Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Glemte å legge til "mer vellykkede enn meg". Det er ikke vanskelig å være mer vellykket enn meg. Jeg har ingenting. Jeg har ingen. Ikke familie, ikke venner, ikke jobb, ikke penger, ikke utdanning, ikke en drit. Joda, jeg har mennesker rundt meg som kaller seg mine venner. Ser jeg noe til dem? Nei. De vil heller tilbringe tid med sine mer interessante venner. Jeg er like interessant som en grå stein. Like intelligent også.

 

Nei, jeg får ikke hjelp. Jeg har verken råd eller lyst til å kaste vekk 1200kr i måneden på å snakke til en person som får betalt for å late som han/hun bryr seg og vil hjelpe meg. Ikke at noen kan hjelpe meg. Verken medisiner, terapi eller noe annet hjelper på tomheten og hatet jeg føler for meg selv. Greia er at jeg virkelig ikke ønsker å leve mer. Jeg bare har ikke baller til å ødelegge meg selv totalt. Jeg lever ikke. Jeg bare eksisterer i en tankeløs boble. Jeg er lei.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

 

Jeg håper jo at du finner en løsning og kan føle lykke en dag, men skal jeg være ærlig med deg, så tror jeg virkelig ikke at du har prøvd "alt" Det jeg mener å si er at du føler deg drit, du hater deg selv, og da gir man lettere opp, dessuten mangler du sikkert en del kunnskap også. Det er ikke bare å bare å snu på livsstilen sin.

 

Første tingen du kan starte med er å innse og bli enig med deg selv om at du faktisk vil/skal endre deg, alt kan endres på, men genetisk utseende er jo en del vanskeligere og dyrere å endre på, men dette skal ikke være nødvendig, ingen er fornøyd med seg selv, til og med ikke de peneste i verden.

 

Hvis du klarer å bli enig med deg selv og føler deg klar til å endre alt rundt deg (og du skal se det hjelper), så starter oppg 1 av 10. Disse oppg kan du bruke lang tid på og du skal tre forsiktig frem, slik at du ikke faller ut av livsstil-endringen.

 

La oss si at du en litt stor og at du faktisk spiser usunn mat eller fastfood, brus, etc, da kan oppg 1 feks være å lære deg å kutte ut brusen, totalt. Bruk lang tid på det, men finn en mulighet til å kutte det ut, som feks som jeg, jeg startet heller å drikke farris, og fant andre alternativer som fungerte, idag drikker jeg kun vann. Sjeldent brus. Dette er kun et eks, men du må starte en plass, velg selv om du vil starte med kosthold/mat (som er det smarteste spør du meg:P), eller trening psykisk / fysisk (her trener man både kropp og hode/tanker), eller økonomiske endringer, eller endre seg, endre venner, osv.. er så masse man kan endre på og gjøre bedre

 

Anbefaler også at du ser noen dokumentarer om andre mennesker som kanskje har opplevd det samme som deg, eller om mat industrien osv. Du føler kanskje ikke noe grunn til å gidde å gjøre noe akkurat nå, men ingenting kommer av å gjøre ingenting, og hvis du føler at ingenting hjelper, så gjør du det feil. Ta sakte et steg om gangen og prøv å tenk på ting du liker Jeg ønsker kun å hjelpe! Håper du finner ut av det:)

 

Anonymous poster hash: 85a2e...033

[heblilla]

Kjempebra svar Anonym. Jeg kunne ikke sagt det bedre sjøl.....(ikke like bra heller forresten;-)

[AnonymDiskusjon]

Syns alt er så vanskelig. Jeg er tilbake i studiebyen og kommet såvidt i gang, men jeg legger meg og våkner hver dag med en tomhet, tristhet, føler at alt er så meningsløst. Jeg har styreverv i linjeforeningen og melder meg på diverse helgearrangement og andre arrangement i hytt og pine, men det føles så meningsløst. UKA nærmer seg snart, og det er så mange kule fester jeg gjerne skulle dratt på, men jeg har ingen å dra med. Venner som jeg pleier å invitere med på ting jeg har lyst å dra på, skal på samme arrangement. Problemet er at disse to (Jeg har egentlig ikke særlig mer enn et par venner, etter 3 år    ) skal med egne kompiser, og tenker ikke på å spør om jeg vil være med. Jeg inviterer dem alltid med om jeg tenker at de kanskje ikke har noen planer, men blir aldri spurt tilbake. Føles som om studietiden blir sløst bort med å sitte å tenke på hvor deprimert jeg er, hvor stikkende ensomheten føles. Egentlig derfor jeg prøver å dra på tur hver helg, så jeg slipper å sitte og tenke på hvor mislykket jeg er. Men når jeg drar hjemmefra, og må omgås med andre fra foreningen, så tenker jeg at ingen der liker meg noe særlig egentlig, og at de heller vil snakke med de andre som er mer interessante. Får jo ting til på skulen ganske bra, men syns ikke livet har noe særlig kvalitet og har ikke hatt det siden vgs da jeg begynte å bli ekskludert fra en vennegjeng. Føles som om jeg er en ensom ulv som vandrer rundt og observerer andres lykke. Svidde spesielt i fadderperioden når jeg ser alle de nye studentene, som jeg tipper flesteparten vil ha et bedre sosialt liv etter bare et par uker enn hva jeg har klart på 3 år.

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

[AnonymDiskusjon]

Snip

Nei, men jeg er virkelig stygg. Altså, ikke normalt utseende, men ekkel. Rett og slett. Blir nesten kvalm av å se meg selv i speilet.

 

Jeg har prøvd det du foreslår. Men det har alltid endt med at det har gått galt, så har jeg prøvd på nytt, og samme visa om igjen.

 

Klar over at du bare kommer med et eksempel her, men problemet mitt er ikke at jeg spiser usunn mat. Problemet mitt er at jeg nesten ikke klarer å spise mat. Grunnen til at jeg hater kroppen min, er at i mange år levde jeg på sjokolade, chips og brus. Så jeg la på meg mye og raskt. Men nå har jeg spist veldig lite lenge, men jeg trener ikke, og da blir det til at selv om jeg tar litt og litt av, har jeg en stygg kropp likevel. Hengemage og alt det der. Jeg klarer ikke å holde meg til et normalt kosthold, fordi jeg har ødelagt matlysten min totalt. Jeg spiser kun når det kjennes ut som jeg skal svime av svakhet, eller på grunn av magesmerter. Jeg har prøvd å spise normalt, men jeg klarer det ikke.

 

Jeg setter pris på rådene, men jeg føler jeg har mistet evnen til å glede meg over ting totalt. Jeg har mistet meg selv.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[heblilla]

 

Snip

Nei, men jeg er virkelig stygg. Altså, ikke normalt utseende, men ekkel. Rett og slett. Blir nesten kvalm av å se meg selv i speilet.

 

Jeg har prøvd det du foreslår. Men det har alltid endt med at det har gått galt, så har jeg prøvd på nytt, og samme visa om igjen.

 

Klar over at du bare kommer med et eksempel her, men problemet mitt er ikke at jeg spiser usunn mat. Problemet mitt er at jeg nesten ikke klarer å spise mat. Grunnen til at jeg hater kroppen min, er at i mange år levde jeg på sjokolade, chips og brus. Så jeg la på meg mye og raskt. Men nå har jeg spist veldig lite lenge, men jeg trener ikke, og da blir det til at selv om jeg tar litt og litt av, har jeg en stygg kropp likevel. Hengemage og alt det der. Jeg klarer ikke å holde meg til et normalt kosthold, fordi jeg har ødelagt matlysten min totalt. Jeg spiser kun når det kjennes ut som jeg skal svime av svakhet, eller på grunn av magesmerter. Jeg har prøvd å spise normalt, men jeg klarer det ikke.

 

Jeg setter pris på rådene, men jeg føler jeg har mistet evnen til å glede meg over ting totalt. Jeg har mistet meg selv.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

 

Du trener ikke. Vet du ikke at trening kan få deg til å føle deg bedre? Det er jo vitenskapelig bevist. Det er også min personlige erfaring.

 

Jeg har også en følelse av at alt er galt med meg i perioder. Utseende, personlighet, sosial status. Det er en forferdelig følelse som kan ta livet av en stakkar. Men faktum er at vi alle er unike/ulike og at det finnes en ekstistensberettigelse for oss alle. Trening er en måte å komme dit at du føler deg bedre både psykisk og fysisk. Trening er naturlig narkotika. Det kan få deg til å føle deg som en kongen på haugen:-)

[AnonymDiskusjon]

Jeg er klar over det, men jeg har ikke råd til treningssenter, og jeg får meg ikke til å jogge konsekvent. Jeg har prøvd å gå lange og tunge turer hver dag, men på grunn av at jeg er livredd mye rart, har jeg ikke klart å holde meg til det. Jeg ønsker å trene på senter dersom jeg skal trene, men jeg har som sagt ikke råd til det.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[limitator_X]

 

Snip

Nei, men jeg er virkelig stygg. Altså, ikke normalt utseende, men ekkel. Rett og slett. Blir nesten kvalm av å se meg selv i speilet.

 

Jeg har prøvd det du foreslår. Men det har alltid endt med at det har gått galt, så har jeg prøvd på nytt, og samme visa om igjen.

 

Klar over at du bare kommer med et eksempel her, men problemet mitt er ikke at jeg spiser usunn mat. Problemet mitt er at jeg nesten ikke klarer å spise mat. Grunnen til at jeg hater kroppen min, er at i mange år levde jeg på sjokolade, chips og brus. Så jeg la på meg mye og raskt. Men nå har jeg spist veldig lite lenge, men jeg trener ikke, og da blir det til at selv om jeg tar litt og litt av, har jeg en stygg kropp likevel. Hengemage og alt det der. Jeg klarer ikke å holde meg til et normalt kosthold, fordi jeg har ødelagt matlysten min totalt. Jeg spiser kun når det kjennes ut som jeg skal svime av svakhet, eller på grunn av magesmerter. Jeg har prøvd å spise normalt, men jeg klarer det ikke.

 

Jeg setter pris på rådene, men jeg føler jeg har mistet evnen til å glede meg over ting totalt. Jeg har mistet meg selv.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

 

Hva kaller du normal mat? Hva er et normalt kosthold for deg? Det er ikke sikkert du spiser så rett som du tror, uavhenging om du er slank eller ikke.  

 

Men det er en ting som er så viktig å innse, ting tar tid! Så veldig lang tid, spesielt når man ønsker å heale en vond fortid/ et vondt område i ens liv. 

 

Jeg skal garantere deg at selv om du syns du er ekkel og stygg, så er jeg sikker på at det finnes noen som ikke syns det! Ikke alle ser etter det perfekte og normale, mange har en helt annen smak der de leter etter personer som er seg selv og som har snudd livet sitt etter mye drit, slik som de selv har. Så ikke mist helt troen du Bare bruk mye av tiden på kunnskap, så vil du finne ut så mye du ikke trodde var mulig;) Og ha litt viljestyke på gang, hør på favorittmusikken din mens du planlegger og endrer på de tyngste tingene:)

Endret 27. august 2015 av limitator_X

[limitator_X]

Jeg er klar over det, men jeg har ikke råd til treningssenter, og jeg får meg ikke til å jogge konsekvent. Jeg har prøvd å gå lange og tunge turer hver dag, men på grunn av at jeg er livredd mye rart, har jeg ikke klart å holde meg til det. Jeg ønsker å trene på senter dersom jeg skal trene, men jeg har som sagt ikke råd til det.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

Man trenger IKKE et treningssenter for å trene, det finnes masse muligheter som er enten billigere, eller gratis;)

Nevner noen enkle treningsmetoder som er kraftige, men de krever øvelse!:

- svømming

- boksing

- jogging (jogge rett, rette sko osv, skog er best å jogge i)

- kettlebells

- strekk og muskel øvelser som planken, armhevinger, løfte seg opp og ned osv

- bruk google!!

[limitator_X]

 

Syns alt er så vanskelig. Jeg er tilbake i studiebyen og kommet såvidt i gang, men jeg legger meg og våkner hver dag med en tomhet, tristhet, føler at alt er så meningsløst. Jeg har styreverv i linjeforeningen og melder meg på diverse helgearrangement og andre arrangement i hytt og pine, men det føles så meningsløst. UKA nærmer seg snart, og det er så mange kule fester jeg gjerne skulle dratt på, men jeg har ingen å dra med. Venner som jeg pleier å invitere med på ting jeg har lyst å dra på, skal på samme arrangement. Problemet er at disse to (Jeg har egentlig ikke særlig mer enn et par venner, etter 3 år    ) skal med egne kompiser, og tenker ikke på å spør om jeg vil være med. Jeg inviterer dem alltid med om jeg tenker at de kanskje ikke har noen planer, men blir aldri spurt tilbake. Føles som om studietiden blir sløst bort med å sitte å tenke på hvor deprimert jeg er, hvor stikkende ensomheten føles. Egentlig derfor jeg prøver å dra på tur hver helg, så jeg slipper å sitte og tenke på hvor mislykket jeg er. Men når jeg drar hjemmefra, og må omgås med andre fra foreningen, så tenker jeg at ingen der liker meg noe særlig egentlig, og at de heller vil snakke med de andre som er mer interessante. Får jo ting til på skulen ganske bra, men syns ikke livet har noe særlig kvalitet og har ikke hatt det siden vgs da jeg begynte å bli ekskludert fra en vennegjeng. Føles som om jeg er en ensom ulv som vandrer rundt og observerer andres lykke. Svidde spesielt i fadderperioden når jeg ser alle de nye studentene, som jeg tipper flesteparten vil ha et bedre sosialt liv etter bare et par uker enn hva jeg har klart på 3 år.

 

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

 

Fullfør studiene dine og drit i alle andre;) Etter studiene dine så starter du et nytt liv og vil mest sannsynelig treffe nye venner og folk;)

 

Det å starte over kan være vanskelig, og risikabelt, men kan gjøre så mye positivt^^

 

Aldri vær redd for å spør folk med deg, ikke tenk over så mye,, bare spør dem, men hvis du føler de later som de er venner med deg, eller at de ikke liker deg, dropp de.. Tenk på deg selv heller og sett deg selv over alle og alt, du skal være kongen/dronningen i ditt eget liv, og når du har nådd ditt mål og føler deg bra, da kan du begynne å tenke på andre ^^

[heblilla]

Jeg er klar over det, men jeg har ikke råd til treningssenter, og jeg får meg ikke til å jogge konsekvent. Jeg har prøvd å gå lange og tunge turer hver dag, men på grunn av at jeg er livredd mye rart, har jeg ikke klart å holde meg til det. Jeg ønsker å trene på senter dersom jeg skal trene, men jeg har som sagt ikke råd til det.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

Du har en "ja..... men"-tankegang anonym.

Det er en tankegang som ikke fører deg noe sted. 

Det er rett og slett en destruktiv måte å resonnere på!!!

Hvis du insisterer på å tenke på den måten, vel, da er det ditt valg, og da får du ta konsekvensene av det.

[AnonymDiskusjon]

Ja, ja. Jeg slipper i alle fall å ta konsekvensene av noe særlig mye lenger.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[limitator_X]

Dette er jo en plass for tunge tanker, så vet ikke om det er smart å svare folk eller ikke:S Alle har tunge tanker og opplevelser i livet, noen har ekstra tunge, spesielt om man er deppa, som er et mysterium for mange der det ikke er godt å vite hvorfor man velger den veien hele tiden...

 

Men jeg velger å svare noen da jeg kjenner meg igjen i det, og håper det kan hjelpe liksom. Men jeg husker hvordan jeg tenkte før; jeg dreit i så mye og brydde meg ikke om noe/noen. Selv om folk prøvte å si noe eller hjelpe, så tok jeg aldri imot tips, i stedet forsvarte jeg meg selv og stod der sta som bare det.. Jeg lurer mange ganger på hvordan det var mulig for meg å være slik på den tiden jeg var deppa eller you name it (vet ikke hva jeg var), jeg var så sint og gjorde så mye dumme ting som jeg ellers aldri ville tenkt på en gang. Noen av hendelsene var nesten grusomme. Og hvis man har det tungt så gir man veldig lett F, skader seg selv og kanskje andre.

 

Håper folk kan komme seg ut av det.

Endret 28. august 2015 av limitator_X

[Trendy Monkey]

Er ikke noe problem å trene gratis. Er faktisk noe av det enkleste en gjør: finne noe å bruke kroppen til. Det der høres ut som unnskyldninger... hvis du virkelig vil trene, så er det bare å trene. Start med å gå omvei til butikken. Når snøen kommer: måk for naboen. Armhevinger!

 

Skjønner heller ikke hva man er "livredd" for, om treningssenter er ok. Jeg har vært på det... syns det er ganske krevende sosialt. Masse "perfekte" folk der, og slike fikk deg til å føle deg trist.

 

Hva er poenget med å være så utseendefokusert? Gjør det deg lykkelig?

 

Jeg høres kanskje veldig kritisk ut.

[AnonymDiskusjon]

Trenger ikke å trene i lag med andre på treningssenteret vi har her. Der kan man trene midt på natten om man vil, for når man blir medlem, får man full tilgang til hele senteret 24/7.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[AnonymDiskusjon]

 

Trenger råd i forbindelse med en (mangeårig)venn på nettet og et problem. Det har gjort meg ganske deprimert, for jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre eller tro.

 

Det er litt sånn typisk som handler om tillit og å holde hva man har sagt.

 

Vi samarbeider om et prosjekt på nettet( han er utlending). I januar sa han at han regnet med det ville ta et par uker før han var ferdig med en del han skal gjøre, og han skulle uansett oppdatere meg.

 

Hadde enda ikke hørt et pip etter 6 måneder. Skrev en melding til han med opplysning om noe helt annet, og da svarte han straks. Alt var helt topp, og han spurte meg om hva som er nytt, og ønsket meg å "oppdatere han" om det. Uten å nevne et pip igjen om det han skrev i januar.

Han kan umulig ha glemt det, og det er ikke første gang. Ser ikke ut som han syns det betyr noe at han ikke oppdaterer meg.

 

Nå har jeg kommet til at tålmodigheten min har en grense. Enten vil jeg bare droppe han og ignorere han, eller jeg vil spørre han rett ut hvorfor han ikke holder ord om det han sier, at han i det minste kunne gi meg beskjed om at han har droppet eller utsatt det.

 

Er bare ikke sikker hva jeg skal velge. Noe sier meg at det beste er å bare droppe han, for det vil sikkert ikke bli bedre. Noe annet sier meg at jeg bør manne meg opp og spørre han. Er bare redd jeg tabber meg litt ut da, og gir av meg til en som ikke fortjener det. Er bare det at han ellers virker helt grei og oppgående, så jeg skjønner ingenting egentlig.

 

Hva mener dere, hva ville dere gjort?   

 

 

Anonymous poster hash: 21812...550

Jeg skjønner ikke hvorfor det å spørre ham, er å tabbe seg ut. Hvis noen har lovet å gjøre noe og ikke gjør det, er det rimelig at man spør dem hvorfor de ikke har gjort det. Så bare spør du, lykke til!

 

 

Gjorde det dengang. Og hva skjedde? Jo han sank totalt i jorden. Ikke bare at han ikke svarte meg mer, men har ikke vist seg på de nettestedene vi har vært etterpå heller.

 

Jeg skjønner meg ikke på slike mennesker i det hele tatt. Hvorfor i allverden ikke svare heller og bare si ting som det er?? Fatter det ikke, syns mange er sånn og det syns jeg er merkelig.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[heblilla]

 

 

Trenger råd i forbindelse med en (mangeårig)venn på nettet og et problem. Det har gjort meg ganske deprimert, for jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre eller tro.

 

Det er litt sånn typisk som handler om tillit og å holde hva man har sagt.

 

Vi samarbeider om et prosjekt på nettet( han er utlending). I januar sa han at han regnet med det ville ta et par uker før han var ferdig med en del han skal gjøre, og han skulle uansett oppdatere meg.

 

Hadde enda ikke hørt et pip etter 6 måneder. Skrev en melding til han med opplysning om noe helt annet, og da svarte han straks. Alt var helt topp, og han spurte meg om hva som er nytt, og ønsket meg å "oppdatere han" om det. Uten å nevne et pip igjen om det han skrev i januar.

Han kan umulig ha glemt det, og det er ikke første gang. Ser ikke ut som han syns det betyr noe at han ikke oppdaterer meg.

 

Nå har jeg kommet til at tålmodigheten min har en grense. Enten vil jeg bare droppe han og ignorere han, eller jeg vil spørre han rett ut hvorfor han ikke holder ord om det han sier, at han i det minste kunne gi meg beskjed om at han har droppet eller utsatt det.

 

Er bare ikke sikker hva jeg skal velge. Noe sier meg at det beste er å bare droppe han, for det vil sikkert ikke bli bedre. Noe annet sier meg at jeg bør manne meg opp og spørre han. Er bare redd jeg tabber meg litt ut da, og gir av meg til en som ikke fortjener det. Er bare det at han ellers virker helt grei og oppgående, så jeg skjønner ingenting egentlig.

 

Hva mener dere, hva ville dere gjort?   

 

 

Anonymous poster hash: 21812...550

Jeg skjønner ikke hvorfor det å spørre ham, er å tabbe seg ut. Hvis noen har lovet å gjøre noe og ikke gjør det, er det rimelig at man spør dem hvorfor de ikke har gjort det. Så bare spør du, lykke til!

 

 

Gjorde det dengang. Og hva skjedde? Jo han sank totalt i jorden. Ikke bare at han ikke svarte meg mer, men har ikke vist seg på de nettestedene vi har vært etterpå heller.

 

Jeg skjønner meg ikke på slike mennesker i det hele tatt. Hvorfor i allverden ikke svare heller og bare si ting som det er?? Fatter det ikke, syns mange er sånn og det syns jeg er merkelig.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

 

Det er sånn ofte når man blir kjent kun over nettet. Uforpliktende for mange.

Ja ja, du spurte i hvert fall. Da fikk du en slutt på det. Ikke stol for mye på internett-vennskaper heretter, tenker jeg..

[AnonymDiskusjon]

Søvnproblemer er noe drit.

 

Det er likevel et lite problem i livet mitt sammenlignet med andre problemer jeg har. Hvorfor kan det aldri være "greit". Føle fred og ro. Ikke tenke så aggresivt.

 

Anonymous poster hash: 08c62...d77

[AnonymDiskusjon]

Lurer på om flere har det som meg.

 

Når jeg er i full jobb får jeg tunge depressive perioder med mye angst. Har verken energi eller ork til å gidde å stikke ut for å være med venner i ukedagene.

Er ofte sliten på Fredagen så jeg sovner på sofaen i 5-6 tia. Føler egentlig at den eneste dagene jeg har er Lørdag - Søndag.

Ser negativt på alt og er livredd for å kaste bort et øyeblikk av min fritid, nettopp fordi jeg føler at det nesten ikke eksisterer noe fritid.

Går ofte og tenker på hvor ditt det er med jobb når jeg har fri. Sliter med store søvnproblemer når jeg er i full jobb, enten er jeg for lenge oppe, eller så får jeg bare ikke sove fordi jeg ligger å kaldsvetter i senga.

 

Når jeg er arbeidsløs/gikk på skole hadde jeg hele tiden energi til å være med venner. Disse depressive periodene jeg ellers har forsvant fullstendig.

Følte meg så god og klar i hodet, en god følelse som jeg ikke har hatt før. Hadde ikke disse bekyrmingene over meg.

 

Lurer på hva jeg evenuelt kan gjøre med dette, er ekstremt redd og lei meg for tia

Hvorfor blir jeg syk av jobben?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8bf80...646

[Chroma]

Er sliten av å være sliten. Energiløs og nedfor, føler meg utilstrekkelig for alle rundt meg.

Alt er så innmari "blæ" innimellom.

[Chroma]

Lurer på om flere har det som meg. Når jeg er i full jobb får jeg tunge depressive perioder med mye angst. Har verken energi eller ork til å gidde å stikke ut for å være med venner i ukedagene.Er ofte sliten på Fredagen så jeg sovner på sofaen i 5-6 tia. Føler egentlig at den eneste dagene jeg har er Lørdag - Søndag.Ser negativt på alt og er livredd for å kaste bort et øyeblikk av min fritid, nettopp fordi jeg føler at det nesten ikke eksisterer noe fritid.Går ofte og tenker på hvor ditt det er med jobb når jeg har fri. Sliter med store søvnproblemer når jeg er i full jobb, enten er jeg for lenge oppe, eller så får jeg bare ikke sove fordi jeg ligger å kaldsvetter i senga. Når jeg er arbeidsløs/gikk på skole hadde jeg hele tiden energi til å være med venner. Disse depressive periodene jeg ellers har forsvant fullstendig.Følte meg så god og klar i hodet, en god følelse som jeg ikke har hatt før. Hadde ikke disse bekyrmingene over meg. Lurer på hva jeg evenuelt kan gjøre med dette, er ekstremt redd og lei meg for tia :closedeyes:Hvorfor blir jeg syk av jobben?     Anonymous poster hash: 8bf80...646

Det høres ikke greit ut :/

Å være sliten og føle seg energiløs er fælt.

Har ingen råd egentlig, annet enn at jeg dessverre tror det er ganske normalt å ha det sånn