram alt for fastlegen. Han gjorde et par grep som nå har fått meg på bedre tanker. Jeg vil råde deg til å ta opp alt det vonde med din lege og forlange å få hjelp. Å avslutte livet er ikke noe du kan reversere og må være absolutt siste utvei!

Jeg vil tro at du har slekt og venner som absolutt ikke ønsker at du forsvinner! Så tenk før du tar siste vei ut av problemene!

Håper jeg kan fortsette en prat med deg senere i dag! 

[AnonymDiskusjon]

Når en tror ting ikke kan bli verre så gjør det nettopp det. Og når en tror det ikke kan bli verre en det igjen, så blir det faen meg det. Og når....

Serriøst, de siste 5 årene har vært en kontinuerlig nedtur. Jeg var farligt nær og gjøre slutt på livet for 2 år siden, men valgte å bite tenna sammen. Siden da har det bare blitt enda værre. Økonomien har gått fra dårlig til verre pga lengre tid med usikker arbeidssituasjon. Da jeg allerede var på smertegrensen økonomisk etter jeg gikk arbeidsledig , trodde jeg at jeg endelig hadde fått en fulltidsjobb. Desverre skulle jobbe kun gjøre ting enda verre pga dårlig sjef med uklar arbeidskontrakt som tok seg friheter og jeg endte opp med å få 6-12 tusen mindre utbetalt i måneden enn jeg var lovet pga jeg ikke fikk de timene jeg først ble fortalt jeg skulle ha. Har inkasso langt opp til øra og studielånet gikk til sismo. Legg til andre hendelser de siste årene som i seg selv er god nok grunn for de fleste å gå dypt i kjelleren , så er jeg overaska at jeg fortsatt lever/gidder.

Det beste hadde faktisk vært om jeg avslutta livet.

 

Anonymous poster hash: 6a536...55c

 

 

Hvis det får deg til å føle deg bedre så har jeg det verre enn deg.

 

Jeg har litt over 800.000 kr i gjeld med 9% rente, dette er noe som har gått til namsmann og blir tvangstrekt fra lønna/trygda så snart jeg får penger på kontoen. Jeg er uten jobb, noe jeg har vært i lang tid og nå mister jeg pengene fra NAV snart. I tillegg har jeg 31 kr på kontoen og eier ingen eiendeler av verdi som jeg kan selge unna. Jeg har mistet alle vennene mine pga. at jeg har vært innestengt i mitt eget hus det siste året (depresjon og angst). Jeg har stått på brua klar for å kaste meg over rekkverket. Og nevnte jeg at jeg må inn å sone i flere måneder..?

 

 

Jeg står faktisk verre stilt enn en uteligger som vil starte livet sitt på nytt, da mener jeg økonomisk sett. Jeg har sluttet å gråte, jeg har sluttet å synes synd på meg selv. Jeg har brukt så mye energi på å være forbanna og lei meg at jeg faktisk er sluttet å være deprimert. Det fine med min situasjon er at jeg ikke bryr meg særlig lengre, det er befriende å bare kunne gi seg faen. Likevel er det èn ting jeg har igjen i livet mitt og det er håp om en bedre fremtid. En dag av gangen, helt til jeg dør.

 

Anonymous poster hash: 2c90d...63c

[AnonymDiskusjon]

 

 

Når en tror ting ikke kan bli verre så gjør det nettopp det. Og når en tror det ikke kan bli verre en det igjen, så blir det faen meg det. Og når....

Serriøst, de siste 5 årene har vært en kontinuerlig nedtur. Jeg var farligt nær og gjøre slutt på livet for 2 år siden, men valgte å bite tenna sammen. Siden da har det bare blitt enda værre. Økonomien har gått fra dårlig til verre pga lengre tid med usikker arbeidssituasjon. Da jeg allerede var på smertegrensen økonomisk etter jeg gikk arbeidsledig , trodde jeg at jeg endelig hadde fått en fulltidsjobb. Desverre skulle jobbe kun gjøre ting enda verre pga dårlig sjef med uklar arbeidskontrakt som tok seg friheter og jeg endte opp med å få 6-12 tusen mindre utbetalt i måneden enn jeg var lovet pga jeg ikke fikk de timene jeg først ble fortalt jeg skulle ha. Har inkasso langt opp til øra og studielånet gikk til sismo. Legg til andre hendelser de siste årene som i seg selv er god nok grunn for de fleste å gå dypt i kjelleren , så er jeg overaska at jeg fortsatt lever/gidder.

Det beste hadde faktisk vært om jeg avslutta livet.

 

Anonymous poster hash: 6a536...55c

 

Hvis det får deg til å føle deg bedre så har jeg det verre enn deg.

 

Jeg har litt over 800.000 kr i gjeld med 9% rente, dette er noe som har gått til namsmann og blir tvangstrekt fra lønna/trygda så snart jeg får penger på kontoen. Jeg er uten jobb, noe jeg har vært i lang tid og nå mister jeg pengene fra NAV snart. I tillegg har jeg 31 kr på kontoen og eier ingen eiendeler av verdi som jeg kan selge unna. Jeg har mistet alle vennene mine pga. at jeg har vært innestengt i mitt eget hus det siste året (depresjon og angst). Jeg har stått på brua klar for å kaste meg over rekkverket. Og nevnte jeg at jeg må inn å sone i flere måneder..?

 

 

Jeg står faktisk verre stilt enn en uteligger som vil starte livet sitt på nytt, da mener jeg økonomisk sett. Jeg har sluttet å gråte, jeg har sluttet å synes synd på meg selv. Jeg har brukt så mye energi på å være forbanna og lei meg at jeg faktisk er sluttet å være deprimert. Det fine med min situasjon er at jeg ikke bryr meg særlig lengre, det er befriende å bare kunne gi seg faen. Likevel er det èn ting jeg har igjen i livet mitt og det er håp om en bedre fremtid. En dag av gangen, helt til jeg dør.

 

Anonymous poster hash: 2c90d...63c

Kun 400 000 hos namsmannen her, 40 000 i inkasso og heldigvis i midlertidig jobb gjennom bemmaningsbyråd. Men tjener ikke nok til å hente meg inn.

 

Kjipt å måtte sone ja. Er selv blitt dratt inn i en jævlig sak og må vitne mot en fyr som er en av grunnene til at jeg nesten avslutta livet for noen år tilbake. Psykisk manipulasjon av verste sort og starta å spre rykter for å legge skylden på sine handlinger over på meg.

 

Legg til psykiske problemer med mani, bipolar, paranoid, angs, skolegang, økonomi og jobb som alt bare har gått rett vest så lurer en på hvordan en i det hele tatt skal klare å få et normalt liv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6a536...55c

[AnonymDiskusjon]

Må være jævlig å ha så mye gjeld, når man har lav inntekt og har psykiske problemer i tillegg.

 

Anonymous poster hash: 08c62...d77

[AnonymDiskusjon]

Har endelig fått time til psykolog!den kom I grevens tid kjenner jeg. Var hos legen for noen uker siden. Han var så fornøyd med meg og så stolt over fremgang og jeg slapp å øke dosen på medisinene. Jeg stortrivdes på jobb, begynte å bygge nettverk og alt var på stell.

 

Så valg jeg å dumpe kjæresten for jeg følte meg sterk nok til det. Forholdet var dødd jeg var ikke forelsket og han var ikke forelsket så hvorfor ikke.

 

Alt gikk greit I starten. Så kom vendepunktet. H*n snudde totalt på flisen og vise en side av seg selv jeg aldri har opplevd. Og siden har det vært noe. Konstant plaging og humørsvigninger. Jeg har fått angst for tlf igjen. Slår den ofte på flymodus bare for å få fred. Blir fysisk dårlig kvalm o.l om tlf lyser opp, ringer eller det tikker inn en sms.

 

Jeg spiser ikke mat, jeg sliter med å sove og generelt så er jeg langt nede I kjelleren. Og frykter hver dag "hva er det neste" jeg prøver å Være sterk, bruker de jeg har rundt meg, men vet ikke lengre hvem jeg kan stole på. Føler meg ensom.

 

Pluss de jeg vet jeg kan stole på frykter jeg at jeg snart mister for de ikke gidder mere.

 

Så kjenner det at jeg snart skal til psykolog er det positive jeg har og jeg gleder meg. Blir sykt godt å endelig ha noen å prate med, noen som har kunnskaper og som faktisk er nødt til å høre på meg.

 

Anonymous poster hash: 0cca3...0a2

[BuffyAnneSummers]

Har du en smarttelefon kan du blokke nummeret. Jeg har lagt noen numre i spam-filteret... sinnsro

Endret 12. november 2015 av BuffyAnneSummers

[Gjest Slettet-OcukAq7QPp]

 

Blir som å si "skjerp deg" og regne med at det funker.

 

 

 

Dem som sier dette, har jeg alltid lyst å gi en på trynet til. Og de er alltid dem som ikke har vært oppi det som sier det, eller dem som er heeeeelt friske og skal begynne å si at det ikke er "så vondt og gæli" som man skal ha det til, fordi dem selv har glemt for vondt (og farlig) dette faktisk kan være. Grrr...

[Muggkaare]

Ja, anonym, gjør som Buffy sier, blokk nummeret. Forstår at det er vanskelig, akkurat hatt det sånn selv. Bare at hun slo opp da, så det gjør det enda mer forvirrende hvorfor hun skulle forfølge meg overalt og ikke la meg være i fred. Stresset meg såpass at jeg havnet i psykisk ubalanse pga stress, er nå sykemeldt denne uka og går på beroligende. Så idiotisk.

[Gjest Slettet-OcukAq7QPp]

Fikk angstanfall idag når jeg spilte bowling. Begynte å gråte. Så nå sitter jeg her og føler meg som en dust og teit. Dem må jo tro jeg er den drittungen! *klage klage*

[Adrax]

Fikk angstanfall idag når jeg spilte bowling. Begynte å gråte. Så nå sitter jeg her og føler meg som en dust og teit. Dem må jo tro jeg er den drittungen! *klage klage*

 

Var du sammen med dine venner? Hvis de er nære venner av deg bør du ikke føle noen skam over å fortelle dem at du har angstanfall, det kan hjelpe dem å forstå hvorfor du gråter istedet for at de kanskje ser rart på deg. Du har heller ingen grunn til å føle deg dust og teit for noe sånt.

 

 

 

Psykisk helse er rimelig tabubelagt her i Norge. De fleste tør ikke snakke om sin egen psykiske helse, men de få som gjør det opplever enorm støtte og omsorg!

[Gjest Slettet-OcukAq7QPp]

 

Var du sammen med dine venner? Hvis de er nære venner av deg bør du ikke føle noen skam over å fortelle dem at du har angstanfall, det kan hjelpe dem å forstå hvorfor du gråter istedet for at de kanskje ser rart på deg. Du har heller ingen grunn til å føle deg dust og teit for noe sånt.

 

"Ironisk" nok var jeg faktisk med ei gruppe som tilhører DPS. Aktivitetsgruppe heter det. 1 gang i uka finner vi på noe et par timer. Så egentlig burde jeg ikke følt meg teit, men jeg er liksom ellers så gla og godt humør. Så følte jeg ødla det litt da. Så jeg håper ikke alle så det, for det var virkelig fælt.