Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Harley Quinn]

Tromsø en tur neste uke... Byen til kjæresten min.... Vet ikke hvordan jeg kommer til å takle det, om det kommer til å gå greit eller om jeg kommer til å knekke sammen...... Kjenner det knytter seg i brystet allerede så det ser ikke alt for lovende ut..

[Gjest deppa sommer...]

Noen som har tips til hva man gjøre når man kommer til å være aleine resten av sommerferien? Har ikke særlig mange venner, og de vennene jeg har er bortreist...

 

Trener mye, men utenom det kjeder jeg meg vanvittig. Har sett alt i VM og Tour de France, men føler det ikke er så særlig morsomt lenger...

 

Takk for tips...

[Nøbe]

Tour de france er skadelig.. det vil bare gjøre deg mer deprimert.. ush

[Gjest deppa sommer...]

Tour de france er skadelig.. det vil bare gjøre deg mer deprimert.. ush

 

Uenig Uten Tour de France så hadde jeg ikke hatt en eneste ting å gjøre/se på i dag

[Gjest Slettet-GlDE6z]

VM er gøy, hvis du er interressert i fotball så kan du vel investere i et Fifa spill? Veldig gøy å spille karrieremodus Anbefaler et coca cola championship lag

[Gjest Meg]

Logger meg ut. Har nettop spist en haug med is og nå skal jeg kaste opp alt sammen. Jævla dritt. Jeg er ekspert på å late som alt er bra

[chokke]

Yess da.. Problemene strekker seg mye dypere enn hva jeg skulle tro. Viser seg at jeg er klar for å ta riktig store grep om livet mitt. Så var det det å faktisk gjøre det..

 

Jeg tror jeg vil bort, begynne på nytt med ny og ubrukt erfaring jeg har store problemer med å få utløp for her.

 

Skal bli godt å komme seg på hytta og kunne slappe av og være borte fra mer eller mindre alt.

[Gjest medlem-1432]

Brodern har falt om i sterke smerter, ligger i morfinrus ute på havet og kommer seg ikke til sykehus før i morgen, jeg er redd. Og en trasig beskjed til. Pluss annet drit.

[Llandari]

Uff så fælt

Er på MSN hvis du vil snakke.

[Gjest Gjest_ pike]

Jeg er sjalu. Kan dere tenke dere noe så smålig? Kommentarer om at det også er menneskelig og vanlig er overflødige. Jeg er klar over det. Men det gjør ikke mindre vondt av den grunn, og det tærer meg ikke mindre opp fra innsiden.

 

Man skulle tro at det dreide seg om en gutt, men det dreier seg om min beste venninne. Hun har en super kjæreste. Virkelig, knall fyr. Men jeg klarer ikke å ikke bli sjalu på ham. Jeg har såklart ikke like følelser for henne som han har, men man har jo veldig sterke følelser for sin næreste venn. Jeg vil at jeg skal være hennes første kontaktperson. Jeg var jo det for bare et halvt år siden.

 

Smålig. Men helt, helt uunngåelig. Og jeg føler meg litt alene om dette. Venner skal da akseptere, og til og med like at vennene sine får fine forhold som gjør dem glade. Er jo glad på én måte, men klarer ikke å ikke være i dyp sorg. Det hører med at jeg er singel og ikke glad for å være det. Er umulig for meg å finne meg kjæreste, til tross for 22 års leting.

 

Er jeg alene om dette?

[Dr. Professor]

Noen som har tips til hva man gjøre når man kommer til å være aleine resten av sommerferien? Har ikke særlig mange venner, og de vennene jeg har er bortreist...

 

Trener mye, men utenom det kjeder jeg meg vanvittig. Har sett alt i VM og Tour de France, men føler det ikke er så særlig morsomt lenger...

 

Takk for tips...

 

Invester i en bok om et emne du er interessert i. Det virker kanskje kjedelig og gammelt, men når du først kommer i gang tar det opp farlig mye tid.

 

FM er også alltid en klassiker, mye bedre enn Fifa, imo.

Endret 13. juli 2010 av Dr. Professor

[Gjest Fortvilet og flau]

Takker for svar jeg fikk på den forrige posten min. Det ble tatt godt i mot.

 

Tumler en del om dagene altså. Det brevet det brevet.. Det er vondt å rippe opp i gamle følelser man har hatt for ei jente, eller.. De er der vel fortsatt, men bare litt gjemt. Har spist noe fryktelig mye kake og is i dag. Bursdager til mødre er som regel sånn. Men jeg har problemer med mat og søtsaker. Legger så fryktelig fort på meg, så nå sitter jeg med løpetightsen på og manner meg opp til å møte frykten min. Tankene mine flyr alltid fritt når jeg løper, og det har vært et sted hvor jeg fant ro, og svar på mange ting, helt til jeg ble deprimert. Nå er det en av det værste tingene jeg gjør. Jeg har jo aldri fått pratet med hun jeg var sammen med en veldig liten stund, og jeg bruker så utrolig mange episoder med henne for trekke meg selv ned i søla. Husker stemmen hennes, øynene, ser henne for meg i alle slags situasjoner, og jeg ender opp med å bare savne. Samtidig så begynner depresjonen å jobbe, og jeg begynner å klandre meg selv mere og mere for at jeg ikke klarte å rå over den deprimerte meg og igrunnen var en helt annen person. Og jeg ender til slutt opp med å løpe på rent hat til meg selv. Jeg piner meg selv. løper med øynene fyllt til randen av triste tårer. Stopper jeg så knekker jeg sammen i gråt. Jeg løper hardere og fortere til det gjør så vondt at jeg nesten blir nødt til å stoppe, og da gir jeg bare på enda mere. Straffer meg selv liksom, og jeg klarer ikke å stoppe heller. Prøver vel å overdøyve det psykiske med fysisk smerte.. Det er seint. Og jeg skal på jobb i morra. Nok ei natt med lite søvn, men det hadde blitt uansett. Sommeren er ikke ei enkel tid, synes jeg.

 

Men det går.. Det SKAL gå! Jeg skal bli kvitt denne deprimerte delen i meg. Ett skritt av gangen.. Ikke sant?

 

Følte for å si noe til noen, før jeg tar meg en løpetur. Blir vel mørkt innen jeg er hjemme igjen..

 

Dagen i morgen er fin den. Men det er opp til oss å se det..

[Moff]

Tripper rundt i huset lutrygga, med bittesmå steg halv tre på natta. Som en sykelig gammel mann. Føler meg så deppa og lei og dritkvalm. Er klar for å stikke på do for å spy nå snart. Når jeg legger meg om nettene legger jeg meg for å sovne inn for godt. Man lever bare en gang, men føler meg godt forsynt nå altså.

[Nøbe]

Føler meg passe forsynt jeg også.. klarer ikke være i samme rom som mer en 4 personer.. jeg skal faktisk ut på noe i helgen der det skal være en del folk.. har noen, noen gode tips på hvordan jeg kan klare det? får ofta angst anfall blandt folk.. kankje jeg kan spørre legen om 1 beroligende? så jeg hvertfall for pokkers skyld kan ha det litt morsomt blandt folk for en gangs skyld.. angst ta å så fuck off litt da, jeg vil leve.. depresjon du kan like så godt dra deg langs røttene på eika ned til helvete du også

[Lucy_Nyu]

Dagene har vert vanskelige i det siste. Jeg går rundt meg selv, skal jeg orke å spise noe? Skal jeg orke å reise meg for å gå ut å ta en røyk? Skal jeg eller skal jeg ikke?

Jeg er sint og deprimert om en annen, selv om jeg ler så føles det som om jeg svikter meg selv fordi jeg syns noe er morsomt, og jeg fortjener ikke å ha det morsomt.

 

Guest_fortvilet og flau_* det du har skrevet vekket noe dypt inne i meg. Jeg var en gang kjæresten til en som deg, men jeg var egoistisk og selvopptatt. Jeg kunne ikke bry meg mindre om hvordan han følte seg fordi jeg var så langt nede selv. Vi hadde ett kort forhold, min feil. Jeg var forvirret, voldsomt forvirret, ungdomstiden var aldri en god tid for meg. Jeg trengte en skulder å gråte på, og brukte han som det, men jeg såg aldri at han kanskje trengte det også. Det er vondt å tenke tilbake på det for det vekker så mange dårlige minner. Jeg skulle ønske jeg kunne ta mot i meg og sende han et brev hvor jeg forklarer han hvorfor ting ikke fungerte mellom oss, og hvor utrolig lei meg jeg er for det jeg gjorde mot han. Jeg vet han sliter like mye som meg, om ikke mer for det som hendte mellom oss. Dette er snart 3 år siden nå, og det går ikke mange dager mellom hver gang depresjonen min minner meg på hvor grusomt jeg har oppført meg. Jeg pleide å klandre han for det som hendte, jeg var så sint på han at jeg hatet han og var redd for han, jeg fikk kraftige angst anfall om jeg såg noen som lignet på han, eller hørtes ut som han, men jeg vet nå hvorfor det hendte og at det var mest min feil som tolket alt den gale veien. Jeg er så lei meg for det som hendte og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle det til han, men jeg har ikke mot nok til det. Jeg er redd. Redd for at gamle følelser skal komme tilbake, redd for at jeg skal misstolke alt en gang til og bli atter en gang sint på han for noe som bare var ment som en spøk. Om han noensinne leser dette så må han vite at jeg er utrolig lei meg for hvordan jeg taklet situasjonen og at vi burde snakket ut om det istedet for å gå hver vår vei.

Jeg vet vi sliter begge to på grunn av det som hendte, og at begge to egentlig ønsker å ordne opp i det, men for den grunnen kommer det aldri til å skje.

 

Jeg håper og har troen på at det brevet du sender til henne vil besvare mange av hennes spørsmål om forholdet deres, og jeg tror det vil hjelpe dere begge! Jeg ønsker deg alt godt, for jeg vet hvor hardt det er å leve slik.

 

Min dag går videre og jeg gleder meg til dagen er over slik at jeg naivt kan håpe på at dagen i morgen vil være bedre.

Endret 14. juli 2010 av Lucy_Nyu

[Jann - Ove]

Jeg savner den gamle kroppen min. Før kunne jeg helle nedpå boks på boks med øl, nesten uten å kjenne det. Før kunne jeg ta i et tak uten å mangle styrke.

 

Jeg skulle aldri sluttet å trene. Nå håper jeg virkelig at de nye hodepinetablettene gjør det mulig å trene igjen.

[InToRv]

Dagene har vert vanskelige i det siste. Jeg går rundt meg selv, skal jeg orke å spise noe? Skal jeg orke å reise meg for å gå ut å ta en røyk? Skal jeg eller skal jeg ikke?

Jeg er sint og deprimert om en annen, selv om jeg ler så føles det som om jeg svikter meg selv fordi jeg syns noe er morsomt, og jeg fortjener ikke å ha det morsomt.

 

Guest_fortvilet og flau_* det du har skrevet vekket noe dypt inne i meg. Jeg var en gang kjæresten til en som deg, men jeg var egoistisk og selvopptatt. Jeg kunne ikke bry meg mindre om hvordan han følte seg fordi jeg var så langt nede selv. Vi hadde ett kort forhold, min feil. Jeg var forvirret, voldsomt forvirret, ungdomstiden var aldri en god tid for meg. Jeg trengte en skulder å gråte på, og brukte han som det, men jeg såg aldri at han kanskje trengte det også. Det er vondt å tenke tilbake på det for det vekker så mange dårlige minner. Jeg skulle ønske jeg kunne ta mot i meg og sende han et brev hvor jeg forklarer han hvorfor ting ikke fungerte mellom oss, og hvor utrolig lei meg jeg er for det jeg gjorde mot han. Jeg vet han sliter like mye som meg, om ikke mer for det som hendte mellom oss. Dette er snart 3 år siden nå, og det går ikke mange dager mellom hver gang depresjonen min minner meg på hvor grusomt jeg har oppført meg. Jeg pleide å klandre han for det som hendte, jeg var så sint på han at jeg hatet han og var redd for han, jeg fikk kraftige angst anfall om jeg såg noen som lignet på han, eller hørtes ut som han, men jeg vet nå hvorfor det hendte og at det var mest min feil som tolket alt den gale veien. Jeg er så lei meg for det som hendte og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle det til han, men jeg har ikke mot nok til det. Jeg er redd. Redd for at gamle følelser skal komme tilbake, redd for at jeg skal misstolke alt en gang til og bli atter en gang sint på han for noe som bare var ment som en spøk. Om han noensinne leser dette så må han vite at jeg er utrolig lei meg for hvordan jeg taklet situasjonen og at vi burde snakket ut om det istedet for å gå hver vår vei.

Jeg vet vi sliter begge to på grunn av det som hendte, og at begge to egentlig ønsker å ordne opp i det, men for den grunnen kommer det aldri til å skje.

 

Jeg håper og har troen på at det brevet du sender til henne vil besvare mange av hennes spørsmål om forholdet deres, og jeg tror det vil hjelpe dere begge! Jeg ønsker deg alt godt, for jeg vet hvor hardt det er å leve slik.

 

Min dag går videre og jeg gleder meg til dagen er over slik at jeg naivt kan håpe på at dagen i morgen vil være bedre.

 

Så du vet hva du har gjort galt, du vet at personen fortsatt sliter, og du unner han ikke et brev, eller et besøk? Jeg er fullt klar over at mennesker flest er egoistiske vesener, så dette overasker meg ikke så voldsomt, derimot så gjør det meg trist å lese slikt.

[Lucy_Nyu]

Paperwalls: Det er ikke det at jeg ikke unner han ett brev, det er det at jeg er livredd for at om jeg tar kontakt med han så vil det samme skje på nytt. Ja jeg er veldig klar over at jeg er egoistisk på grunn av dette, og det gjør ikke saken noe bedre for å si det slik. Men jeg vet med meg selv at om jeg tar opp igjen kontakten så setter jeg oss begge i risiko for å falle enda lavere. Han vet hva han gjorde mot meg, og jeg vet at det var min feil det hendte. Så selv om jeg vet alt, og er klar over at jeg bør ta kontakt og fortelle han hva og hvorfor, så har jeg ikke fullstendig tilgitt han. Og i og med at jeg fortsatt føler det slik så er det umulig at noe godt kan komme ut av noe som helt, i vertfall ikke enda. Jeg håper jo at en dag så kan jeg tilgi og vi kan få ordnet opp i dette rotet vi har stelt i stand, men ikke nå, ikke enda.

[InToRv]

Paperwalls: Det er ikke det at jeg ikke unner han ett brev, det er det at jeg er livredd for at om jeg tar kontakt med han så vil det samme skje på nytt. Ja jeg er veldig klar over at jeg er egoistisk på grunn av dette, og det gjør ikke saken noe bedre for å si det slik. Men jeg vet med meg selv at om jeg tar opp igjen kontakten så setter jeg oss begge i risiko for å falle enda lavere. Han vet hva han gjorde mot meg, og jeg vet at det var min feil det hendte. Så selv om jeg vet alt, og er klar over at jeg bør ta kontakt og fortelle han hva og hvorfor, så har jeg ikke fullstendig tilgitt han. Og i og med at jeg fortsatt føler det slik så er det umulig at noe godt kan komme ut av noe som helt, i vertfall ikke enda. Jeg håper jo at en dag så kan jeg tilgi og vi kan få ordnet opp i dette rotet vi har stelt i stand, men ikke nå, ikke enda.

 

Du skriver mye bra, og som får deg til å virke veldig forståelsesfull og smart ikke minst. Men (there is always a but) tror du at du kan gå videre med ditt eget liv, uten å gjøre det du vet er riktig? Jeg skammer meg litt over å skrive det slik, ettersom jeg sikkert har mye jeg skulle sagt og gjort, med mine egne relasjoner. Men om jeg kan få deg til å gjøre det riktige, for at du selv skal bli glad. Så er ikke hele dagen bortkastet.

 

Wayne Gretzky: I never missed shots i never took. (Du kan bytte ut shots med sjanser, så gir det mening for deg)

Endret 15. juli 2010 av PaperWalls

[Gjest Fortvilet og flau]

Lucy_Nyu: Det gikk et søkk i meg når jeg leste det du har skrevet. Hehe, det er en teit og naiv tanke, men jeg går jo rundt til tider og håper at ingen andre noensinne vil ha det vondt.

 

Du må selv tenke gjennom om du ønsker å prøve og ordne opp. Jeg for min del behøver det virkelig, å forklare meg altså. Jeg går derimot ut ifra at hun ikke vil se meg noe særlig mere etterpå hun har lest det jeg skriver. Tror hun er ganske ferdig med meg, og hun har jo tross alt fått seg en annen. Selvfølgelig er det et håp, eller mere en drøm om at alt skal ordne seg, og lever lykkelige resten av sine dager og alt det der. Men det er en fantasi.

Jeg har mange spørsmål jeg ganske sikkert aldri vil få svaret på, og det får jeg bare leve med. Men jeg må forklare meg. Fortelle at jeg ikke var i nærheten av å være meg selv engang.

Om jeg hadde hatt noe vondt å si til henne, så hadde jeg heller latt være å skrive til henne. Jeg elsker jenta, og vil henne ikke noe vondt, og det er med nød og neppe jeg kan gi meg selv en godkjenning for å skrive til henne i det hele tatt. Men. Man må tenke på seg selv også innimellom. Det er ei enormt viktig lekse jeg har lært av denne depresjonen, og som jeg aldri egentlig har forstått før.

Det å si noe til noen som er pinlig, vondt eller vanskelig, trenger ikke å være skadelig. HEller tvert imot. Det kan være vondt som bare juling mens man står der, men når man får tid til litt ettertanke så er sånne prater veldig legende. Man får vist litt følelser, man får lettet hjertet og man kan også få litt trøst og sympati, noe vi alle trenger..

 

FOr meg høres det ut som om han har vært dirkte slem mot deg siden du ikke vil tilgi ham. Om du vil komme til å kjefte på ham om skulle dere treffes, så er det nok best å bare la det være, eller la akkurat det ligge. Når man er nede sånn, er det siste man trenger, kjeft.

Men han har helt sikkert mange spørsmål og klandrer seg selv for hva som har skjedd. Det er en del av det å være deprimert, alt er sin egen skyld. Til og med et leit svar er bedre enn ingen og den grublingen man går og kverner på. Og det er noe med det da, om man mener godt når man gjør noe, så skal det mye til for at det slår feil og blir verre.. Om du kunne ha pratet med fyren, ville det garantert vært det aller aller beste.

 

Var vanskelig å skrive i dag merker jeg. Er så vanvittig trøtt og utslitt at det er såvidt hjernen funker.

 

Jeg håper det ordner seg for deg. Og om han var meg, så hadde jeg satt enormt pris på om du hadde tatt deg tid til å treffe meg, for å prate.