Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[heblilla]

De kan ikke tilby noen ect-behandling før i september. Det er fordi de har lav bemanning om sommeren.

 

Ja, det er jo ferietid. Det er best å utsette depresjonen til høsten. Det er bare tullinger er deprimerte på sommeren.

 

Neida.

 

Men frustrerende er det.:-(

Endret 13. juli 2015 av dis

[AnonymDiskusjon]

De kan ikke tilby noen ect-behandling før i september. Det er fordi de har lav bemanning om sommeren.

 

Ja, det er jo ferietid. Det er best å utsette depresjonen til høsten. Det er bare tullinger er deprimerte på sommeren.

 

Neida.

 

Men frustrerende er det.:-(

 

ECT-behandling virker vel ikke med en gang... har vært der selv, vil få slutt på "helvetet" så fort som mulig. Men det nytter jo ikke... det som gjelder, er å sørge for at man neste gang ikke kommer så langt ned. F.eks. behandling på et tidligere stadium. Nå er det mange som ikke blir friske, såklart, men sykdomsgraden svinger for alle - så noe planlegging kan man jo gjøre. Jeg selv føler meg heldig som har funnet en god medisin.

 

Anonymous poster hash: d0dee...717

[heblilla]

Ect er regna for å være det mest effektive middel mot depresjon.

Men klart at det ikke funker på alle.

 

 

Så bra at du har funnet en medisin som virker.

 

Du har et poeng; man må komme depresjonen i forkjøpet. Men det er nettopp depresjonen som gjør det vanskelig å planlegge. Det er slags Catch 22 situasjon.

 

Men alt i alt er jeg enig med deg.

[AnonymDiskusjon]

Ja ECT er effektivt. Bare trodde effekten kom gradvis. Leste at ofte måtte man gjennom flere behandlinger på rad.

Anonymous poster hash: d0dee...717

[heblilla]

Ja ECT er effektivt. Bare trodde effekten kom gradvis. Leste at ofte måtte man gjennom flere behandlinger på rad.

 

 

Anonymous poster hash: d0dee...717

Ja det er klart. Det holder ikke med en behandling. Husker ikke helt, tror det var tre ganger pr uke i tre uker. Mulig jeg husker feil.(er noen år siden sist)

[AnonymDiskusjon]

Trenger råd i forbindelse med en (mangeårig)venn på nettet og et problem. Det har gjort meg ganske deprimert, for jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre eller tro.

Det er litt sånn typisk som handler om tillit og å holde hva man har sagt.

Vi samarbeider om et prosjekt på nettet( han er utlending). I januar sa han at han regnet med det ville ta et par uker før han var ferdig med en del han skal gjøre, og han skulle uansett oppdatere meg.

Hadde enda ikke hørt et pip etter 6 måneder. Skrev en melding til han med opplysning om noe helt annet, og da svarte han straks. Alt var helt topp, og han spurte meg om hva som er nytt, og ønsket meg å "oppdatere han" om det. Uten å nevne et pip igjen om det han skrev i januar.

Han kan umulig ha glemt det, og det er ikke første gang. Ser ikke ut som han syns det betyr noe at han ikke oppdaterer meg.

Nå har jeg kommet til at tålmodigheten min har en grense. Enten vil jeg bare droppe han og ignorere han, eller jeg vil spørre han rett ut hvorfor han ikke holder ord om det han sier, at han i det minste kunne gi meg beskjed om at han har droppet eller utsatt det.

Er bare ikke sikker hva jeg skal velge. Noe sier meg at det beste er å bare droppe han, for det vil sikkert ikke bli bedre. Noe annet sier meg at jeg bør manne meg opp og spørre han. Er bare redd jeg tabber meg litt ut da, og gir av meg til en som ikke fortjener det. Er bare det at han ellers virker helt grei og oppgående, så jeg skjønner ingenting egentlig.

Hva mener dere, hva ville dere gjort?   

Anonymous poster hash: 21812...550

[heblilla]

Trenger råd i forbindelse med en (mangeårig)venn på nettet og et problem. Det har gjort meg ganske deprimert, for jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre eller tro.

 

Det er litt sånn typisk som handler om tillit og å holde hva man har sagt.

 

Vi samarbeider om et prosjekt på nettet( han er utlending). I januar sa han at han regnet med det ville ta et par uker før han var ferdig med en del han skal gjøre, og han skulle uansett oppdatere meg.

 

Hadde enda ikke hørt et pip etter 6 måneder. Skrev en melding til han med opplysning om noe helt annet, og da svarte han straks. Alt var helt topp, og han spurte meg om hva som er nytt, og ønsket meg å "oppdatere han" om det. Uten å nevne et pip igjen om det han skrev i januar.

Han kan umulig ha glemt det, og det er ikke første gang. Ser ikke ut som han syns det betyr noe at han ikke oppdaterer meg.

 

Nå har jeg kommet til at tålmodigheten min har en grense. Enten vil jeg bare droppe han og ignorere han, eller jeg vil spørre han rett ut hvorfor han ikke holder ord om det han sier, at han i det minste kunne gi meg beskjed om at han har droppet eller utsatt det.

 

Er bare ikke sikker hva jeg skal velge. Noe sier meg at det beste er å bare droppe han, for det vil sikkert ikke bli bedre. Noe annet sier meg at jeg bør manne meg opp og spørre han. Er bare redd jeg tabber meg litt ut da, og gir av meg til en som ikke fortjener det. Er bare det at han ellers virker helt grei og oppgående, så jeg skjønner ingenting egentlig.

 

Hva mener dere, hva ville dere gjort?   

 

 

Anonymous poster hash: 21812...550

Jeg skjønner ikke hvorfor det å spørre ham, er å tabbe seg ut. Hvis noen har lovet å gjøre noe og ikke gjør det, er det rimelig at man spør dem hvorfor de ikke har gjort det. Så bare spør du, lykke til!

[makingFaces]

Jeg blir så innmari deppa av å være deprimert    

Har akkurat kommet meg i utredning etter seks-sju år med udiagnostisert bipolaritet. Første depressive episode som søttenåring, minst tre kraftige til etter det. En og annen hypomani innimellom som er som å puste frisk luft, og problemer med mat og kroppsbilde just cuz. (Er egentlig meget populær hos det motsatte kjønn, men det hjelper lite.) 

 

Fortalte min mor at psykolog (og jeg selv) er ganske overbevist om at jeg er bipolar, og hun ble overrasket. "Du fungerer jo så bra". Nei. Jeg er bare flink til å late som. Men nå klarer jeg ikke det lenger heller. Fastlegen sykmeldte meg i tre måneder for "stressrelatert psykisk reaksjon" og utmattelse, men kalte meg "basalt frisk" og ga meg "diagnosen" "Flink Pike" som krever for mye av seg selv. Så huff egentlig vet jeg ikke selv om jeg ER deprimert eller om jeg bare later som fordi, idk, jeg er lat og oppmerksomhetssyk? Men det er jeg jo egentlig ikke. 

 

"Gjør ting som du vet at har gitt deg glede før", sa psykologen. Men jeg kan ikke huske hva det kan ha vært. Trening? Ga meg i grunn sjelden glede, bare en god følelse av å være flink, og jeg vil egentlig ikke fyre opp mer under "Flink Pike"-bålet, det har vært nær å brenne meg ut før. Musikk? Blir sliten i hodet bare av å tenke på å sette på musikk. Tegne? Eier ikke fnugg av kreativitet eller initiativ for tida, så det måtte i så fall blitt strekmenn. Fest? UGH. Gå ut og snakke med folk? Være interessant og underholdende? Drikke alkohol?? No thank you. (Er forsåvidt glad for at jeg mister lyst på alkohol når jeg er Nede, slipper i det minste å være redd for å bli alkoholiker.)

 

Så. Jeg sitter. Hjemme alene i leiligheten. Føler meg dødelig ensom, men orker absolutt ikke å ta insj til å være sosial; uansett er de fleste av gjengen min bortreist i sommer og jeg er alene igjen siden jeg jobber her i studiebyen i stedet for å reise hjem. Hjemme er det festival og instagram og facebook er full av gamle venner som koser seg masse. Bare dumt å la det plage meg, siden jeg har avsmak for alkohol for tida og sikkert ikke hadde orket å være med og feste om jeg så kunne vært der, men jeg føler meg så isolert fra resten av verden. Jeg er i isolat mer eller mindre frivillig, men føler meg likevel skrekkelig ensom. 

 

På en måte skulle jeg nesten ønske at jeg ønsket å ruse meg, så hadde jeg i hvert fall hatt en fluktrute fra å sitte på sofaen og ikke engang orke å oppdrive energi til å velge en serie å se på. Jeg kan ikke engang rydde eller vaske eller organisere noe mer i leiligheten, for alt er perfekt, fra sokkeskuffen (jeg kastet samtlige sokker og kjøpte 20 par nye svarte, vanlige og 10 par svarte, lave sokker) til bokhyllene (sortert alfabetisk/kronologisk, såklart). Alle klærne mine er rene, alle kjøkkenskuffer er tømt og vasket og reorganisert, skrivepulten er helt tom fordi alle brev og papirer er sortert i en perm.

 

Så nå har jeg absolutt ingen ting å gjøre. Fader så SYKT KJEDELIG det er å være deprimert 

[heblilla]

Du er alene igjen i studiebyen sier du, men legen sykemeldte deg for tre måneder sier du også, så hvorfor ikke dra hjem når du likevel har fri?

Sikkert ganske stusselig å være igjen i en fremmed by når alle kjente har dratt hjem eller på ferie.

Det er ganske vanlig at deprimerte blir beskyldt for å være oppmerksomhetssyke. Slapp av, og tillat deg å være syk. Det er viktig å ha i mente at sykdommer, både fysiske og fysiske, er noe vi mennesker ikke kan kontrollere eller få til å forsvinne ved viljekraft.

[Gjest Slettet-lYlo5C]

Oldemor døde i natt

[BuffyAnneSummers]

Kondolerer! *Klemmepå*

[Gjest Slettet-lYlo5C]

takk var heldigvis forberedt på det, men er jo selfølgelig alltid trist..

[Lampa]

Oppdaga i sted at min nysepparerte far har vært inne å kommentert bildene til en av mine bedre venniner med kommentarer som "hva skal man si,,,,,,,,,, Dritfin "

[heblilla]

Oppdaga i sted at min nysepparerte far har vært inne å kommentert bildene til en av mine bedre venniner med kommentarer som "hva skal man si,,,,,,,,,, Dritfin "

Ikke noe gøy for deg sikkert:-(

 

Kanskje han har kommet i "panikkalderen", og derfor oppfører seg litt irrasjonelt? (han ville ikke vært den første)

[Kea]

Føler meg helt alene igjen. Vil bare legge meg og ikke våkne.

[SpongeFrog]

Søndagsdeppen er en standard her i gården.

Ingenting er verre en å grue seg til en lang hard arbeidsuke...

[Kea]

Dette er ikke bare søndagsdepp, men depresjon som kom fra noe som skjedde på jobben og ble verre og verre utover dagen.

[SpongeFrog]

Den er tung ja, har ikke akkurat opplevd noen ubehagelig situasjoner. 

Det går mer at jeg hater rutinearbeid, å måtte stå opp kl 6 hver morgen for å få råd til brød på bordet.

 

Har sykt angst for a4 livet.. 

[AnonymDiskusjon]

Dette er ikke bare søndagsdepp, men depresjon som kom fra noe som skjedde på jobben og ble verre og verre utover dagen.

 

Sånn har jeg hatt det mye. Så det andre du skrev også, om folks som sladrer istedet for å ta det opp med deg. Kjenner bare så godt igjen slike hendelser selv fra jobb.

 

Arbeidslivet har vært svært ødeleggende for meg. Jeg har aldri trivs i et tvunget mønster der du er prisgitt de du tilfeldigvis må være sammen med. Fikk problemer alt da jeg begynte på skolen, men i arbeidslivet ble det verre. Der ble det vanskeligere å være seg selv, og få å være venner med. Jeg slet med angst og vantrivsel nesten hele tiden. Det verste er at når noen ser du har det tungt, så er det lett for at de utnytter det,  og gjør det enda mer utrivelig for deg. Setter deg utenfor, baktaler deg, gjør narr av deg,  gjør deg til syndebukk, ansvarlig for andres feil osv.

 

Sånn har det vært for meg. Arbeidslivet gjorde at jeg begynte med alkohol, at jeg mistet venner, og fikk angst og psyiske problemer.

Har gått mye til psykolog, og det er bare på grunn av problemer i arbeidslivet. Til sist ble jeg uføretrygdet. Da har jeg på en måte fått fred, men sliter hver dag med traumer og ettervirkninger fra jobblivet. Vonde ubehagelige situasjoner kommer tilbake og plager meg nesten hver dag. Jeg tenker av og til at det kan være like greit å gjøre det slutt, men jeg liker livet litt for mye også.

Spurte psykologen om jeg ikke egentlig kvalifiserer til yrkeskade erstatning slik jeg har hatt det og har det, men det gikk nok ikke sa han. Og jeg kan vel forstå det er vanskelig å få det i en sånn situasjon. Det må nok være noe konkret fysisk. Selv om jeg mener jeg sliter like mye med de skadene jobblivet har påført meg jeg, som de som sliter med fysiske skader. men men.

 

Søndagen blir lett en dag der sånne ting siger inn. Når man har det rolig og avslappet og ettertankene kommer sigende på, kommer ofte depresjon også.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[Kea]

Uff, det hørtes skikkelig fælt ut, anonym. Det er ikke fullt så ille med meg (enda), men har hatt veldig mange like situasjoner på skole og jobb som det du beskriver. Det kjennes ut som at folk rett og slett ikke liker meg generelt, og derfor skjer slike ting.

 

Føler veldig med deg (vet jeg sier det ofte her inne, men det er ikke bare noe jeg sier). Det er leit å høre at det har gått så langt for deg at du har blitt uføre. Du høres ikke så veldig gammel ut, og det er forferdelig trist at andre kan ødelegge folks liv på den måten, når man har største delen av det foran seg enda. Hvis du føler for å få ut tanker på PM, stiller jeg gjerne opp, om du trenger det.