Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Uff, det hørtes skikkelig fælt ut, anonym. Det er ikke fullt så ille med meg (enda), men har hatt veldig mange like situasjoner på skole og jobb som det du beskriver. Det kjennes ut som at folk rett og slett ikke liker meg generelt, og derfor skjer slike ting.

 

Føler veldig med deg (vet jeg sier det ofte her inne, men det er ikke bare noe jeg sier). Det er leit å høre at det har gått så langt for deg at du har blitt uføre. Du høres ikke så veldig gammel ut, og det er forferdelig trist at andre kan ødelegge folks liv på den måten, når man har største delen av det foran seg enda. Hvis du føler for å få ut tanker på PM, stiller jeg gjerne opp, om du trenger det.

 

Tusen takk, du er veldig grei. Håper virkelig det går bra for deg.

 

Jeg har vært i arbeidslivet en del år, så jeg er ikke så fersk. Det du sier "Det kjennes ut som at folk rett og slett ikke liker meg generelt, og derfor skjer slike ting." ja, jeg kjenner igjen den følelsen. Jeg opplever det som at folk veldig lett gjennomskuer eller sanser svakheter hos noen, og at det er svakhetene de ikke liker. 

Den rådende uskrevne regel er at man skal være hardhudet på jobben. Men folk har forskjellig utstråling, noen er benådet med en utsråling kombinert med utseende, som gjør at de får sympati og støtte nesten uansett hva de sier og gjør. Mens andre har en utstråling og utseende, som får andre lett til å se rødt. Det er et sånt mellommenneskelig fenomen som er der, men som ingen snakker om. Men på en arbeidsplass, der du er sammen med andre store deler av tiden, spiller det der ofte vesentlig inn på hvordan man får det.

 

Min opplevelse var ofte at andre ikke så meg som "god nok". Jeg var for lite etter "boka" som de mener man skal følge i væremåte. Jeg snakket for lite, snakket om feil ting, var enig eller uenig med feil personer, hadde "feil" meninger, som regel bare fordi jeg hadde skjønt eller visste mer og hadde mer innsikt i noe enn andre. Bare at det skjønte eller godtok de ikke.

 

Nå skal det sies, at pga problemene alt i skoleårene kom jeg dårlig ut. Fikk aldri noen skikkelig utdannelse, og havnet nok på "feil hylle" i arbeidslivet. Arbeiderklassen i industrien der jeg stort sett var hele tiden, var helt sikkert feil miljø for meg uansett.

Det er mye mulig det hadde gått bedre, om jeg fikk utdannelse og kom i et miljø der jeg ville hørt mer hjemme. Men det vet jeg jo ikke sikkert.     

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[Kea]

Det høres ut som vi er veldig i samme båt når det gjelder mye av det du skriver. Jeg har heller ikke noen utdanning, selv ikke påbegynt videregående. Dette stort sett på grunn av dårlige tilstander hjemme, pluss mobbing på skolen.

 

Det er nok sant det du sier om hva folk kan plukke opp av signaler. Tingen for meg er dog at jeg ikke viser mine svakheter i offentlighet, kanskje bortsett fra at jeg ofte er stille hvis det er mange rundt meg. Da blir jeg ukomfortabel. Men bortsett fra det, prøver jeg å være like "normal" sosialt som alle andre. De fleste kommer jeg godt overens med, men det er noen som uforklarlig nok virker til å ha et bein i siden til meg. Dette er ofte folk jeg knapt snakker med, så har ikke gjort dem noe. Men det er sikkert det du sier, at de plukker seg ut de som de oppfatter som svak. Leit at voksne mennesker kan oppføre seg slik mot andre. Jeg trodde det skulle ta slutt i arbeidslivet, men der tok jeg grundig feil.

Endret 20. juli 2015 av Therawyn

[Gjest Slettet-lYlo5C]

Har akkurat sett min oldemor for aller siste gang(som død altså) Trodde ikke jeg skulle reagere så mye, men klarte ikke å slutteå gråte når jeg så fine oldemoren min ligge der 

[AnonymDiskusjon]

Hver dag er en ny dag jeg er redd jeg ikke vil overleve. God sommer til meg..

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[Lampa]

For å gjøre en lang historie kort.

 

jeg skal kjøpe huset av mine foreldre, som flyttet til en leilighet. huset selges delvis møblert siden de ikke har plass til alt i leiligheta.

men etter et par mnd så finner de ut at de skal gå i fra hverandre.

Dessverre så er ikke hussalget ferdig enda med det resultat at møblene som "skulle" følge med huset nå er en del av innboet som skal deles.

 

Føler meg lurt, av mine egne foreldre

[IcedInsanity]

Ikke for å være fæl, men det synes eg ikke du burde føle. Ser ikke at det skjer noe "feil" i denne situasjonen, men skjønner frustrasjonen av å "miste" møblene.

[heblilla]

Dine foreldre har ikke bevisst lurt deg, ettersom jeg kan se. Det er forståelig at de nå trenger alle møblene, siden de nå har hver sin leilighet å møblere. Syns ikke du skal føle deg lurt. Litt snurt javel, siden du nå må kjøpe nye møbler. Litt snurt, ok.. 

[AnonymDiskusjon]

Er så lei av å være syk!! Har vært syk i over 2 år nå og det eneste legen gjør er å si at jeg må vente til sykdommen går over. Er ekstra kjipt om sommeren når alle er ute å har det gøy. Mens jeg er heldig om jeg klarer ta en liten spasertur.

 

Kom inn på studie jeg har gledet meg lenge til. Men jeg kan ikke studere pga sykdommen.. Jeg som hadde gått og gledet meg til studiestart og håpet på at jeg var bra nok. Men istedenfor blir det til at jeg må sitte hjemme ett år til og håpe at jeg blir bedre neste år.

 

Merker depresjonen kommer når jeg tenker på framtiden min. Er så bekymret for at jeg aldri vil bli 100% frisk og må bli ufør.. Føler meg også utrolig ensom, får nesten aldri sett mennesker lenger  Nesten alle vennene mine har flyttet...

Anonymous poster hash: feefd...736

[Emancipate]

For å gjøre en lang historie kort.

 

jeg skal kjøpe huset av mine foreldre, som flyttet til en leilighet. huset selges delvis møblert siden de ikke har plass til alt i leiligheta.

men etter et par mnd så finner de ut at de skal gå i fra hverandre.

Dessverre så er ikke hussalget ferdig enda med det resultat at møblene som "skulle" følge med huset nå er en del av innboet som skal deles.

 

Føler meg lurt, av mine egne foreldre

 

Du må jo få prisavslag som du kan bruke til nye møbler. Men det var kanskje affeksjonsverdi?

 

 

Er så lei av å være syk!! Har vært syk i over 2 år nå og det eneste legen gjør er å si at jeg må vente til sykdommen går over. Er ekstra kjipt om sommeren når alle er ute å har det gøy. Mens jeg er heldig om jeg klarer ta en liten spasertur.

 

Kom inn på studie jeg har gledet meg lenge til. Men jeg kan ikke studere pga sykdommen.. Jeg som hadde gått og gledet meg til studiestart og håpet på at jeg var bra nok. Men istedenfor blir det til at jeg må sitte hjemme ett år til og håpe at jeg blir bedre neste år.

Det samme, bortsett fra at jeg har vært syk lenger. Endret 26. juli 2015 av Emancipate

[AnonymDiskusjon]

Trist liv. Verken jobb, utdannelse, familie eller venner. Jeg er morbid overvektig. Jeg bruker 6 forskjellige medisiner, uten at det gjør meg frisk. Liten trøst i at det kunne vært verre. Det kunne alltid vært verre.

Anonymous poster hash: d62c0...542

[SpongeFrog]

 

Trist liv. Verken jobb, utdannelse, familie eller venner. Jeg er morbid overvektig. Jeg bruker 6 forskjellige medisiner, uten at det gjør meg frisk. Liten trøst i at det kunne vært verre. Det kunne alltid vært verre.

 

Anonymous poster hash: d62c0...542

 

Alt er ikke positivt med å jobbe heller. Der hvor jeg jobber har vi sjefer som forventer ett ja når det blir snakk om overtid, har da allerede jobbet 9 timer.

Føler det eneste jeg lever for er å jobbe, ikke rart folk blir uføre...

[AnonymDiskusjon]

 

 

Trist liv. Verken jobb, utdannelse, familie eller venner. Jeg er morbid overvektig. Jeg bruker 6 forskjellige medisiner, uten at det gjør meg frisk. Liten trøst i at det kunne vært verre. Det kunne alltid vært verre.

 

Anonymous poster hash: d62c0...542

 

Alt er ikke positivt med å jobbe heller. Der hvor jeg jobber har vi sjefer som forventer ett ja når det blir snakk om overtid, har da allerede jobbet 9 timer.

Føler det eneste jeg lever for er å jobbe, ikke rart folk blir uføre...

 

 

Sånn er det sikkert de fleste steder. Det syns jeg også var en stor plage. Hvis du sa nei, ble de vrange med andre ting, fridager du skulle ha og sånt. jeg måtte får skriftlig legeerklæring jeg, på at jeg hadde problemer med å gå overtid.

 

Har vært i arbeidslivet flere steder i mange år, og sitter igjen med følelsen av at arbeidslederne bare tenker på å tyne folk mest mulig. De har liten og ingen forståelse for din situasjon og dine behov, helt sånn gjennomkynisk mentalitet.

Det verste er at jeg fant ut, at tillitsvalgte fagforeningsfolk er akkurat samme ulla, ofte enda verre. Det var ingen å betro seg til som støttet deg som arbeidstaker. 

Mulig det bare er folk som jobber på "gulvet" som har det sånn? Det vet jeg ikke, har ikke jobbet høyrere enn det.   

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[AnonymDiskusjon]

Det er sant det. Det er vanskelig å jobbe.

Anonymous poster hash: d62c0...542

[X19x11]

Uff, vet ikke hva jeg skal tenke, jeg har alltid vært litt nysgjerrig på den biologiske faren min da jeg aldri har møtt han og ingen i familien min vil snakke om han, men i dag kom det en informasjons bombe jeg egentlig ikke ville ha, det viser seg at faren min er den største kødden i verden, startet rettssak da jeg ble født for å bevise at jeg ikke var hans men vi ligner på en prikk så han tapte den saken men han har aldri ville ha noe med meg å gjøre, han var utro før jeg ble født så jeg fikk også vite jeg har 3 halvsøsken på nesten min egen alder.

 

Føler meg ikke særlig ønsket, jeg likte det bedre da han bare var et mysterium. 

[AnonymDiskusjon]

Faren min sin personlighet har ødelagt mye for meg, det er jeg helt sikker på. Han er en militant type som ikke kan prate med meg på likefot måte, han sto oppstilt som en offiser og holder arrogante prekener til meg. Han ville at jeg skulle rette meg etter sin forkjærlighet for finkultur og engelske gamledags type skikk og bruk. Han reagerte nesten bare jeg leet meg på stolen, og jeg skulle holde munn ved bordet og sitte som et lys.
Dette mens vi bodde på landet med folkelig bondemiljø rundt oss. Ble helt forvirret når jeg skulle forholde meg til andre og han som var så forskjellige. Ble veldig miljøskadet av dette, og det var med på å lage problemene jeg fikk i ungdommen og lider av enda.
Han har aldri prøvd å hjelpe og forstå meg som menneske, han er bar opptatt av sine finslige prinsipper. Får ikke til å ikke hate han.  

Anonymous poster hash: 21812...550

[AnonymDiskusjon]

Jeg har egentlig ikke noe å klage over, men jeg må bare få det ut. Jeg har komt inn på et studie jeg hadde som første valg, men jeg vet ikke om jeg vil eller bør studere. Jeg har allerede takket ja til en annen slags utdanning som går et par kvelder i uken. Uvisst hvor mye lekse, men den "utdanningen" er jeg 100% innstilt på å ta. Det er så mange spørsmål i hodet og jeg går snart på veggen. Burde jeg takke ja og studere fulltid + kveld noen dager? Er det riktig studie for meg? Burde jeg bite tenna sammen, eller vente et år? Vil i så fall undervisningen bli vanskelig? Jeg takler ikke fremføringer foran klassen. Noen som vet om det er mye av det på høgskole? Er redd det blir veldig mye.

Kjenner også at jeg får en skikkelig ekkel følelse av tanken på det sosiale, jeg slet med å få venner på hele vgs.

Aner ikke hva jeg skal gjøre videre, har sluttet i jobben jeg har hatt flere år og har ingen ide om hva jeg skal/bør/vil gjøre videre. Alt føles ganske meningsløst selv om jeg egentlig kan gjøre nesten hva jeg vil. Blir også skremt av tanken på ny jobb, redd for å feile og føle meg udugelig, redd for det sosiale der og.

Hvorfor må jeg være så redd for alt?

 

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[makingFaces]

Du er alene igjen i studiebyen sier du, men legen sykemeldte deg for tre måneder sier du også, så hvorfor ikke dra hjem når du likevel har fri?

 

Sikkert ganske stusselig å være igjen i en fremmed by når alle kjente har dratt hjem eller på ferie.

 

Det er ganske vanlig at deprimerte blir beskyldt for å være oppmerksomhetssyke. Slapp av, og tillat deg å være syk. Det er viktig å ha i mente at sykdommer, både fysiske og fysiske, er noe vi mennesker ikke kan kontrollere eller få til å forsvinne ved viljekraft.

 

Å tusen takk, så hyggelig  

For å svare, så VAR jeg sykmeldt 3 måneder, nå er jeg "friskmeldt" og må jobbe. Er egentlig ikke i stand til det, men NAV stoppet sykepengene etter 8 uker fordi da må man visst gjøre "tiltak" for å komme i arbeid igjen, evt sende inn masse dokumentasjon på at man faktisk ikke kan. Problemet er at i depresjonens tiltaksløshet orket ikke jeg å styre med det, så det var enklere å bare begynne å jobbe igjen. Oppdaget fort at det rett og slett ikke går, og endte med å si opp, så nå blir det vanskeligere økonomisk også, men hehh, ikke enda, fordi jeg kommer visst til å jobbe et par måneder ut over endt oppsigelsestid fordi ingen kan erstatte meg. 

 

Men det er skummelt å jobbe, for jeg har begynt å gjøre feil. Depresjon er så mye mer enn det høres ut som. Det høres ut som "er litt trist og dårlig humør". Om det bare var så vel. Ikke-eksisterende hukommelse, ubrukelig konsentrasjon, insomnia og total utmattelse, det er det som gjør det virkelig vanskelig. Også jeg som egentlig har det så bra. Dumme hjerne. 

[Bruker-343442]

Vondt i magen, trist og lei meg. Ensomheten suger.

[Bruker-343442]

Da har jeg hatt mitt verste panikkanfall noen sinne. Jeg trodde jeg hadde vært borti det før, men idag gikk det så langt at jeg ringte mamma. 1 time med hyperventilering, snørr og tårer. Er helt utrolig hvor sliten man blir av noe sånn. Og at jeg ringte mamma sier sitt. Det er ofte noe jeg vurderer men ikke får til, men idag, ja da trodde jeg virkelig døden var nær og jeg klarte ikke å puste normalt i det heletatt. Og om jeg klarte det, begynte jeg å gråte og så var på plan igjen.

[AnonymDiskusjon]

Panikkanfall er noe drit. En time var jo jævlig lenge også. Opplevde det selv for noen måneder siden, for første gang i livet. Hadde to stk på et døgn, men ingen etter det. Synes nesten det er fascinerende hvordan man kan hylgrine ukontrollert samtidig som man ikke får puste skikkelig. Akk. 

Slitt med depresjon i hele år, for ca 40-50 dager siden begynte jeg å få det vesentlig bedre. Har vært i fulltids hard fysisk jobb siste måneden, trent litt, vært mye ute i solen, spist sunt og generelt vært i et godt sinnslag. Helt annen verden, noen ganger har det vært vanskelig å huske eller forstå hvor jævlig jeg har hatt det i år. Har satt pris på små ting og tatt det litt dag for dag. Jeg tror det skyldtes at jeg ga fullstendig opp og rett og slett ga faen da jeg bestemte meg for å ta livet mitt (skulle avslutte det i slutten av juni da jeg var ferdig med bachelorgraden), sluttet å bekymre meg for fremtiden og penger og min egen psyke, for jeg skulle jo dø. Selvmordsdatoen min kom og gikk, og jeg er her fortsatt. Truffet en jente også, som jeg er blitt forelsket i. 

Men de siste dagene har jeg følt meg dritt lei av jobben, begynner å tvile på hennes følelser for meg, føle meg mer nedstemt og uten energi. Falt nesten sammen på jobb på onsdag fordi jeg var så tappet. Tankesettet er mer negativt og jeg føler en større trang til isolasjon. Mistet matlysten. Frykter rett og slett at depresjonen er tilbake igjen. At sykdommen har gitt meg en måneds pause og at det nå er klart for runde 2. I motsetning til forrige gang har jeg ikke tenkt å kaste meg i det og begrave meg, men ta dette dag for dag og håpe at det er kortvarig. Men faen jeg er bekymret. 

Mvh gutt 22 år

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf