Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Lucy_Nyu]

Guest_Fortvilet og flau_*: Jeg vet jeg burde fått forklart meg på en eller annen måte, om så bare med en liten lapp med unnskyld på. Men angsten min gjør det vanskelig å kunne ordlegge meg i forhold til han, noe jeg selv vet er absurd, men det er sårt å si unnskyld. Å sette seg selv i en sårbar situasjon, hvor man ikke vet hva som kommer til å skje, er noe av det vanskeligste man gjør, vertfall for meg.

 

Jeg synes du er utrolig sterk som gjør dette for deg selv, og muligens for henne. Og selv om hun har ny type så trenger ikke det å bety at det dere hadde sammen ikke hadde noen betydning, for det hadde det mest sannsynlig. Alle forhold betyr noe, uansett hvordan de er eller har vert.

 

Et annet problem jeg har i forhold til han er at jeg ikke vet hva jeg føler, jeg blir dratt i alle ender fordi jeg ikke sikkert kan si at jeg hater han eller fortsatt har følelser for han. Det at du med hånden på hjertet kan si at du fortsatt elsker henne, gjør deg i større stand til å fortelle henne det du skriver enn meg, det betyr ikke at du ikke sliter like mye som meg eller mer, langt i fra. Men bare det at du er sikker på det, det at du vet at du er istand til å elske ett annet menneske så høyt betyr så inderlig mye mer enn du aner. Jeg har troen på at det brevet vil være fylt av kjærligheten din mot henne, og at hun vil kunne forstå hva og hvorfor uten problemer. Om hun kanskje ikke vil komme løpende tilbake til deg, så vil hun i hvertfall ha fått en forklaring. Og for deg tror jeg også at du vil få en indre ro etter det, en vekt opp av skuldrene dine.

 

Kjærlighet er aldri en enkel følelse, og det er aldri lett å gi slipp, den er ikke logisk og den ødelegger ofte mer enn den gir. Men selv om den kan knuse alt på veien, er det alltid mulig å få jorden til å spire igjen og begynne på nytt. Det er det mange som glemmer de mørke dagene, når tunge regnskyer dekker for solen. Og jeg håper så inderlig at det brevet du sender tar med seg de tunge skyene og lar solen skinne på deg, for det har du fortjent. Virkelig.

Du er sterk, mye sterkere enn du noen sinne kunne forestille deg, og du har fått jorden til å spire, alt du trenger nå er litt sol. Og den kommer, tro meg den kommer.

 

Solen min kommer nok også, jeg må bare ha litt hjelp først, og det steget har jeg tatt. Jeg klarte å komme meg ned på helsestasjonen i dag og fikk time hos psyken der. Så min sol kommer nok også, en dag

[Catkin]

Jeg har panikk for å ende opp der jeg var. Jeg vil ikke tilbake dit, selv om det er det jeg egentlig bør. Jeg kan bare ikke. Fikser det ikke. Så nær...

[Jann - Ove]

KittyCat: Det å kjenne på panikken er en del av prosessen med å en dag klare å takle den. Du vet at du egentlig burde bevege deg dit du var. Du er kommet langt, og om du ikke gir opp så vil du en dag komme fram.

[Gjest Harley Quinn]

Jeg er nordover, og merker jeg ikke vil sørover igjen. Jeg vil ikke hjem for hjem minner meg om kjæresten min, det vonde med at han døde, graven hans er der, minnene om han er der o.s.v Jeg vil bare bli her oppe, holde meg borte. Men det vil jo ta meg igjen her uansett, og jeg kan jo ikke bare bli her oppe heller nei.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt alene og takler ingenting lenger. Tårene bare kommer, og kommer, de vil ikke stoppe... jeg klarer nesten ikke mer.

[Piriltott]

Fortvilet og flau her. Kom på jeg hadde en profil her inne.

 

Lucy_Nyu: Den siste posten din fikk meg til å smile. Tusen takk for det du skreiv! Får bare se hvor det bærer når jeg til slutt blir ferdig. Det er vanskelig, men det går..

 

Jeg er glad for at du tok et steg for deg selv og kontaktet noen å prate med. Det hjelper å prate med noen, og det å prate med en person du kan si absolutt alt du vil til, så og si.. uten at det får konsekvenser for deg er til stor hjelp. Det er ikke sikkert du vil få høre noe du ikke allerede vet. Det var ikke mye jeg ikke hadde tenkt på før iallfall når jeg gikk til psykolog, men en ting lærte jeg som jeg vil ha nytte av resten av livet, og som jeg ikke visste fra før, er det at det hjelper å prate om ting. Mange har jo selvsagt fortalt meg det før, men ikke på en måte som fikk meg til å tro på det. Men når du prater høyt om noe du finner vanskelig, så tvinger du nærmest hjernen din til å se på saken i et helt annet lys, og du vil se sider og svar ved temaet du kanskje aldri har tenkt på før.. Høres vel rart ut men..

 

Jeg ønsker iallfall at du finner sola di. Den er der, og den venter på deg

[Piriltott]

Til deg Gjest.. Når du føler det sånn, da er det ikke som det skal være og du trenger nok noen som du kan støtte deg til. Venner og familie er gode å ha i sånne stunder, men om dette er noe som har pågått en stund, så er det beste du kan gjøre å plukke opp telefonen og ringe legen din. En lege kan være utrolig god å ha når man trenger en prat i all fortrolighet.

[Gjest Gjest_meg_også_]

Jeg er helt alene og takler ingenting lenger. Tårene bare kommer, og kommer, de vil ikke stoppe... jeg klarer nesten ikke mer.

 

 

Det kunne like gjerne væer meg som skrev dette, har det på samme måten...

 

 

Til deg Gjest.. Når du føler det sånn, da er det ikke som det skal være og du trenger nok noen som du kan støtte deg til. Venner og familie er gode å ha i sånne stunder...

 

 

Venner og familie har jeg jo, men er ikke det jeg mangler... Det er.... en kjæreste...

[Gjest Gjest_meg_også_igjen]

Ja, da knakk man helt sammen da... Tårer i lange baner... Følelsen av å være alene, tenke at man kommer til å være alene. Jenter?

 

Klarer ikke snakke med noen. Har bare en drøm, en knust drøm sammen med en god dose knus håp- og selvfølgelig tårene. Har prøvd å få sove siden 2-tiden eller noe, men pointless. Begynner å bli ganske mange slike netter nå. Tanker... som forteller meg at jeg er i veien, at jeg er verdiløs, liten og ubetydelig.

Hva skal jeg gjøre? Noen verdsette meg? bare å glemme...

 

 

Klarer ikke snakke med noen om dette. Klarer generelt ikke snakke med folk. Vanskalig, alltid vært det.

 

 

Jaja, får prøve på nytt å få sove, da slipper jeg i alle fall alle disse tanken.

[Piriltott]

Jeg klager mye for tida, men er det ikke greit så er det ikke greit.

Dukket innom facebook nettopp nå og dukket over profilbildet til kjæresten hennes, hvor de to sitter sammen. Jeg kjente med en gang et stikk i magen og ble tåkete i hodet. Så kom jeg på et råd legen har gitt meg, om at kanskje jeg bør se på bilder av henne for liksom å herde meg selv for ikke å bli så satt ut hver gang jeg møter henne. Jaja. Jeg klikket på bildet og der dukket det opp noen bilder av de to på en fotoshoot. DE holdt hverande, kysset hverandre og ja.. Jeg ble kvalm av å se det, ikke kvalm sånn i den forstand, men fordi den klumpen som satte seg i halsen ble så grusomt vond. Jeg unner henne det virkelig, om hun er lykkelig, det er ikke det. Men det var jo liksom oss.. Helt til jeg ødela det, uten å kunne gjøre noe med det engang. Prøvde jeg, så gjorde jeg det bare værre med usikkerheten og mindreverdsfølelsen den depresjonen har vært så velsignet å gi meg. Nå kunne jeg nok trumfet rett gjennom og bare la de følelsene og tankene ligge baki der som et lite irriterende myggstikk, men nå er det liksom litt for seint. Toget er gått, for denne gang, og med denne jenta. Jeg kunne bare ikke noe for at jeg var så stusselig som jeg var. Hadde ikke makt over meg selv og tankene mine og var den kjedelige,ryggmargløse og pågående stakkaren som jeg var.

 

Hadde det ikke vært for henne, så hadde jeg ikke vært i live til å sitte og skrive dette jeg skriver i dag, og det skal jeg være veldig takknemlig for, og det er jeg. Men allikevel, så var det å miste henne igjen, en stor, føles som en altfor stor pris å betale. Det er vel kjærlighetssorgen som prater, men kjenner jeg meg selv rett, så vil det alltid komme til å ligge et savn med tanke på henne. Hun er den første, og til nå den eneste jeg har elsket. Og jeg skjøv henne bort fra meg fordi jeg ikke fikk til å rå over det depressive.

 

Var en hard start på dagen dette her. Har lyst til bare å gi etter for de tankene som dukker opp og ta turen nedom helvete i skam, anger og mindreverd. Skal klare å stå imot. Lovte henne å bli frisk en gang i ei melding jeg sendte, men aldri fikk svar på, og det akter jeg å holde. Men noen ganger er de ordene de tyngste jeg noengang har måttet stå for.

 

Er lei meg meg nå. Kommer meg gjennom denne også, men jeg ble sliten nå og kjenner tårene presser på..

[InToRv]

Som om livet ikke allerede er vanskelig, så ser det ut som om jeg må dra til Tromsø for å studere. Ikke bare ligger det på andre siden av landet, jeg kjenner absolutt ingen! Familien kommer til å bli smålig sure, ettersom jeg har vært helt sikker på å komme inn både på UIO og UIB. Har ikke følt meg så usikker, kvalm og elendig siden xn slo opp med meg faktisk. Aner faktisk ikke hva jeg skal gjøre akkurat nå, hadde aldri trodd jeg ikke skulle komme inn :S

Endret 17. juli 2010 av PaperWalls

[Jann - Ove]

PaperWalls: Når du kom inn på et uventet sted så høres det ut som om du har hatt både plan B og C klar i tilfelle førstevalget ikke gikk.

 

Å studere i en ukjent by der man kjenner få behøver ikke å være bare negativt. At familien skal ta det negativt bør du ikke bekymre deg for - du vil jo tross alt studere, det kunne vært verre.

[GrandMa]

Som om livet ikke allerede er vanskelig, så ser det ut som om jeg må dra til Tromsø for å studere. Ikke bare ligger det på andre siden av landet, jeg kjenner absolutt ingen! Familien kommer til å bli smålig sure, ettersom jeg har vært helt sikker på å komme inn både på UIO og UIB. Har ikke følt meg så usikker, kvalm og elendig siden xn slo opp med meg faktisk. Aner faktisk ikke hva jeg skal gjøre akkurat nå, hadde aldri trodd jeg ikke skulle komme inn :S

 

Å studere i en ny by kan likegodt være en velsignelse. En ny start uavhengig av gamle feil og lyter.

 

Håper du får en fin tid der.

[Gjest Co4]

Faen. Jeg jobber for å slutte med unnvikelsesstrategiene mine, men det er ikke lett. Jeg prøver å tvinge med til å ta bussen, til å dra å trene, til å dra på butikken. Jeg må klare det. Man må regne med noen tilbakeslag om man vil fremover.

 

For at jeg skal ut døra, samme hva det er, må jeg forbrede meg minst en time. For ikke å nevne at alt skal være planlagt. Som regel går jeg gjennom en prosses. Fikse håret, prøve ut klær, se meg i speilet, fikse litt mer på håret, bytte klær, se meg i speilet, bestemme meg for ikke å dra, se meg i speilet, bestemme meg for å dra, bytte klær, se meg i speilet. Så er det vel 50 % om jeg drar, alt avhenger av hvordan jeg føler at jeg ser ut i speilet foran inngangsdøra. Bra = dra, den miste ting som er galt = ikke dra. Jeg leter bevisst etter noe jeg ikke liker for at jeg skal slippe å gå ut døra. Alt dette mens jeg stresser forferdelig. Hadde på meg pulsklokke en gang, fant ut at pulsen lå på over 120 i godt over en time før jeg skulle ta bussen til treningssenteret.

 

Jeg er så forferdelig opptatt av hvordan andre ser på meg. I fjor holdt jeg på å slutte på skolen fordi jeg hadde vanskeligheter å gå ut døra. Jeg jobber for at jeg skal slippe det samme dette semesteret, men jeg håper jeg har bedre fremgang den siste tiden før skolen starter, ellers er jeg ikke sikker jeg orker og forsette. Jeg har brukt nærmere 20 tusen på klær på under 4måneder. Det er mye for en med 4000 i månedlig inntekt. Alt for å se bra ut. Likevel føler jeg meg som en klovn i alt jeg har.

 

Gruer meg til jeg blir 18, som ikke er mange dagene til. Jeg drikker alt for mye nå, og jeg er ikke myndig en gang. Jeg er redd for hvordan det går når jeg kan kjøpe alkohol lovlig. Jeg er redd jeg tar den lettvinte løsningen. Dvs., drikke før alt sosialt. Skole, trening, butikken, alt sosialt med andre ord. Jeg vet at det gjør alt verre, men det er fantastisk den tiden det varer.

[Gjest .]

Vet ikke hva sm skjer med meg for tiden. Er vel bare sliten. Har bare tenkt grått litt for mye i det siste. Føler meg så svak. Trodde det skulle gå fint med sommerferie fra psykologen også. Hadde bare ikke venta et sånt mas, å bli samvittighetsskjørt og slikt. Jeg kommer til å hate meg selv og angre når hun dør. Og tankene går hele tilbake noen år, er snart 4 år siden begynnelsen på helvete, det var jo begynt lenge før, men det var da ting begynte å falle sammen. Det er fire år siden du døde nå snart, skulle ønske jeg fikk tatt skikkelig farvell med deg.

[L4r5]

Faen, hva skal til for å roe huet i kveld da? Allerede oppe i "litt" over doseringa legen bad meg da. Sånn tredobling ca. Kanskje innspist på sobril. Ber om Stesolid neste gang.

Begynner å roe seg litt nå da. Håper det forblir sånn.

[Cortinarius rubellus]

Uff da, kompis:(

Jeg byttet ut sobril med revotril en periode, fungerte ganske bra syns jeg. Like ikke stesolid så bra, fungerte ikke slik de skulle syns jeg.

Har vært en tøff sommer i år, vi får pleie hverandre litt i august ( kompispleie:P )

[Lucy_Nyu]

Nå skal jeg bli henvist til DPS her jeg bor, og er litt engstelig for om jeg egentlig vil det. Har en tanke om at jeg "egentlig ikke trenger det", men vet med meg selv at jeg muligens gjør det allikevel.

Jeg har tenkt og tenkt og overtenkt alt en firehundreogsektiåtteogenhalv ganger, og finner argumenter hele tiden for hvorfor/hvorfor ikke, og jeg går på veggen av å ikke vite om-når-kanskje-muligens-fårse-vente-godtatt-ikkegodtatt-lengetil-osv-osv..

Prøver å ta dagene som de kommer, og tenke frem til helga når jeg skal ha innflyttings fest, se på de gode sidene og ignorere alt det negative som normalt sitter lengst fremme i hode mitt. Ignorere og ikke bekymre meg, selv om katastrofe tanker og hva-om? scenarioer tvinger seg frem.

Men det skal gå bra, det må gå bra. Optimisme.

[Eplefe]

Faen. Bare ... Faen. Jeg hater meg selv.

[Gjest Slettet+5132]

Da er vi to. I fail.