Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Bruker-182691]

 

 

Jeg har en lang vei å gå før jeg kommer til det stadiet, tror jeg... lykke til da.

 

Tror jeg må begynne med venner og bekjente først... men jeg er ikke helt frisk. Kanskje en datingside hadde vært noe... en i slekten begynte med det, og dama kom fra andre siden av landet, og nå har de unger og har vært gift i mange år. Men nå levde han et normalt liv på forhånd da...

 

 

Det ligger noe i det du sier, jeg tror og mener at du bør være lykkelig med deg selv før du går inn i et forhold, det bør også den andre parten være.

[Polymorf]

Det ligger noe i det du sier, jeg tror og mener at du bør være lykkelig med deg selv før du går inn i et forhold, det bør også den andre parten være.

 

Ja, helt enig i det. Fungere harmonisk sosialt. Det tror jeg blir lettere hvis man har skikk på livet sitt. Får satse på det i stedet for nettdating tror jeg.

[Polymorf]

Uff, så kjipt det er å være våken på denne tiden... Egentlig så har hele dagen vært ganske fæl...

 

Dere får ha en god søndag.

[Venelite]

Kranglet med samboeren idag. Jeg ønsker å ommøblere kjellerstua og  få inn en stor og moderne sofa som flere kan sitte i. For han er det å ommøblere helt uaktuelt, fordi min måte er ikke " koselig " nok. Er ærlig talt drittlei av å bo i arvet hus som ser ut som det er eid av ett 70 år gammelt par fordi han ikke kan klare å kvitte seg med ting. Ikke kan vi henge opp bilder av oss sammen på veggene heller, for han vil ikke ha bilder av seg selv. Kjempegøy å måtte tørke støv av alld en stygge arvede nipsen fordi han ikke klarer å vaske på eget intiativ...

 

HAdde gjort hva som helst for å hatt en venninne nå jeg kunne dratt til ...

[Polymorf]

"Tanker om skyld, mindreverdighet, selvbebreidelser, anger og tanker om økonomisk ruin."

 

Det er en formulering av et symptom ved depresjon... kanskje det gjelder meg. At tankene er feilaktige. Jeg er usikker, kanskje er de realistiske... men det tror jeg ikke jeg kommer noen vei med, siden jeg har blokkade på følelser for andre. Da har det ingen hensikt å spørre noen om hva de mener...

[AnonymDiskusjon]

Jeg velger å skrive dette innlegget som anonym. Jeg har noen tanker som jeg trenger å dele.

 

Jeg har det som regel bra og har i grunn ikke en vanskelig hverdag. Jeg bor alene, trenger stort sett bare å tenke på meg selv og klarer å håndtere de oppgavene jeg møter. Ting går fint på jobben og i forskjellige aktiviteter jeg driver med ellers. Jeg har en forholdsvis stor omgangskrets, i hvert fall større enn jeg som regel har hatt tidligere i livet, med et par gode venner og en del andre venner som jeg jevnlig treffer og snakker med. Mye ligger til rette for at jeg skal ha det bra og det har jeg jo også ofte. Jeg er ofte bevisst på at jeg er blid og bare har en generell følelse av velvære.

 

Men noen ganger er det ikke slik i det hele tatt. Tilnærmet ukentlig er sinnstemningen min i stor kontrast til den lykkefølelsen. Det er vonde tanker som dukker opp litt og litt til de faktisk er en plage og gjør andre ting utfordrende. Det kan vare i en til seks timer og er ofte på tider jeg er alene, men ikke alltid. Noen ganger er jeg bare trist for ting uten at det er helt logisk, mens andre ganger fylles hodet av konkrete tanker og bekymringer.

 

Jobb og andre ellers givende ting virker mer meningsløse. Jeg kan ha en følelse av at jeg ikke ser vitsen med noe jeg driver med. Det føles som jeg løper fra en ting og jager en annen. Jeg er så sliten, både av å sitte rolig og av å være aktiv, og jeg får ingen hvile. Jeg har en slags følelse av at jeg er ensom og til dels redd fordi ingen jenter ser min vei og at jeg ikke vet hva jeg kan gjøre. Jeg kan føle at ingen stoler på meg og være skuffet og trist fordi en venn er dårlig til å svare på meldinger. Jeg føler meg alene og at ingen ser meg og jeg er redd for at vennene mine forsvinner. Jeg har lyst til å skrike og forbanne alt og alle, men jeg får ikke til. Og jeg føler meg så maktesløs. Jeg er trist på grunn av ting jeg leser, problemer i samfunnet og ting jeg opplever som urettferdig overfor andre, samtidig som det virker som jeg er den eneste som ser noe av denne urettferdigheten. Jeg har lyst til å gjøre noe med det, men føler meg så maktesløs og trist da jeg ikke kan fikse det. Jeg begynner å tenke på hendelser flere år tilbake og husker hvor vondt og vanskelig det var da. Det kan være dødsfall, konflikter, forvirring og hjelpeløshet fra barndommen. Og jeg blir redd for å miste dem jeg er glad i. Det er i grunn mange forskjellige vonde tanker som dukker opp og som ikke nødvendigvis henger sammen.

 

Alt kommer tilbake på en gang sammen med nye vonde tanker og alt virker håpløst. Disse vonde følelsene fører til hodepine, tyngre pust, at det er vanskeligere å stå oppreist, hjertet slår raskere og på ekstra tunge dager kan jeg høre en alarm inni hodet som ikke vil stoppe. Dette er et mørke jeg merker før det kommer for fullt. Så det er vanligvis ikke et problem før jeg er alene.

 

Med to eller tre måneders mellomrom opplever jeg derimot at mørket kommer plutselig og overskygger alt annet. Alt blir bare for mye og jeg klarer ikke å gjøre noen ting. Det kan føles som en knyttneve i magen, da jeg mister pusten og bena knekker sammen. Og det gjør så vondt. Et eksempel på når dette skjedde, var i fjor sommer. Den utløsende faktoren var at jeg så et hus som jeg tidligere har hatt et forhold til, men ikke nå lenger fordi personen som bodde der er død. Det føltes nesten som om jeg skulle dø og jeg måtte bare sette meg ned i en grøftekant i et par timer. En annen gang var i høst da jeg og noen venner var på tur i utlandet. Jeg ble oppmerksom på hvilken dato det var og hvor lang tid det var gått siden en trist opplevelse. Og jeg knakk fullstendig sammen på toget.

 

De siste dagene har det vært en bestemt ting som har veid tungt på meg, som bidrar til de vonde følelsene. Ei lita jente i familien fikk nylig slag. Barn skal ikke få slag. Voksne mennesker bør heller ikke få slag før de er minst 70, men nå er det altså skjedd. Jeg bor noen timer unna resten av familien og ser ikke denne jenta så ofte, men det gjør vondt. Jeg blir redd og engstelig fordi hun kan være permanent skadd og at det foreløpig er uvisst hva hun må leve med og hvordan resten av livet hennes vil bli.

 

Jeg blir også sint fordi mora røyket under graviditeten på tross av at hun visste om farene. Foreldrene mine har bedt meg ta kontakt med mora og av høflighet si at jeg tenker på dem, men det har jeg ikke gjort, for jeg klarer ikke å forholde meg til mora nå. Jeg vet selvsagt ikke om slaget er direkte forårsaket av røyking under graviditeten. Kanskje hadde det skjedd uansett. Men røyking under graviditet er nettopp forbundet med en svakere kropp, svakere blodårer og mindre oksygenopptak. Hvis ikke røykingen har forårsaket det, har det i hvert fall økt risikoen og ungen ville hatt en sunnere kropp og bedre forutsetninger for å takle det uten. Hun er lam på en side av kroppen, kan være permanent hjerneskadd og vil i det minste trenge opptrening av motoriske ferdigheter. Det gjør meg så sint at det kan være prisen ei uskyldig lita jente betaler fordi mora ikke var villig til å slutte å røyke under graviditeten. Jeg blir sint og lei meg og føler meg så maktesløs og redd for hennes skyld.

Anonymous poster hash: 8a770...cfa

[Denjam]

 

Jeg blir sint og lei meg og føler meg så maktesløs og redd for hennes skyld.

 

Anonymous poster hash: 8a770...cfa

 

 

Innlegget ditt er ganske så todelt, og den første problemstillingen som minner den om en type angstfølelse skal jeg ikke forsøke meg for mye på. Når det kommer til den andre så har du allerede en veldig riktig holdning, men du skulle kanskje tone den ned til fordel for det å kunne være en viktig del av jentens liv nå når hun sikkert trenger det.

[Kea]

snip

Anonymous poster hash: 8a770...cfa

Der satte du ord på nøyaktig hvordan jeg har det noen ganger. Så jeg føler med deg. Håper det blir bedre med tiden.

 

Leit å lese det om den jenta. Skjønner deg veldig godt i sinnet ditt. Noe lignende skjedde med broren til min stefar da han var liten, dog moren røyket ikke (tror jeg). Det er så fælt når slike ting skal skje med små, uskyldige barn. Selvsagt er det fælt uansett hvem det skjer med, men barn er liksom ekstra ille. Uff, stakkars. Håper ikke hun får veldig alvorlige varige mén. Noe vil det jo være, men håper hun klarer å fungere noenlunde normalt i ettertid.

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler jeg er en psykopat. Bare laget død og fordervelse siden jeg ble født. Manipulert og ødelagt. Mange har nok blitt skadet på veien, og foreldrene mine dro fra hverandre pga. meg, og det var derfor faren min drakk mengder hver dag. Føler at andre i byen snakker mye om dette, om hvor "skadedyr" jeg er. Det er noen som ikke hilser, ser bare strengt... kan selvsagt være andre ting. Men jeg tror det er endel som ville like å slå meg ihjel.

Anonymous poster hash: 708fe...d95

[Vimsefrøken]

Hei!
Her passer sikkert jeg inn.

Er 23, ensom,deppa og lei. I et drittforhold som jeg burde kommet meg utav for lenge siden men er for feig.

Selvskader, men ikke så mye som før.

[Vimsefrøken]

Kranglet med samboeren idag. Jeg ønsker å ommøblere kjellerstua og  få inn en stor og moderne sofa som flere kan sitte i. For han er det å ommøblere helt uaktuelt, fordi min måte er ikke " koselig " nok. Er ærlig talt drittlei av å bo i arvet hus som ser ut som det er eid av ett 70 år gammelt par fordi han ikke kan klare å kvitte seg med ting. Ikke kan vi henge opp bilder av oss sammen på veggene heller, for han vil ikke ha bilder av seg selv. Kjempegøy å måtte tørke støv av alld en stygge arvede nipsen fordi han ikke klarer å vaske på eget intiativ...

 

HAdde gjort hva som helst for å hatt en venninne nå jeg kunne dratt til ...

Retro er jo skikkelig in for tida da ;-)

Be han tørke nipset sitt sjøll.

[AnonymDiskusjon]

Kanskje jeg tar meg en tur ut i dag. Kanskje jeg ikke kommer hjem igjen. Vi får se.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[Polymorf]

Hvis en deppa sier ting som "jeg skjønner ikke meningen med livet", så mener en ikke dette i en filosofisk kontekst, som oftest besvart med eksistensialismens "meningen er å finne mening".

 

Men mener vel at det ikke gir en noe, eller stort, å leve. Eller eksistere, som er et bedre ord i denne sammenhengen.

[AnonymDiskusjon]

Anonymous poster hash: 66d59...854

Anonymous poster hash: 66d59...854

[Espp]

Dagen i dag har ikke vært den beste. En barndomsvenn av meg takket farvell og dro fra oss i natt. Livet hans har vært veldig vanskelig de siste årene hvor rehabilitering ikke har gitt ønsket resultat. Selv etter å ha vært rusfri i nesten et år, hatt jobb, hatt venner og leilighet - følte han at livet aldri ble det samme. Etter et tilbakefall de siste 6 månedene innså han vel at livet aldri ville bli bra igjen. Han takket fint farvell og forlot oss.

 

Her sitter (vi) jeg igjen med sorgen over tapet av min beste venn gjennom tidene, men også en form for lettelse over at han har det bedre nå. Det har vært en tung tid for han og oss andre som har prøvd å dra han tilbake igjen, og jeg vet at han ikke likte utviklingen han gikk gjennom de siste årene. Kanskje ble tanken på at han kom til å bli en av de som trekker gatelangs på nattestid for tung, og det er helt greit - dette diskuterte vi aldri, men alle kunne se hvordan det kom til å ende.

 

Vi vil alltid ha alle de gode minnene, og de kommer aldri til å bli glemt. Alle som sitter igjen uten vår venn har et tomrom som ingen kan fylle, men slik er livet. Jeg håper du har det bedre der du er. Takk for alt!

[Polymorf]

Espp: veldig trist å høre. Det er desverre noen som har så mye smerte i livet at de ikke klarer å fortsette. Tror ofte det med synet på fremtiden er innblandet i dette, med varierende grad av realisme i det. Kondolerer.

[Gjest Bruker-292501]

Dette var veldig trist å høre ): Jeg kondolerer. Det er dumt hvor mye tull man kan bli avhengig av som ender opp med å ødelegge livet for en fantastisk person ):

Endret 21. april 2015 av Bruker-292501

[Myst]

^^Hear hear! Kondolerer masse. Er neimen ikke lett å komme seg ut når man har viklet seg inn i mange onde sirkler og hver dag blir en prøvelse på overlevelse. Er trist at enkelte velger å gjennomføre det absolutte siste permanente løsningen, når alt annet svikter og man ikke får den hjelpen man trenger. Tenker derfor er det viktig å vite hvem man har nær og støtte seg til. Noen ganger kan selv èn enkel venn skille mellom liv og død.

[Polymorf]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Endret 25. april 2015 av Polymorf

[AnonymDiskusjon]

Jeg sitter våken igjen... La meg egetlig for godt over 3 timer siden, får bare ikke sove. og når jeg først klarer jeg ikke og stå opp igjen før det har gått 12-14 timer. Jeg er så lei, jeg vil ha en døgnrytme, har mobilen liggende i andre enden av rommet med alarm på, men jeg sover rett gjennom uansett hva jeg gjør.

 

For og begynne på starten, for noen måneder siden var jeg innlagt på psykriatisk, Hadde planer om og ta mitt eget liv, endte opp med at jeg drakk meg dritings kvelden før, og fortalte alt til en veninne istedenfor. Så innerst inne forsto jeg vel at det ikke var den beste ideen, men det var en løsning som fungerte.

Jeg var innlagt i 2 uker, før jeg ble skrevet ut, etter det så fulgte det 4 uker med gruppeterapi eller noe slik... tror det er det ordet som passer best. Jeg kom meg tilbake i jobb, og ting gikk bra. Jeg tok medisinen min, jeg prøvde og holde meg sosial, selv om det ikke var så lett at det gjorde noe.

Så gikk jeg på en ny smell, jeg gikk helt tom for energi, klarte ikke mer. måtte ringe sjefen og fortelle at jeg ikke kunne komme på jobb resten av uken, jeg var for sliten rett og slett. Heldigvis har jeg en veldig forståelsesfull sjef, så det var ikke noe stort problem i seg selv. Gikk til legen mandagen etter, og snakket med legen, og fikk en sykemelding, og økte også dosen med antideprisiva.

Nå synker jeg bare lenger og lenger ned. Jeg går heller sulten enn og gå på butikken, får vel i meg nok mat til og overleve, men ikke stort mer enn det føles det som. Har gått ned 7 eller 8 kilo nå siste måneden.

 

Bodde hos vennene mine den første tiden etter at jeg ble skrevet ut, for og komme meg på beina igjen. Og jeg var så utrolig takknemmelig for det, selv om jeg ikke klarte og gi utrykk for det tror jeg. hadde da to plasser jeg byttet mellom, etter hva som passet best,

Den ene klarte jeg aldri og føle meg konfortabel i, selv om de virkelig prøvde, så klarte jeg aldri og slappe helt av der.

Den andre gikk noe bedre, men og være sammen så mye som vi var der, ble ett problem, og det endte i krangel. så jeg endte opp med og flytte hjem til leiligheten som jeg leier selv.

skulle bare ønske jeg klarte og fortelle hvor utrolig takknemmelig jeg er for at de stilte opp for meg når jeg trengte det.

 

Om 4 dager nå skal jeg ut av leiligheten jeg bor i, skulle finne meg en plass som ble litt billigere, og helst litt mer sentral, slik at det og holde meg sosial skulle bli lettere. men jeg har ikke engang klart og lete etter leilighet. jeg vet ikke, det er som jeg ikke klarer og bry meg lenger, jeg har bare gitt opp livet nå.

Jeg har verdens beste venner, Som er villig til og stille opp for meg når jeg trenger det, hadde jeg bare klart og be om hjelp! Jeg vil så gjerne, Har plukket opp telefonen flere ganger, prøvd og ringe, prøvd og sende melding, jeg bare klarer det ikke.

Jeg forstår ikke lenger hvorfor de orker og bry seg engang lenger, Jeg har løyet til de flere ganger enn jeg tør og tenke på, mest for min egen del, men det gjør det ikke mer riktig. Gjør det for og prøve og tro på det selv, Ingen store ting føler jeg, men alle småtingene jeg forteller at jeg skal gjøre, eller skal få gjort. De stiller opp for meg gang etter gang, og jeg svikter hver eneste gang.

 

Jeg skal prøve og få meg legetime på mandag, Prøve igjen og be om hjelp, hadde jeg bare klart og snakke når jeg trenger det.

 

 

Anonymous poster hash: d545f...2e5

Anonymous poster hash: d545f...2e5