Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Bruker-182691]

 

Du som skriver du føler deg stygg, jeg kjenner meg igjen i nesten alt du skriver. Ville aldri lagt ut bilder av meg selv på reddit for å bli vurdert. Tanken på å bli vurdert stygg er altfor skummel. I tillegg vil bilder ha svært mye å si. Godt mulig du er lite fotogen, da en som tenker en er stygg, slik som vi begge gjør til en viss grad, vil ofte bli veldig selvbevisst når det tas bilder og "fucke opp" ansiktsuttrykk.

 

En litt mindre risky måte å treffe jenter på vil være å installere Tinder. Gjorde det selv for litt over et halvår siden, har møtt en 5-10 jenter derfra etter altfor mye innsats (Photoshoppet en del bilder av meg selv for å tørre å vise meg der, altfor mye komplekser hvis ikke). Føler meg ikke spesielt pen, og tror ikke jeg er det heller, men de jeg har spurt om ærlig mening om hvorfor de ikke var interessert i mer, sier stort sett at jeg var pen eller penere enn på bildene. Tipper noe lignende vil skje med deg, og da vil du sakte men sikkert begynne å tro på det.

 

Det mest treffende i beskrivelsen din er å synes at du ser bra ut i speilet. I veldig mye av refleksjoner jeg ser av mitt eget ansikt, syns jeg det ser bra ut, men så kommer det bilder eller helkroppsrefleksjoner ved siden av venner, så føles det som om jeg er disproporsjonal. Aller verst er bilder. Videre hadde jeg knapt kysset noen jente før jeg fikk Tinder, ønsket meg det så inderlig. Nå begynner det endelig å klaffe, etter timer til psykolog og litt for mange avvisninger.

 

Jeg vil virkelig anbefale Tinder om du ikke treffer jenter på annet vis. Det kommer til å svi, du kommer til å bli avvist av tilsynelatende fantastiske jenter og du kommer til å ha det jævli, men livserfaringen er verdt å ha med seg. Her i gården er det en sakte utvikling, jeg ligger langt bak jevnaldrede (Er 21) men jeg føler jeg ser bra nok ut til at ikke jenter skal svi i øynene av å se meg. At ei nydelig jente kanskje kan falle for meg, om jeg bare har den rette personlighet.

 

Har aldri følt at noen annens beskrivelse har vært så lik min egen situasjon. Hvis du vil snakke om det, så kan vi finne en måte å komme i kontakt uten anonyme identiteter. Det vil iallefall jeg.

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

Alle blir avvist, og de som ikke bryr seg om det er vinnerne.

[heblilla]

 

Du som skriver du føler deg stygg, jeg kjenner meg igjen i nesten alt du skriver. Ville aldri lagt ut bilder av meg selv på reddit for å bli vurdert. Tanken på å bli vurdert stygg er altfor skummel. I tillegg vil bilder ha svært mye å si. Godt mulig du er lite fotogen, da en som tenker en er stygg, slik som vi begge gjør til en viss grad, vil ofte bli veldig selvbevisst når det tas bilder og "fucke opp" ansiktsuttrykk.

 

En litt mindre risky måte å treffe jenter på vil være å installere Tinder. Gjorde det selv for litt over et halvår siden, har møtt en 5-10 jenter derfra etter altfor mye innsats (Photoshoppet en del bilder av meg selv for å tørre å vise meg der, altfor mye komplekser hvis ikke). Føler meg ikke spesielt pen, og tror ikke jeg er det heller, men de jeg har spurt om ærlig mening om hvorfor de ikke var interessert i mer, sier stort sett at jeg var pen eller penere enn på bildene. Tipper noe lignende vil skje med deg, og da vil du sakte men sikkert begynne å tro på det.

 

Det mest treffende i beskrivelsen din er å synes at du ser bra ut i speilet. I veldig mye av refleksjoner jeg ser av mitt eget ansikt, syns jeg det ser bra ut, men så kommer det bilder eller helkroppsrefleksjoner ved siden av venner, så føles det som om jeg er disproporsjonal. Aller verst er bilder. Videre hadde jeg knapt kysset noen jente før jeg fikk Tinder, ønsket meg det så inderlig. Nå begynner det endelig å klaffe, etter timer til psykolog og litt for mange avvisninger.

 

Jeg vil virkelig anbefale Tinder om du ikke treffer jenter på annet vis. Det kommer til å svi, du kommer til å bli avvist av tilsynelatende fantastiske jenter og du kommer til å ha det jævli, men livserfaringen er verdt å ha med seg. Her i gården er det en sakte utvikling, jeg ligger langt bak jevnaldrede (Er 21) men jeg føler jeg ser bra nok ut til at ikke jenter skal svi i øynene av å se meg. At ei nydelig jente kanskje kan falle for meg, om jeg bare har den rette personlighet.

 

Har aldri følt at noen annens beskrivelse har vært så lik min egen situasjon. Hvis du vil snakke om det, så kan vi finne en måte å komme i kontakt uten anonyme identiteter. Det vil iallefall jeg.

 

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

Alle blir avvist, og de som ikke bryr seg om det er vinnerne.

 

bra sagt.

[Kea]

Meh.

[Lampa]

Folk fortsetter å skuffe.

I november letet jeg etter ny jobb på grunn av flytting. Fikk et tips om å høre med en bedrift i nærheten av der jeg skulle flytte. Tok kontakt med daglig leder i bedriften som virket ganske interessert. Han kjørte de 15 milene og møtte meg på min daværende arbeidsplass for at jeg skulle slippe å ta fri ifra jobb. Dette var i midten av november. Jeg følte at møte gikk godt og han sa at han skulle sende meg ansettelsespapirer og lønnsavtale på mail. Ting varte og rakk og jeg ringte og etterlyste mailen flere ganger og men til slutt tok svarte han ikke lengre. På møtet avtalte vi en startdato og jeg leverte oppsigelsen i henhold til dette. Hørte ikke noe mere i fra han.

Og i går fikk jeg høre at de hadde ansatt en annen 2uker etter møte vi hadde.

 

Min tidligere arbeidsgiver var heldigvis forståelsesfull for situasjonen så jeg fikk fortsette mens jeg lette etter ny jobb.

 

Etter 10år som rørlegger prøver jeg nå i treindustrien, så får vi se hvordan dette går

[Kea]

Fy faen, dårlig gjort! Enkelte eier bare ikke respekt for andre i det hele tatt. Kjenner jeg blir sint, altså. Enda godt at det ordnet seg med din nåværende arbeidsgiver. Håper du finner ny jobb snart. Må være kleint å fortsette der nå.

[AnonymDiskusjon]

Det har vært en dårlig påske. Alt startet med sykehus innleggelse sist helg(akutt) da jeg opplevde brystsmerter og har hatt tung pust i samme uken. Utskrevet dagen etterpå med helt normale tester, altså helt frisk(somatisk)' psyken har det vert verre med...

 

Konstante brystsmerter i hele påsken, følelse av at jeg er skikkelig syk og ja alt mellom himmel og jord. Ikke mye søvn eller avslappelse, selv om jeg bare har befunnet meg på sofaen med unntak av ett par fjellturer. Har også vært hos legen i påsken med samme resultat, helt frisk.

 

Nå nærmer det seg ny arbeidsuke og jeg kjenner at det blir tøft, travle tider er det også. Heldigvis har jeg fått time hos psykiatrisk sykepleier neste uke og venter på svar fra psykolog, håper dét kan hjelpe meg ut av dette "tullet"

 

Anonymous poster hash: f7c11...36f

[Lampa]

Fy faen, dårlig gjort! Enkelte eier bare ikke respekt for andre i det hele tatt. Kjenner jeg blir sint, altså. Enda godt at det ordnet seg med din nåværende arbeidsgiver. Håper du finner ny jobb snart. Må være kleint å fortsette der nå.

 

Jobbet der i 2mnd etter at oppsigelsestiden min gikk ut (med 2ukers oppsigelsetid) og har nå vært i nyjobben i 2 uker

[Venelite]

Første skoledag imorra. Gruer meg som ett helvete. Føles som tusen ting må gjøres da. Prøve, utstilling og 3 timer fag jeg hater som pesten-.

 

Som om det ikke skulle være nok må jeg til psykologen på onsdagen. Faen faen faen faen! 

 

Kan noen være så snill å avlive meg???!

Endret 6. april 2015 av Venelite

[Polymorf]

Første skoledag imorra. Gruer meg som ett helvete. Føles som tusen ting må gjøres da. Prøve, utstilling og 3 timer fag jeg hater som pesten-.

 

Som om det ikke skulle være nok må jeg til psykologen på onsdagen. Faen faen faen faen! 

 

Kan noen være så snill å avlive meg???!

 

Hvis du ikke vil på skolen og til psykologen så er ikke det noe du må... det er jo lov å sitte hjemme og råtne. Alle norske statsborgere har krav på penger til livsopphold. Så det kommer helt an på hva du selv vil.

[multisync]

God fuckings damn it.

Avvisning igjen ser det ut til, ser ikke jentene noe kjærestemateriale i meg eller?

Eneste som jeg føler egentlig betyr noe for meg nå.

Endret 7. april 2015 av multisync

[Gjest Bruker-182691]

God fuckings damn it.

Avvisning igjen ser det ut til, ser ikke jentene noe kjærestemateriale i meg eller?

Eneste som jeg føler egentlig betyr noe for meg nå.

Hvorfor stresser du sånn med avvisning? Det betyr bare at dere ikke var de rette sammen, ønsker du henne å ikke være sammen med en hun kan elske? Avvisning er normalt...

[multisync]

 

Hvorfor stresser du sånn med avvisning? Det betyr bare at dere ikke var de rette sammen, ønsker du henne å ikke være sammen med en hun kan elske? Avvisning er normalt...

 

 

Tror du forstår meg litt feil, avvisning er greit, bedre det enn at jentene bare later som ingenting og lar det slure.

Og som du sier, nei, det var vel ikke den rette da... så er ikke det at jeg er deppa for at det ikke ble henne.

Deppa fordi at jeg fortsatt ikke har funnet ei jeg kan ha noe fast med 

Endret 8. april 2015 av multisync

[Gjest Bruker-182691]

 

 

Hvorfor stresser du sånn med avvisning? Det betyr bare at dere ikke var de rette sammen, ønsker du henne å ikke være sammen med en hun kan elske? Avvisning er normalt...

 

Tror du forstår meg litt feil, avvisning er greit, bedre det enn at jentene bare later som ingenting og lar det slure.

Og som du sier, nei, det var vel ikke den rette da... så er ikke det at jeg er deppa for at det ikke ble henne.

Deppa fordi at jeg fortsatt ikke har funnet ei jeg kan ha noe fast med

Kommer når du minst venter det har jeg erfart men jeg er helt enig med deg!

[L4r5]

Fy faen. I forbindelse med en pågående sak med NAV er jeg nødt til å nøste opp i masse gammel drit. Ringe rundt til diverse offentlige etater og faenskap. Tar på merker jeg.

Er ikke halvveis i dagens planlagte telefoner og jeg sitter allerede og skjelver. :-/

[AnonymDiskusjon]

Du er heldig som klarer å ta sånne telefoner overhode. Hvis noen ringer meg og det ikke er familie eller venner så begynner jeg instantly å bli nervøs, skjelve og gjerne svette også. Så blir jeg deprimert og vil helst bare at jeg og hele verden skal forsvinne der og da.

 

Er så glad for at jeg har en god fastlege.

Anonymous poster hash: f3562...6cb

[Polymorf]

Tror du forstår meg litt feil, avvisning er greit, bedre det enn at jentene bare later som ingenting og lar det slure.

Og som du sier, nei, det var vel ikke den rette da... så er ikke det at jeg er deppa for at det ikke ble henne.

Deppa fordi at jeg fortsatt ikke har funnet ei jeg kan ha noe fast med 

Avvisning er normalt, og det er bra man gir hverandre klare signaler, men man kan fortsette være redd for det - henger vel mest sammen med sosial unnvikenhet vil jeg tro. For å sette det på spissen: jeg er glad jeg får avvisninger hvis det er det som er det "ekte", men jeg er likevel for feig til å utsette meg for det. Kanskje jeg er en merkelig skrue?

[multisync]

 

Tror du forstår meg litt feil, avvisning er greit, bedre det enn at jentene bare later som ingenting og lar det slure.

Og som du sier, nei, det var vel ikke den rette da... så er ikke det at jeg er deppa for at det ikke ble henne.

Deppa fordi at jeg fortsatt ikke har funnet ei jeg kan ha noe fast med 

Avvisning er normalt, og det er bra man gir hverandre klare signaler, men man kan fortsette være redd for det - henger vel mest sammen med sosial unnvikenhet vil jeg tro. For å sette det på spissen: jeg er glad jeg får avvisninger hvis det er det som er det "ekte", men jeg er likevel for feig til å utsette meg for det. Kanskje jeg er en merkelig skrue?

 

 

Jeg har blitt bedre til å takle det, og setter i dag pris på en grei ærlig avvisning så lenge det gjøres på en ordentlig måte.

Gikk på en smell med ei som tydeligvis ikke visste helt hvordan man burde avvise en som ikke er pushy og pågående i min yngre ungdom som virkelig gjorde meg livredd for all form for avvisning. 

Det var hardt, brutalt og offentlig, uten at det jeg gjorde fortjente den formen for avvisning. Så det har tatt en god del år med angst for å i det heletatt direkte prøve meg på jenter før jeg fikk det synet jeg har i dag.

Tror det er den største grunnen til at jeg aldri hadde et forhold som yngre og de siste par-tre årene har det vært livsstil der jeg hadde lengre perioder med reiser og bodde utenlands og det var gitt at forhold var uaktuelt med de jentene jeg møtte på.

 

Nå er jeg ute etter et forhold, og er ikke jenta interresert så er det bedre at hun sier ifra før enn senere så jeg kan være helt fri til å lete videre etter ei som ønsker den oppmerksomheten jeg har lyst til å gi, og som kan gi meg den oppmerksomheten jeg ønsker 

Endret 8. april 2015 av multisync

[Polymorf]

Jeg har blitt bedre til å takle det, og setter i dag pris på en grei ærlig avvisning så lenge det gjøres på en ordentlig måte.

Gikk på en smell med ei som tydeligvis ikke visste helt hvordan man burde avvise en som ikke er pushy og pågående i min yngre ungdom som virkelig gjorde meg livredd for all form for avvisning. 

Det var hardt, brutalt og offentlig, uten at det jeg gjorde fortjente den formen for avvisning. Så det har tatt en god del år med angst for å i det heletatt direkte prøve meg på jenter før jeg fikk det synet jeg har i dag.

Tror det er den største grunnen til at jeg aldri hadde et forhold som yngre og de siste par-tre årene har det vært livsstil der jeg hadde lengre perioder med reiser og bodde utenlands og det var gitt at forhold var uaktuelt med de jentene jeg møtte på.

 

Nå er jeg ute etter et forhold, og er ikke jenta interresert så er det bedre at hun sier ifra før enn senere så jeg kan være helt fri til å lete videre etter ei som ønsker den oppmerksomheten jeg har lyst til å gi, og som kan gi meg den oppmerksomheten jeg ønsker 

Jeg har en lang vei å gå før jeg kommer til det stadiet, tror jeg... lykke til da.

 

Tror jeg må begynne med venner og bekjente først... men jeg er ikke helt frisk. Kanskje en datingside hadde vært noe... en i slekten begynte med det, og dama kom fra andre siden av landet, og nå har de unger og har vært gift i mange år. Men nå levde han et normalt liv på forhånd da...

[L4r5]

 

Du er heldig som klarer å ta sånne telefoner overhode. Hvis noen ringer meg og det ikke er familie eller venner så begynner jeg instantly å bli nervøs, skjelve og gjerne svette også. Så blir jeg deprimert og vil helst bare at jeg og hele verden skal forsvinne der og da.

 

Er så glad for at jeg har en god fastlege.

 

Anonymous poster hash: f3562...6cb

 

Kom meg etter mye slit gjennom 4 av 11 telefoner i Prosjekt Jegvilhellerkutteavmeglilletåaennågjøredettehermenjegmå.. Ringte to til, men de må jeg ringe opp i morra igjen.

[Flaskekork]

- Har forøvrig også postet denne i "Samliv og Relasjoner", men ser at den egentlig har mer om psykiske plager enn noe som helst annet.

 

Hei!
Så, først og fremst... du som nå leser dette... og faktisk setter av et par minutter av livet ditt til dette. Det  settes utrolig mye pris på. Men uansett; hent deg noe snadder eller en kaffe... dette kan bli litt ... tja... langt og møysommelig.

 

Først og fremst, litt kort om meg: Hvem er jeg? Det du trenger vite G-21, aktiv student, musiker og lærer. Jeg liker å jobbe, og det mye. Jeg kommer fra et velmøblert hjem, med stabile foreldre som har vært gift siden jorden ble skapt. De har med andre ord vært sammen, lenge. Begge er akademikere, den ene er teolog og den andre utdannet klassisk musiker. Deres nasjonalitet det: tyske. Så da blir det vel ikke så overraskende at jeg er hardtarbeidende , eller hva?

Nå som du vet litt om "statusen hjemme" skal jeg komme litt mer inn på hvem jeg. Stort sett, ekstremt åpen, null problemer med å drite meg ut foran andre. Streng tatt ingen hemninger, ikke problemer med å møte meg selv i døra, eller det åpne meg for fremmede. Samtidig regner jeg meg som svært reflektert og en kunnskapsvamp. Jeg elsker kunnskap, og det å lære enten det er om ting eller meg selv. Når det gjelder utseendet mitt så har jeg ikke noe å klage på, men ikke noe å skryte av heller. Med andre ord, ingen kroppslige komplekser. og fordi jeg er den personlighetstypen jeg er, så har jeg ikke noe problem med å faktisk gå bort til jenter jeg synes er attraktive. Det er faktisk noe jeg liker å gjøre, selv uten at jeg må ha en seksuell intensjon. Det er gøy å se at man har "draget", at man klarer å få noens interesse o.l. 

 

Det området som jeg trenger litt tips på er når ting begynner å bli litt mer seriøst, eller når jeg faktisk begynner å utvikle følelser. Alt jeg da eier av fornuft, ro, sjarm og det hele tar da bare kvelden. Jeg begynner å oppføre meg som en neandertaler, og handler impulsivt. Og ja, på en side så er det jo fint at jeg lar det rive meg litt løs... vel det har en skyggeside... og det en ganske stor en... jeg har en tendens til å bli alt for følelsesmessig innvolvert, alt for tidlig. Jeg bretter ut om hvor jeg står, hva jeg vil og det hele langt før det i det hele tatt er naturlig. Og det verste er: Jeg ser at det er et dumt valg, og erfaring har fortalt meg nok ganger nå at det er et dumt valg... men det er som en kommende ulykke, som man bare ikke flytter seg for... fordi det ikke går. jeg ender med å teknisk sett "skremme" dem vekk... jeg er dermed flink til å etablere et godt førsteinntrykk, og sjarmere godt... men straks det går litt videre er jeg tidenes mester på å fucke det up. Grunnen for at jeg jo skriver det her, er fordi det nå har begynt å hende en håndfull ganger, med samme mønster fra min side... gang på gang. Jeg begynner pent sagt å bli litt møkkalei.

 

Jeg velger også ikke heller de "beste" jentene... Ofte "svake", sårbare og usikre på seg selv. Sjenerte, et søtt ansikt, god personlighet ofte også yngre. De får oppmerksomheten de er ute etter, men de ønsker ikke mer enn oppmerksomheten. Generelt: De typisk "pene" jente.

 

på den ene siden skal man jo være seg selv, og bare godta ting. Og det gjør jeg, jeg har innsett, og godtatt, at jeg blir følelsesmessig innvolvert. Samt at det er denne typen jenter jeg liker. Blir ofte også kalt en håpløs romantiker. Men... jeg ser, rent pragmatisk, at det er trek som er destruktive for det hele. Jeg klarer ikke nyte øyeblikket, og låser blikket mitt på potensialet. Litt kontrollfreak på det. Selv om jeg merker at ting er på vei til å ikke gå, så pusher jeg som regel til jeg får et konkret og direkte nei... Det er en svært befriende følelse. Og med en gang jeg får det, blir det som om personen er totalt glemt og ikke et tema i mitt liv lenger.
Blir du overrasket om jeg sier at jeg er dårlig til å danse? ja... begge formene, både fysisk... og den følelsesmessige dansen som kalles flørting. Jeg ræva på det. Jeg blotlegger følelsene mine langt før det er naturlig og jeg ødelegger rytmen... Jeg vet det ødelegger hele konseptet med flørtingen, men jeg klarer ikke holde meg.. .det blir for mye... det er mange som sier "jeg holder på å eksplodere"... vel... jeg eksploderer. Jeg bare MÅ si hvordan jeg føler det.

 

Så skal man ikke se bort fra at jeg samtidig også glorifiserer jenta til noe hun overhode ikke er. Sånn sett vet jeg at dette ikke er noe som ligger hos dem, men hos meg. Det her er noe jeg må ta tak i, og få bena på plass. 

 

Jeg har ellers hatt et tidligere forhold som var nokså destruktiv i seg selv. En eks som var passe sjalu, lot meg gjøre tilsvarende null ting, og var en mester i å guiltrippe meg. Samtidig har jeg vokst opp i en "tyskt" hjem etter boka. Her skal ting gjøres ordentlig, og kjærlighet er det ikke akkurat mye overflod av, selv om jeg vet at foreldrene mine er veldig glad i meg. Positiv respons på ting man gjør og varme generelt har vært nokså fraværende. Så jeg ser jo her selv en sammenheng med at jenter og forhold er en kompensasjon på for lite intimitet. 

 

Jeg fortalte over at jeg er svært åpen, og ikke redd for å drite meg ut.. eller det å feile... og det stemmer; bortsett fra to områder... musikken og jenter. Skal jeg måtte prestere i musikk eller "jenter"... så går hjernen i overanlysering og jeg makter å fucke det opp... i musikken, så blir det til at jeg undepresterer, og i flørter så blir de til at jeg rett og slett ikke er meg selv. Dette er et prestasjonspress, og det kommer av to årsaker: 1. Foresattes nivå i musikken, og en følels av at jeg må leve opp til det. De andre søsknene mine drev ikke med musikk, jeg (yngst) var den eneste som faktisk tok et seriøst grep om musikk... Det er blitt prestisje. 2. Vel... måten mine foreldre møtte hverandre, samt hvordan søsknene mine møtte sine significant others er som tatt ut fra en hollywood sviske. 

 

Prestasjonspresset er no jeg har levd med lenge, men som sagt er det kun disse to områdene det "plager" meg, eller områdene hvor jeg ikke klarer å kontrollere/temme det... ellers har jeg ikke noe problem med å innse, godta og leve med at andre er bedre enn meg. Det har fulgt meg gjennom hele livet rett og slett. Det har på si også utviklet anxiety, men det er noe jeg stort sett klarer å holde under balanse ved at jeg har begynt å meditere (mindfulness, dersom du vet hva det er). Rett og slett fokus på tilstedeværelse, en teknikk som er fantastisk befriende!

 

Jeg har tidligere gått til psykolog, og det var i sammenheng med eksen. Der kom det frem at jeg har det som kalles "flink-gutt"-syndromet. Leve for andre, oppfylle plikter om det så går på bekostning av meg selv. 

 

Hvorfor skriver jeg det her, i stedet for å gå til venner/legen/psykolog? vel.. du vet ikke hvem jeg er... du blir nødt til å oppgjøre en vurdering ut fra det jeg skriver her. Det gjør deg objektiv, og detached. en mening som jeg vil verdsette svært mye. Kanskje du har non gåde råd til hvordan jeg skal få landet dette, evt om du kan stille meg de "rette" spørsmålene som får meg til å begynne tenke "riktig".

Jeg har veldig lyst til å bevare roen, selv med en flørt som jeg begynner å falle for. Fordi jeg merker jeg genuint blir forbanna over min egen oppførsel. 

 

På forhånd, takk.

PS: Er vel kanskje greit å påpeke at dette ikke er tanker som "dominerer hveradagen". Jeg har lært meg en del teknikker som gjør at slike problemer ikke tar over og at jeg mer aksepterer dem uten å fornekte eller skyve dem unna. Men samtidig som jeg klarer å holde dem på avstand synes jeg at disse må ryddes opp, så nå har jeg åpnet en sluse for å gi deg et innblikk i mine tanker.