Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[ilpostino]

Et bilde som brukere fant støtende samt svar på dette er flyttet inn i det sorte hullet til forumet.

 

Reaksjoner på dette skal som vanlig ikke kommenteres i tråden men kan gjerne tas på https://www.diskusjon.no/index.php?s=b5770b344f75925a57cf672f34bd93db&&app=members&module=messaging&section=send&do=form&preview=1&_from=quickPM&fromMemberID=1713”'>Personlig Melding. Tilbakemelding av generell karakter kan gjøres i Tilbakemeldinger om forumet.

[AnonymDiskusjon]

Det er så mange tanker, og så mange følelser i meg. Jeg analyserer alt og alle og meg selv, til helvete. Alle mulige vinkler jeg kan komme på, å se noe på, bruker jeg selv. Og jeg kommer aldri til ro. I det ene øyeblikket er jeg verdens fredeligste person, en hippie, en som vil alle godt og vil redde verden, men jeg klarer ikke.. og i andre øyeblikk ønsker jeg noe vondt på en annen person, og jeg føler meg forferdelig. 

Det er så mange følelser. Alle har så mange feil og mangler. Alle er så formet av livene sine. Hvor mye kan vi egentlig råde over oss selv? Hvor mye kontroll har vi? Hvem er skylden i oss? Hvorfor er vi sånn som vi er? Hvorfor er jeg så såret.. Det er så mange personer og liv å forholde seg til. Det er en umulig oppgave. Jeg klarer ikke en gang å forholde meg til meg selv. Det er tusen meninger inni meg, og hvem representerer meg?! Jeg vil vite hvem jeg er, hva jeg står for. Jeg vil vite hva det er jeg føler. Jeg vil vite ha jeg vil. Hva faen er det jeg vil? Hvorfor føler jeg sorg? Hva er det jeg har mistet? Hva er det jeg har gjort? Kan ikke noen fortelle meg det.. Jeg klarer ikke å hjelpe meg selv. 

Jeg innser at jeg er alene. Ensomheten har spist meg opp. Håpløsheten har vunnet. 
 

Jeg har begynt å planlegge et motangrep. Endelig har jeg begynt å planlegge et motangrep. Jeg skal avslutte dette. Jeg vet hva jeg skal gjøre. Jeg har satt en dato. Det er under en måned til. Og jeg skal avslutte tankene. Men jeg kjenner en motvillighet. Det er noe i meg, som ikke tør. Jeg er for feig. Ikke en gang selvmord klarer jeg å gjennomføre. Hvert sekund av hver dag føler jeg på hvor mislykket jeg er, og jeg klarer ikke en gang å avslutte det. Hvor mislykket er det i overhode mulig å være? Stopper det ikke, er det ingen bunn, er det ingen bottom line? 

Jeg beklager at jeg plager dere med dette. Tankene mine. Meg selv. Jeg ønsker dere alt godt, og hadde jeg turd å ikke skrive dette anonymt ville jeg sagt at dere alle må skrive en melding til meg om dere vil prate. Det ER håp for dere. Det er håp for dere alle. Men ikke meg. Hver dag er verre enn den forrige. Ingen psykolog, medisin eller teknikk kan hjelpe meg. Jeg er ferdig. Men dere vil klare dette. Jeg er sikker. Jeg har aldri vært sikrere på noe som helst. Jeg vil at dere skal klare dere, og det er nok. Jeg håper alle har en fin kveld. Jeg skal ta noen øl til og sovne, og angre på dette i morgen. 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

[heblilla]

 

Det er så mange tanker, og så mange følelser i meg. Jeg analyserer alt og alle og meg selv, til helvete. Alle mulige vinkler jeg kan komme på, å se noe på, bruker jeg selv. Og jeg kommer aldri til ro. I det ene øyeblikket er jeg verdens fredeligste person, en hippie, en som vil alle godt og vil redde verden, men jeg klarer ikke.. og i andre øyeblikk ønsker jeg noe vondt på en annen person, og jeg føler meg forferdelig. 

 

Det er så mange følelser. Alle har så mange feil og mangler. Alle er så formet av livene sine. Hvor mye kan vi egentlig råde over oss selv? Hvor mye kontroll har vi? Hvem er skylden i oss? Hvorfor er vi sånn som vi er? Hvorfor er jeg så såret.. Det er så mange personer og liv å forholde seg til. Det er en umulig oppgave. Jeg klarer ikke en gang å forholde meg til meg selv. Det er tusen meninger inni meg, og hvem representerer meg?! Jeg vil vite hvem jeg er, hva jeg står for. Jeg vil vite hva det er jeg føler. Jeg vil vite ha jeg vil. Hva faen er det jeg vil? Hvorfor føler jeg sorg? Hva er det jeg har mistet? Hva er det jeg har gjort? Kan ikke noen fortelle meg det.. Jeg klarer ikke å hjelpe meg selv. 

Jeg innser at jeg er alene. Ensomheten har spist meg opp. Håpløsheten har vunnet. 

 

Jeg har begynt å planlegge et motangrep. Endelig har jeg begynt å planlegge et motangrep. Jeg skal avslutte dette. Jeg vet hva jeg skal gjøre. Jeg har satt en dato. Det er under en måned til. Og jeg skal avslutte tankene. Men jeg kjenner en motvillighet. Det er noe i meg, som ikke tør. Jeg er for feig. Ikke en gang selvmord klarer jeg å gjennomføre. Hvert sekund av hver dag føler jeg på hvor mislykket jeg er, og jeg klarer ikke en gang å avslutte det. Hvor mislykket er det i overhode mulig å være? Stopper det ikke, er det ingen bunn, er det ingen bottom line? 

 

Jeg beklager at jeg plager dere med dette. Tankene mine. Meg selv. Jeg ønsker dere alt godt, og hadde jeg turd å ikke skrive dette anonymt ville jeg sagt at dere alle må skrive en melding til meg om dere vil prate. Det ER håp for dere. Det er håp for dere alle. Men ikke meg. Hver dag er verre enn den forrige. Ingen psykolog, medisin eller teknikk kan hjelpe meg. Jeg er ferdig. Men dere vil klare dette. Jeg er sikker. Jeg har aldri vært sikrere på noe som helst. Jeg vil at dere skal klare dere, og det er nok. Jeg håper alle har en fin kveld. Jeg skal ta noen øl til og sovne, og angre på dette i morgen. 

 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

 

Eksistensielle kriser er noe hærk!

 

Føler med deg!

[AnonymDiskusjon]

Holder på å kjøre livet mitt i grøfta, men det verste er at jeg ikke bryr meg.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[AnonymDiskusjon]

Noen ganger virker det som alt jeg prøver på eller driver med blir ødelagt, skal liksom ikke få ha noe skikkelig noen gang. Gjelder spesiellt ting jeg jobber mye med for å få bra. f.eks leiligheten jeg har brukt hundre tusner på å få i topp stand, nå har naboen min bestemt seg for å ha konsert hver dag så jeg vil helst bare selge. Hobbyen jeg hadde kan jeg ikke drive med mer da man må være minst 2 og den jeg drev med kan ikke pga fysiske problemer. Vet ikke om noen andre som driver med det.

 

Dette er bare noe av det som er ødelagt. Hjelper ikke sperre seg inne engang da det også er ødelagt.

 

Begynner å toppe seg veldig, venter bare på å miste jobben eller familiemedlemmer nå så er livet mitt komplett...

Anonymous poster hash: 2437d...137

[AnonymDiskusjon]

Jeg har lenge slitt med angst og tunge tanker. Jeg forteller ingen om det, men har det noen ganger så ille at jeg ærlig talt har ønsket å dø.

 

For en måned siden fikk jeg vite at jeg har en alvorlig kronisk sykdom. Helt i starten nektet jeg å tro det, og håpte at det bare var en vond drøm. Men så følte jeg meg plutselig mye bedre. Jeg ble fullstendig likegyldig til det. Først lurte jeg på hvorfor, men så stilte jeg meg selv et spørsmål: Hvorfor er dette trist? Hva betyr dette for meg? Jeg er faktisk ikke så glad i livet at det gjør meg noe. Det er greit. Sånn er det. Jeg har et trist liv. Nå ble livet kortere, og lidelsen kortere. Greit. Dessuten kan folk nå se at jeg faktisk er syk, om enn bare fysisk. Det kjennes faktisk godt.

Anonymous poster hash: 85c00...241

[heblilla]

 

Noen ganger virker det som alt jeg prøver på eller driver med blir ødelagt, skal liksom ikke få ha noe skikkelig noen gang. Gjelder spesiellt ting jeg jobber mye med for å få bra. f.eks leiligheten jeg har brukt hundre tusner på å få i topp stand, nå har naboen min bestemt seg for å ha konsert hver dag så jeg vil helst bare selge. Hobbyen jeg hadde kan jeg ikke drive med mer da man må være minst 2 og den jeg drev med kan ikke pga fysiske problemer. Vet ikke om noen andre som driver med det.

 

Dette er bare noe av det som er ødelagt. Hjelper ikke sperre seg inne engang da det også er ødelagt.

 

Begynner å toppe seg veldig, venter bare på å miste jobben eller familiemedlemmer nå så er livet mitt komplett...

 

Anonymous poster hash: 2437d...137

 

Det derre med at naboen bråker---ta det som en sjanse til å kunne bråke du og, fx ved å spille favoritt-musikken din på høyt volum, eller uten dårlig samvittighet synge arier i dusjen, hoppe tau og sånne ting. Har hatt samme problem, men løste det på den ¨måten. Vet ikke om det er noe for deg da.

[AnonymDiskusjon]

Er det andre enn meg som opplever det som en vits å gå til psykolog? At man ikke blir tatt på alvor, selv om man sier man har satt en dato for sitt eget selvmord? At man hører "Jeg synes situasjonen virker overkommelig, dette skal du klare". Må man grine eller få panikkanfall foran øynene på psykologen for å bli forstått? 

Kanskje det er en greie at de skal "beholde troen" og liksom fortelle at de mener det er håp. Den ser jeg jo. Men faen heller. Når man går derfra og alt man hører er "Vi snakker mer neste gang", føler man seg jo bare dritt, og at man nærmest har kastet bort både deres og ens egen tid. 

Hun spør meg "Tar du livet ditt før vår neste time?" og jeg svarer "Jeg vet ikke." Makan. 

Skal sies at dette var første time, og jeg skjønner jo at det er snakk om kartlegging og at det ikke skjer mirakler etter 40 min. Men jeg synes det virker litt tynt, hele opplegget. 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

[IcedInsanity]

Etter 1 time som du selv sier så er det nok litt tidlig å begynne å tro at det ikke hjelper. Ta tiden til hjelp og prat ut med han/henne du har som psykolog. Mye eg sier til psykologen min er ting eg allerede har fortalt en av de nærmeste vennene mine, men det føles på en måte bedre å fortelle det til noen som er litt utenforstående om du skjønner.

[Gjest Slettet-lYlo5C]

Klarer ikke slutte å gråte fordi jeg ble kalt feit(ere).

[AnonymDiskusjon]

Klarer ikke slutte å gråte fordi jeg ble kalt feit(ere).

Tror du har tendenser til aneroksia. På det blildet du la ut i pic tråden for ikke lenge siden, er du jo tynn som ei flis. 

Tror du kan være trygg på at du ikke er i nærheten av feit, du burde kanskje helst bli feitere det er saken.

At noen sier sånt, er sikkert fordi de skjønner hvordan du har det. Folk klarer ikke styre seg fra å mobbe når de merker svakhet. Sånn er mennesker.

 

Hilsen en som forresten liker litt kraftige jenter, du hadde nok vært for spinkel for meg.

Et råd til deg: Gå på treningstudio og tren! Du aner ikke hvor godt det vil gjøre deg.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[Gjest Slettet-lYlo5C]

 

 

Klarer ikke slutte å gråte fordi jeg ble kalt feit(ere).

Tror du har tendenser til aneroksia. På det blildet du la ut i pic tråden for ikke lenge siden, er du jo tynn som ei flis.

Tror du kan være trygg på at du ikke er i nærheten av feit, du burde kanskje helst bli feitere det er saken.

At noen sier sånt, er sikkert fordi de skjønner hvordan du har det. Folk klarer ikke styre seg fra å mobbe når de merker svakhet. Sånn er mennesker.

 

Hilsen en som forresten liker litt kraftige jenter, du hadde nok vært for spinkel for meg.

Et råd til deg: Gå på treningstudio og tren! Du aner ikke hvor godt det vil gjøre deg.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

Tror ikke jeg har tendenser til spiseforstyrrelser, men er ganske kritisk til meg selv. Lagt på meg litt etter det bildet, og har jo egentlig vært klR over at jeg hR blitt større. Samtidig er det fælt når andre sier det

Trener egentlig på treningssenter, men har ikke hatt energi og ork i det siste

[AnonymDiskusjon]

Når du går hele dager og netter uten å spise, er det da ikke rart du mister ork og energi kjære deg! Næring ER energi!

 

Jeg var sånn i den alderen, at jeg eset ut i bredden, fikk store lår og sånt. Så begynte jeg med fysisk treningsprogram, og da ble alt veldig bra. Kroppen ble smidig og slank, og energien kom tilbake. Men det veldig viktig å spise godt  

Anonymous poster hash: 21812...550

[Gjest Slettet-lYlo5C]

Hmm, spiser mer nå enn for noen dager siden iallefall, men vi får se. Satser på å starte med trening igjen takk for at du tok deg tid til å svAre meg!

[AnonymDiskusjon]

Den kjennes ikke riktig, dette savnet jeg har av ensomheten. Men savnet etter det er stort. Det er ikke følelsen av ensomhet jeg savner, eller, til tider kan jeg bli nostalgisk av den gripende ensomheten jeg ofte har følt. Men det er ikke en faktisk ensomhet slik man får alene i skogen eller på en enkel båt på havet jeg lengter etter. Det er følelsen av en mangel på tilknytning jeg savner. Å kunne være alene og fornøyd med det. Jeg har venner, mange gode og nære venner, men nettopp det har blitt et problem. Det ligger en klaustrofobi i å aldri kunne ha avstand til verken venner eller jobb, fordi både venner og kolleger kjenner deg for godt og for ofte er for tett på. Å ikke kunne trekke seg tilbake, å måtte la mennesker oppleve deg i alle av hverdagslivets roller, det begynner å oppleves som kvelende. Det er for tett. Alt for tett. For mange på en gang. For nært. Uholdbart.

 

Derfor savner jeg ensomheten. Jeg savner en tid da jeg ikke hadde venner og ikke mennesker rundt meg som jeg til enhver tid må forholde meg til. Jeg savner en tid da jeg kunne være borte i ukevis uten at noen lurte på hvor jeg var. At jeg kunne ha et privatliv og et profesjonelt liv. Det å ha få venner har mange gode sider. Å kunne ligge hjemme og ikke ha et valg er ett. Å ikke ha forpliktelser er et annet. Avstand til alle er et gode, men et begrenset gode. Det har alltid kommet i for store mengder, eller for små. De lange periodene da jeg lå hjemme uten mennesker rundt meg var vonde. Det var virkelig ensomhet. Ikke alenehet, men tung og kald ensomhet. Men hvor en vond den var, var den alltid beskyttende og kjent. Smerten savner jeg ikke, heller ikke savnet jeg da som nå kjenner, men friheten.

 

Jeg vet heldigvis at jeg har en utvei, og det er en utvei jeg snart skal benytte meg av. En løsning jeg har brukt flere ganger når jeg føler at klaustrofobien ligger tett i halsen. Å kunne flytte av gårde, bryte all kontakt med menneskene jeg kjente og livet jeg levde. Begynne på nytt. På et tidspunkt, om forhåpentligvis ikke for lenge, skal jeg pakke mine saker og flytte. La alt forgå og finne meg en ny plass hvor jeg ikke kjenner noen og ingen kjenner meg. Kanskje tilbake til Norge. Til Oslo, til Bergen, kanskje Trondheim. En by der man kan gjemme seg bort, finne nye miljøer og nye mennesker og senere slippe dem og igjen finne nye. Jeg vil gjemme meg bort og holde forpliktelsene på avstand. Finne en jobb som ikke krever for mye, ikke tar for mye plass og holde verden på en armlengdes avstand. Denne gangen være alene, men med en krykke å støtte meg på. Ikke alkoholen som nå, i ihvertfall ikke i så store mengder - den er for skadelig og destruktiv, men cannabis kanskje. Dyrke selv, sørge for at jeg til enhver tid har tilgang på ro og avstand. Kanskje kjøpe noen glass med benzo. Mer til å holde verden på avstand. Bli blandingsmisbruker på heltid. Jobb, søvn, rus. Ja, jeg kunne tatt et bevisst valg om å ruse meg. Et valg om å falle utenfor. Å slippe å forholde meg til menneskene der ute, valgene som må tas, ansvaret som må bæres, forhold som må pleies, forventninger som må leves opp til. Jeg er lei av å være noe for noen. Lei av savnet og drømmene. Lei av å prestere, prøve, feile, sorg, frykt og alt annet jeg som menneske føler. Jeg vil gi opp, men jeg er ikke klar for døden. Jeg vil ha stabilitet og trygghet, om den så kommer i form av rus og isolasjon. Men selvsagt forsvinner ikke savnet, drømmene, håpet. Den daglige turen hjem til lukkede dører og mørke gardiner kommer til å skape det samme savnet som jeg følte før og som jeg føler nå. Jeg kan gjemme meg i rusen, men så godt kjenner jeg meg selv at utilfredsheten fortsatt kommer til å ligge tykt over alt jeg er og alt jeg gjør.

 

Jeg pleide å drømme om å ha venner. Nå drømmer jeg om å ikke ha noen. Denne dobbeltsidigheten og kroniske savnet etter noe jeg ikke har driver meg hvileløst framover. Jeg vet at om jeg flytter til en ny by, får venner eller ikke, begynner å ruse meg eller ikke - jeg kommer ikke til å falle til ro. Så lenge jeg kan huske har jeg lengtet. Savnet har alltid ligget tungt i mitt bryst. Det renner tykt i mitt blod. Om jeg har fått det, har jeg forstått at det jeg i all den tid har lengtet etter ikke har vært å finne der jeg trodde det var. Det er ikke noe å finne, jeg blir ikke fornøyd. Jeg jakter tilfredsstillelse og ro, men hvor kan det finnes? Jeg kan slå meg ned, men rotløsheten vil drive meg fremover. Årsaken til at jeg slo meg ned i utgangspunktet var nettopp savnet etter røtter. Jeg er lengsel, aldri fornøyd. Alltid drømmende om noe bedre, får det aldri. Jeg savner nærhet, men i møte med det flykter jeg. Jeg savner menneskene, men klarer ikke å forholde meg til dem. Det er noe i meg selv jeg savner, noe jeg enda ikke har funnet. Alkoholen hjelper på, men den forsterker samtidig alt det vonde. Misbruket er et symptom, det er ikke løsningen. Kanskje det er mening jeg søker etter, noe høyere og dypere jeg ikke kan finne i menneskenes verden. Kanskje det er kjærlighet. Mulig det er balanse jeg søker. Harmoni. Kanskje søker etter noe i meg selv, ikke utenfor. 

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

[Sitronsaft]

 

Den kjennes ikke riktig, dette savnet jeg har av ensomheten. Men savnet etter det er stort. Det er ikke følelsen av ensomhet jeg savner, eller, til tider kan jeg bli nostalgisk av den gripende ensomheten jeg ofte har følt. [...]

 

Dette traff en del spikerhoder hos meg. Godt skrevet også. Håper du en dag vil oppnå en form for tankero eller varig tilfredshet.. Send gjerne pm btw. 

[L4r5]

For en gjennomført dårlig dag. Først strøk jeg på teoriprøva med minste mulige margin omtrent. Resten av dagen har jeg gått rundt og vært helt ødelagt i huet. Rastløs oggiddalaus på en gang.

Nerver fra helvete og skvetter til bare naboen fiser omtrent. Akkurat nå sitter jeg bare og venter på at klokka skal bli så mye at jeg kan legge meg og være ferdig med denne dagen.

[AnonymDiskusjon]

Det føles som om jeg er døende.

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[Wixicy]

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå..

 

Har slitt med angst og depresjon i 5 år nå..

 

Jeg er lærling i telekommunikasjon i et firma i Oslo nå, men jeg har vært mye borte fra jobb nå i det siste pga depresjonen og angsten. Jeg har hatt 3 uker ferie nå, skulle vært tilbake på jobb igår, men har vært borte både igår og idag pga dette....

Jeg var sykemeldt og mottok penger fra NAV før ferien.

Jeg har veldig lyst til å slutte nå, men vet ikke hva jeg skal gjøre, og hvordan jeg skal få betalt leie osv.

Har veldig lyst til å studere videre, og ta påbygging til studiekompetanse, det er drømmen min nå!

Jeg klarer rett og slett å ikke komme på jobb pga min situasjon, jeg føler den eneste utveien nå er, ja, dere vet hva jeg snakker om..

 

Vet faen ikke hva jeg skal gjøre nå... Jeg blir fysisk syk av å være slik som dette.. Jeg var også innom jobb på mandagen, men jeg måtte bare dra hjem fordi jeg ble så dårlig pga klumpen i magen min. Føltes ut som jeg var 50kg tyngre og slet med å puste. Har vært ofte til lege og psykolog uten at det hjelper noe særlig. Gått på Cipralex 10mg det siste året.

Men nå har jeg altså lyst til å slutte, og studere.. Hvordan går jeg frem? Hva skal jeg gjøre.. Jeg vil ikke havne på gata heller. Jeg har egentlig ingen som kan hjelpe meg nå, som jeg ser det.

 

Noen som vet hva som skjedde med Korka?

Det der er siste posten hans på forumet, og han gikk inaktiv to uker etter det (nærmer seg et år siden).

Endret 9. juni 2015 av Wixicy

[AnonymDiskusjon]

Det derre med at naboen bråker---ta det som en sjanse til å kunne bråke du og, fx ved å spille favoritt-musikken din på høyt volum, eller uten dårlig samvittighet synge arier i dusjen, hoppe tau og sånne ting. Har hatt samme problem, men løste det på den ¨måten. Vet ikke om det er noe for deg da.

Har gjort det lenge, men er ikke hver dag man vil sette på høy musikk eller film med mye bass, selv om jeg. Er man litt syk f.eks er det kjedelig å måtte ha mye bass og høy musikk. Å ha middagsgjester er utenkelig, lite koselig å sitte i "dunk dunk dunk" å ha en bedre middag.

 

Og ja, har klaget MANGE ganger, de skrur riktignok ned da, men opp igjen dagen etterpå

 

Skal bli ferdig med oppussingen å selge så fort som mulig, helst til studenter som fester til langt på natt hver helg...

 

Anonymous poster hash: 2437d...137