Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Bruker-182691]

Blir feil å si at utseende ikke teller, det er ikke alt men det teller. Ellers hadde ikke kameraten min som ble utsatt for mobbing gjennom mesteparten av skolen, plutselig fått positiv oppmerksomhet fra jenter og respekt fra guttene som mobbet han. fordi han som et resultat av trening fikk en muskuløs kropp.

 

Ergo et bedre utseende gjorde at folk begynte å legge mer merke til han. Finnes garantert mange andre som har opplevd det samme som kameraten min.

 

@kismet Ja Ribery er stygg og Blind er kjekk, hva så? Må være lov å kalle en spade for en spade.

 

ELLER, så er det fordi han fikk god personlighet fordi han fikk selvtillit av en muskuløs kropp fordi det var det han trodde at folk brydde seg om.

[TI-83]

Ideer om verdien av menneskeliv og hvor verdifull man bedømmer andre eller en selv, det er to forskjellige ting.

 

Jeg vil tro mange selvmord begås når personen føler at man ikke bringer noe godt til verden. Et at symptomene på depresjon er jo også tanker om mindreverdighet, skyldfølelser og selvbebreidelser - i alt fra mild grad til alvorlig grad.

[€uropa]

 

Blir feil å si at utseende ikke teller, det er ikke alt men det teller. Ellers hadde ikke kameraten min som ble utsatt for mobbing gjennom mesteparten av skolen, plutselig fått positiv oppmerksomhet fra jenter og respekt fra guttene som mobbet han. fordi han som et resultat av trening fikk en muskuløs kropp.

 

Ergo et bedre utseende gjorde at folk begynte å legge mer merke til han. Finnes garantert mange andre som har opplevd det samme som kameraten min.

 

@kismet Ja Ribery er stygg og Blind er kjekk, hva så? Må være lov å kalle en spade for en spade.

 

ELLER, så er det fordi han fikk god personlighet fordi han fikk selvtillit av en muskuløs kropp fordi det var det han trodde at folk brydde seg om.

 

 

Det kan være noe av forklaringen. Men man har også det som kalles haloeffekten, og dens onde tvilling som kalles horneffekten. http://en.wikipedia.org/wiki/Halo_effect

[Roger Roger]

 

Blir feil å si at utseende ikke teller, det er ikke alt men det teller. Ellers hadde ikke kameraten min som ble utsatt for mobbing gjennom mesteparten av skolen, plutselig fått positiv oppmerksomhet fra jenter og respekt fra guttene som mobbet han. fordi han som et resultat av trening fikk en muskuløs kropp.

 

Ergo et bedre utseende gjorde at folk begynte å legge mer merke til han. Finnes garantert mange andre som har opplevd det samme som kameraten min.

 

@kismet Ja Ribery er stygg og Blind er kjekk, hva så? Må være lov å kalle en spade for en spade.

 

ELLER, så er det fordi han fikk god personlighet fordi han fikk selvtillit av en muskuløs kropp fordi det var det han trodde at folk brydde seg om.

 

Nei, personligheten hans forandra seg ikke det grann, den var akkurat som før han begynte å trene. Sjenert og jordnær. Om jenter kom og grafsa han på armene og sa "wow, du har trent du!" fordi han hadde en "god personlighet" tviler jeg veldig sterkt på.

 

Om ikke utseende teller, hvorfor får ikke han her http://www.vgtv.no/#!/video/109379/aditya-lider-av-en-spesiell-sykdom-alt-jeg-vil-er-aa-gaa-paa-skole gå på skole da?

[AnonymDiskusjon]

Ideer om verdien av menneskeliv og hvor verdifull man bedømmer andre eller en selv, det er to forskjellige ting.

 

Jeg vil tro mange selvmord begås når personen føler at man ikke bringer noe godt til verden. Et at symptomene på depresjon er jo også tanker om mindreverdighet, skyldfølelser og selvbebreidelser - i alt fra mild grad til alvorlig grad.

 

For meg er det mer at jeg føler jeg ikke klarer gi like mye F.. og være like tøff eller "ond" faktisk som andre. Det får meg til å føle meg veik, og sånn føler jeg andre ser på meg også.

Mange har faktisk sagt til meg at jeg er "for snill av meg". Har slitt med å forstå hva som ligger helt i det, men har forstått at det gjør meg svak og uinteressant i andres øyne.

Derfor gir de enda mer F.. i meg, selv om de på den falske overflaten godt kan si de synes jeg er "veldig grei" liksom.

 

 

Anonymous poster hash: 1dbb9...535

[heblilla]

 

 

Blir feil å si at utseende ikke teller, det er ikke alt men det teller. Ellers hadde ikke kameraten min som ble utsatt for mobbing gjennom mesteparten av skolen, plutselig fått positiv oppmerksomhet fra jenter og respekt fra guttene som mobbet han. fordi han som et resultat av trening fikk en muskuløs kropp.

 

Ergo et bedre utseende gjorde at folk begynte å legge mer merke til han. Finnes garantert mange andre som har opplevd det samme som kameraten min.

 

@kismet Ja Ribery er stygg og Blind er kjekk, hva så? Må være lov å kalle en spade for en spade.

 

ELLER, så er det fordi han fikk god personlighet fordi han fikk selvtillit av en muskuløs kropp fordi det var det han trodde at folk brydde seg om.

 

Nei, personligheten hans forandra seg ikke det grann, den var akkurat som før han begynte å trene. Sjenert og jordnær. Om jenter kom og grafsa han på armene og sa "wow, du har trent du!" fordi han hadde en "god personlighet" tviler jeg veldig sterkt på.

 

Om ikke utseende teller, hvorfor får ikke han her http://www.vgtv.no/#!/video/109379/aditya-lider-av-en-spesiell-sykdom-alt-jeg-vil-er-aa-gaa-paa-skole gå på skole da?

 

Hvis man blir likt kun på grunnlag av utseendet (i hans tilfelle musklene), da kan ikke den sympatien stikke så veldig dypt. Men hvis det er det som skal til for å føle seg inkludert, ok. Bra for ham.

 

"Sjenert og jordnær"; ikke noe negativt ved det. Sjenert og jordnær og engasjert i noe, enda bedre.

 

Å være engasjert i noe er også en måte å bli interessant for andre. Jeg tenker at det var det som gjorde ham tiltrekkende, ikke musklene. Å kjenne på musklene til noen kan være en måte å starte en kommunikasjon på, som å si "har du fått ny bil, så tøff", eller " fytti rakkern for et vær".

[heblilla]

Jeg har et spørsmål til de av dere som noen gang har vurdert selvmord.

 

Ofte når jeg leser om det så tenker folk på å ta livet av seg fordi de føler seg verdiløse. Men jeg for min del har aldri tenkt det. Eneste grunnen til at jeg fortsatt er i live er fordi jeg vet at jeg har verdi. For meg er selvmord en mulig løsning i de periodene hvor jeg har det veldig vondt og ikke finner noenting som hjelper.

"Eneste grunnen til at jeg fortsatt er i livet er fordi jeg vet at jeg har verdi". VELDIG bra at du vet det.

 

Ja, jeg er sikker på at det å føle at man har verdi minsker risikoen for selvmord Big Time. Hvorfor skal man ta livet av seg hvis man føler seg verdifull?

 

Jeg syns livet er en evig kamp for holde fast på følelsen av å ha verdi. En kamp som bare kan vinnes ved positiv tenkning. Man kan alltid finne grunner til å fortsette å leve. Den som leter den finner. (Unntaket er kanskje ved alvorlige sykdomstilstander)

[TI-83]

Det er ikke så lett å peke på enkeltting som grunnlaget for at en person blir likt eller mislikt. Ofte er det vel slik at man kan bli mye mer populær ved å trekke seg ut av anonymiteten - de fleste syns ikke det er noe forlokkende med anonymitet.

 

Treningsnarkoman? Åja, det er sånn du er. Ja, da vet vi hvor vi har deg. Og du er velkommen.

 

Motsatt:

 

Ser dere den sure mannen som går der? Han prater ikke med noen, og ingen vet hva han driver med. Det må være noe rart med han.

[Venelite]

Jeg er så lei av å være deprimert. Lei av å ikke passe inn noen steder. Jeg passer ikke engang inn på en skole kun fylt med psykiatriske pasienter engang.

 

Jeg har begynt å tegne igjen. Jeg tegner dødssriket, og Den Blåøyde mannen. Livet er rett og slett blit så vondt at jeg fantaserer meg vekk til en fantasiverden om livet etter døden, der hvor jeg ikke trenger å føle smerten mer.

[heblilla]

Jeg er så lei av å være deprimert. Lei av å ikke passe inn noen steder. Jeg passer ikke engang inn på en skole kun fylt med psykiatriske pasienter engang.

 

Jeg har begynt å tegne igjen. Jeg tegner dødssriket, og Den Blåøyde mannen. Livet er rett og slett blit så vondt at jeg fantaserer meg vekk til en fantasiverden om livet etter døden, der hvor jeg ikke trenger å føle smerten mer.

Trist at du føler at du ikke passer inn noen steder.

 

Bra at du tegner da. Tegning (og maling) hjalp også meg veldig mye da jeg var langt nede og temmelig isolert "back in the days.

(vi hadde ikke internett den gang, i 1978, så noe måtte jeg finne på) I hvert fall, den mestringsfølelsen en får av å tegne, kan gjøre underverker. Bare det å ha noe å holde på med for å holde de triste tankene unna er noen ganger det som skal til for å ikke "go nuts".

 

Så det er en smart måte du takler din smerte på.

Dessuten øver du opp dine tegneferdigheter, noe som kan komme til nytte seinere i livet. )

Endret 16. mars 2015 av kismet

[heblilla]

Jeg er så lei av å være deprimert. Lei av å ikke passe inn noen steder. Jeg passer ikke engang inn på en skole kun fylt med psykiatriske pasienter engang.

 

Jeg har begynt å tegne igjen. Jeg tegner dødssriket, og Den Blåøyde mannen. Livet er rett og slett blit så vondt at jeg fantaserer meg vekk til en fantasiverden om livet etter døden, der hvor jeg ikke trenger å føle smerten mer.

Unnskyld, "kunst-terapi" er selvfølgelig ikke nok. Ikke hvis det du tegner bare handler om døden. Håper du får hjelp mot depresjonen din.

 

Fins det skoler med bare psykiatriske pasienter? Man kan vel føle seg like utilpass der som på vanlige skoler. Hvis alle på skolen sliter med noe psykisk, kan det kanskje bli et litt "tungt" og ustabilt sosialt miljø?

[TI-83]

Sukk. Men sånn er livet. Får være glad så lenge det er fred og velstand.

[AnonymDiskusjon]

Hey Deppetråden! Jeg lider ikke av depresjon, men tenkte at dette er stedet man kan få ut tankene sine best.

 

De siste månedene har jeg begynt å fundere litt om tanker som gradvis har vokst seg rarere... det startet vel med at jeg droppet ut av høgskolen for 1,5 år siden og har bare hatt en del midlertidige jobbstillinger.

 

Etter at jeg droppa ut begynte jeg å tenke "hva vil jeg med livet mitt nå?" som fort gikk over til "hva er meningen med livet?" og der har jeg funnet ut at objektivt sett er det ingen mening og at man må finne ut hva som er meningen selv! Og det er der jeg sliter... jeg klarer ikke finne noe som gir så mye mening annet enn familie og venner, men ting som jeg likte før, hobbyer osv. har bare dabbet av etter jeg sluttet på skolen. Har liksom ikke noe stor motivasjon til noe som helst og dagene går fort med til å se tv serier eller jobb.

 

Det er nå jeg spør meg selv "er dette alt?". Jeg får liksom inntrykk av at det eneste jeg skal gjøre er å få meg en fast jobb, hus, kjerring, 2,5 unger, hytte på fjellet og hund! Det vanlige a4-livet. Da har jeg liksom gjort mitt, og det høres så ufattelig kjedelig ut ... men hva er egentlig alternativet? Strøjobber og reising? Joda er sikkert gøy i førstningen men så tenker jeg det også dabber av. Og man trenger jo penger for å overleve i dagens samfunn uansett hvilke mål man har, og det er jo ikke bestandig like enkelt å komme over en haug penger!

 

Kort oppsummert har jeg mistet livsgnisten, og det eneste jeg ser i fremtiden er de vanlige rutinene med jobb mandag-fredag, kanskje lørdag, så slappe av i helgene og så er det tilbake til det samme gamle. Dette livet høres så forferdelig kjedelig ut, men det er vel bare realiteten som kicker inn?

 

Nå vil jeg også si at jeg vet at dette er såkalte luksusproblemer og at jeg egentlig ikke har noe å klage over, men jeg har liksom ingenting å se fram til heller og det går ut over livskvaliteten på en måte...

 

Any thoughts?

 

 

Anonymous poster hash: fd584...071

[Kea]

Hadde en av de verste dagene jeg har hatt i hele mitt liv i går. Og i dag kom jeg på at jeg glemte legetime på mandag. Sitter med regninger jeg ikke kan betale og kommer aldri til å få meg fast jobb. Nå begynner det å nærme seg punktet der jeg virkelig har fått NOK.

[AnonymDiskusjon]

Hadde en av de verste dagene jeg har hatt i hele mitt liv i går. Og i dag kom jeg på at jeg glemte legetime på mandag. Sitter med regninger jeg ikke kan betale og kommer aldri til å få meg fast jobb. Nå begynner det å nærme seg punktet der jeg virkelig har fått NOK.

 

En ting jeg lurer litt på, hjelper ikke kjæresten din deg? Det høres alltid ut som du er så alene om ting og problemer, men noen ganger skriver du om forholdet til din kjæreste.

 

Anonymous poster hash: 1dbb9...535

[AnonymDiskusjon]

Er ikke direkte deprimert, og poster anonymt siden jeg antageligvis kommer til å angre på denne posten senere. Jeg har vært under lang utdanning, har i 4 år studert 2 studier samtidig av forskjellige grunner. Fra før har jeg fagbrev, jobberfaring og fullført utdanning i bøtter og spann. Gode referanser har jeg og. Til tross for det går det bare faen ikke igjennom. Jeg har rundet 2000 avslag iløpet av 4 år, økonomien skralter, og jeg føler det er en stor urettferdighet i hele greia. I løpet av 4 år har jeg kommet meg på bare to intervju, hvorpå den ene jobben var til en dekksarbeider stilling, som jeg ikke fikk, til fordel for en kar som kun har jobbet med å kjøre brøytebil. Den andre var et intervju et stykke over mitt erfaringsnivå som jeg kom med på av en feil. Jeg begynner å bli småbitter og lett irritabel. Jeg er dønn lei av å skrive søknader og dedikasjonen til innholdet er ikke bestandig på topp lenger. Jeg har prøvd alt, møtt opp til arbeidsgivere med CV'en i hånda, som forsåvidt var helt dønn unødvendig. Nå begynner energien og ta slutt, jeg er trøtt og sliten veldig ofte, og har til tider en slik "hva er vitsen"-holdning. Jeg mener jeg har mye å bidra med, jeg er svært ærekjær til jobb og er etter mine øyne en ideell ansatt. Jeg makter ikke å finne en grunn til hvorfor jeg ikke skulle få jobb eller I DET MINSTE et intervju..

Anonymous poster hash: 045f1...457

[€uropa]

 

Hey Deppetråden! Jeg lider ikke av depresjon, men tenkte at dette er stedet man kan få ut tankene sine best.

 

De siste månedene har jeg begynt å fundere litt om tanker som gradvis har vokst seg rarere... det startet vel med at jeg droppet ut av høgskolen for 1,5 år siden og har bare hatt en del midlertidige jobbstillinger.

 

Etter at jeg droppa ut begynte jeg å tenke "hva vil jeg med livet mitt nå?" som fort gikk over til "hva er meningen med livet?" og der har jeg funnet ut at objektivt sett er det ingen mening og at man må finne ut hva som er meningen selv! Og det er der jeg sliter... jeg klarer ikke finne noe som gir så mye mening annet enn familie og venner, men ting som jeg likte før, hobbyer osv. har bare dabbet av etter jeg sluttet på skolen. Har liksom ikke noe stor motivasjon til noe som helst og dagene går fort med til å se tv serier eller jobb.

 

Det er nå jeg spør meg selv "er dette alt?". Jeg får liksom inntrykk av at det eneste jeg skal gjøre er å få meg en fast jobb, hus, kjerring, 2,5 unger, hytte på fjellet og hund! Det vanlige a4-livet. Da har jeg liksom gjort mitt, og det høres så ufattelig kjedelig ut ... men hva er egentlig alternativet? Strøjobber og reising? Joda er sikkert gøy i førstningen men så tenker jeg det også dabber av. Og man trenger jo penger for å overleve i dagens samfunn uansett hvilke mål man har, og det er jo ikke bestandig like enkelt å komme over en haug penger!

 

Kort oppsummert har jeg mistet livsgnisten, og det eneste jeg ser i fremtiden er de vanlige rutinene med jobb mandag-fredag, kanskje lørdag, så slappe av i helgene og så er det tilbake til det samme gamle. Dette livet høres så forferdelig kjedelig ut, men det er vel bare realiteten som kicker inn?

 

Nå vil jeg også si at jeg vet at dette er såkalte luksusproblemer og at jeg egentlig ikke har noe å klage over, men jeg har liksom ingenting å se fram til heller og det går ut over livskvaliteten på en måte...

 

Any thoughts?

 

 

 

Anonymous poster hash: fd584...071

 

 

Dette er noe som alle tidvis kan kjenne seg igjen i. For meg er det dog omvendt. Jeg har ikke hatt fri på sommeren på 5 år og har så mye å gjøre med jobb, utdanning, verv og annet at jeg nesten ikke har tid til hobbyer. Jeg ser at det kan være frustrerende å gå uten mål og mening i lang tid, men i din situasjon ville jeg vel bare slappet av og nytt at jeg ikke har noen store og vanskelige mål jeg må nå.

 

Du har i det minste tid til å prøve litt forskjellige ting til du finner noe du vil jobbe mot. Hvis du har lyst på en fast og mer spennende jobb, vil du kanskje prøve å studere litt igjen? Det behøver ikke å være så vanskelig å melde seg opp i litt forskjellige emner som privatist og gjøre det du får tid og lyst til ved siden av jobb.

 

 

Er ikke direkte deprimert, og poster anonymt siden jeg antageligvis kommer til å angre på denne posten senere. Jeg har vært under lang utdanning, har i 4 år studert 2 studier samtidig av forskjellige grunner. Fra før har jeg fagbrev, jobberfaring og fullført utdanning i bøtter og spann. Gode referanser har jeg og. Til tross for det går det bare faen ikke igjennom. Jeg har rundet 2000 avslag iløpet av 4 år, økonomien skralter, og jeg føler det er en stor urettferdighet i hele greia. I løpet av 4 år har jeg kommet meg på bare to intervju, hvorpå den ene jobben var til en dekksarbeider stilling, som jeg ikke fikk, til fordel for en kar som kun har jobbet med å kjøre brøytebil. Den andre var et intervju et stykke over mitt erfaringsnivå som jeg kom med på av en feil. Jeg begynner å bli småbitter og lett irritabel. Jeg er dønn lei av å skrive søknader og dedikasjonen til innholdet er ikke bestandig på topp lenger. Jeg har prøvd alt, møtt opp til arbeidsgivere med CV'en i hånda, som forsåvidt var helt dønn unødvendig. Nå begynner energien og ta slutt, jeg er trøtt og sliten veldig ofte, og har til tider en slik "hva er vitsen"-holdning. Jeg mener jeg har mye å bidra med, jeg er svært ærekjær til jobb og er etter mine øyne en ideell ansatt. Jeg makter ikke å finne en grunn til hvorfor jeg ikke skulle få jobb eller I DET MINSTE et intervju..

 

Anonymous poster hash: 045f1...457

 

 

Er du sikker på at erfaringen og utdanningen din er relevante for stillingene du søker på? Og hvis de er det, hjelper det ikke å være kvalifisert for stillingen hvis ikke du signaliserer det med søknaden og CV-en din. For det første må de være strukturerte og lette å lese. For det andre må de være tilpasset stillingen du søker på. Standardiserte søknader og CV-er fungerer ikke. Hvis du søker på 500 stillinger i året uten å få jobb, tviler jeg på at du har brukt tilstrekkelig tid på å sette deg inn i virksomheten til arbeidsgiveren og skrive søknaden og CV-en riktig.

 

Jeg foreslår at du oppretter en tråd i denne kategorien, så kommer du til å få mange gode råd: https://www.diskusjon.no/index.php?showforum=309

[heblilla]

 

Hey Deppetråden! Jeg lider ikke av depresjon, men tenkte at dette er stedet man kan få ut tankene sine best.

 

De siste månedene har jeg begynt å fundere litt om tanker som gradvis har vokst seg rarere... det startet vel med at jeg droppet ut av høgskolen for 1,5 år siden og har bare hatt en del midlertidige jobbstillinger.

 

Etter at jeg droppa ut begynte jeg å tenke "hva vil jeg med livet mitt nå?" som fort gikk over til "hva er meningen med livet?" og der har jeg funnet ut at objektivt sett er det ingen mening og at man må finne ut hva som er meningen selv! Og det er der jeg sliter... jeg klarer ikke finne noe som gir så mye mening annet enn familie og venner, men ting som jeg likte før, hobbyer osv. har bare dabbet av etter jeg sluttet på skolen. Har liksom ikke noe stor motivasjon til noe som helst og dagene går fort med til å se tv serier eller jobb.

 

Det er nå jeg spør meg selv "er dette alt?". Jeg får liksom inntrykk av at det eneste jeg skal gjøre er å få meg en fast jobb, hus, kjerring, 2,5 unger, hytte på fjellet og hund! Det vanlige a4-livet. Da har jeg liksom gjort mitt, og det høres så ufattelig kjedelig ut ... men hva er egentlig alternativet? Strøjobber og reising? Joda er sikkert gøy i førstningen men så tenker jeg det også dabber av. Og man trenger jo penger for å overleve i dagens samfunn uansett hvilke mål man har, og det er jo ikke bestandig like enkelt å komme over en haug penger!

 

Kort oppsummert har jeg mistet livsgnisten, og det eneste jeg ser i fremtiden er de vanlige rutinene med jobb mandag-fredag, kanskje lørdag, så slappe av i helgene og så er det tilbake til det samme gamle. Dette livet høres så forferdelig kjedelig ut, men det er vel bare realiteten som kicker inn?

 

Nå vil jeg også si at jeg vet at dette er såkalte luksusproblemer og at jeg egentlig ikke har noe å klage over, men jeg har liksom ingenting å se fram til heller og det går ut over livskvaliteten på en måte...

 

Any thoughts?

 

 

 

Anonymous poster hash: fd584...071

 

Må det være enten eller? Hvorfor ikke Ja takk begge deler?

 

(litt av hvert altså)

 

Nytter ikke å overanalysere livet. Du må leve litt mere her og nå. Det er mitt råd til deg:)

[Gjest Slettet-eiiv36Jn]

Jeg sliter.. Med serriøst alt. Jeg er en 16 år gammel jente som er manisk depressiv. Dette har jeg vært i over lang tid og jeg begynner å få nok av det. Det går utover de jeg er glad i, men mest av alt så går det ut over kjæresten min. Jeg klarer ikke å stole på han, klarer ikke å gjøre noe uten han. Jeg later som ingenting hver dag og holder absolutt alt inni meg. Jeg har akkurat flyttet hjem fra en barnevernsinstitusjon, trodde først det straks ble mye bedre da jeg flyttet hjem, men jeg hadde akkurat de samme tankene. Jeg har stemmer i hodet. Stemmer som sier jeg ikke er bra nok, og som sier masse forskjellige stygge ting, det er akkurat de samme stemmene som mobbet meg før.

Jeg får ikke sove. Får heller ikke resept på sovetabletter hos legen og jeg er på vei til å gjøre noe veldig dumt. Jeg kommer til å miste grepet på meg selv. Jeg er livredd. Kan noen hjelpe meg?

Bare jeg får meg noen piller som får meg til å sove så blir ting lettere for meg.

Fins det noen reseptfrie sovetabletter?

Håper å få svar snarest.

[Kikert]

Finnes en del allergimedisiner som gjør deg trøtt, men du må ta maaaange av dem for at du skal sovne. Selv om du sovner så sover du ikke bra eller lenge. Du trenger piller som stopper skallen din og eventuellt gjør deg trøtt samtidig. Et problem er muligens at legen din vet om tankene og er redd for overdose. Som igjen er mot sin hensikt da søvnløshet forsterker faenskapet. Jeg bruker Seroquel. De roer ned skallen og får meg søvnig. Man blir litt avhengig av slike tabletter også selv om det er C-preparater.

 

Snakk med legen igjen, han kan gi deg en liten eske med piller som ikke er nok til å drepe deg selv eller gjøre noe dumt med, blir for dumt å ikke kunne gi det et forsøk engang. Jeg måtte snakke både her og der for å bli hørt, mange idiotiske grøthuer av noen leger der ute

 

Edit; Leste litt på wikipedia om seroquel nå, det er ikke akkurat sunt å bruke den kun mot søvnproblemer da de positive sidene ikke veier opp for de negative. Men siden du er manisk depresiv som du sier så burde det veie opp, du får jo roet ned hodet og tankene. Er viktigere å være glad enn at kroppen sliter litt med pillene, bedre å leve 40 år lykkelig enn 60 år ulykkelig.

Endret 18. mars 2015 av Dante's Inferno