Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[BuffyAnneSummers]

Da har verden mistet enda ett godt menneske. Hvil i fred.

[L4r5]

Da har verden mistet enda ett godt menneske. Hvil i fred.

Farmor døde i forrige uke så du er litt treig, men takk for omtanken.

[BuffyAnneSummers]

'Svigerfar' sin kropp ga opp i dag

[Kea]

Jeg drømte at min far drakk seg i hjel. Det er nok ikke så langt fra sannheten, hvis ikke han slutter snart. *grøss*.

 

Kondolerer, Buffy. Trist å miste dem man er glad i.

[Krig og fred]

Jeg drømte at min far drakk seg i hjel. Det er nok ikke så langt fra sannheten, hvis ikke han slutter snart. *grøss*.

 

Kondolerer, Buffy. Trist å miste dem man er glad i.

 

Håper du ikke har noe imot at jeg spør, men vet du hvorfor han drikker?

[Kea]

Tror det er en mer komplisert problematikk enn jeg klarer å sette meg inn i, men han har hatt et veldig tøft liv, helt siden barndommen. Havnet i lag med feil venner og begynte å drikke som 14-åring. I dag er han 73 år, og har lite å ta seg til om dagene. Han er mye alene med tankene sine. Selv om jeg prøver så godt jeg kan å være der, kan jeg ikke det 24/7. Han har i tillegg en "venn" han drikker med som nabo, og det hjelper ikke på situasjonen, da denne "vennen" ofte ber ham om å dra på polet og kjøpe drikkevarer til ham og ber ham over på det ene og det andre støtt og stadig. Jeg vil ikke si hva jeg synes om denne "vennen", men skulle ønske han kunne holde seg unna fyren.

[AnonymDiskusjon]

Oppsummering etter 1.5mnd i ny jobb:

Senebetennelse i begge henda (2 ukers tablett kur med smertestillende og betennelsesdempende, som ikke funka så kortisonsprøyter i morgen)

 

Skamslått og mørbanket legg og ankel etter at en kollega flyttet materialpakke mens jeg jobbet med den.

 

Og en langfinger ute av ledd.

 

Går bare godt vil jeg si ??

 

Anonymous poster hash: f1eb7...474

[AnonymDiskusjon]

Jeg skjønner ikke hvorfor folk skyr meg. Er jeg ond? Altså sånn "psykopat". At det er noe som merkes ved meg, at noe er feil.

Anonymous poster hash: 708fe...d95

[gittopp]

 

Jeg skjønner ikke hvorfor folk skyr meg. Er jeg ond? Altså sånn "psykopat". At det er noe som merkes ved meg, at noe er feil.

 

Anonymous poster hash: 708fe...d95

 

På hvilken måte merker du at folk skyr deg? Angående psykopati er det ingen som kan stille en slik diagnose bortsett fra profesjonell behandler, basert på symptomer. Men hovedkjennetegnet er at du ikke har empati for andre og at du har veldig høye tanker om deg selv. Høres det ut som deg? Uansett, om du oppriktig er bekymret og går rundt og tenker på slikt, kan det være greit å ta det med behandler  

[Kea]

Hadde mareritt om min stefar i natt. Brakte mange fæle minner tilbake, og har dratt humøret rett ned i grøfta.

[AnonymDiskusjon]

På hvilken måte merker du at folk skyr deg? Angående psykopati er det ingen som kan stille en slik diagnose bortsett fra profesjonell behandler, basert på symptomer. Men hovedkjennetegnet er at du ikke har empati for andre og at du har veldig høye tanker om deg selv. Høres det ut som deg? Uansett, om du oppriktig er bekymret og går rundt og tenker på slikt, kan det være greit å ta det med behandler

 

Jeg sliter litt nå.

 

Anonymous poster hash: 708fe...d95

[gittopp]

Det er sikkert ikke så ille som du tror. Om du trenger noen å snakke med kan du ta kontakt med meg eller noen fra "noen å prate med" tråden. Evt utdype litt her.

[L4r5]

Noen ganger lurer jeg på om jeg noen ganger kommer til å bli normal.

Og om jeg faktisk vil bli det.

[Bruker-369852]

Jeg er kanskje dypt deprimert, men bryr meg ikke lengere. Ganske befriende.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en langtidsbruker av forumet, og dette er vel første gang jeg poster anonymt.

 

Jeg er periodevis veldig deprimert, og sliter med angst og panikkanfall.

Enkelte ganger kan det gå uker mellom hver gang panikken setter inn, andre ganger timer. Det er rett og slett helt jævlig.

 

Jeg ble skilt for en stund siden og takler egentlig selve skilsmissen bra. Det jeg sliter med er den økonomiske usikkerheten, og frykt for at boligmarkedet skal ryke, og at jeg blir sittende igjen alene med bøttevis av gjeld nå som jeg er alene.

Jeg spinker og sparer hver eneste måned, men likevel ser jeg kontoene mine bli gradvis mindre. Og jeg er egentlig en jævel til å spare. Jeg har budsjetter og regnskap, jeg unner meg ingenting selv og alt jeg ikke bruker gå på sparekonto eller fond, eller kontanter i sparebøssa.

Hver gang kontoene nærmer seg en månedslønn i buffer kommer panikken snikende.

Men det er ikke bare pengene, det er også så fort jeg hører snakk om økonomi på radio eller tv. 

 

Når folk rundt begynner å snakke om økonomi, utdannelse eller generelt omstillinger i samfunnet er det som om noen tar tak i hjertet mitt og klemmer. 

Jeg kjenner jeg blir rød i ansiktet og pulsen dundrer i hodet, hjertet banker og jeg svetter intenst på føtter og hender. Til og med i panna.

Enkelte ganger må jeg gå på toalettet på jobb og sitte der til det roer seg. Andre ganger har jeg faktisk bare dratt hjem og sagt jeg har vært syk.

 

Jeg tør ikke innrømme angsten min til jobben fordi jeg er livredd for å miste jobben.

 

Nå kjenner jeg at jeg bare raller på uten noe særlig mening, og jeg vet egentlig heller ikke hvor jeg vil med dette. Kanskje jeg bare vil ha det ut. 

 

Uansett... Jeg sliter for tiden, og ingen rundt meg ser det. Og ikke tør jeg si det til noen heller.

Jeg føler meg som en taper som lever på lånt tid, og korthuset kan rase når som helst.

Og jeg er livredd for at jeg som pappa ikke lenger vil klare å gi barna mine trygghet og stabile rammer.

 

 

Anonymous poster hash: 6b4a4...a80

Anonymous poster hash: 6b4a4...a80

[AnonymDiskusjon]

Jeg er kanskje dypt deprimert, men bryr meg ikke lengere. Ganske befriende.

 

Høres ut som du er på rett vei. Om man kan slippe taket og ikke la det styre deg lenger, er det ofte det beste som kan skje. Fortsett sånn.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[AnonymDiskusjon]

Gruer meg som faen til å dra til legen i morgen. Jeg vet innerst inne at det ikke er noe å grue seg til, men jeg hater å være i en posisjon der jeg trenger hjelp. Jeg skal egentlig bare ha hjelp til helt enkle ting, men innerst inne vil jeg ha hjelp til å finne ut om jeg faktisk skulle hatt en diagnose. Jeg bare orker ikke helvetet med psykologer igjen. Jeg hater det. Og jeg håper at det bare er det at jeg er så inderlig lei, nå, som gjør at jeg er så opp og ned i humøret mitt for tiden. Samtidig føler jeg meg sikker på at jeg ikke er som jeg skal i hodet. Depresjonene kommer alltid tilbake, først har jeg en runde med rastløshet det det følelses som om jeg må ha en større mening, for ingenting gir meg mening og samtidig får jeg lyst til å gjøre alt mulig. Men så kort tid etterpå er det som om noen knuser en reality-check i trynet på meg og jeg innser hvor patetisk jeg og hele liver egentlig er. Da får jeg jævlig tunge tanker og begynner å lure på om det er vits i å leve i det hele tatt av og til. Og så, om jeg er heldig, går jeg inn i en slags apati, der jeg ikke bryr meg så mye og ting er ganske ok. Denne kan vare en stund, så blir jeg rastløs igjen, ingenting er "nok", samtidig som jeg kan føle meg bra og at jeg kan gjøre alt jeg vil.

Jeg er så inderlig lei av denne evigvarende karusell-turen. Nå ble det mye rot. Jeg vil bare finne ut av hodet mitt. Skulle ønske noen kunne si til meg, det er dette som feiler deg. Men jeg vil ikke ha medisiner heller.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf Anonymous poster hash: bc8f3...acf Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[BuffyAnneSummers]

Av og til så må til og med 'sterke mennesker' ha hjelp. Det er OK å ta imot hjelp, om det så er i form av samtaleterapi eller antidepressiva. Antidepressivaen er skapt for å skape ro og balanse i hodet ditt, og det rette merket for deg vil hjelpe deg mest mulig. Det å finne den rette typen er litt av en kamp, men når du finner den som funker så er det som om det er gått en bryter i hodet ditt.
De hjalp meg masse da jeg fant den rette typen for meg, effexor f.eks klarte jeg kun EN natt av (fikk hallusinasjoner, veldig angst, trodde jeg skulle dø, ugh helvetes natt) mens fontex ga meg en indre ro jeg hadde savnet sååå lenge og trengte sårt.

edit: Jeg anbefaler ikke eller fraråder deg fra noe som helst. Hva som er jævlig for meg og funker for meg er ikke nødvendigvis det samme for deg.

Endret 11. mai 2015 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet godt at det egentlig er OK å få hjelp. Litt av problemet er at jeg klarer bare ikke tanken på å gå mer til psykolog, eller å ta en ny runde og prøve ut medisiner. Det virker sikkert rart, jeg er drittlei, men jeg vil ikke hjelpe meg selv. Jeg har hatt noen runder med psykolog og testet forskjellige medisiner. Det gikk til helvete med medisinene, jeg endte opp på sykehus... men jeg klarte på et en eller annen måte å gå fra suicidal til å bestemme meg for å komme meg opp igjen. Og jeg vil si jeg har klart meg greit, men nå er jeg så lei og sliten.

Føler jeg har hatt en evig lang svømmetur fra havbunnen med tunge vekter på bena, endelig klart å få hodet over vannet og faktisk klart å holde meg der en stund. Men så blir det så slitsomt i lengden og jeg klarer ikke se meningen med noe lengre. Jeg får til tider veldig lyst til å ta opp igjen selvskadingen, men heldigvis har "frykten" for arrene og de eventuelle spørsmålene og alt det fører med seg klart å få meg til å bite tenna sammen og la det ligge. Begynner å bli jævlig lei av å si til meg selv at jeg skal ta en dag om gangen. Eller høre det fra andre.

ugh.. klarer ikke bestemme meg for om jeg skal prøve å snakke med legen om alt eller ikke. Føler meg bare som en hypokonder uansett.

Anonymous poster hash: bc8f3...acf Anonymous poster hash: bc8f3...acf Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[AnonymDiskusjon]

(Mener ikke å svare på innleggene før)

Har nå vært deprimert i et halvt år, ikke i stand til å jobbe eller ta utdanningen seriøst. Selvmordstanker daglig og hele pakka. Kom meg endelig til DPS for en måned siden og har tryglet om å få medisin siden, hva som helst. I dag fikk jeg endelig resept på cipralex, og nå sitter jeg her og har egentlig bestemt meg for å ikke begynne å ta det, pga jeg er redd for bivirkninger, mer bestemt permanent impotens/manglende seksualdrift. 

Så jeg er like langt. På den annen side innser jeg at jeg ikke har prøvd langvarig psykologisk behandling, og kanskje om jeg bare kommer meg gjennom resten av semesteret og sommeren og får god kjemi med psykologen (er henvist, får første time om noen uker), blir ting bedre. Klarte også i dag å ta en svømmetur, som føltes godt. Herregud så godt det hadde vært å bare bli bedre.. 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf